Fredssak i ufredstid

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

Fredssak i ufredstid

Forsiden av jubileumsboken Femti år for norske gutter - 50 års jubileumsberetning i 1961.

John H. Larsen Røsto skrev dette kapittelet i Femti år for norske gutter - 50 års jubileumsberetning i 1961. Les også mer om disse årene i artiklene om Speiding under krigen 1940-45.

En liten hilsen på et skinnstykke med en fallskjerm som ble kastet over Norge til speidere "på skauen", med hilsenen "The same aiming. The same hope. The same symbol. Good scouting!" Foto fra Femti år for norske gutter.

Kapittelet Fredssak i ufredstid

8. april 1940 - troppens årsfest, ikke noe stort jubileum, men en koselig, Vellykket samling av ulvunger, speidere, røvere, foreldre og gamle venner av troppen. Vi pleide alltid å ha en ekstra prat før vi gikk hver til vårt. Teamet som hadde drevet det hele opp hadde ingen universaloppskrift, men hadde fått oppleve den lykke som ligger i alt godt arbeid basert på samvirke og respekt for andres meninger. Praten forlot nokså snart de vante baner, det hadde vært en dag full av inntrykk. Den vellykkede festen greide ikke å dekke over at noe uavvendelig holdt på å skje. Vi fant oss selv i en sen kveldstime på et lite konditori, og praten gikk om alt som hendte ute i verden, hva vi gjorde og ikke gjorde her på berget, og spørsmålet: når kommer de?

Vi pratet oss inn i 9. april, og rakk vel også hjem, men heller ikke mer. Så gikk Norge inn i den store prøve. Med eller mot vår vilje var vi alle med, ikke alle var helter, og ikke alle som fikk øve stordåd hadde tenkt seg den vei, men sjansen til å gjøre en god tørn kom til alle. Utover våren gjorde våre speidere tjeneste som brannvern i samvirke med brannvesenet. Vi la stor vekt på førstehjelp og beredskap i treningen, og vi så klart for oss at det ville komme en dag med nye prøvelser. Likevel fikk vi drive vårt speiderarbeid uhindret lenger enn noen kunne tenke seg. Det var vel større ting å bale med for dem som ville styre landet i den nye tid. Imens så vi det slik at flest mulig av stedets gutter måtte få oppleve speiding, med trening av kropp og sjel, med patruljeliv og samarbeid som hovedpunkter i programmet, med speiderlov og speiderløfte som basis for all trening.

Da forordningen om oppløsning av speiderorganisasjonene kom den 11. september 1941, var de fleste godt forberedt. Standpunktet var klart: speidingen må fortsette, hvorledes ble i stor utstrekning et spørsmål om muligheter og forutsetninger. Noen drev fullt troppsarbeid -- selvsagt ikke med vaiende faner og klingende spill - men de viste i sannhet at speiding er friluftsliv, og trente alle sine gutter gjennom et fullverdig troppsprogram. Andre gav avkall på troppssamlingene, og gav en virkelig prøve på patruljesystemet i praksis. Førerpatruljen skulle holdes sammen, og patruljeførerne skulle hver på sin kant søke å drive et patruljearbeid så langt som råd var. Vi var tilbake til gjengen, slik den danner seg fritt blant gutter - men det var likevel speiding med et fullverdig innhold som kom fram gjennom den eldre bror, patruljeføreren.

Førerpatruljen drev jevnt og trutt sin trening i marka. Det hendte jo at det kunne brenne et blått lys. En gang hadde Arne et grønt skjerf på seg, og vi havnet midt oppe i Hirdens samling ved forstadsbanen. Det grønne skjerfet vakte udelt mishag og ble konfiskert, - og så fortsatte speiderturen. I Oslo presterte speiderne under den forordnede innlevering av effekter å bringe inn hele billass med utslitte speiderskjorter, og å kjøre vekk igjen en vesentlig del av Speiderdepotet A/Ss boklager. Grunnlaget for trening av nye gutter skulle i stor utstrekning bli Baden-Powells «Scouting for boys» sammen med Møller-Gasmanns «Speiderguttboka». Det gjaldt å ta vare på det åndelige grunnlag, for speider kan gutten være uten drakt, men ikke uten speidersinn. Det ble etter hvert mer klart at speiderarbeidet ville komme til å trenge et startgrunnlag når det igjen skulle bli fritt. Selv om det var i gang atskillig virksomhet, var det ikke mulig å ta hensyn til de nye årganger etter hvert som krigen gikk videre. Det ble derfor satt i gang et planleggingsarbeid for etterkrigstiden. Dette arbeid tok for seg i hovedsaken to spørsmål som ville melde seg straks ved fredsslutningen.

