1. Bodø

Fra Speiderhistorisk leksikon
Gå til: navigasjon, søk
1. Bodø speidergruppe
Jubileumsmerke.jpg
Stiftet: 19. mars 1912 (105 år)
Krets: Salten krets av NSF
tidl. Salten krets (NSF)
og Nordland krets (NSF) [1]
Forbund: Norges speiderforbund
tidl. Norsk Speidergutt-Forbund
Kommune: Bodø kommune
Fylke: Nordland
1. Bodø er antagelig Nord-Norges første speidergruppe, og den ble stiftet i mars 1912. Historien under er skrevet av ulike ledere i gruppen gjennom historien. Forfatterne for det enkelte avsnitt står ført inn.
Les mer om speidingen i Bodø kommune Bodø kommunevåpen.png

Område

Bodø, Nordland.

Historie

De første år (1912–1920)

Skrevet av Gunnar Høgsæt

"Bodø speiderkorps" arrangerte tur til Skyttertinget i 1915. Ref. Nordlands avis, 2. juli 1915.

Det var i vinterhalvåret 191112 at speidersaken begynte å vinne innpass i Bodø. Initiativet til dannelse av tropp ble tatt av en del middelskolegutter. Til troppsfører skaffet de seg sersjant Hilmar Sundstrøm som var elev ved gymnaset. Det har ikke vært mulig å finne noen nøyaktig dato for troppens stiftelse, da det ikke ble ført noen forhandlingsprotokoll på den tiden, men 19. mars har man tatt som årsdag, idet den eldste dato viser 19. mars 1912. Arbeidet ble så satt i gang, og bare gutter fra middelskolen og gymnaset fikk lov til å være med. De øvelser som ble drevet, var i høy grad militære. Troppen måtte imidlertid etter ca. ett og et halvt år innstille sine øvelser på grunn av manglende forståelse fra pedagogisk hold. Dog ble det uttrykkelig sagt av troppsføreren at troppen ikke ble å oppløse.

Så kom våren 1914, og guttene hadde veldig lyst til å ta fatt igjen. De henvendte seg til overlærer Roar Tank, som de visste stilte seg velvillig til saken og ba om hans bistand. Den 28. april kunne man i Nordlandsposten lese en artikkel av overlærer Tank om «Speiderbevegelsen». Han gjennomgår der i korte trekk hva speidersaken tar sikte på, og sier bl.a.: «Men det er min mening at speiderbevegelsen, ledet og drevet på riktig måte, kan ha meget stor betydning for guttene. Og jeg tar ikke for sterkt i når jeg sier at den engelske general som først organiserte den, utvilsomt var en genial pedagog». Videre: «Speiderbevegelsen fremmer utvilsomt guttenes selvdisiplin. Det at de frivillig underordner seg større gutter, også utenfor rent alminnelig eksersis, virker bedre enn den strengeste skoledisiplin». Kort sagt, overlærer Tank anbefalte saken til foreldrene på det varmeste.

Den 4. mai 1914 ble troppen reorganisert. 45 gutter meldte seg med en gang. Nå kunne alle gutter få være med, også de mindreårige fra folkeskolens øverste klasser. Den 7. mai sendte «Arbeidskomiteen» ut et «kommuniké» til avisene, der den meddelte at «troppen atter er i virksomhet» og appellerte til foreldrenes velvilje. Arbeidet kom atter i full gang med øvelser og turer, og publikums sympati ble stadig større, hvilket igjen virket oppmuntrende på guttene. Det hele så lovende ut, men så hendte det dessverre en ulykke: Troppsfører Sundstrøm var sammen med en del kjente dratt ut på tur St. Hansaften til Vågøyvatnet. Og da han om natten i 4-tiden fant på å bade, var ulykken ute; han druknet. Dette ble selvfølgelig et stort tap for troppen, nettopp da arbeidet var kommet i gang.

Til ny fører var troppsassistenten, Leif Normann, selvskreven. Normann hadde, helt siden han ble med ved starten i 1912, vært veldig interessert i speidersaken. I hans førertid fikk troppen musikk-korps. Det ble arrangert mange mindre troppsturer, for eksempel til Vatn-Vatnet og til Saltdal, hvor speiderne bl.a. hadde svømmeoppvisning. Men den beste turen var turen til Drevja ekserserplass i 1915, hvor 60 speidere deltok og hvor musikken var med. Normann ble troppsfører bare ett og et halvt år, til høsten 1915, da han som postekspeditør ble forflyttet. Da ble det en «dødperiode» som varte helt til 1920, dvs. i hele 5 år. Troppen ble ikke oppløst, men den ble uten noen fast ledelse. Sigurd Rasmussen var fører fra 191516 og Gunnar Høgsæt fra 191618. Det ble i disse årene holdt flere troppsturer i omegnen, til Soløyvatnet og Vågøyvatnet. Den 21. mars 1916 holdt Speidermusikken konsert i Arbeidersamfunnet under ledelse av Høgsæt, som hele tiden hadde ledet musikken. Da Høgsæt reiste fra byen i 1918 ble troppen uten fører. Det ble dog i denne tiden arbeidet delvis. Om det således ikke var stans i arbeidet, må man nok dessverre si at tiden fra Normann sluttet og til 1920 var en «dødperiode». Førerne var unge og hadde neppe forståelse av sakens alvorlige side. Den 24. august 1920 overtok Gunnar Høgsæt igjen som toppsfører.

Mer om den første tiden

Sondre Ljoså (2007) skriver "Guttekorps, altså buekorps, fantes flere steder i Norge i 1910. I korpsene i Bodø, på Gjøvik og på Skotfoss ble det ifølge Grøtum i Dagbladet 23. april 1910 drevet speideraktivitet. Det kan også ha vært drevet speidertropper i korps i andre byer, bl.a. Bergen og Kristiania."[2]

Troppen bygges opp (1920–1930)

Skrevet av Sverre Høyer

Om 1. Bodøs speiderhistorie, Speideren nr. 2 1923.
Fra åpningen av 1. Bodøs troppshus, (Norges femte i tallet) 13. oktober 1928, fra Speideren nr. 10 1928.

Fra stiftelsesdagen – 19. mars 1912 – og utover til 1920 hadde speiderbevegelsen i Bodø by hatt mange vanskeligheter å kjempe med. Førermangelen var den vesentligste, og speiderarbeidet lå for en stor del i dvale i disse år. Men frøet var sådd, og grobunnen var god. 1920 ble et merkeår i troppens historie. Da skjedde det to ting som senere skulle vise seg å bli av uvurderlig betydning. For det første fikk man den føreren som vi trengtes, og som skulle sitte ved roret i de kommende årene, og for det annet ble troppen innmeldt i Norsk Speidergutt-Forbund.

