Norsk Speiderpikeforbund 30 år - Lederbladet

Norsk Speiderpikeforbund
Stiftet:	1. juli 1921
Fusjonert	23. april 1978
Viktige sider	NSPF forside Landssjefer

Gunvor Lykken, 1920

Norsk Speiderpikeforbund 30 år - Lederbladet

Lederbladet nr. 5 1951 var et jubileumsnummer.

Trondheim 1 (NSPF) er Norsk Speiderpikeforbunds eldste tropp, stiftet i 1915, her i et bilde fra 1923

Fredrik W. Rieber-Mohn, Bergen

Marcella Bøe

Julenummer 1937

Føreren nr. 6 - 1936

Dagmar Maalstad viser kronprins Olav rundt på jubileumsleiren Innerøy, 1946

Landssjef Gunvor Lykkens innledning

«Det begynte så smått og så stille» synger vi i en av speidersangene. Ja, smått og stille tok det til, men det spirte og vokste til tross for motbør og forakt. Ja, vi kan trygt si at vi mange ganger fra forskjellig hold direkte ble motarbeidet fordi vi var «piker». Hos de spredte troppene vokste det derfor fram et sterkt ønske om samling til ett forbund som kunne hjelpe og styrke det hele. Og takket være ledere fra Bergen og Trondheim ble denne tanken til virkelighet i juli 1921. Men når Norsk Speiderpikeforbund den 1. juli kan feire sitt 30-års jubileum, så skyldes det foruten disse som tok de første vanskelige spadetakene, i høy grad alle våre ledere som opp igjennom årene har gitt sin fritid, sin interesse og sin kjærlighet til arbeidet med pikene.

Derfor sender jeg på forbundets og sakens vegne i dag hver enkelt leder, gammel og ung, til deg som har arbeidet gjennom mange, og til deg som har vært med i færre år, et varmt håndtrykk og vår alles hjertelige takk for hva dere har gitt av tid og krefter, av mot og tro i disse årene. Dere er de små hjulene som har hatt sin store oppgave, som hver har tatt sin tørn og som derved har drevet det hele.

Det er noen navn som lyser fra den første tiden og som vi gjerne idag. De er alle kalt til høyere tjeneste. Overrettsakfører Fredrik Rieber-Mohn fra Bergen viste alt den gang sitt store mot ved å påta seg å være ulønnet sekretær for det lille nyskapte Forbundet vårt. Gjennom våre "Lover og grundregler" ledet han det hele inn i ett sikkert spor fra starten av.

Liska Michelet fra Trondheim var en ildsjel i arbeidet med å spre kjennskap til og interesse for saken her hjemme, og til å slutte kontakt mellom Vårt Forbund og internasjonalt speiderarbeid fra første stund. Fru Hildur Ulleberg, Fredrikstad, som var den første valgte sjef, og fru Aagot Brinchmann som ga oss «Speiderpiken». Vi minnes dem i dag med takk for deres innsats og vidsyn.

Hva har så disse 30 årene gitt oss? Fra de spredte patruljene og troppene er det vokset fram sterke kretser over hele vårt vidstrakte land. Vi har fått vår blå drakt og vårt grønne kløver. Foruten selve speiderarbeidet har Forbundet etter hvert utvidet arbeidet til også å omfatte meisearbeidet for piker mellom 7 og 10 år. Og det er sterk vind i seilene i arbeidet for «de store over 15 år», rangerne på sjø og land. Vi har speidertropper for særstilte, blinde og vanføre, og postspeiding er satt i gang for piker som bor slik til at de ikke kan komme med i en alminnelig tropp.

Etter hvert som Forbundet og arbeidet vokste, meldte også kravet om hjelpemidler og flere ledere seg. Speiderpikeboken, sangboken og bladene «Speiderpiken» og «Lederbladet» har hjulpet i godt til å inspirere den enkelte og leder til å ta fatt og til å Forbundet sammen til en stor familie. Ens er vi ikke blitt, og det skal vi heller ikke være heldigvis, få vi har alle noe å gi til helheten av vårt særpreg. Men vi føler oss som ett og det gir oss kraft og styrke. Denne familiefølelsen viser seg også i at fler og fler «gamle»-speidere) kommer tilbake og slutter opp om Forbundet og blir med enten som ledere eller går inn i «Old Guides»-grupper. Foruten at de er med og selv bygger videre på speideridealene gir de med dette saken en moralsk støtte som vi er meget Nye tropper og nye ledere gjorde ledertrening mer og mer nødvendig. De første årene sørget troppene og kretsene selv for opplæring av lederne sine, Det gjør de i dag også. men fra 1931 har Forbundet også trådt støttende til med sine kurser som årlig arrangeres på forskjellige kanter av landet og for de forskjellige grener av arbeidet. Mange av våre ledere har vanskelig for å komme med på disse kursene. Siden 1935 har våre reisesekretærer og instruktører også gitt disse ledere en sjanse til trening ved besøk i kretsene og troppene land og strand rundt.

