4th World Rover Moot

Fra Speiderhistorisk leksikon
Gå til: navigasjon, søk
4th World Rover Moot
Om leiren
Rovermoot nytt leirmerke.jpg
Sted: Skjåk i Oppland fylke
Land: Norge
Deltagertall: 2500 - 3000
Dato 1. - 12. august 1949
Den norske kontingenten
Antall nordmenn: 203
Les mer om speiderarbeidet i WOSM WOSMlogo.jpg
Les mer om speidingen i Skjåk kommune Skjåk kommunevåpen.png

Om Rover Moot

WOSMs daværende generalsekretær, oberst Wilson og HKH kronprins Olav.
Italienerne ankommer leiren på motorsykler, foto fra Mootfilmen på www.speidermuseet.no [1]
Rovere ankommer leiren med fly, foto fra Mootfilmen på www.speidermuseet.no [1]
Matlaging under leiren, foto fra Mootfilmen på www.speidermuseet.no [1]
Fra Storhaiken, foto fra Mootfilmen på www.speidermuseet.no [1]
Mathenting under leiren, foto fra Mootfilmen på www.speidermuseet.no [1]
Fra Storhaiken, foto fra Mootfilmen på www.speidermuseet.no [1]
Kart over leirområdet, fra arkivet i Fredrikstad krets (NSF) [2]
  • Det fjerde Rover Moot gikk av stabelen i Skjåk. De tre foregående var før krigen, i 1931, 1935 og 1939.

Om leirens program og gjennomføring

Fra reportasje i Speideren nr. 7 1949: [3] Om været:

Speideren logo 1957.JPG

«De sier at Skjåk er det regnfattigste stedet i Norge, men det har nå regnet hver gang jeg har vært der da», sa Rasmussen før Rover Moot, og om det er bergenseren Rasmussen som har en viss tiltrekning på regnskyene eller det har andre, mer meteorologisk-vitenskapelige årsaker, er ikke godt å si. Men faktum er at det ikke var én dag under hele leiren uten nedbør. Da det kom en kraftig skur like før avslutningshøytideligheten, var det en som visste å fortelle at nå var det kvoten for 1957 vi fikk den første delen av. Det gode var imidlertid at når det regnet, regnet det som regel ikke. Det bare dusket, akkurat så vidt at vi kunne notere nedbør. Og regnet sjenerte egentlig ikke så mye. Det var kanskje kjedeligere at det var så surt og kaldt. [3]

Mandag 1. august

Menyen: - Middag: Makrell Meuniere. Dessert: Hverdagskrem. [2]

Hovedtema/-aktivitet: Innrykk i leiren. [2]
Speideren logo 1957.JPG

Fra reportasje i Speideren nr. 7 1949: [3] Innrykkingen strakte seg over flere dager - eller skal vi kanskje heller si netter? De fleste togene kom nemlig til Otta så seint på kvelden at bussene som besørget transporten de åtte milene videre, som regel kom til leiren midt på natten eller utpå morgensiden. Særlig imponerende var ankomsten til de motorsyklende italienerne, og sveitserne i de hollandske kjempebussene som var så brede at de måtte reise på vestsiden av Mjøsa da Minne-brua var for smal for dem. Bagasjebilen, populært kalt Ormen Lange, var av slike dimensjoner at to guttelag kunne ha spilt fotball inne i den. En sending hadde valgt en spesiell turistrute som transportkomiteen hadde satt opp: Med Bergensbanen over høyfjellet, ned Flåmsdalen, inn Sognefjorden og oppgjennom Bøverdalen til Lom. At deltakerne var imponert, overveldet, er visst et mildt uttrykk. [3]

Tirsdag 2. august

Menyen: - Middag: Speiderstek med salat og brun saus. Dessert: Gyldne havrenøtter. [2]

Hovedtema/-aktivitet: Åpning av leiren ved HKH Kronprins Olav [2]

Leiren ble åpnet av HKH Kronprins Olav den 2. august og sa blant annet følgende: - Dere er alle speidere og kjenner speiderlovens krav om å være venner. Verden av i dag har et stort behov for dette vennskap, og jeg håper at oppholdet i leiren vil forsterke vennskapet mellom speidere verden over.[4]

Fra reportasje i Speideren nr. 7 1949: [3] FN i Skjåk - Rover Moot overtraff våre dristigste forventninger!