Med de grunnleggende forutsetningene på plass, kunne man gå løs på den indre front. Tilslutningen var stor, og det var til stadighet ca. 90 speidere. Foreldre og publikum stilte seg også velvillig. De første patruljemøtene ble holdt hjemme hos de enkelte patruljemedlemmene, og der foregikk det øvelser i merker og grader. Troppsføreren lå syk i 192223, men guttene holdt arbeidet oppe i patruljene, og han var alltid en interessert og arbeidssom sensor på sitt sykeleie. Vaskemerket var populært i disse årene, særlig siden noen av patruljemøtene foregikk i vaskekjellere rundt omkring. Videre ble det signalering og telegrafering som opptok speiderne. På turer dro vi så snart anledning gas, patrulje-, delings- og tropps- vis. Særlig troppsturene inn over til Tjønndalen, Jensvolddalen og andre steder, var vi begeistret for. Med flagg og musikk og «pass på takten» dro vi 70 - 80 speidere søndag morgen inn over til dagens leirplass, hvoretter fulgte alleslags øvelser, i leirslagning, matlagning m. m. og lek. Det var flaggrov som var moteleken. Hver gang ga den oss anledning til endeløse diskusjoner i den nærmeste uke. Men det var jo annet enn lek også. Også den gang eksisterte noe som heter økonomi. Musikken hjalp jo på denne ved sine konserter, og tombolaer og utlodninger ble holdt. Jeg husker godt en tombola fra disse årene. Lokalet som for anledningen var leiet, var en tidligere kolonialbutikk. Ulykkeligvis hadde eieren glemt å tømme skuffene helt for svisker, rosiner o. l. på forhånd. Men skuffene var i alle fall tømt da tombolaen var forbi. Speidermessig? Nei da. Men menneskelig.

Men hva skulle vi med penger i denne tiden? Hus og hytte hadde vi ikke. Men musikken trengte jo en del. Og så var det det at vi, det vil si førerne, allerede den gang hadde store planer om egen hytte på fjellet. Tanken på egen troppshus i byen var den gang altfor fantastisk å tenke på, men et lite hyttefond ble grunnlagt i disse dager. En god idé som fikk en god start disse årene, var speiderbiblioteket. Ved frivillige gaver fra speidere og andre interesserte, ble der startet bibliotek på ikke så ganske få bind. Der ble en livlig etterspørsel på den ukentlige utlånsdag, og «Ned Nestor» og «Robin Hood» sirkulerte raskt. Dessverre ble ikke biblioteket vedlikeholdt og måtte til slutt avslutte sin korte virksomhet. Senere er den dog opprettet på ny. Om sommeren hadde vi troppsleire. Drevja i 1921, vandreleir i 1922 og i Beiarn 2 ganger i 1923, pinse- og sommerleir. Det var hyggelige og gode leire, uten det konkurransetilsnitt som er blitt moderne senere. Mottoet den gang var mest mulig lek og moro og god forpleining. Selvfølgelig hadde vi vårt dagsprogram som begynte med reveljen kl. 7 om morgenen. Og døgnet var inndelt i vakter. Men det hendte jo at vakta sovnet inn ved bålet om natten. Straffen var dog ikke verre enn noen timers «gråtelt» hvortil lett kunne innsmugles både lesestoff og mat fra vennligsinnede kamerater. «Gråtelt» var rene fornøyelsen i de dager. Og bygdens folk visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. Det haglet med invitasjoner til rømmegrøt og lefse. Og vi speidere lot oss ikke bo to ganger på ekte, god landsens kost.

Landsleiren på Hamar i 1924

Det fremheves i «Norske Speidere», som er forbundets historie gjennom 25 år, at året 1924 er ett av de store i forbundets historie, takket være landsleiren på Hamar s. å. Den vellykkede gjennomførelse av Hamar-leiren var så å si en konfirmasjon for speidersaken i Norge, heter det. Jeg tror at man med atskillig berettigelse kan omskrive disse ord til også å gjelde vår tropp. Hamar-leiren var en konfirmasjon for speiderbevegelsen i Bodø. Denne leir viste oss hvor langt vi var nådd som speidere og ga oss rikelig med nye ompulser og retningslinjer for fremtiden. Det var første gang vi skulle treffe våre speiderbrødre fra andre kanter av landet, og for første gang skulle vi med egne øyne få se de kjente speiderledere med Møller Gasmann i spissen. Vår forbindelse med forbundet hadde jo hittil kun vært av brevlig art. Det kan nevnes at det er med atskillig stolthet vår troppsreferent i forhandlingsprotokollen fra 1922 omtaler «den første handskrivelse» troppen har mottatt fra Møller Gasmann!

Med musikken i spissen var vi hele 49 speidere som dro til Hamar. Forventningene var ikke små, og de ble mer enn innfridd. Vi så, glodde og lærte i de altfor få dager leiren varte. Alt imponerte oss. Men mest imponerte vi oss selv ved å vinne en av leirens hovedkonkurranser: Presisjon! Når dertil nevnes at vi i andre konkurranser fikk hederlige plasseringer, er det ikke å undres over at vår stolthet var større enn stor! Hamar-leiren lærte oss at vår speiding i disse årene ikke hadde vært galt lagt an. Den lærte oss at 1. Bodø i grunnen ikke står tilbake for andre tropper, hva vi kanskje innerst inne hadde vært redd for. Og den lærte oss sist, men ikke minst, at vi hadde meget igjen å lære. Arbeidsfelter var det nok av. – Betydningen av å treffe andre speidere og utveksle meninger med disse, skal jeg ikke komme inn på. Jeg vil bare pointere at sammensmeltningen med det øvrige lands speidere fra denne leir av, er i full gang. Og som en konklusjon, må det være lov å anføre, at Hamar-leiren var vår tropp fullt ut verdige konfirmasjonsdager.

Så glir da vår tropp over i en ny fase i sin utvikling. Det gjaldt nå å nyttiggjøre seg de erfaringer som var innvunnet på Hamar, og samtidig åpnet der seg nye fremtidsperspektiver. Interessen for speiderarbeidet var fortsatt god, og da der ble en sjanse til å få egen hytte, steg interessebarometret ennå høyere.

Speiderhytta

Alle kjenner jo til at den nåværende «Speiderhytta» engang sto på Løpsfjellet og slet ondt i vinden. Men ikke alle har vært med å flytte hytten de ikke få kilometrene fra dens opprinnelige til den nåværende plass. Søndag etter søndag den samme marsj opp på fjellet og ned gjennom dalsiden med tømmerstokker over eller under seg, foran eller bak. Under alminnelige forhold et slik, men under våre forhold rene rekreasjonsturer, under stor jubel. Og så sto da endelig «Speiderhytta» der ferdig i august 1926. Ved en enkel innvielsesfest ble troppens første hus feiret.

