Jacob Pedersen Grøtum

Fra Speiderhistorisk leksikon
Gå til: navigasjon, søk
Jacob Pedersen Grøtum
Personalia
Grøttum, rittmester - fra Beretning fra Norges riksforbund for idræt.jpg
Født: 5. april 1866
Død 28. desember 1928
Bosted: Steinkjer / Oslo
Speiderbakgrunn
Forbund: Norske Gutters Speiderkorps
Viktige verv: Speidersjef i Norske Gutters Speiderkorps
Jacob Pedersen Grøtum ble ofte kalt James.
Jacob Pedersen Grøtum er foreløpig en ubeskrevet del av norsk speiderhistorie, på disse artikkelsidene arbeides det med å dokumentere historien. Kanskje du har et dokument, bilde og en god historie om NGSK? Bidra du også! [2]
Les mer om speidingen i Oslo kommune og fylke Oslo fylkesvåpen.png
Les mer om speidingen i Steinkjer kommune Steinkjer kommunevåpen.png

Verv

Den første speidersjefen i Norske Gutters Speiderkorps

Om Jacob Pedersen Grøtum

Han vokste opp i Steinkjer, etterhvert bosatt i Oslo. Han var kavalerist, idrettsadministrator, speiderpioner. Født på Grøtan i Kvam. Sønn av Kristianna Rebekka Ingebrigtsdatter, Steinkjer, og Peder Ingebrigtsen Grøttum.

Jacob Pedersen Grøtum til hest, fra Boys`Life 1912
Fra Aftenposten 1926, Jacob Pedersen Grøtum fyller 60 år

Utdanning: Middelskolen i Steinkjer (1885), realartium (1888), krigsskoleeksamen (1892).

Yrker: Kavalerist. Avanserte til rittmester i 1903. Tjenestegjorde i det engelske kavaleri i 1904 til 1905.

Jacob Pedersen Grøtum var en viktig idrettsadministrator. Redaktør for flere idrettsblad og sekretær for den norske olympiakomité ved olympiaden i London i 1908.

Jacob Grøtum bodde sammen med kona Kristine, ved Fornebu i 1910 [1].

Jacob Pedersen Grøtum har i ulike arkiver, litt varierende skrivemåte og fødselsdato. Her er det tatt med det mest sannsynlige skrivemåten: Jacob Pedersen Grøtum, født 5. april 1866. Han ble ofte kalt James.

I 1928 dør "Ritmester Jacob Grøttum, 62 aar, død 29.12.28 paa de militære sykehus, bopæl Baldersgate 18." Det opplyses videre at han og hustruen, Kristine Grøttum, ikke har barn.[2]

Speiderpioner

Jacob Pedersen Grøtum fikk høre om speiderbevegelsen da han var i London i 1908. Han fikk et stipend av Centralforeningen for å studere fenomenet nærmere. Han etablerte Norske Gutters Speiderkorps i 1910, ble den første speidersjef og utarbeidet en håndbok; Haandbok for Norske Speidergutter.

Jacob Pedersen Grøtum var i 1908 blitt redaktør for Norsk Idrætsblad, og fra 3. mars 1910 startet man i dette ukeblad en føljetong om speiderbevegelsen, undertegnet signaturen James. Det kan være interessant å se litt nærmere på denne føljetongen ettersom den er kanskje den mest omfattende introduksjonen til speiding i Norge, før håndboken kom et halvt år senere. Føljetongen skisserte opp en organisasjon som var en blåkopi av den engelske, og det hele er i stor grad ordrett oversatt fra Scouting for boys. Omarbeidelsesnivået er lavt og ligger i første rekke i hva man ikke tar med. Det var for det første religionen, som også var fjernet fra speiderløftet, og for det andre den Ernest Thompson Seton-inspirerte naturalismen som preget Lord Baden-Powells naturfremstillinger. Naturkunnskap var med av to årsaker; den første for å gi en forståelse av hvilken plass dyrene har i ”naturens store husholdning”, hvilket muligens henger sammen med målet om å gjøre guttene skikket for ”kampen for tilværelsen”; den andre at omsorg for dyr er nært beslektet med omsorg for sine medmennesker. Ingen natur for naturens skyld med andre ord; naturen er kun en arena for oppøvelse i samfunnsånd. Rettferdiggjørelsen av bevegelsen er derimot original, og den sier en del om hva man ønsket med en speiderbevegelse i Norge. [3].