Det ene hovedspørsmål var organisasjon, det annet ledertrening. Senere ble tatt opp spørsmålene om propaganda og om finansiering. Parallelt med denne planlegging foregikk blant roverspeiderne en utredning av treningsspørsmål for unge menn i vårt arbeid. Samtidig deltok roverspeidere i en politimessig trening i tilknytning til Hjemmefrontens arbeid. Og Det sivile luftvern ble mange steder her i landet bygget opp med stedets speidere som hovedstamme. Speiderlederne gikk inn i nøkkelstillinger og de guttene som var store nok, fant sin plass som ordonanser, sambandsfolk, sanitetsmannskaper og i mange andre viktige jobber. Ofte var det slik at speiderne hadde vært med i Det sivile luftverns øvelser allerede før krigen. På mange måter var speiderne velkvalifiserte til oppdrag innen sanitet, som ordonanser osv. Roverspeiderne sendte en representant til England for å knytte kontakt med Norsk Speidergutt-Forbund i England og med Boy Scouts International Bureau under krigen. Og med dette er vi kommet over til guttene i utlandet. Mange speidere hadde funnet veien til Sverige og til England i krigsårene. Det var ikke noe annet grunnlag for deres utferd enn det som meldte seg for nordmenn fra alle andre grupper i norsk samfunnsliv.

De ville gjøre en innsats, og søkte oppgaven. Mange norske speidere, ofte midt i sin stauteste ungdom, var blant de som søkte ut for å føre kampen for fedrelandets frihet videre. I småbåter på flukt over Nordsjøen, i «Little Norway» og andre treningsleire, i Kompani Linge, i vår store handelsflåte og en rekke andre steder der frihetskampen ble ført fant vi våre gutter igjen. Noen kom pr. fallskjerm hjem til viktige oppdrag i skog og fjell hvor de før hadde fartet så vide omkring i fredeligere og hyggeligere ærend. Nå var det spørsmål om å være beredt. Oppgavenes mangfoldighet er beskrevet i den spesielle bokflom som kalles krigslitteratur. De fleste hadde vel ikke så stor lyst på krigen, men ville gjerne gjøre en innsats for freden. Dette måtte stå klarere for speidere i krig enn for de fleste andre. Speidersaken er universell, den søker å gi sine medlemmer toleranse og vidsyn, den kaller på alle samfunnslag, på alle folkeslag. Men vi visste at denne i sannhet demokratiske ungdomssak var uønsket i en rekke land - nettopp de land som hadde satt seg fore å binde verden i lenker. I utlendigheten ble det drevet en del speidertrening, og det ble også gjort en del forberedelser for gjenreisingen av arbeidet i de okkuperte land. Blant annet ble det sørget for trykning av «Speiderguttboka» og av «Speidersangboka» slik at disse kunne distribueres straks ved fredsslutningen. På det internasjonale plan ble det forberedt en «World Friendship Edition» av «Scouting for boys».

Norske speidere var med på å prege utviklingen. I Sverige hvor et lite norsk flyktningesamfunn oppstod, virket også en norsk speidertropp. Norske gutter ble også opptatt direkte i svenske tropper. I England var norske speidertropper i aktivitet, og der ble i 1943 arrangert en norsk landsleir på fremmed jord. I Canada hadde norske speidere kontakt ved de militære treningssentra. Likevel var speiderne i utlendighet opptatt med en hovedoppgave som primær ligger fjernt fra speidersakens idé, nemlig det å føre krig. Speidertreningen gjorde det mulig å bevare et klart bilde av årsak og virkning, å bevare freden som det første og virkelige krigsmål, og å oppfatte innsatsen som et ledd i kampen for menneskerettighetene.

Speiderne hjemme i Norge så vel også klart at denne allsidige bevegelsen, som det ikke var mulig å fjerne med de mest kategoriske inngrep, bar i seg selv alle livets muligheter. En veltrenet speider er også rent praktisk sett gitt mange ferdigheter som umiddelbart kommer til nytte i krig - men ikke bare der. I alt som heter krisetilstand vil speideren ha fått med seg et grunnlag for å klare seg igjennom. Derfor ble det klart for oss at speidersakens kjernepunkter, dens åndelige status måtte underbygges og understrekes i arbeidet. Derfor levet også speidingen hos gutten på en måte som ble overraskende selv for dem som stod midt oppe i det skjulte arbeidet.

En maidag i 1945 ble det trykket på knappene. En liten krets av ledere stod klare til å gjennomføre en plan for gjenreising, til på sitt lille område å føre norsk samfunnsliv tilbake til normale forhold. Svaret var eventyrlig - ikke bare våre gamle trofaste ledere, ikke bare våre gamle speidergutter sprang opp av jorden som spirene en vårdag. Tusener av gutter som i krigsårene var kommet i speideralder strømmet til og ville være med. Og dette var bekreftelsen på speiderarbeidets iboende krefter. Våre patruljeførere fra 1940 var nå unge menn som med kraft og innsikt kunne overta ansvaret for en tropp. Distrikter som før hadde en enkelt speidertropp, trengte nå flere, og alle kom i gang. Det ble holdt kurser og treningskvelder, det ble sendt bøker og trykksaker, det ble gjort utallige besøk i nye enheter - men det eventyrlige tilslag som ble gjort av norske gutter og norsk ungdom, det kan bare forklares på en måte: at speidersaken er guttenes sak, - og fredens sak.

Om speiding under den andre verdenskrig

Tyskerhjelm1.png Speiding under den andre verdenskrig

Lenker

  • Teksten er hentet ut med Free Online OCR, [1]
Les mer:
Noen av jubileumsbøkene er lagt ut i sin helhet som pdf-fil eller lignende på ulike nettsteder. Noen viktige kapitler kan også være lagt ut i Speiderhistorisk leksikon, følg blå ledetekst.
Kanskje du har en link til din gruppe/krets jubiileumsbok? Bidra du også - etterspørr konto her

Referanser