Det er klart at det måtte innvirke på selve speiderarbeidet at vi plutselig var blitt hytteeier. Alle utflukter og turer gikk nå til «Speiderhytta», og med denne som utgangspunkt, ble der holdt morsomme og interessante konkurranser, f. eks. i orientering. Det var kun én feil ved «Speiderhytta». De første årene ble den så altfor liten. Der var fullt hus til enhver tid. Minnene derfra er mange og gode.

Til vår sommerleir i Misvær i 1925, ble invitert 4 Steinkjer-speidere. Det var resultatet av korrespondanse mellom speidere herfra og fra Steinkjer etter Hamar-turen. Året etter gjorde 8 speidere fra Bodø gjenvisitt i en Steinkjer-leir. Disse 8 var for øvrig heldige som den sommeren fikk anledning til å ligge i leir under brukbare værforhold. Tidligere samme sommer var nemlig den første Nordlandsleir avholdt ved Planteskolen i Bodin, under regnete og sølete forhold. Under slike forhold kan ikke en leir bli helt vellykket, og det ble da ikke heller den første Nordlandsleir. Vi gutter fra Bodø hadde jo en fordel. Hver dag kunne vi snike oss til byen og vaske oss og få tørre klær.

Kontakten med Forbundet var i disse årene etter Hamar-leiren meget god, vår troppsfører var jo dessuten medlem av Forbundsstyret. Og vi fikk besøk av forbundssekretær Erik Rasmussen – det var i 1926. Til å begynne med var vi ikke særlig overlegne under hans eksaminasjon i de forskjellige speiderferdigheter, men vi oppdaget snart at Rasmussen var en meget gemytlig herre, og det ble straks bedre.

Første gang på utenlandstur

I 1927 dro 12 speidere fra vår tropp til utlandet for første gang. En svensk jubileumsleir i Saltsjøbaden ved Stockholm var målet. Vår troppsfører var oppnevnt som leder for den offisielle norske representasjon på ca. 50 speidere. Det ble en strålende leir, og da troppsføreren ble dekorert for første gang, (senere har han fått «Svastika») med det svenske forbunds «Vita Hädersmerket», var vår stolthet stor. Det falt liksom litt glans over oss øvrige Bodø-speidere ved en slik anledning!

Våre troppsmøter ble i alle disse årene holdt i Folkeskolens gymnasstikklokale. Der var jo bra å holde til, men i 1928 ble der en forandring i dette forhold. Vi fikk eget troppslokale. Drømmen om eget hus i byen var en drøm vi ofte drømte, men ingen trodde det skulle bli virkelighet noen gang.

Den «ville tanken» var blitt til virkelighet, og vår lydde var fullkommen. –Arbeidet kunne nå drives mer intenst enn før. «Speideren» ble det daglige møtested. Forandringen til det bedre var stor.

Troppen sto nå sterkt rustet og kunne fortrøstningsfullt se fremtiden i møte. Bak oss hadde vi mange års ivrig arbeide for speiderbevegelsens trivsel i vår by, vi hadde 2 landsleire, utenlandsleire og mange troppsleire. Vi var blitt en tropp med tradisjoner og var vel ansett innen vårt Forbund. Foran oss hadde vi mange oppgaver å løse, tilslutningen og interessen var stadig like god, og i og med vårt troppshus og vår hytte, hadde vi bedre forhold å arbeide under en noen gang før.

Årene fra 1920 til 1930 – fra den fordringsløse lille troppsleir på Drevjen i 1921 til vår deltakelse i Jamboréen i England i 1929 – var år, hvis betydning for vår tropps velferd i all fremtid ikke kan vurderes høyt nok.

Man kan ikke fortelle om løst og fast fra alle disse år – like så litt som man i det hele tatt kan nevne speidersaken i Bodø – uten at et navn stadig kommer i forgrunnen, Gunnar Høgsæts. Han har det vesentligste av æren for troppens fremgang i disse år, det er ham speidere i Bodø skal minnes som den der har skaffet troppen hus og hytte og en grunnfestet posisjon i vår by. Med en slik fører, alltid like interessert, med klart fremsyn og omdømme, måtte speidersaken seire i vår by.

Alltid fremover (1930–1937) – Erling Svanberg

Tidene forandres. Utviklingen går sin gang. Historien viser det – verdenshistorien. Og om det ikke er mer enn vår lille tropps historie, så viser den det samme. Fra den første lille gnist av speidersaken slo ned her for 25 år siden, har troppen vår gjennomgått en sunn og betegnende utvikling, omtrent samtidig med speiderbevegelsen i det hele.

Den første periode i toppens historie, «Oldtiden» (før 1920), betegner vesentlig den tid da troppen gjennomgikk sine «barnesykdommer», da den holdt på å rotfeste seg. Neste periode, «Middelalderen», (1920 – 1930), gikk mest med til å bygge videre på det grunnlag man hadde, å organisere troppen bedre, å vinne tilstrekkelig erfaring, i det hele tatt å sikre troppens beståen.


Ved overgangen til «den nyere tid» (etter 1930) er troppen for lengst på sikker grunn. Den har fått materielle goder – musikk, bibliotek, hytte og sist, men ikke på noen måte minst, eget troppshus – den er kommet i god kontakt med andre tropper og med Forbundet, den arbeider i god forståelse med skolen, hvis ledere har anerkjent den, interessen er stor blant guttene og byens befolkning, og den har en troppsfører med årelang erfaring. Men hva kjennetegner den nyeste periode? Hvordan har utviklingen gått da? Det er i grunnen ikke lett å svare på, for – som det alltid viser seg – man ser meget klarere inn i tidligere tider enn den tid man selv er midt oppe i. Jeg skal dog «etter beste evne» forsøke å skildre det som, etter mitt syn, har satt sitt preg på troppen og arbeidet gjennom denne tid.

Det er iøynefallende at gutters interesser før og nå er temmelig forskjellige. Verden er blitt utvidet på alle områder, og guttene må følge med. Ikke minst har tekniske fremskritt bidratt til å utvide deres horisont og interessesfære. Ting som film og radio har utviklet seg mer og mer og er blitt omfattet med stadig stigende interesse også av gutter og opptar nå en god del av deres tid. For øvrig har tekniske ting i det hele tatt trengt inn og fått en stor plass på guttenes interesseområde. Litteraturen er også noe man i denne forbindelse må regne med etter hvert som den såkalte «guttelitteratur» stadig har vokset i omfang og har lagt beslag på guttenes interesse. Men aller mest har sportens rivende utvikling hatt innvirkning på den nyere tids gutter. I langt større grad enn tidligere er sport og friluftsliv gått inn som viktige faktorer i guttenes liv.