Speideren logo 1957.JPG

Ved åpningshøytideligheten talte speidersjefen, oberst Wilson og kronprins Olav. Kronprinsen besøkte flere leirbål om kvelden, og etterpå hadde «de store gutta» sitt eget leirbål i leiren til de delegerte. Kronprinsen overnattet i telt i leiren. Hans private politi sov i teltet ved siden av, mens leirpolitiet hadde det ansvarsfulle verv å passe på dem alle sammen. At kronprinsen og hans følge nøt oppholdet i leiren, er sikkert ingen tom frase. [3]

Onsdag 3. august

Menyen: - Middag: Ristet ørret med agurksalat. Dessert: Flikk-Flakk med melk og syltetøy. [2]

Hovedtema/-aktivitet: Norgesdagen på dagen og yrkes- og hobbysamlinger om kvelden. [2]

Denne dagen sendte deltagerne et telegram til Kong Haakon VII og gratulerte ham med 77-årsdagen, samtidig som deltagerne takket for å komme til Norge.

Torsdag 4. august

Menyen: - Middag: Svinekjøtt med kål og brun saus. Dessert: Rabarbrasuppe. [2]

Hovedtema/-aktivitet: Korte turer i omegnen. Ombudsmannssamling (IC) på Forsheim. KFUM-gjensynstreff på kvelden. [2]

Fredag 5. august

Menyen: - Middag: Torskefilet og saus. Dessert: Puffet hvete. [2]

Hovedtema/-aktivitet: Rovertinget, på formiddagen gruppemøter og på ettermiddagen plenumsmøte. [2]

Lørdag 6. august

Menyen: - Middag: Pytt i panne. Dessert: Sjokoladepudding og vaniljesaus. [2]

Hovedtema/-aktivitet: Oppvisninger og konkurranser, Scouts Alpine Club, Gilwell-gjensyn og stort leirbål om kvelden. [2]

Søndag 7. august

Menyen: - Middag: Fårikål. Dessert: Mandelkjernepudding med fruktsaus. [2]

Hovedtema/-aktivitet: Katolsk messe ved biskop Mangers, Rover Scouts Own ved biskop Scheldrup. Den internasjonale komite møtes i Lom [2]

Mandag 8. august - onsdag 10. august

Menyen: - Haikeproviant: 2 bokser turproviant, kippers, ertemel, suppekraft, brød, knekkebrød, bacon, smør, pålegg etc. Desserter: Flikk-Flakk og Havregryn. [2]

Hovedtema/-aktivitet: Storhaiken. 12. Internasjonale konferanse på Elverum [2]

Torsdag 11. august

Menyen: - Middag: Gulasj og brun saus. Dessert: Puffet hvete med melk og syltetøy. [2]

Hovedtema/-aktivitet: Avslutning. [2]

Fredag 12. august

Hovedtema/-aktivitet: Utrykning av leiren / hjemreise. [2]

Deltagere

  • 4th World Rover Moot samlet 2500 deltagere fra 40 nasjoner. [5]
  • Stab og hjelpere 189
  • Vi lister her opp de norske deltagerne vi kjenner til:
Arvid Hellstrøm, 8. Skien, Odd Ekanger, Reidar Teigen, Einar Islann, Rolf Sørdahl, Larvik NMU
Eilif Bremdal, Sigurd Bremdal, Thorleif Bremdal, Svein Amundsen, Øyvind E. Hansen, 4. Porsgrunn MS

Om reisen

  • De italienske roverne brukte mopeder for å kjøre fra Italia til Skjåk!
  • I 1949 var Knut Haugland etter eget utsagn adjutant og sjåfør for Wilson under besøket på Rovermoot på Skjåk.

Minner og omtale fra leiren

I Femti år for norske gutter kan vi lese om leiren: [6]

Utsnitt forside femti år for norske gutter.JPG

Som et ledd i arbeidet for å styrke roversektoren, hvori det som er utviklet i gutten gjennom tiden i ulveflokk, patrulje og tropp skal ommsettes i tjeneste og praksis hos en moden ungdom, påtok Norsk Speidergutt-Forbund seg arrangementet av 4th World Rover Moot - roverspeidernes 4. verdens-leir. Den ble arrangert midt i mor Norges vakreste fjellheim, Skjåk i Jotunheimen, i 1949. I ett år før leiren reiste Bjarne Ingjerd land og strand rundt som forbundets sekretær for roverarbeidet, og hjalp til med nydanning og orientering om saken. Da 3000 voksne gutter og unge menn møttes i Skjåk, var både bygden og landet og hele Forbundet med på anstrengelsene for å kunne by alle disse roverspeiderne fra alle himmelstrøk velkommen til «Norges hjerterot», som det het i leirsangen.