I boka "Store forretningsmenn: Tolv små romaner fra nutiden" av Christian Gierløff (Gyldendal 1927) finner vi en historie av litt uklar bevisbyrde. I kapittelet "Emigranten" står det en historie om Johannes C. Bull og hans deltakelse ved innføringen av speiderbevegelsen til Norge. Vi vet ikke i hvor sterk grad denne historien er bygget på faktiske hendelser, men den er tydelig skrevet med klar referanse til det som skjedde i perioden 1907-1910.

Speideren nr. 5. 1911 refererte fra Baden-Powell på besøk i Oslo 31. august 1911
Header Speideren 1911 1919.jpg
Om ettermiddagen umiddelbart før Baden-Powells foredrag, ble der avholdt parade på Tullinløkken. Troppene ble oppstilt i hestesko, og i det Baden-Powell trådte inn i hesteskoen blåste 2. Kristiania tropps hornblåsere det internasjonale kjenningssignalet, og det ble gjort honnør. Etter at Rittmester Grøttum hadde talt til guttene om Baden-Powell (på norsk), talte Baden-Powell på engelsk med grosserer Dons som tolk. Så gikk generalen langs rekkene og så på guttene og hans skarpe øye så alt. Han fant det praktisk at anbringe liljen i filt på armene, og synes guttene så svært lik de engelske. Han pratet med enkelte av guttene og de forskjellige troppsførere ble presentert for ham. Etter inspeksjonen kom ettermiddagens høytidelige øyeblikk, da Baden-Powell foldet ut og overrakte nye flagg til 1. Kristiania, 2. Kristiania og 5. Kristiania. (i Norsk Speidergutt-Forbund, red.anm). Samtidig overrakte han 1. Kristiania (NGSK) og Turnforeningens tropp (i Norske Gutters Speiderkorps, red.anm) deres flagg. Deretter formanet han troppene å gjøre flagget ære. [4] [5]

1912:

Trondhjems Adresseavis.JPG
Rittmester Grøttum forteller i et intervju i Trondhjems Adresseavis 30. juni 1912:
Tilslut meddelte Ritmesteren at Norske Gutters Speiderkorps nu har avdelinger i,
foruten i Kristiania og Trondhjem, Stavanger, Bergen, Aalesund, Molde, Bodø, Harstad,
Narvik, Tromsø, Hedemarken, Hamar, Drammen, Notodden, Skien, Telemark, Sandefjord, Flekkefjord osv.
[6]

Intervju med speidersjef Grøttum i 1912

SitatTid, vet du, er som en strikk, selv om mange mennesker ikke strekker den.Sitat
Grøttum - signatur v2.jpgJacob Pedersen Grøttum i Boys' Life, 1912, se flere speidersitater her

I 1912 reiser en av Boy Scouts of Americas sentrale lederne, Ludvig S. Dale, omkring i Europa og besøker speidere. I novemberutgaven av "Boys' Life" har han en interessant artikkel om speiding i Norge. Som en del av artikkelen finner vi et intervju med speidersjef Jacob Pedersen Grøtum, og dette er forsøkt oversatt her.

"Hvordan kom speidingen til Norge? Hvem eller hva var drivkraften? Jeg hadde ikke vært én dag i Norge før jeg forstod det. Hans navn forekom i aviser, i magasiner og under særlige artikler om speiding. Han hadde vært på foredragsturne for å oppfordre folk til å bli interessert. I tillegg virket det som om han hadde så stor praktisk innsikt i arbeidet og klarte å utvikle folks engasjement og tillit til arbeidet til et slikt nivå at han var satt til å lede organisasjonskomiteen. Selvsagt var jeg interessert i å møte ham.