Det som gjelder gutter i det hele, gjelder like meget speiderne, også i troppen vår. Men, kan man da spørre, har ikke alle disse interesser etter hvert tilsidesatt interessen for speidersaken? Til en viss grad kan vel dette sies for så vidt som speiderne nå vel ikke er oppfylt av den samme glød og altoppslukende og ensidige interesse for saken som før, da den var ny og ukjent og speiderne måtte kjempe for å bevise dens berettigelse og eksistensmuligheter. Nå er saken blitt alminnelig og anerkjent og arbeider under lettere forhold, og selve speiderarbeidet er blitt bredere anlagt. Troppen har i likhet med Forbundet for øvrig forstått å tillempe seg etter de nye forhold og er kommet i pakt med tiden. Men interessen for saken tror jeg absolutt er like gode som før, likeledes speiderånden, og speiderne har også fått en dypere forståelse av sakens kjerne. Og med hensyn til speidersakens teknikk og praktiske ferdigheter, er speiderne i dag sine forgjengere langt overlegen.

Mer vekt på sport

Hvordan har så troppen og speidersaken i det hele stillet seg overfor sporten, som altså er en av de største lidenskaper hos gutter, også speidere, i vår tid? Jo, vi har for lengst forstått at det er noe som må tas de største hensyn til. Vi er blitt klar over sportens betydning for guttenes fysiske utvikling, idet den bygger opp en harmonisk sunn og veltrenet kropp, og likeså den moralske, idet den utvikler en sunn konkurranseånd («fair play»). Troppen har derfor lagt atskillig mer vekt på sporten nå enn før og ført den inn som et ledd i speiderarbeidet, noe som kan sies om speidersaken i det hele. Og ikke bare det. Man kan også med stor rett si at speidersaken ved sitt friluftsprogram med sikte på guttenes fysiske utvikling, for en stor del har bidratt til sportens utvikling.

De idrettsgrener troppen har interessert seg mest for, er skisport, friidrett og fotball. Siden 1930 har det vært holdt årlige skirenn, hvor det har vært kjempet om en vandrepokal. Fri-idretts-stevner er årlig arrangert siden 1932, som oftest som ledd i delings- og patruljekonkurranser. Og i de senere år er det spilt fotballkamper mellom delingene.

Det bør understrekes, at den side av sporten som i vår tid har grepet så faretruende om seg, nemlig rekordjageriet og «stjerne»-feiringen, er vi avgjort i mot, og forsøker vi å motarbeide. Vi vil drive idrett for idrettens skyld, ikke som en higen etter sentimeter og sekunder. Slikt er usunn idrett.

Økt satsing på patruljearbeidet

Et annet karakteristisk trekk som særpreger troppsarbeidet i dette tidsrom og skiller seg ut fra de foregående års, er at arbeidet er blitt påtakelig med patruljemessig, etter at patruljesystemet har slått igjennom og vunnet hevd. I forrige tidsrom var det hovedsakelig lagt mer vekt på troppsmøter og –turer, fra 1930 derimot kom disse i bakgrunnen til fordel for patruljearbeidet.

Det er ingen tilfeldighet at patruljesystemet har slått igjennom. For som Baden-Powell sier i «Scouting for Boys»: «Nøkkelen til suksess i speiderarbeidet, ligger i bruken av patruljesystemet.» Den mann i Norge som har arbeidet mest for å få det gjennomført, er forbundsinstruktør Lykken. Og det var nettopp etter hans besøk og instruksjonskurs i Bodø våren 1930, at det for alvor begynte å bli fart i patruljearbeidet i troppen. Da begynte i grunnen en ny epoke i troppens historie. Tall pleier å være tørre, men når vi sammenligner 1929 og 1930 og finner ut at det i sistnevnte år ble holdt 277 patruljemøter og –turer, mot 152 året før (med samme antall patruljer), er det ganske illustrerende. Jeg skal ikke her komme inn på patruljesystemets fordeler, man har nok av speiderlitteratur om den ting. Jeg skal bare nevne, at guttene får mer virkelyst og ansvarsfølelse, det blir mer planmessighet i arbeidet, og troppsføreren blir betydelig lettet i sitt arbeid. Ikke minst det siste er av stor betydning i en tropp som vår, som er så uforholdsmessig stor.

Troppen har nemlig alltid vært temmelig meget over idealstørrelsen for en tropp, og i «den nyere tid» større enn noensinne før. Den har da variert mellom 80 og 120 speidere og var i en rekke år Norges største tropp. Fra 1933 har tallet gått jevnt nedover, det skyldes vesentlig at vi fra høsten det år er sluttet med å oppta speidere fra Bodin, noe som vi alltid før hat måttet gjøre. Grunnen til at vi har holdt medlemstallet så høyt i lengre tid, er ikke minst den, at vi måtte sørge for tilgangen til musikken. Men i de siste år er det lagt an på å få tallet ned til mer normal størrelse. Troppen har ikke hatt ondt av nedgangen i medlemsantallet, tvert imot, vi er blitt kvitt en hel del «slappfisker», og kvaliteten og ånden er i det siste år blitt betydelig bedre.

Også et annet arbeide, delingsarbeidet, har grunnet troppens størrelse spilt en ikke uvesentlig rolle. Disse delinger har vært små tropper i troppen og har hatt egne møter og turer og drevet konkurranser seg imellom. Delingsarbeidet har naturligvis hatt sin betydning og satt sitt preg på troppen. Således heter det i årsrapporten for 1933, da troppens medlemsantall var på sitt høyeste, at «på grunn av troppens store medlemstall, inntar delingsarbeidet en bred plass.»

Patruljearbeidet har dog hele tiden vært det mest sentrale i troppens liv, og flaggpatrulje-konkurransene har alltid skapt en egen spenning og sjarm om patruljearbeidet. Disse konkurransene, som i alminnelighet blir avholdt vår og høst, oppildner hver patrulje og hver gutt til å gjøre sitt beste. For å bli flaggpatrulje er den største ære. Konkurransene om høsten har alltid vært de skarpeste, da er nemlig den beste tiden for innendørs speiderarbeid (merke- og gradtaking o.l.)

Patruljearbeidet i dette tidsrom har vært nokså ujevnt. I de tre første årene var det temmelig middels, kanskje litt under gjennomsnittet i 1931. Men i 1933 og 1934 tok det et veldig oppsving, og om høsten begge de årene fikk vi de to hårdeste flaggpatruljekonkurransene som noensinne er avviklet innen troppen vår. Alle patruljene kjempet tappert, enten for å bli flaggpatrulje eller for å unngå å bli «jumbo». Det ble arbeidet under høytrykk, patruljemøtenes antall var overveldende, merker og grader ble tatt i fleng, og usedvanlig høye poengtall ble oppnådd til slutt. Særlig høsten 1934 var konkurransen knivskarp, og den kan nok med god rett kalles «alle tiders største».

Etter denne konkurransen kom i det nye året en slapphetsperiode i troppen som en naturlig reaksjon. Speiderne var uttømt, vilje og evne manglet, arbeidet gikk dødt og dvaskt, og en usedvanlig interesseløshet syntes å prege troppen. «Kort sagt, på alle områder var det kaos», står det i et referat fra et troppsmøte, hvor Høgsæt ga en skarp reprimande. Også om høsten gitt arbeidet dårlig. For å tale i tall igjen, kan jeg opplyse, at det ikke ble tatt mer enn 49 merker da mot 291 høsten før. En merkbar forskjell, ikke sant?

