Johannes Leewy

Fra Speiderhistorisk leksikon
Gå til: navigasjon, søk
Johannes Leewy
Personalia
Leewy, Johs.jpg
Født: 9. mai 1873
Død 27. mai 1947 (74 år)
Bosted: Arendal
Speiderbakgrunn
Forbund: Norsk Speidergutt-Forbund
Grupper: 1. Arendal
Viktige verv: Kretschef og troppsfører
Les mer om speidingen i Arendal kommune Arendal kommunevåpen.png

Verv

SitatLeewy hadde en egen evne til å kombinere alvor og skjemt, arbeid og lek, han kunne begeistre, instruere og lede.Sitat
– Om Johannes Leewy, i Agderposten 11. januar 1960, se flere speidersitater her

Speiderbakgrunn

Johannes Leewy var speiderleder i 1. Arendal og 2. Arendal i pionertiden før 1920 og frem mot 1940.

Om Johannes Leewy

Han arbeidet daglig som lærer.

Johannes Leewy (1873) fra Kristiansand, Vest-Agder som ble gift i Kristiansand, Vest-Agder i 1908 med lærerinne Gundborg Johnsen (1878) fra Barbu, Aust-Agder, datter av skipsbygger Harald Johnsen (1818) og Ulrikke Sofie Pettersdatter (1857) fra Sverige. [1]

Ledergjerning

Ved markeringen av speidingens 50-års jubileum i Arendal i 1957, skrev en av de gamle speiderne følgende:

Vollene-guttene gjorde det riktige valg da de for 50 år siden henvendte seg til lærer Johannes Leewy for å få ham til å bli fører for en speidertropp. Sjelden har en mann ofret seg slik for en oppgave og mestret den så ypperlig. Leewy hadde en egen evne til å kombinere alvor og skjemt, arbeid og lek, han kunne begeistre, instruere og lede. Agderposten 11/1 1960

Ved NSFs 30 års jubileum er det omtale i Agderposten 25/3 1941. i den anledning får Leewy særlig oppmerksomhet:

Idag må vi også minnes den sentrale skikkelse i speiderarbeidet i vår egen by, lærer Johannes Leewy. Han var med helt fra begynnelsen og var kretssjef i mange år. En stund ledet han både sin egen tropp, 1. Arendal og 2. Arendal. For noen år siden overlot han troppsarbeidet til Finn B. Knudsen, Havstad. Men Johannes Leewy blir ikke glemt av oss for det og han glemmer heller ikke oss. Han er en av dem som sier: Engang speider - alltid speider. Han følger med i arbeidet og gleder seg nok over at det arbeidet som han stelt med i mange år nå er blitt så stort og sterkt.

Hederstegn og utmerkelser


Speiderferdigheter

I materialet etter Harry Sannæs finner vi mange spor av Johannes Leewys speiderliv. I en tidlig fase av speiderbevegelsens utvikling engasjerte han seg og arbeidet for at hans speidergutter skulle være beredt til og mestre det speiderlivet krevde. Dette var før speiderforbundet hadde utgitt fyldige trykksaker om de ulike områder. I flere kladdebøker samlet han informasjon og materiale om de ulike emner, som leirliv, førsthjelp, leker osv. Her kan du studere noen av hans notater.

Leewys notater og utklipp om "Saarbehandling" og førstehjelp

Vi har ikke presis tidfesting av disse notatene. Inntil videre anslår vi dette til "omkring 1920". Se også Førstehjelpsmerket.

Leewys notater om brannmannsmerket

Disse notatene er datert 1921. Se også Brannmannsmerket.

Artikler og skriverier

Johannes Leewy var gjennom sitt lange speiderliv en skrivende mann. Dette ser vi i protokoller for tropper og krets, men også i offisielle trykksaker lot han sin penn se....

  • "Brytningstiden" - omtale av Edv. Lehmanns bok "Brytningstiden", Lederen 1/1925.

Utklipp og minner


Guttelek i Baneheia i Kristiansand i 1880 og 90-årene

Karl Leewy, Johannes Leewys bror, skrev utfyllende om Kristiansands historie. I en artikkel forteller han om guttenes lek i Baneheia i 1880 og 90-årene. Johannes Leevy dukker også opp i denne beretningen. Fortellingen kan tjene både som eksempel på guttelek i tiden før speiderbevegelsen kom til landet – og som en indikasjon på aktivitetsformer og ”guttekultur” som fikk utløp i speiderarbeidet.


”I innledningen nevnte jeg at vi i våre guttedager 1880- og 90-årene lekte indianere med like stor fantasi som guttene i Bernt Lies bøker. Og før oss hadde de eldre generasjoner lekt på samme måte, for Baneheia var et sant Eldorado for gutter.

Det var herligheter deroppe, som rett og slett «gikk i arv» fra det ene kull gutter til det annet i lange årrekker. Når det ene kull kom opp i konfirmasjonsalderen ble de for store til å leke deroppe, og hyttene og festningene ble da overtatt av yngre brødre og fettere med deres venner.

«Arvefølgen» for de steder i Baneheia, hvor mine samtidige fettere og jeg holdt til, kan jeg følge i en rekke år. I den opprinnelige gutteflokken, som hadde hytte rett opp for kirkegården, var blant andre med Samuel Bendixen, Alfred Keim og Hans Gullestad.

