Fellesrådet for speiderpiker

Fra Speiderhistorisk leksikon
Gå til: navigasjon, søk
Fellesrådet for speiderpiker i Norge
Stiftet: 5. november 1927
Lagt ned 11. oktober 2003

Fellesrådet for speiderpiker ble etablert 5. november 1927 og var en sammenslutning av de to selvstendige speiderpikeforbundene i Norge; Norsk Speiderpikeforbund og Norges KFUK-speidere.

Historie

Initiativet til Fellesrådet for speiderpiker ble tatt allerede i 1925, men sammenslutningen ble først stiftet i 1927.[1]

Arbeidet i Fellesrådet var i starten knyttet til blant annet program. KFUK-speiderne og NSPF fikk ut over 30-tallet felles program, høyere ledertrening - Trekløvertreningen, felles lov og løfte.

I tillegg var det Fellesrådet for speiderpiker som representerte norske speiderpiker utad overfor WAGGGS. I 1952 var Fellesrådet vert for WAGGGS verdenskonferanse på Dombås.

I Lederen nr. 1-2 1975 fortelles det om samarbeidsorganisasjonene innen speidingen:

1975 Lederen 1 og 2 001.jpg

Historikk.

Samarbeid mellom speiderpiker og speidergutter her i landet er like gammelt som speiderarbeidet - eller skal vi si som speiderpikearbeidet. De første piketroppene kom i gang etter mønster av guttenes arbeid, og mange steder godt hjulpet av guttene. Og hele tiden siden har det på det lokale plan vært samarbeidet - om enn noe tilfeldig og uten faste retningslinjer.

På forbundsplan har situasjonen vært en annen. De to pikeforbundene har samarbeidet gjennom Fellesrådet for Speiderpiker i Norge som ble opprettet allerede i 1927 - men mellom gutte- og pikeforbundene har det bare vært sporadiske samarbeidstiltak - som f.eks. feiringen av 100-års jubileet for Baden Powells fødsel i 1957 eller ved en og annen speiderjobb.

Den første begynnelse til et mer organisert samarbeid kom med landssjefsmøtene fra midten av 1950-årene og hvor de tre sjefene drøftet saker av felles interesse. I 1960-årene vokste behovet for et nærmere samarbeid, og den 3. februar 1967 møttes styrene i de tre forbund til et felles møte. Etter innstilling fra en samarbeidskomité ble der vedtektene for Norsk Speiderråd vedtatt. Norsk Speiderråd fikk to medlemmer fra hvert av de to pikeforbundene og tre fra Norsk Speidergutt-Forbund. Formannsstilllngen ble vedtatt å skulle gå på omgang, og etter loddtrekning fikk NSF formannsstillingen første året. Norsk Speiderråd møttes 3-4 ganger årlig, og på sakslistene finner vi saker som: Speiderjobben - felles sangbok - felles komitéer - langtidsplaner- felles årsmelding etc. En «gjengangersak» er felles sekretær og en annen er en felles PR-komitéen. Etter hvert som samarbeidet vokste, vokste også behovet for fastere retningslinjer både lokalt og sentralt, og etter lange og grundige forhåndsdrøftinger forelå sommeren 1972 forslag til en samarbeidsavtale. Forslaget ble behandlet og vedtatt i de tre forbund og ble deretter underskrevet av de tre forbunds landssjefer på møte i Norsk Speiderråd 17. september 1972. Dette var også siste møte i Norsk Speiderråd - nå var det Norske speideres fellesråd (NSFR) som overtok. [2]

Etter 1978

Etter fusjonen mellom Norsk Speiderpikeforbund og Norsk Speidergutt-Forbund i 1978 ble Norges speiderforbund medlem i Fellesrådet, slik at jentene i NSF var representert av Fellesrådet internasjonalt. Etter 1978 ble arbeidet i Fellesrådet innskrenket til det internasjonale.

Fellesrådet for speiderpiker i Norge ble nedlagt i 2003 i og med fusjonen mellom KFUK-speiderne og KFUM-speiderne. Etter 2003 har Fellesrådets internasjonale funksjon blitt overtatt av Speidernes fellesorganisasjon.

Verv

Ledere

Ledervervet i Fellesrådet for speiderpiker gikk på omgang mellom de to speiderforbundene. Første leder var Margrethe Parm.[1]


Sekretærer


Internasjonal kontakt

Aksjoner o.l.

Katastrofefondet

Fellesrådet for speiderpiker i Norge drev et internasjonalt katastrofefond. I 1977 ble det samlet inn store midler gjennom Speiderjobben. 915.000.- ble sendt til barnebyer i regi av SOS-Barnebyer i Indonesia og Afghanistan. Kr. 300.000.- ble avsatt til Katastrofefondet. [5]

Utklipp og minner

Om innsamlingsaksjoner

Eksterne lenker

Referanser

  1. 1,0 1,1 Ja, jeg vil!
  2. Lederen nr. 1-2 1975.
  3. Aftenposten 12/2/1960
  4. Aftenposten 19/9/1967
  5. Aftenposten 26/11/1977