Rover Moot i Skjåk ble en stor suksess, selv om man der, i en av Norges regnfattigste bygder, nettopp i de dagene speiderne lå der skulle få mer enn vanlig årlig rasjon av regn. Men roverne tok været som det var og dro bl. a. ut på den store 3-dagers fjellvandringen i Jotunheimen slik som planlagt, med overnatting ute eller i felægre og seterbuer. Disse haikegjengene var sammensatt mest mulig internasjonalt, med 10 mann i hver. Så fikk sort og hvit, gul og brun fra øst og vest og syd og nord dele innsats og gleder og eventuelle bekymringer sammen der de trasket avsted etter kart og varderuter. Særlig i Vest-Jotunheimens ville terreng og ned mot Vestlandets veldige daler og fjorder fikk utlendingene, med sine norske roverbrødre som gjengledere, virkelig oppleve hva vandreliv i vår natur kan være, og hva roverliv bør være. Fjellgårdenes byggekunst og levevis, dyreliv og høyfjellsora og meget mer var emnene for de oppgaver rovergjengene på denne villmarksvandringen skulle søke å løse best mulig. Rover Moot fikk også besøk av HKH Kronprins Glav, som denne gang tilbrakte en natt i telt sammen med speiderne. Hans besøk på speiderungdommens verdensstevne ble et rikt minne ikke bare for deltakerne, men også for de tusener av staute bygdefolk og fjellfolk som kom kjørende og traskende til leiren på Bismoen.

Under leiren ble Den internasjonale konferanse, for landenes delegerte, holdt på Elvesæter i Bøverdalen, og etter leiren dro en gruppe rovere på kulturhaik for å lære mer om fortids kunst i norske bygder, mens en annen gruppe valgte vann-veien hjemover, med kanoer. De foretok en 10-dagers padletur i åpne, kanadiske elvekanoer -w- for det meste selvbyggede - nedover Ottaelven og Gudbrandsdalslågen til Mjøsa, og videre på Vorma og til Øyeren, for så å slutte av via Vansjøvassdraget ned til Moss, der de fleste hørte hjemme. Denne store kanohaiken ble starten til en serie lignende turer som norske rovere i de følgende år gjennomførte, bl. a. ned Glomma (den lengste roverpadletur i Norge, ca. 4oo km), i Hallingdal, Numedal, Trysilelv og over fjellviddenes fine rekker av småvann og elver. «Styr din kano selv» - gjennom livet var jo Baden-Powells appell til roverspeiderne, og i disse turene har roverne i NSF satt den ut i livet ganske realistisk. Kanoturer gjennom stryk og ensomme elvefar har gitt dem prøvelser og opplevelser som er skåret rett ut av speidings og roverings grunnstoff. [6]

Fra reportasje i Speideren nr. 7 1949: [3] FN i Skjåk - Rover Moot overtraff våre dristigste forventninger!

Speideren logo 1957.JPG
Reportasje fra Speideren nr. 7 1949, side 1 av 4 [3]
Reportasje fra Speideren nr. 7 1949, side 2 av 4 [3]
Reportasje fra Speideren nr. 7 1949, side 3 av 4 [3]
Reportasje fra Speideren nr. 7 1949, side 4 av 4 [3]