Den store økning i medlemstallet og utvidelsen av arbeidsområdet førte så naturlig med seg inndeling i forskjellige ombud, som gjennom bladene og andre tiltak søker å gjøre arbeidet så effektivt som mulig både innad og utad. På vårt kontor og i vår forretning gjør så våre funksjonærer daglig sitt til å holde kontakten mellom omlvudene og troppene, mellom Forbundet og den enkelte speider landet over. Og i «Hjemmet vårt» i Oslo har speiderne et trygt sted å ta inn under kortere eller lengere opphold i hovedstaden.

Helt fra starten til i dag har vårt Forbund hatt kontakt med vår søsterorganisasjon, Norges K.F.U.K.-speidere og med speiderpikeforbund utenfor Norges grenser. Mange vennskapsbånd er i årenes løp knyttet mellom våre og andre speidere. Men større samarbeid med Norges K.F.U.K.-speidere fikk vi først i 1928 gjennpm «Fellesrådet for speiderpiker i Norge». Samme ordlyd på speiderlov og løfte, felles grader og dyktighetsmerker og minimumskrav for den høyere ledertreningen er en del av resultatene av dette samarbeid. Bedre kjennskap har skapt mer respekt og bedre forståelse for hverandre, og med tiden håper vi det skal bli enda bedre.

Norsk Speiderpikeforbund har således, i løpet av disse 30 årene voksset til en sterk organisasjon. Men når alt kommer til alt, så er det ikke organisasjonen eller de tingene den har gitt i årenes løp, som i virligheten teller mest. Under krigen opplevet vi at alt dette er forgjengelig. Det eneste som holdt, var speiderånden, speideridealet og den rette speidergnisten. Ja, det var gnisten hos den enkelte speider det kom an på. Det er begeistringens glød som bærer det hele fram. Det at hver enkelt speider med glede går inn for speiderloven og speiderløftet i sitt daglige liv. Vi står ved en milepel, vi har gledet oss over det vi har fått, men nå gjelder det å se framover og oppover. Foran oss ligger veien med mange og rike oppgaver. Norges unge piker trenger din hjelp i denne vanskelige tiden.

Må vi alle, både gamle og nye ledere gløde slik at pikene våre tennes av lysten til å arbeide med og på seg selv, og bli fylt av en ærlig vilje til å se det gode, å ville det gode, og å gjøre det gode. Må vi alle fylles av speiderånd som framfor alt gir seg utslag i ydmykhet, i ønsket om å tjene vår Far i himmelen som har gitt oss arbeidet og oppgavene, og så vil vi be Han som har sagt: «Det du gjør mot en av mine små, det har du gjort mot meg» om å velsigne arbeidet vårt i årene som kommer.

Gunvor Lykken

Glimt fra forbundet gjennom 30 år

Den førhistoriske perioden

2. oktober 1915, under det høstgylne løvet i hagen ved Berg prestegård ved Trondheim, sto en gruppe unge piker oppstillet i en hestesko. Det var høytid og spenning og lys, ung glede i de strålende ansiktene - det var den første speiderpiketroppen som skulle avgi sitt speiderløfte. Vi lar blikket gli rundt i hesteskoen - der er et ansikt som vi nok skulle kjenne igjen. Vi har sett det under speiderhatt og lederhatt, under leirhatt og båtlue, med hvit og med gul esprit, Gunvor!

Gunvor Sitter var med som en av våre aller første speiderpiker og i Gunvor Lykken er i dag vår første speiderpike i en annen betydning av ordet, vår landssjef. Fos oss som har kjent henne og speidet sammen med henne, om ikke fra den aller første tiden, så iallfall i en anselig mengde år, står Gunvor som et symbol på alt som er sunt og ungt og rett i norsk speiding. Hennes utvikling og Forbundets går på en måte parallelt. En kan ikke påstå at Gunvor har preget Forbundet eller at Forbundet har preget Gunvor, i alle disse årene er det en jevn, harmonisk utvikling av en rik personlighet i intens vekselvirkning med utviklingen av et harmonisk og lykkelig Forbund.

1921 - 1926

1. juli 1921 ble Norsk Speiderpikeforbund stiftet, etter at det hadde eksistert små spredte grupper speiderpiker allerede i mange år. Vi holdt landsleir på Brandbu i 1923, og sendte representanter til Verdenskonteranse og til leirer utenlands. Men når vi tenker tilbake på denne første tiden, er det likevel minnene fra patruljen som står mest levende for oss. «Hvordan var det med patruljearbeidet de første årene» spør vi en av våre «gamle». «Patruljene følte seg den gang absolutt som enheten, det sammensveisete. Der ble arbeidet meget intenst. De forskjellige medlemene hadde sine faste ting å gjøre, og å ta grader og merker gikk som en lek. De forskjellige medlemmer fant på egen hånd ut hvordan de skulle få lært seg de forskjellige ting og stolt kom de til patruljeføreren når de kunne noe nyrtt. Patruljen følte seg som en stor familie, og de forskjellige patruljer hadde sitt særpreg. Bl.a. hadde alle patruljer patruljeflagg, og disse var meget kunstferdige, for her var det også konkurranse mellom de forskjellige patruljer. Patruljeflagget var alltid med på møter. turer og leirer.»