"Det er riktig!" var svaret på mitt spørsmål om jeg snakket med Rittmester Jacob Pedersen Grøtum. Han hadde reist seg fra skrivebordet da jeg ankom, - en mann litt over middels høyde, rettrygget, bredskuldret, med kraftig brystkasse [deep-chested], med grå øyne der du fant humor, kraft og årvåkenhet. Ett blikk var nok til å overbevise meg om at lederen av de norske speiderne var den rette mannen på rett plass.

- Bruker du all din tid på speiderarbeidet? spurte jeg. "Jeg er lei for at jeg må svare nei på det. Det er bare ett av mine mange jern i ilden."

- Man etter hva jeg vet så har du virkelig introdusert bevegelsen i Norge og er nå billedlig talt hodet for organisasjonen. Du har reist rundt om i hele landet og holdt foredrag, Speiderhåndboken er utgitt under din ledelse og du har skrevet artikler. Hvordan har du fått tid?

"Du må ha opplevd speiding" sa han med et smil. "Tid, vet du, er som en strikk, selv om mange mennesker ikke strekker den. Jeg har ofte arbeidet seksten eller atten timer i døgnet, og det var selvfølgelig hardt arbeid å vekke den nødvendige interesse, men nå tror jeg vi er på toppen av den første bakken. Vi har mange kjente personer med oss nå. For eksempel statsminister Konow, Bull fra regjeringen, general Olsson og general Lowzow, direktør Bjørnson, generalkonsulene Lorentzen og Petersen, professor Otto Andersen etc. Pressen og skolefolkene var ikke vennlige mot bevegelsen fra begynnelsen, men nå kommer de gradvis over. Det store behovet er kyndige speiderledere, men jeg tror vi skal skaffe dem. Og så? Vel, jeg tror denne bevegelsen vil bety alt for vårt folk og vår nasjon."

Forfatterskap

  • 1905: "Sportsliv i England" i Centralforeningens årbok ([7])
  • 1906: "Idrætten og dens inflydelse paa ungdommens opdragelse i England" i Centralforeningens årbok ([8])
  • 1909: I "Centralforeningen for utbredelse av idræt"'s årsberetning for 1909/10 skriver rittmester Grøttum en "længere oversigt over speidergutbevægelsen og norske gutters speiderkorps". [9]
  • 1911: Englandsbrev til Indherred - trykket 13/5 1911 - om livet i London og om speidergutter

Hederstegn og utmerkelser

Mer om Rittmester Grøtum

Fra Aftenposten, 4. januar 1929, Jacob Pedersen Grøtums nekrolog

Grøtum hadde god innsikt i engelsk idrettsbevegesle og militære forhold. Et eksempel på det er at han i 1907 holdt et foredrag i "Den Merkantil klub" med tittelen "Den engelske ungdoms oppdragelse gjennom sport og idrett". [10]

I boka "Norge ad notam" (Red. Nanna Segelcke, Aventura, 1992) har Esten O. Sæther en interessant referanse til Jacob Pedersen Grøtum. Det drøftes Norges forhold til internasjonal konkurranseidrett, og særlig OL-deltakelse. I Dagbladet i 1913 har Jacob Pedersen Grøtum et innlegg som viser en holdning som vi kanskje ikke forventet av en så sentral idrettsleder:

Opnaar OL-deltageren at slaa en verdensrekord i en bestemt specialidræt, synes det at være likegyldig om han har en deformeret krop, en forsømt aand og en tilsidesat karakter.

Dette kan kanskje kaste lys over hvorfor han engasjerte seg i utviklingen av speiderarbeid, et karakterdannende arbeid? Dette utsagn må sees på bakgrunn av en omfattende debatt som pågikk i Norge på denne tid. Idrettsbevegelsen var delt. Jacob Pedersen Grøtum var sammen med bl.a. kaptein Frantz Gustav Seeberg, som var sekretær i Centralforeningen 1893-1919, opptatt av at idretten skulle tjene både den enkelte og samfunnet. Jacob Pedersen Grøtum advarer i "Norsk idrætsblad" 46/1911 bl.a. mot at

"...vedkommende idræt gaar over til at bli et maal istedetfor at være et middel".