«De sier at Skjåk er det regnfattigste stedet i Norge, men det har nå regnet hver gang jeg har vært der da», sa Rasmussen før Rover Moot, og om det er bergenseren Rasmussen som har en viss tiltrekning på regnskyene eller det har andre, mer meteorologisk-vitenskapelige årsaker, er ikke godt å si. Men faktum er at det ikke var én dag under hele leiren uten nedbør. Da det kom en kraftig skur like før avslutningshøytideligheten, var det en som visste å fortelle at nå var det kvoten for 1957 vi fikk den første delen av. Det gode var imidlertid at når det regnet, regnet det som regel ikke. Det bare dusket, akkurat så vidt at vi kunne notere nedbør. Og regnet sjenerte egentlig ikke så mye. Det var kanskje kjedeligere at det var så surt og kaldt. Enda bakken var tørr og ren sandmo, kunne en godt klare å hutre litt med to soveposer på. Utlendingene var imidlertid forberedt på litt av hvert, så de fleste hadde godt utstyr med, og det var ingen som frøs seg fordervet - ikke negrene engang og ingen hakket tenner så mye at de måtte til tannlege. Faktum er at sunnhetstilstanden var enestående flott, kanskje på grunn av den lave temperaturen, og humøret og stemningen var hele tiden på høydepunktet. Vi så sola også, så utlendingene fikk et riktig inntrykk av landet. De så de norske fjell i sol, i regn, i skodde og snø. Og de stortrivdes. «De-e-e-t h-a-a-a-r v-æ-r-e-t en o-p-p-l-e-v-e-l-s-e hutret en danske begeistret da han gjennomblåst og frysende kom hjem fra storhaiken. «Hele lajren skulde være jaged ud. Dette er noget for rovere». Og en engelskmann som skalv så han nesten ikke klarte å drikke varm te, var kanskje enda mer begeistret. Han hadde gått over snøbreer, Vasset i iskalde elver, vært på Norges høyeste topp, kort sagt, munnen sto ikke på ham, enten det nå skyldtes frysing eller begeistring. Selve leirplassen kunne vanskelig vært bedre. På 1000 mål furumo ble teltene spredt slik at en nærmest hadde følelsen av at det kanskje kunne ligge en hundre mann der, mens belegget på det høyeste var oppe i hele 2800. Hver gruppe besto av 100 rovere, fordelt på ti patruljer av forskjellig nasjonalitet. Det var altså noen og tjue små Forente nasjoner. Og her var nasjonene virkelig forent. Deltakerne var stadig buden bort til frokost, lunsj eller middag, ved leirbålene var det nærmest en babelsk forvirring, minus forvirringen altså, for alt gikk i den skjønneste orden der oppe, og møtte vi to eller tre sammen, var de gjerne fra forskjellige nasjoner. Ved private beregninger har vi funnet ut at minst 43 nasjoner var representert. Det kunne altså bli mange forskjellige kombinasjoner - og det ble det. Den morsomste var kanskje en som ble fotografert like etter åpningshøytideligheten, en lyshåret, fager Skjåk-jente i bunad sammen med den svarteste svarte negeren! Meningen var at roverne skulle møtes, stifte vennskaper, utveksle meninger og leve sammen på primitivt vis ute i ville naturen. Ikke noe fast program var satt opp. Det var ingen revelje - ikke noe rosignal. Roverne er voksne, ansvarsbevisste mennesker. Men det var foreslått en rekke ting deltakerne kunne prøve seg på. De forskjelligste interesser kunne bli dyrket. Derfor var deltakerne like mye å se utenfor som i leiren. Det var staute norske bønder å snakke med. Det var kunstig vanningssvstem - gammelt og moderne. Det var eldgamle gårder, store og små, typiske med alle sine mange småhus. Det var en av landets eldste stavkirker. Det var en høy bygdekultur, som ga seg utslag på mange måter. Det var breelver, og fjellvann hvor en vanskelig kunne unngå å få fisk. Det var en rikholdig samling planter, både høyfjells- og lavlandsflora. Det var dyr og fugler som en hverken finner i London eller Calcutta. Det var fjell - det var fjorder - og mye mer.

