Hvorledes flagget vårt ble til

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
Denne artikkel av universitetslektor Knut Nygaard er gjengitt i Lederbladet nr. 6 1966. [1].
Les mer om speidingen i Bergen kommune Bergen kommunevåpen.png

Hvorledes flagget vårt ble til

Det norske flaggets historie har alltid vært viet stor plass i ulike speiderbøker og lignende, her fra www.speiderbasen.no.
Du Blomster af Palmen paa fjeldfast Grund, skjøn est du at skue trefarvet:
Det hvidenne Kors i, den røde Bund det har du af Dannebrog arvet;
men Hjertebladet det mørkeblaae,
fra Frihedens arv maatte først udgdae.

Våre fedre, som i de første decennier etter 1814: nidkjært vernet nasjonens frihet og selvstendighet, sang Conrad Nicolai Schwachs hymne til «Norriges unge Flag» med stor begeistring. De likte å tenke på at flaggets tre farger var de samme som fantes i Trikoloren, frihetsflagget fra den franske revolusjon. Ja, Henrik Wergeland diktet en myte som fortalte at en ørn hadde brakt flagget over havet til Norge, som nå var frihetens bastion i Europa.

Likevel hadde stortingsrepresentantene som i 1821 lovfestet det trefargede banner med dobbeltkorset, først og fremst de andre nordiske flagg i tankene, og de søkte å skape et kompromiss mellom de ulike syn som hadde gjort seg gjeldende i de siste syv år da man diskuterte hvorledes det norske flagg skulle se ut.

At det var en bergenser som skapte dette kompromisset, gjør det naturlig at vi her i byen minnes hvorledes det gikk til.

Om Norge i saga-tiden hadde et flagg, vet vi ikke. Men noen av kongene brukte spesielle samlingsmerker eller symboler, for eksempel gult kors på rød bunn og den norske løve i gull, også på rød bunn. Rødt synes altså å ha vært betraktet som Norges farge, og dette bidrog nok til at Dannebrog ikke føltes fremmed, da det under «firehundreaarig Natten» sammen med Danmark også ble vårt flagg. Med det rød-hvite banner seilte norske sjøfolk på alle hav, og det var dette, riktignok med den norske løve i feltet øverst ved stangen, som vaiet over landet sommeren 1814, da Norge for første gang på lange tider igjen var en selvstendig stat. Den gangen måtte man nytte de flagg man hadde, og en gjenforening med Danmark var en mulighet en regnet med. Dette provisorium ble nyttet som handelsflagg like til 1821.

Retten til å ha eget handelsflagg var fastslått i grunnloven av 4. november. Krigsflagget skulle derimot være et unionsflagg, og det ble det blå-gule svenske, med en rød rute og et liggende hvitt kors. Unionsflagget fortalte således tydelig hvem som var storebror i foreningen med Sverige, som Norge var tvunget inn i, og det ble ille likt.

Desto viktigere var det å få et rent norsk handelsflagg, og i 6-7 år diskuterte man temperamentsfullt både i Storting og i pressen hvordan det skulle være. Svenskene ville dog helst at vi skulle oppgi kravet om eget flagg, og somme nordmenn gikk inn for det samme, delvis fordi man var redd for de økonomiske konsekvenser. Sjørøverstatene krevet nemlig en årlig avgift for å respektere flagget. Svenskene betalte, og sør for Kap Finisterre seilte norske skip under svensk flagg like til 1838.

En mengde forslag med. ulike fargesammensetninger ble lansert. Men etter hvert kom rødt som hovedfarge helt i forgrunnen, både fordi den gjaldt som den norske farge fra gammelt av, og fordi svenskene og de ivrigste unionsvennene ville ha blått og bekjempet rødfargen med nær sagt alle midler. På de områder hvor kongen hadde myndigheten., ble blåfargen etterhånden tvunget igjennom. De gamle røde uniformer som både sivile og militære embetsmenn bar, ble skiftet ut, selv brannmennene endret kulør. Og de brunrøde skilderhus ble malt blå. I dette så de ivrige patrioter en fargeamalgamasjon som skulle bane vegen for en politisk sammensmeltning. Men svenskenes bestrebelser fikk en annen virkning enn den som var tilsiktet; de danske farger ble kjærere for hvert år som gikk. I pressen raste tilhengerne av rødt og blått mot hverandre.

Unionsvennene mintes danskenes oppførsel i 1814, da de avstod Norge for å redde seg selv, og krevet: «bort Feighed og Coleur de rose», mens «patriotene» skrev om «Coleur de loup og Falskheds gule Skiær» og kalte motstanderne for «Vendekaaber».