Fridtjof Nansen konluderte for sin del slik: "Øv idræt, men sky sport og alskens rekorder!"

I 1981 har Odd Dahl en omtale av den første utviklingen av norsk speiding, og om ulikheter mellom Gasmann og Grøttums tanker om speiding. I boka "Trollmann og rundbrenner" (1981) skriver han noe om speiderbevegelsen - s 27f:

Trollmann og rundbrenner Odd dahl.jpg
"Tidlig kom jeg med i speiderbevegelsen og gjennom den oppdaget jeg Nordmarka. Bevegelsen var egentlig et produkt av det britiske samfunn og tapte nok noe ved tilpasning og overføring til andre forhold. Rittmester Grøttum tror jeg var den første som søkte å samle gutter om Baden-Powells idé, men han var for meget offiser til å få guttene i tale.

Nå var jo hele speiderbevegelsen sterkt militært inspirert, hvilket de første norske avleggere bar tydelig preg av. Gradvis fant der sted en modifisering, og da jeg kom med var flere av speidertroppene nærmest å betrakte som utløpere av kirkelige menigheter. Det ble for mye av det gode for mange av oss, det var ikke den slags vi hadde oppfattet som hensikten med speiderbevegelsen. Jeg var først speider under Grøttum, mens mange andre havnet i troppen til pastor Gasmann, en stor staut kar med svart skjegg. Han var meget opptatt av uniformen og var i så måte bedre utstyret enn noen annen troppsjef jeg har truffet. Han var ellers en foregangsmann for utbygging av skolehaver. Idealist var han også og hans tillit til dem som hadde avlagt speiderløfte ubegrenset - noe han mer enn én gang fikk anledning til å angre på.

pastor Gasmann vant stor oppslutning, men mange gutter mente det ble for mye søtsuppe på møtene og for lite av det vi forbandt med speiding. Etter hvert oppsto mange speidertropper i Kristiania, hver tropp med sitt særpreg bestemt av hva slags mann lederen var. Det var bare ungkarer som ledet oss, av og til kunne nok det føre til ufine spekulasjoner.

Så hørte jeg om en troppsfører ved navn Carl Søyland og om hvordan speiderne hans gikk på turer og holdt møter. jeg oppsøkte ham og ble innrullert i hans "10. Kristiania Tropp". (Teksten fortsetter....) Tekst fra "Trollmann og rundbrenner", Odd Dahl, 1981

Les mer om Odd Dahls spederminner i I knebukser, Odd Dahl , utdrag av "Trollmann og rundbrenner", Odd Dahl, 1981.

Grøttums exit....?

På et tidspunkt avtok Grøttums engasjement i speiderbevegelsen. Vi vet jo at han var aktiv i 1912 i tilknytning til den olympiske speiderleir i Stockholm. men hvor lenge var han engasjert? Svar på det spørsmålet kan kanskje også kaste lys over når Norske gutters speiderkorps ble endelig avsluttet.

  • 3/4 1913 møter han speidere som får utdelt minnemedalje etter den olympiske scoutläger i 1912. [11]

Utklipp og minner

Om NGSK

Les mer om Norske Gutters Speiderkorps Speiderkorps.jpg

Eksterne lenker

Referanser

  1. Digitaltarkivet [1]
  2. Oslo skifteretts dødsfallsprotokoll 1928-1930 f8
  3. Masteroppgave i Historie, Sondre Ljoså, Universitetet i Oslo, Våren 2007
  4. Speideren nr. 5. 1911
  5. Speiderens referat fra Baden-Powell på besøk i Oslo 31. august 1911
  6. Trondhjems Adresseavis 30. juni 1912
  7. Beretning fra Norges riksforbund for idræt" 1914
  8. Beretning fra Norges riksforbund for idræt" 1914
  9. Bergens tidende 2/7 1910
  10. "Den Merkantile klub. 1894-1944", v Sverre Sandvik 1944, s 201
  11. Aftenposten 3/4/1913