Og for de norske var alt det fremmede et eventyr. De rent magiske dansene ved leirbålene, de fremmedartede skikkene de så og hørte om, de fantastiske, fargerike antrekkene - alt virket som om vi skulle ha havnet i en annen verden. Karene fra Pakistan hadde solide skinnluer, og det hadde armenierne også, mens inderne hadde en grønn turban, som etter sigende skulle bestå av et sju meter langt bånd. Egypterne hadde sin fes - som så 'ut som en blomsterpotte satt på hodet på hodet. Libanon-roverne hadde et sjeikaktig hvitt hodeklede, noe ala diakonissens hodepynt. Det var derfor ikke mer enn rimelig de ble kalt libanonner. Speiderhattene var stort sett like, men speiderluene var forskjellige for hver nasjon. Vi nevnte at egypterne hadde fes, inderne turban osv. Det var riktig nok første dagen, men så bortsett fra at nissene i «Speider-Sport A/L» solgte alle de toppluene de kunne klare å oppdrive, foregikk de en så livlig bytting at det skal ha vært enkelte som til slutt ikke kjente seg selv igjen. Maten var et kapittel for seg. La oss straks slå fast at den var god og rikelig. Det var alle enige om. At ørreten i kokeboka ble temmelig stripete og av enkelte ble betegnet som høyfjellsmakrell, skyldtes bare at det var uråd å skaffe fersk ørret til så mange. At muhammedanerne fikk frosne kyllinger istedenfor koteletter, kom av at Muhammed i sin tid nektet sin tilhengere å spise flesk, men både kylling og koteletter er jo i høy grad spiselige retter. Det var verre når italienerne vasket seg med geitosten og syntes den norske såpa skummet svært dårlig. (Vi har lest det en sveitsisk avis, så det må jo være sant). Kjøttet var oppbevart i fryselager i Lom, og makrellen kom dypfrosset fra Sørlandet, mye finere enn den vi som regel får servert i Oslo. Drikkevann fikk vi fra ledningene i det kunstige vanningsanlegget Vaske seg skulle en gjøre i Otta. Noen likte ikke å fryse, og det hendte at enkelte hadde så lange skjeggstubber at de kunne risikere snuble i dem. Men det er jo mange utlendinger, selv unge, som vanligvis har skjegg.

Vi var en hel by - en stor by til og med. Postkontoret solgte frimerker for 1000 kroner om dagen, vi hadde eget leirstempel - og i leirbanken ble det vekslet inn hele 300 000 kroner! Vi hadde flere telefonlinjer, så en hollandsk korrespondent f. eks. hver kveld sendte en lengre reportasje i rikstelefon direkte til Amsterdam, så morgenavisene der brakte like store artikler som de norske avisene. Utlendingene var imponert over den knirkefrie og praktiske matutdelingen. I grunnen var det jo ganske enkelt å plassere 10-mannsrasjoner i de nummererte kassene, men de hadde øyensynlig aldri sett noe liknende tidligere. Det vil lett bli urettferdig å framheve noen av alle dem som arbeidet jevnt og trutt før, under og etter leiren for at alle hjul skulle gâ uten knirk. Vi skal bare slå fast at det var mange - og at de arbeidet godt. At legene og deres stab kanskje hadde minst å gjøre, er sikkert alle sammen bare glade for. En ting som forbauset utlendingene, var de lyse norske nettene, og den lange- skumringen. De kjenner jo ikke til noe slikt nærmere Ekvator. De som hadde stanset i Oslo eller hadde besøkt andre byer, kunne ikke begripe at det ikke kunne gå an å få kjøpt noe etter kl. 1600. Slikt forekommer nemlig heller i ikke i andre land.

Dødsulykken da vår engelske rover-bror, sjøspeideren Douglas Bentham falt ned og slo seg i hjel, kastet en uhyggelig skygge over begynnelsen av leiren. Det var som om ulykkene hadde samlet seg på den dagen: To-tre arm- og beinbrudd og så det fryktelige dødsbudskapet. Men senere var det forbausende få uhell. Utlendingene hadde lært at det kan være livsfarlig å ferdes i norske fjell. En liten skogbrann oppe i en ur ble hurtig slokt, så kjapt at mange trodde det var arrangert som en prøve. Det var det ikke, det skyldtes vel snarere uforsiktighet, men brannen viste i hvert fall at guttene var beredt til å gi seg i kast med flammene og kunne sine ting. Innrykkingen strakte seg over flere dager - eller skal vi kanskje heller si netter? De fleste togene kom nemlig til Otta så seint på kvelden at bussene som besørget transporten de åtte milene videre, som regel kom til leiren midt på natten eller utpå morgensiden. Særlig imponerende var ankomsten til de motorsyklende italienerne, og sveitserne i de hollandske kjempebussene som var så brede at de måtte reise på vestsiden av Mjøsa da Minne-brua var for smal for dem. Bagasjebilen, populært kalt Ormen Lange, var av slike dimensjoner at to guttelag kunne ha spilt fotball inne i den. En sending hadde valgt en spesiell turistrute som transportkomiteen hadde satt opp: Med Bergensbanen over høyfjellet, ned Flåmsdalen, inn Sognefjorden og oppgjennom Bøverdalen til Lom. At deltakerne var imponert, overveldet, er visst et mildt uttrykk. Like begeistret var deltakerne i professor Godskes vitenskapelige tur inn Sognefjorden, med avstikkere inn og opp i landet og fjellet. Professor Godske hadde forresten en vellykket tur av samme sorten langs en annen rute tilbake til Bergen. Av offisielle arrangementer som vel bør nevnes, var åpningen, gudstjenestene søndag, og avslutningen. Ved åpningshøytideligheten talte speidersjefen, oberst Wilson og kronprins Olav. Kronprinsen besøkte flere leirbål om kvelden, og etterpå hadde «de store gutta» sitt eget leirbål i leiren til de delegerte. Kronprinsen overnattet i telt i leiren. Hans private politi sov i teltet ved siden av, mens leirpolitiet hadde det ansvarsfulle verv å passe på dem alle sammen. At kronprinsen og hans følge nøt oppholdet i leiren, er sikkert ingen tom frase. Av fine størrelser som var til stede, kan nevnes ordfører Langeleite, general Sandvik og fylkesmann Gabrielsen.