Initiativet til å få løst flaggspørsmålet i 1821 tak agent G. S. Kielland i Stavanger, «Gamlekonsulen» i Alexander Kiellands Worse-romaner. Rundt om i landet ble det holdt møter, og for Stortinget ble det fremlagt en lang rekke utkast til flagg. Kielland selv gikk inn for et flagg med blå og hvite rektangler, og han fikk støtte noen steder., Men på Stortinget ville nesten alle ha rødt og hvitt, samtidig som man nødig ville krenke kongen og Sverige for mye. Da var det at Fredrik Meltzer løste problemet.

Hjemme i Bergen hadde Handels-, Haandværks- og Søfarts Commissionen vedtatt tre forslag. Bergenserne ville absolutt ha korset med, for det fantes på de eldste norske mynter, var Hellig Olavs løsen på Stiklestad og var malt på skjold og våpenmerker. Forslag nr. 1 var hvitt flagg med blått kors, altså noe liknende som det nåværende flnske. B-utkastet derimot var komponert som Dannebrog, dog med to blå ruter. Derved var, skrev man, begge nabolandenes hovedfarger representert, og «de saaledes af os proponerede Trende udgjøre Frihedsfarverne.»

Uten tvil stod Meltzer bak dette alternativ, som han selv la frem for Stortinget. Og hvis tradisjonen om at hans lille sønn hadde tegnet et flagg, inneholder sannhet, må det være dette utkastet. Men det er vel nærmest en myte, som vi må ta med en klype salt. Tanken var heller ikke helt original, idet Dannebrog med en blå rute var brakt frem allerede i 1814.

Det trefargede flagg med dobbeltkorset ble ikke medbrakt fra Bergen, men ble laget på Stortingsbenken da man ikke kunne enes om noe av de fremlagte forslag. Av disse stod det bergenske B-utkast høyest i kurs.

30. april skrev Meltzer i dagboken at han fikk sin idé, «da man absolut vilde have rødt Flag med hvidt Kors i og desuden noget blaat for at tegne Foreningen med Sverige, og saaledes at man kunde bruge de gamle Flag uden at bekoste nye.» Så laget han en skisse, og da andre stortingsmenn fikk se den, erklærte de «at saaledes vilde de have det norske Flag».

Meltzers flagg ble deretter vedtatt av Odelsting og Lagting. Dets form og farger var et resultat av en rekke idéer og hensyn. Korsformen ble valgt ut fra en romantisk tankegang: den hørte med fra gammelt av i alle de nordiske land. Derimot hører vi lite om at man tenkte på korsets kristne symbolverdi. At blått kom med ved siden av rødt og hvitt, ble motivert med at de til sammen utgjorde frihetsfargene. Derved falt det lettere å akseptere den svenske hovedfargen. Flagget var altså blitt til som et kompromiss, skapt ved politisk kløkt.

Likevel var man hinsides Kjølen lite fornøyet; det danske forbilde var tross alt svært tydelig, Derfor ble fiaggloven av 1821 aldri sanksjonert. Flagget ble bare godkjent ved en kongelig resolusjon, til bruk på kortere avstander. Men dets popularitet blant det norske folk ble snart så grunnfestet at ingen senere våget å foreslå et annet flagg.

Ennå seilte dog skipene sør for Kap Finisterre under svensk flagg. Men etter at sjørøverstatene var blitt pasifisert ved Frankrikes erobring av Algerie, tok Stortinget opp kampen for full anerkjennelse av handelsflagget. Den gangen, i 1837, var det at bergenseren Herman Foss satt oppe hele natten og skrev innstillingen om saken, og han ble hyllet av Henrik Wergeland, som ønsket ham en hel laurbærskog til å sove ut i:

«Nu hvil deg, Borger, det er fortjent!»

Året etter kom så den kongelige resolusjon som tillot å bruke flagget på alle avstander - og dette ble mottatt med jubel i hovedstaden. Likevel: unionsflagget, lydrikestemplet, ble ennå heist på festninger og offentlige bygninger - ja, postskipene fra Christiania til København måtte sågar bruke det. I forhold til dette var det et stort steg fremad da Oscar 1. ved sin tronbestigelse i 1844 gav en ny forordning om flagget som «morgengave» til det norske folk. Nå ble unionsmerket satt inn både i det svenske og det norske flagg, slik at de var blitt likestillet.

I lengden vakte dog «Sildesalaten», som man spottende kalte dette flagget, liten begeistring, særlig etter at kampen for full likestilling med egne konsuler og helst egen utenriksledelse ble tatt opp. Først da det rene norske flagg ble heist på alle landets festninger 9. juni 1905, hadde man følelsen av at hevdelsen i Bjørnsons fedrelandssang: «blaaøjet Frihed blev os født» var blitt til virkelighet.

Om utsalg, drakt, leir- og turutstyr og særpreg


Speiderhånd.gif
Fra speiderbevegelsens første tid og frem til nå, i brytningen mellom forankring og fornyelse, har det vært enkelte særtrekk som har fulgt arbeidet og organisasjonene.
Med denne oversikten vil vi peke på noen av de viktigste.

Lenker

Referanser