Speidertog i Bodø 17. mai 1935.

Men det er slett ikke sikkert at interessen, enda mindre selve «ånden», var så meget dårligere som man kan få inntrykk av. Situasjonen var imidlertid slik, at troppen hadde anstrengt seg til det ytterste, hadde nådd toppen av sin yteevne og ikke maktet å gjøre mer. Selv om kanskje viljen var der, manglet evnen. Så det var nesten ikke til å unngå at 1935 og for så vidt en del av 1936 ble litt av en «slapphetsperiode». Men i fjor høst var det for en stor del kommet friskt blod inn i troppen, og interessen og ånden var merkbart bedre, særlig hos de ynger.

Naturligvis har troppen også i dette tidsrom deltatt i flere leire. Således var den med i de to kretsleirene på Lødingen (1933) og ved Soløyvatnet (1935). Begge disse leire var av det våte slaget. I 1934 var troppen innbudt og deltok i en leir i Mo i Rana, som var mer vellykket med hensyn til været. Men toppen på det hele var de to strålende landsleire ved Mandal (1932) og på Jeløy (1936). Det var turer som er blitt hyggelige minner for livet for dem som var med.

De eldre gutter i troppen har det alltid vært vanskelig å få gjort noe med. Når de var ferdige som patruljeførere, ble de fleste gående og slenge som en slags «passive», de hadde ikke noe å gjøre og mistet snart interessen for så til slutt å bli strøket, hvis de ikke orket å melde seg ut. For å bøte på dette, ble det på Høgsæts initiativ høsten 1935 stiftet en «seniorpatrulje», som besto av seks nettopp avgåtte patruljeførere. Senere ble patruljen utvidet til å omfatte alle gymnasiastspeidere og eventuelle andre eldre speidere, den ble kalt «Eliten», rovermottoet «Tjeneste» ble antatt, og programmet ble mest lagt an på kåserier og diskusjoner om aktuelle spørsmål. Senere er det blitt eksperimentert litt med «Eliten».

I fjor høst var programmet vesentlig arbeidsmøter (lærplastikk) og ekskursjoner til fabrikker. I år er det besluttet at patruljen skal delta i tropps- og førermøter, samtidig som det skal legges an på å få flest mulig av dens medlemmer til 1. gradsspeidere. «Eliten» har i sin korte levetid ytet troppen atskillige hjelpetjenester, de viktigste er at den i 1935 og 1936 helt og holdent har arrangert troppens tradisjonelle julemøter, begge ganger på en utmerket måte.

Så står vi da ved troppens «sølvjubileum». En betydelig milepel er nådd. 25 års utvikling ligger bak oss. Og utviklingen er langt fra ferdig. Stadig vil troppen blomstre videre og bære nye frukter. Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe oss, men vi ser den trøstig i møte. Interessen i troppen i dag er utmerket, og den er gjennomsyret av ekte speiderånd. Likeledes er interessen blant befolkningen meget god, hva den for øvrig alltid har vært. Og ut fra disse fakta tror jeg med sikkerhet å kunne spå troppen en ny oppgang og god arbeidstid. En ting vet vi: Verden utvikler seg stadig og speiderbevegelsen må følge med. Nye idéer, nye impulser, nye interesser dukker stadig opp, og en troppsfører må alltid ha for øye at han må ta hensyn til dette, legge speiderarbeidet til rette deretter og være i pakt med tiden. Han må kort sagt være «up to date».

Og dermed vil jeg ønske 25-åringen til lykke og si: «Hold frem som du stevner……!»

1937–1962 – Erling Svanberg

Vel, la det straks være sagt at en uavbrutt fremgang har troppen ikke fått oppleve i den nye 25-årsperioden av sitt 50-årige liv. Rett nok var aktiviteten i troppen stigende i de siste årene før den annen verdenskrigen. 1939 var et av troppens aller beste år, særlig høsthalvåret. Aktiviteten ytret seg bl. a. i et patruljeførerkurs og et orienteringskurs.

Okkupasjonen

Men så kom altså krigen. Og det fikk sannelig også troppen merke. Tyskernes okkupasjon av Norge 1940 - 45 betød et tilbakeslag også for speiderarbeidet.

Allerede krigsutbruddet i Norge 9. april 1940 satte en umiddelbar stopper for det. Mange av troppens eldre gutter ble opptatt med vakttjeneste og annet hjelpearbeid. I midten av april sluttet skolen, og en del familier evakuerte.

Ved tyskernes brutale bombing av Bodø 27. mai 1940 strøk også troppshuset «Speideren» med. Hele troppens arkiv, musikkinstrumenter og bibliotek brant opp.

Utpå høsten kom speiderarbeidet i gang igjen. Situasjonen ble drøftet på et par førermøter, og man vedtok å gå inn for å få reist «Speideren» i ny skikkelse. Det ble fremlagt en plan for oppbygging i steinbruddet i Parkveien vis a vis legeboligene.

Flere troppsturer ble holdt utover sommeren og høsten, likeledes ble hopprenn og slalåmrenn arrangert. Møter var det vanskeligere å få til på grunn av manglende lokaler. Mesteparten av byens hus var jo lagt i aske. Utover våren 1941 ble det likevel holdt noen troppsmøter i den provisoriske «Sangerhallen» nord for Rensåsen.

Men så satte nazistene en stopper for den videre utfoldelse. Norsk Speidergutt-Forbund og alt dets vesen ble ikke tålt av de nazistiske makthavere og ble forbudt. Som ventelig kunne være. I Hitler-Tyskland hadde speiderbevegelsen alltid vært forbudt. Der skulle det bare være «Hitler-Jugend», som skulle læres opp til soldater. I Norge forsøkte quisling å ape etter med «småhirden».

Nazismens moral bygde i praksis vesentlig på hat og intoleranse. Speidersakens var vesentlig kjærlighet og toleranse. Ikke å undres på at den ble forbudt. Speidertanken, speiderarbeidet og speidersakens idealer lå så fjernt som noe fra den nazistiske tankegangen. Til overmål var jo speiderbevegelsen stiftet av en engelskmann.

Frigjøring og nytt liv

8. mai 1945 var Norge fritt igjen. Etter fire års pause kunne troppen ta fatt på ny. På det første troppsmøtet møtte 45 av troppens gamle speidere – og hele 92 aspiranter ble samtidig innmeldt! Tilslutningen var altså veldig. Det var som om en vårflom brøt løs.

Tendensen var den samme i hele landet. Speidersaken hadde fått en betydelig «goodwill», og nye speidere strømmet til i hopetall. For mange av disse ble det bare et blaff, en døgnfluestemning – annet var vel heller ikke å vente. Etter hvert foregikk det en naturlig avskalling, og en sunn konsolidering fant sted. Kvalitet er bedre enn kvantitet.