Gudstjenestene på de forskjelligste trosbekjennelser ble gripende og høytidelige i de enkle friluftskirkene. På de forskjellige språk sang menighetene de samme salmene sammen, og alle var samlet om det samme evangelium for Guds ansikt. Det var bare ett stort felles leirbål. Det ble heller langt og litt tungt. Når alle de deltakende skal presentere noe fint, representativt, må det nødvendigvis bli mer en forestilling enn et leirbål. Men de små leirbålene... Det var kanskje der vi lærte hverandre best å kjenne. Der viste hver nasjon sin egenart, men der ble vi også knyttet sammen i alt det felles som gjør alle verdens nasjoner til brødre. Ved avslutningshøytideligheten talte Brekke og Wilson. Dessuten takket en norsk rover på engelsk, fransk og norsk de utenlandske roverne for at de hadde tatt imot innbydelsen og kommet den lange veien hit til Norge. Som et minne overrakte hver av de deltakende nasjonene en silkevimpel. Og så var det transportkomitéen som på ny ut førte en kjempeprestasjon. Når leiren ble i den grad vellykket, skyldes det selvfølgelig god planlegging og vel gjennomtenkt forarbeid. Men det skyldes også i høy grad de velvillige, forståelsesfulle innstillingen vi møtte overalt - hos bøndene i Skjåk og alle stedlige autoriteter og foreninger, hos private, hos leverandører og firmaer, hos sjåfører, jernbane-, skips- og flybetjening, hos pressen - hos hele det byggende Norge. Og jeg tror vi alle kan glede oss i forvissningen om at de utenlandske roverne har vendt hjem fulle av begeistring over norsk natur, norsk kultur og norsk gjestfrihet. De vil bli Norges-ambassadører som vil lokke stadig økende skarer av Norges-venner hit i årene framover. Men det er ikke det viktigste. Langt mer betydningsfullt er det at de alle er styrket i troen på at de kan nytte å arbeide for mellomfolkelig forståelse, freden er hjulpet et godt skritt framover når nasjonene blir kjent med hverandre og lærer å forstå hverandre skikker, tankegang og motiver, og at en kommer lengre ved å tjene enn ved å kreve og forlange. Mistenksomhet og mistro må erstattes med gjensidig tillit - slik som ånden var blant roverne i Skjåk. Det var morsomt å se all den velviljen de utenlandske roverne møtte overalt før, under og etter leiren. Under det fryktelige uværet første kvelden og natten av storhaiken ble f. eks. 70 rovere invitert på lapskaus og nattelosji et sted hvor det var 60 gjester fra før. Noen franske rovere ble invitert med på en 450 km lang biltur rundt i Sør-Norge, og etterpå takket for at de ville være med! Massevis av utlendinger ble innkvartert privat, og flere ble kapret på gatene i Oslo og invitert til små private Rover-Moot. Det er ikke noe rart at våre utenlandske gjester strømmet over av begeistring. [3]

Arrangementskomiteene

Hovedkomite

Den stedlige komite

Ekskutivutvalg

  • I tillegg var HKH kronprins Olav arrangementets beskytter, han overnattet sammen med deltagerne en av nettene.
SitatThere were no large staff looking after the camp, no sub-camp leaders. Rovers of different countries ran their Moot themselves.Sitat
Signatur wilson 001.jpgJohn Skinner Wilson i sin bok Scouting around the world om 4th World Rover Moot, 1949, se flere speidersitater her

Minneprodukter fra leiren

Hvert World Rover Moot hadde sine minneprodukter, det være seg leirminnebøker, leirhefter, diplomer, postkort, frimerker, poststempler, krus, belter og kniver, flagg og -vimpler, skjerf, merker, metallmerker, T-skjorter lydopptak, film og video og annet. Alle har sine egne artikkelsider, hvor du kan finne ut mer om disse. Kanskje du selv har noen effekter, send gjerne et bilde til oss - red[at]speidermuseet.no[[2]] På forhånd takk!