Etter dem fulgte de litt yngre guttene Fredrik Nielsen, Herman og Aksel Keim, Andreas Kristensen, Einar Jørgensen, Kristoffer Kraft og min bror Johannes. Denne gutteflokken satt det hele i en fast organisasjon med kaptein og to løytnanter og innførte et kjenningssignal. Selvskrevne kaptein og leder var Fredrik Nielsen (sønn av lærhandler Abraham Nielsen i Kirkegaten). Han la virksomheten noe lenger inn i Baneheia, hvor guttene hadde festningen «Libertas». Fredrik var da nettopp begynt å lese latin i 4de middel, og gutteflokken hans var stolt over det latinske navn på festningen han fant. Etter noen tids daglig lek i «Libertas» fant guttene imidlertid ut, at det var for mange folk omkring stedet, og det var da ikke annet å gjøre enn å flytte ennå lenger inn i heia. Etter noen dagers «rekognosering» ble det funnet et prektig sted ovenfor 3dje Stampe, hvor de fant en ny festning «Friheten». Den lå greit til Og var så bra, at disse guttene med begeistring talte om den selv etter at de var blitt voksne.

De nevnte 7 gutter var «kjernen» i kompaniet, men de tok etterhånden opp en del yngre gutter, hvoriblant Adler Lie, Arne Keim, Gotfred Kristensen og min bror Toby. Disse yngre ble da under de eldres ledelse i den første tiden en slags rekrutter og utforte en hel del grovarbeide.

«Friheten» og likeledes en hytte i nærheten av «Libertas» fikk de merkelig nok beholde i fred i lang tid. Ellers var det selvfølgelig flere gutteflokker, som lekte i Baneheia og opptrådte mot hinannen som fiendtlige stammer og gjorde tokter på hinnannens enemerker.

Den nye gutteflokken, som så overtok tradisjonen, kjenningssignalet, hytten og festningen i Baneheia, besto av Einar Keim, Theodor Tharaldsen, Harald Kristensen og jeg. Vi tok etterhånden opp Birger Thorkildsen, Frantz Kirsebom og Sverre Aanensen som deltagere. Og leilighetsvis fikk også andre gutter tillatelse til å være med.

Som våre forgjengere satte også vi i gang nye foretagender. Men Baneheia var da (omkring 1890) blitt så sterkt beferdet, at vi måtte kamuflere vår hytte for å ha den i fred. Vi laget rett og slett en «underjordisk» hytte mellom noen kampesten på et avsides liggende sted og dekket den til så godt at den i flere år ikke ble oppdaget. Festning med oppbyggede stenmurer kunne det ikke nytte å ha. Murene ville straks være blitt revet ned av andre gutteflokker. Vi brukte derfor en vanskelig bestigelig topp i den sentrale del av heia som vår festning og kalte den «Gibraltar».

Ved konfirmasjonsalderen forlot vi Baneheia ganske som våre forgjengere hadde gjort og dro istedet på «utmarsjer» lenger vekk fra byen. Det var da ikke lenger noen yngre brødre eller fettere til å overta vår tradisjonsrike lek i Baneheia, så det ble de yngre brødrene til Einar Jørgensen og deres venner som fortsatte i våre spor.

Jeg har her fortalt om «arvefølgen» til de herligheter i Baneheia, som spilte så stor rolle for vår gutteflokk. En hel del andre gutteflokker i Kristiansand har i tidens løp hatt det på lignende vis og har hatt det like morsomt som vi hadde det. Det var jo et langt friskere og sunnere liv enn å leke «bom» i kroker og uthus i den gamle bys snevre gårdsplasser. Riktignok trengte vi jo sterke kjepper til buer og rette, smekre stokker til kastespyd. Men vi skånte alltid plantningene og tok kjeppene inne i tette kratt eller lenger fra byen. Dette kom av vår veldige respekt for general Wergeland. Han gikk jevnlig på inspeksjon deroppe i sitt eventyrrike. Og vi passet på, at han ikke kom uventet over oss. Vi hadde avtalt visse signaler, som varslet, når faren nærmet seg. Alle guttene søkte da dekning hver på sin plass og lå stille, inntil generalen med ridepisken og hans drabant, forstbetjent Holmesland, hadde passert forbi.

Vår lek i Baneheia har sikkerlig hatt sin store betydning for vår utvikling. Vår fantasi fikk vinger under våre spennende opplevelser, og vi gikk med glød inn i denne fremmede idéverden. Vi ble med andre ord ikke så lite av romantikere. Det hendte ikke så sjelden at vi — grepet av idyllen eller av utsikten deroppe plutselig sluttet å leke indianere» og i stedet søkte opp på en knatt for å synge fedrelandssanger. Vi ville ha hatt et fattigere liv som gutter, om vi ikke hadde hatt en slik herlig Sørlandshei å tumle i.”

Om sjøspeiderarbeidet

Les mer om sjøspeiderarbeidet Båtmannsmerket-Speider-NSPF-1965 (1).jpg

Om Norsk Speidergutt-Forbund

Les mer om Norsk Speidergutt-Forbund NSF logo.jpg

Eksterne lenker

Referanser