Så udelt enkelt var det ikke å begynne på ny frisk. Bokstavelig talt sto man på bar bakke – med troppshuset lagt i grus. Nåvel, møtelokaler fikk man saktens ordnet – men på svært ambulerende basis (Sangerhallen, Folket Hus, Frelsesarméens brakke, Fiskerimuséet, Barnas Hus, Betania, troppsførerens privatbolig). Arkiv og inventar var tapt. Særlig sårt var det at tapet av musikkinstrumentene satte en stopper for den tradisjonsrike «Speidermusikken».

Men krigen brakte ikke bare materielle tap. Okkupasjonsårene satte nok også sitt preg på menneskesinnene. Visse virkninger i så måte unngikk heller ikke speiderne. Også i speiderarbeidet måtte det derfor foregå en viss «gjenoppbygging» for å utbedre krigens skader og å nå førkrigsnivået.

Etter frigjøringen ble troppen organisert i hele 15 patruljer fordelt på 4 delinger (det svarte til førkrigsrekorden i 1934 da troppen var landets største tropp). En slik troppsstørrelse er egentlig unormalt og uønsket stor. Idealstørrelsen av en tropp svarer nærmere til størrelsen av delingene. Derfor ble det lagt an på at delingene så vidt mulig skulle virke som selvstendige tropper.

Og dette kunne saktens være vel og bra. Likevel var det ikke til å komme forbi at denne organisasjonsformen i realiteten dekket over et behov for en naturligere løsning: å dele troppen i flere tropper. Troppsfører Høgsæt var på denne tid blitt 50 år, og han følte at tiden var inne til å søke en slik løsning virkeliggjort – også fordi han for sin del kunne få det noe roligere på sine «gamle dager». Det vil si: roligere med sleve troppsarbeidet. Men Høgsæt hadde en annen stor oppgave å arbeide for: gjenreisning av troppshuset «Speideren». Mer om dette siden.

Flere speidere i Bodø

Og nye tropper ble til virkelighet. Vi fikk 2. Bodø tropp (stiftet 21. september 1945, troppsfører Lauritz Sund, utgått fra 1. Bodø) og 3. Bodø tropp (stiftet 17. mars 1947, troppsfører Arvid Larsen, inntil da troppsassistent i 1. Bodø). For øvrig var det 18/4 1946 stiftet en ulvungeflokk under 3. Bodø.

Speidersakens organisatoriske bredde i Bodø økte ytterligere da først Frelsesarméen og siden KFUM-speiderne i 1947 gikk inn i Norsk Speidergutt-Forbund som egne korps. Dermed nådde man det naturlige mål: alle speiderne under én ledelse. I Bodø dannet KFUM 4. og 6. Bodø tropp og Frelsesarméen 5. tropp. Med det samme bør nevnes troppene samt 1. Bodin tropp (stiftet 1935).

Speiderarbeidet kommer i normale former igjen

«Speiderspalten» i Nordlandsposten dukket opp igjen 1946. I et mer beskjedent format enn før krigen. Troppsfører Høgsæt så seg ikke lenger tid til å påta seg redaktørvervet, han hadde nok av jern i ilden. Det viste seg vanskelig å få en tilfredsstillende løsning på redaktørspørsmålet. Og i 1950 gikk spalten inn. Den daværende redaktør av Nordlandsposten hevdet for øvrig som sitt prinsipielle syn at slike faste «spalter» ikke er så udelt gunstige. Tvert imot er det i informasjonsøyemed mer effektivt med små drypp av speiderstoff dann og wann. Små teskjeporsjoner sluker folk i en travel og rastløs tid, en massiv spalte har man en tendens til å la øynene gli fort over. Vel, mye taler for at dette synspunkt er riktig. Og i alle fall har dette prinsipp vært fulgt det siste ti-år.

Troppsbiblioteket kom i gang igjen i 1948. Derimot ble nok «speidermusikken» en saga blott. Det var ikke økonomisk mulig å «gjenreise» musikk-korpset og – etter nedskjæringen av troppens størrelse – heller ikke tilstrekkelige muligheter for rekruttering. Det ble skolemusikk-korpsene som overtok på dette felt.

Egentlig var vel dette et av symptomene på en generell utviklingstendens: andre organisasjoner har tatt opp ting fra speiderarbeidet, f. eks. leirliv og orientering. Speidersaken har dermed gått en enda sterkere «konkurranse» om ungdommen enn før. Også andre felter i samfunnslivet appellerer sterkt til ungdommens interesser – det er nærmest speidersaken fått nye og store problemer å kjempe med.

Nytt troppshus

Et sentralt punkt i bestrebelsene for å skaffe speiderarbeidet et praktisk fundament i denne tid med en så mangfoldig appell til ungdommen var det å få reist et nytt troppshus. Troppsfører Høgsæt var klar over at dette spørsmål hurtigst mulig måtte løses og tok opp arbeidet med full kraft. Og det trengtes. For faktisk var det blitt litt av en kraftprestasjon å få dette gjennomført.

Det var to bøyger som måtte bekjempes. Den ene var tomtespørsmålet. Det vil her føre for langt å skildre alle de vanskeligheter dette medførte – med stadige konferanser, korrespondanse, tautrekking, pågåenhet – det får være tilstrekkelig å fastslå at anstrengelsene til slutt ble kronet med det største hell: tomta i Rensåsens sørskråning med åpen utsikt mot Børvasstindene. Det var ganske enkelt selve ønsketomta. Speidersaken er byen stor takk skyldig for at den viste den forståelse og generøsitet å la «Speideren» få reises som det eneste hus i byens hjerte, Rensåsparken.

Så var det da den andre bøygen som måtte bekjempes, før speiderne atter kunne flytte inn under eget tak: å greie finansieringen av et nybygg av tidsmessig standard i en kostbar tid. Rett nok hadde troppen en krigsskadeerstatning på det gamle lokalet. Men den var heller beskjeden – huset, så prektig det enn var for sin tid, hadde jo langt fra vært noe slott. Videre lyktes det å få Husbank-lån på gunstige vilkår. Men likevel ble byggekapitalen for liten. Det manglende ble skaffet til veie ved pengegaver fra gamle speidere og ved egeninnsats under byggingen. Mange gamle speidere viste stort hjertelag og forståelse og bidro i alt med et ganske betydelig beløp. Også utenforstående viste interesse og offervilje. Elever ved Salten yrkesskole satte således opp råbygget uten vederlag.

Det nye troppshuset ble bygd i 1954/55. Åpningsfesten ble holdt 23. oktober 1955. Spør om det var en gledens dag! Det tør være en alminnelig oppfatning at huset har et vakkert eksteriør (arkitekt Gunnar Moldjord) framhevet av den herlige beliggenhet i byens hovedpark. I de pene, parkmessige omgivelser er det blitt et kjært trekk i bybildet. Bygartneren (Atle C. Olsen, tidligere speider) har vært enestående med å hjelpe til med planlegging og utforming av beplantning osv.