Utklipp og minner

Hilsener og gaver til forbundet

Fra reportasje i Speideren nr. 7 1949: [3]

Speideren logo 1957.JPG

Hilsener og gaver til forbundet

Under Rover Moot i Skjåk ble det en dag i en liten silkefallskjerm sluppet ned en hilsen fra to norske speidere som fløy over leiren. Det hyggelige budskapet var skrevet på et skinn, og dalte ned like for bena på Speidersjefen.

For øvrig fikk Forbundet en rekke gaver: Fra det britiske verdenssambandet en liten statuett som forestiller St. Georg da han avlegger ridderløftet. Det er en bronsekopi etter originalen som er modellert av selveste B-P. Fra Skottland en sølvskål, modell? av et gammelt drikkekar. Fra Island en falk i keramikk. Fra Sør-Afrika dyrehorn med merke. Fra Luxembourg tegning og bordflagg. Fra Portugal også bordflagg, og fra to kanadiske speidere en morsom totempel. [3]


Odd Hopp skriver i Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994:

Norsk speiderarbeid under krigen 001.jpg
Norske speideres innsats under krigen etterlot seg et godt ettermæle og som eksempel gjengis den innskrift som de britiske speiderne ga på sin gave til 4.th World Rover Moot i Skjåk i 1949. Gaven var en knelende ridder med tittelen "Dedication" - en kopi av en statuen B-P i sin tid hadde laget:
Presented to the scouts of Norway by their brother scouts of the British Empire in admiration of their courage during the years of appression
and in gratitude for the inspiration they gave to scouting throughout the world during that time. [8]

Om Oppland

Kommuner i Oppland fylke, med tillatelse fra Statens kartverk
Om Oppland, fra wikipedia.org:
Oppland er et norsk fylke, som grenser mot Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Buskerud, Akershus, Oslo og Hedmark. Det er et innlandsfylke, og landets eneste som hverken har grense til hav eller annet land. Frem til 1919 var fylkets navn Kristians amt. Fylket består av de to dalførene Gudbrandsdalen og Valdres, samt de tre landskapene Toten, Hadeland og Land, noe som henspiller på fylkets våpen, en mogop med to blomster (dalførene) og tre blad (landskapene). Opplandene var fra gammelt navnet på området innenfor («ovenfor») Viken. Omfattet både dagens Oppland (Vest-Oppland) og Hedmark (Øst-Oppland). [9]

Om roverarbeider

Om utsalg, drakt, leir- og turutstyr og særpreg


Speiderhånd.gif
Fra speiderbevegelsens første tid og frem til nå, i brytningen mellom forankring og fornyelse, har det vært enkelte særtrekk som har fulgt arbeidet og organisasjonene.
Med denne oversikten vil vi peke på noen av de viktigste.

Om internasjonalt samarbeid

Eksterne lenker

  • Speidermuseet har en film fra Det fjerde Rover Moot, se link: [3] [1]

Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 Filmen "Da roververden kom til Norge, Mootet i 1949", 1949 fåes kjøpt på Speidermuseet, [1]].
  2. 2,00 2,01 2,02 2,03 2,04 2,05 2,06 2,07 2,08 2,09 2,10 2,11 2,12 2,13 2,14 2,15 2,16 2,17 2,18 2,19 2,20 2,21 Offisielt program for 4th World Rover Moot, 1949
  3. 3,00 3,01 3,02 3,03 3,04 3,05 3,06 3,07 3,08 3,09 3,10 3,11 3,12 3,13 Speideren, nr. 7 1949, Norsk Speidergutt-Forbund.
  4. Kristian Hosar: "Kong Olav i Lillehammer og Gudbrandsdalen", 1991
  5. 5,0 5,1 Hallvard Slettebøs filiatisamling.
  6. 6,0 6,1 Femti år for norske gutter, 1961, Norsk Speidergutt-Forbund.
  7. Minner fra Skjåk 1949
  8. Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994, Odd Hopp, Speidermuseet.
  9. Opplysninger fra wikipedia.org