Også innvendig er det blitt et prektig hus – med 3 patruljerom, kjøkken, w.c., loft og en stor, trivelig peisestue for troppsmøter m. v. Interiørene er preget av ekte speiderkos, og huset skulle ha alle muligheter for å gi grobunn for et godt og fruktbart speidermiljø.

Huset nyttes ikke bare av 1. Bodø tropp – som står som eier av det – men også av 2. og 3. tropp. Troppsfører Høgsæt har for øvrig nettopp – i jubileumsåret – tatt opp til overveielse å få overført huset til en stiftelse. Dette både for å trygge en sikrere økonomisk basis og for Sterkere å markere at det ikke bare er et troppshus, men et «speiderrnes hus».

Fra peisestua er det fri utsikt i sør mot Børvasstindene. Dette knytter i tanken et band til den plass som etter krigen er blitt troppens favorittleirstad – i Børelv. Omtrent årlig (mellom de større leirer) har troppen i denne tid holdt troppsleirer, hvorav de fleste på det trivelige leirstedet i Børelv. Folket der inne er veldig hyggelige, og speiderne er alltid blitt meget vel mottatt der.

Leirdeltagelser

Vi vil ellers nevne de større leirene troppen har deltatt i, siden dens 25-årsjubileum. Den første var den meget vellykkede nord-norske landsdelsleiren (den hittil eneste i sitt slag) på Rognan i 1938 med Salten krets som arrangør og med besøk av speidersjef, visespeidersjef og forbundssekretær samt med deltagelse av en rekke speidere fra Sør-Norge og fra Sverige. Videre regner vi opp uten kommentarer kretsleirene i Misvær 1947 og Børelv 1950 og 1955 og landsleirene i Mandal 1948, Verdal 1952, Voss 1956 og Brunlanes 1960 (krigen kom i veien for en planlagt landsleir i Troms i 1940).

De tradisjonsrike påsketurene må også nevnes. Siden 1936 har troppsfører Høgsæt sammen med en del av troppens større speidere dratt på påsketurer – nesten årlig års – til ulike steder i distriktet (Ljøsenhammaren, Gjømmervatnet, Kvanåsen, Mangvatnan, Oldereid, Misvær, Kåsmoli). Dette har vært noe særdeles trivelige turer. Intet er vel som påskesol og påskeføre.

Disse turene har hatt et både sportsmessig og speidermessig preg. I det hele har også sporten fått en relativt bred plass i speiderarbeidet (i bevisstheten om den brede plass idretten har i ungdommens interessespektrum). Alt i 1930-årene ble det gitt rom for idrettskonkurranser i troppen – som en naturlig følge av den stigende sportsinteresse blant ungdommen den gang. Også i den siste 25-årsperioden har sporten fått sin tilbørlige plass. Konkurranser i skirenn, både i hopp og i slalåm, er blitt holdt en rekke år. Foruten vanlige premier har det vært satt opp vandrepokaler – noe som setter en ekstra spiss på konkurransen. Fotball og fri-idrett har også fått sin andel. I 1936 ble det satt opp en «Eldre speideres vandrepokal». Konkurransen omfattet 60 m løp, høyde – og lengdesprang og kast med liten ball. Levealderen ble lagt til grunn for poengberegningen. Pokalen brant opp i 1940. Etter krigen har det vært arrangert en del troppskonkurranser som har omfattet både idrett og speiderferdigheter.

Tross idrettsinteressen har likevel tyngden av konkurransene ligget på speiderferdigheter. Som alltid før i troppens historie har disse vært stimulert av de årlige flaggpatrulje-konkurranser vår og høst – kanskje den viktigste praktiske drivkraften i speiderarbeidet. «Byleken» var i mange av årene etter krigen et populært klimaks, et avsluttende ledd, senhøstes i pataruljekonkurransene. Den var lagt opp som et såkalt rebusløp og var veldig spennende.

Foruten konkurransene innen troppen har det også vært arrangert enkelte konkurranser mellom to eller flere tropper – dels i avdelingens eller kretsens regi. I denne sammenheng bør vi nevne at det i 1938 ble fastsatt regler om kretskonkurranser. Programmet var kretsbanner- Konkurranser hvert år og skjoldbannerkonkurranser i hver kretsleir.

For de sistnevnte ble troféet «Ole Engers Vandreskjold» opprettet i 1935 (speiderleder Eger døde i 1936). Som før nevnt ble Bodø avdeling dannet i 1946 (troppsfører Høgsæt slo til lyd for denne avdelingen allerede i 1938). Og senere har avdelingen arrangert en del patruljekonkurranser. Hensikten med disse var å oppmuntre og hjelpe guttene til å bli vant til og glad i å ferdes ute i terrenget. Som et ledd i denne måldetting har avdelingen videre arrangert noen orienteringskurser. Det samme gjorde for øvrig troppen i 1939. Dessuten har troppen hatt en rekke patruljeførerkurser.

Videre har førermøter vært et positivt ledd i troppens arbeidsstruktur. Disse har sin store verdi ikke bare i det rent instruksjonsmessige og trivselsmessige, men også i å animere til senere rekruttering til voksne førere, som alltid har vært mer eller mindre mangelvare. Tiltak for å bevare speiderinteressen over i voksen alder har også vært gjort periodevis med roverarbeid og «gamlekar» -arbeid.

Det kan her være grunn til å nevne at troppen høsten 1947 under ledelse av Høgsæt arrangerte et stort fellesmøte av speiderledere, det møtte i alt ca. 60 (også kvinnelige). Høgsæt fremholdt her hvor viktig det var å holde speiderne i troppen til i 18-alderen. Da har vi dem som regel for godt, mente han, og da blir de gjerne «levende propaganda» for speidersaken.

Bodø Gamlekarlag - som ble til et Gilde

I 1948 ble det stiftet et «Bodø Gamlekarlag». Men det ble vel noe for løst fundert og døde senere hen. Egentlig savnet det nok en dypere organisasjonsmessig forankring.

Men nettopp på dette felt var noe nytt og varig i anmarsj: St. Georgs Gildene ble skapt. Dette er en sammenslutning av eldre speidere med så vel et nasjonalt som et internasjonalt fundament. Organisasjonen St. Georgs Gildene i Norge er tilsluttet International Fellowship of Former Scouts and Guides. Organisasjonen ble i Norge stiftet i 1952, gildet i Bodø ble stiftet i 1959 (etter initiativ av kretssjef Gustav Moe). Første opptagelse ble holdt av speidersjefen 11. august 1959. Det var det første gildet i Nord-Norge.

Selv om det egentlig er litt utenom rammen av troppens historie, finner vi likevel å burde ofre noen ord på gilde-arbeidet – en virkelig nyskapning i speiderarbeidet og på lengere sikt utvilsomt et viktig fundament for speidersaken videre vekst. Gildet i Bodø opprettet i 1960 en turkjede som det konkurreres om blant speiderne i Bodø og Bodin. Tanken er at denne «St. Georgsgildet i Bodøs turkjede» vil stimulere interessen for turlivet og de speiderdisipliner som følger med dette. Kjeden er en slags «vandrepokal», som deles ut en gang pr. år til den patrulje som gjennomfører et nærmere fastsatt antall turer pr. år til den patrulje som gjennomfører et nærmere fastsatt antall turer pr. år, og som vinner en spesiell orienteringskonkurranse som arrangeres av gildet.

Ellers er gildet innstilt på å yte hjelpetjenester. En maikveld 1960 trakk således noen av gildets medlemmer i malerhabitt og malte «Speideren» utvendig på dugnad. For øvrig holder gildet regelmessig sine møter i «Speideren».

Overhodet er lokalet blitt et flittig benyttet speiderhus. Gjennomgående nyttes det av ca. 200 speidere hver uke. Som før nevnt har også 2. og 3. tropp sitt tilhold her. Størrelsen på 1. tropp har variert noe etter krigen, fra knapt 40 til nærmere 80. Etter den kunstige oppsvulmingen den første etterkrigshøst fikk vi en normalisering, da de nye troppene ble stiftet. Etter at troppshuset ble ferdig, fikk troppen en ny sterk økning. I de senere år er den med hensikt redusert igjen, slik at tallet er kommet ned på ca. 45.

Som før påpekt er det mange «konkurrenter» om ungdommen i dag. Og dette har nok ført til at det gjør seg gjeldene en viss tendens til at speiderne slutter litt tidligere enn i gamle dager . Likevel kan det trygt sies at interessen for speidersaken er stor og meget god i Bodø.

Men her som så mange andre steder er ledermangelen stadig et problem. I den siste tid er det satt i gang tiltak for å verve flere hjelpere. Troppens økonomi må betegnes som god. Dette er selvsagt et verdifullt aktivum for et stabilt arbeidsgrunnlag. På dette felt har Høgsæt – med bakmannens nøkterne og sunne forsiktighet – ivaretatt troppens tarv på en mønstergyldig måte. At speidersaken har hatt atskillig «goodwill» i Bodø, synes det å være flere beviser på. Det største er vel kommunens velvillighet ved å tillate «Speideren» oppført på den ideelle tomt, som før nevnt. Men la oss også nevne et par andre hyggelige beviser fra den siste tid. I mai 1961 fikk Bodø-speiderne som gave en 5.22 meters livbåt fra Nordenfjelske Dampskibsselskab. Båten er utstyrt med mast og seil og kan ta opptil 12 personer. Som Høgsæt sa ved overrekkelsen av gaven: «Bodø-speiderne har alltid møtt velvilje, og nå kan en trygt si at di har gått «vind i seilene». – Båten fikk navnet «Kjell», kalt opp etter dem som hat stått i spissen for å skaffe den, ingeniør Chr. Kjelling og hans sønn. Overrekkelsen av båten var selvsagt en merkedag for speiderne i Bodø og vil kanskje legge grunnen til sjøseidingen, som nå trenger seg frem over alt.

1961 brakte også en annen gave. Troppen fikk til «Speideren forært» et piano av kjøpmann Wilh. Karlsen, som har hatt 4 sønner som speidere i troppen. En generøs kjærkommen gave. Og nå kan da speidersangene på møtene «forskjønnes» med akkompagnement.

I det hele er det vel et av de karakteristiske trekk at speiderne på det rent materielle plan har gått det bedre enn i «gamle dager». Også en ting som leirutstyret har for så vidt fulgt med i den generelle velstandsutvikling.

Enkelte er litt skeptiske overfor denne utvikling. De mener at man ikke skal «sy puter under armene» på speiderne. Et visst primitivt preg bør opprettholdes («tilbake til naturen»). Nettopp det primitive i turlivet har appellert til den gruppe ungdom som alltid har dannet margen i speiderbevegelsen. Grad- og merketaking skulle også i stor utstrekning peke hen på primitivisme og naturnærhet. Men tiden ungdom gripes ikke så lett av denne «tonen». Tidens utvikling er i ferd med å akterutseile speidingen.

Vel, noe kan det vel bære i denne skeptikerprognosen. Og i alle fall er det sikker svært viktig at en i dag er spesielt oppmerksom nettopp på dette problemet. Selv om det vel ikke er grunn til å overdimensjonere faremomentene, bør en i hvert fall ikke være blind for dem.

Faktisk kan mye tale for at vi i dag bare så vidt har begynt å føle problemet på kroppen, men at det vil kunne melde seg for full kraft i årene framover. Den voksende levestandardpsykose i den voksne verden vil kanskje kunne smitte stadig sterkere over på barn og ungdom.

Foreldrene har et stort ansvar på dette punkt, den sak er klar. Men bør ikke også speiderlederne være seg et slikt ansvar bevisst og treffe forholdsregler for å motvirke de negative sider ved levestandardsmentaliteten. Speidingens mål er jo et ganske annet: en livsstandard. Tro om ikke dette i langt høyere grad enn tidligere bør være en ledestjerne for speidersaken i framtiden?

Speidergruppa i dag

Glimt fra historien

1992: Speideren nr. 3 1992 melder om 1. Bodøs deltakelse i Småspeideraksjonen 1992, fra artikkelsiden om Småspeideraksjonen resultater gruppevis 1992 NSF [3]

2013: Var en aktiv gruppe i Salten krets (NSF), september 2013. [4]

Hytter og hus

1. Bodøs troppshus, Norges femte i tallet, ble åpnet 13. oktober 1928.

Pinse- og sommerleirer

Årstall Pinse- og sommerleirer Antall deltakere Referanser
1924 Landsleir på Hamar (Norsk Speidergutt-Forbund) 49 deltakere
1932 Landsleir i Mandal (Norsk Speidergutt-Forbund) 20 deltakere [5]
1948 Landsleir i Mandal (Norsk Speidergutt-Forbund) 28 deltakere [6]
1964 Landsleir i Bodø (Norsk Speidergutt-Forbund)
1976 Landsleiren på Åndalsnes i 1976, underleir Vengetind (Norsk Speidergutt-Forbund) [7]
Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [1]

Ledere

Troppsførere/troppsledere

|-

Gruppeledere

Utklipp og minner

Litteratur

Om Nordland

Les mer om speidingen i Nordland fylke. Nordland fylkesvåpen.png

Om Norges speiderforbund

Les mer om Norges speiderforbund NSF forbundsmerke 3 stoffmerke.jpg

Om Norsk Speidergutt-Forbund

Les mer om Norsk Speidergutt-Forbund NSF logo.jpg

Eksterne lenker

Referanser