«Hvordan var det så med turlivet den gangen? Var det noe av dette eller var det mest stuearbeide?» «Stuearbeid, ikke tale om. Patruljen var ute. sommer som vinter, høst som vår. Ute ble alt gjort som overhode kunne gjøres ute. Patruljen levet et riktig villmannsliv, hele patruljen på tur hver søndag, hva gjorde vel det om det regnet litt? Det gikk fint å koke maten ute likevel, og alltid var det noen spennende ting å oppleve, enten det nå var «å nesten tråkke på en orm» eller å finne noen «flytende øyer» i et tjern, gå på ukjente stier og leke at vi var nybyggere i ukjent land. Fantasien var alltid i sving og eventyret lå alltid like utenfor stuedøren. Fantasien fikk også fritt spillerom når patruljen spilte komedie for å få penger inn til jule-godtørnen. Det var nemlig patruljen som gikk inn for denne. De forskjellige patruljer viste en enestående oppfinnisomhet her, for ingen ville jo gjøre det samme som de andre. Så du forstår at patruljearbeidet var det ingenting å si på i de første årene, det var fabelaktig godt.»

1926 - 1931 Organisasjon, publikasjoner og Fellesrådet

Fra de første spredte og meget individualistiske grupper av speiderpiker som hadde eksistert fra 1921 og enda lenger tilbake, var Norsk Speiderpikeforbund i løpet av sine første 5 år vokset sammen til en enhet. en virkelig sammenslutning av landets «blå» speiderpiker. Mens den enkelte leders idéer, impulser og forutsetninger hadde preget troppen og kretsen i den første tiden, ble det nå nødvendig med fastere linjer i arbeidet, og med våre egne instruksjonsbøker og publikasjoner. I løpet av årene etter 1926 fikk vi både «Speiderpiken», «Lederbladet», Sangboken, Blåmeisboken og endelig, i 1931, Speiderpikeboken. Dermed kunne vi i det daglige arbeidet greie oss uten hjelp utenfra. Men det var jo ikke meningen å stenge seg inne og være seg sjøl nok. «Speiderpike, rekk meg hånden, kom i søsterkjeden inn», synger vi, - og hva var da naturligere enn å rekke hånden til våre norske speidersøstre i K.F.U.K., og gå sammen med dem i «Fellesrådet for Speiderpiker i Norge» som ble dannet i 1928. Fellesrådet representerer Norges speiderpiker utad, og løser alle de oppgaver som er felles for de to forbund i arbeidet innad.

1931 - 1936 Ledertrening

Forbundet var nå organisert, nå gjaldt det å heve standarden, å skape dyktige ledere som kunne bringe speidingen i Norge stadig videre framover. Perioden 1931 - 36 er preget av dette, fra det første lederkurs i 1931 og fram til det første «trekløverkurset» i 1936, med dets berømmelige forløper, «Gilwell-kurset» på Goplerud. Av andre store begivenheter i perioden husker vi landsleiren på Jørstamøen i 1933, og verdensspeidersjefens besøk sammen med 500 engelske speiderledere samme år.

1936 - 1941 Dagmar

Når en kaller årene 1936 - 41 tilbake i erindringen, faller tankene helt umiddelbart på Dagmar Maalstad. Det var i 1935 på landsmøtet i Lyngen at Dagmar ble valgt til sjef for Norsk Speiderpikeforbund, og neppe ante hun vel den gang at det var et tillitsverv hun skulle inneha helt til 1948. Hvor mange av leserne er det egentlig som vet hvor ung Dagmar var, da hun fikk gul esprit i hatten? Dagmar Løvaas ble født den 4. april 1902, og selv i dag med hennes 49 år er ungdommeligheten noe av det som særpreger Forbundets internasjonale ombudsmann. Slik er det vi gjerne husker Dagmar: Viftende Velkommen på en brygge i Mandal i 1937, smilende og vinkende som bare hun kan det. Stivhet og formalitet er ting som aldri har hørt hjemme i Dagmars hjerte, dertil har hun for meget av det Bergenske lune lynne. Derfor er det også så velsignet lett å oppnå kontakt med Dagmar, forståelsen er umiddelbart til stede.

Det var fart i arbeidet med konsolideringen og utbyggingen av Norsk Speiderpikeforbund i årene før krigen, og det var ikke minst landssjefens skyld. Lederbladet kom regelmessig ut med 6 nummer året, reisesekretaer ble ansatt for første gang høsten 1937, og i forbindelse med landsmøtet på Frekhaug ved Bergen i 1939 arrangerte Forbundet for første gang trening både for ranger- og meiseledere. Videre ble depotet flyttet til Bergen, Trekløvertreningen ble gjennomført, og i 1938 var det nordisk førerleir på Gvarv i Telemark. Likevel har Dagmar aldri virket for Norsk Speiderpikeforbund bare som forbund. Som det står i jubileumsboken fra 1946: «Med oss går det ofte slik at vi ser for smått på tingene. Vi spør gjerne først og fremst om det som skal skje, gagner vårt forbund, eller om det på noen måte kan skade det. Dagmar ser større på tingene. Hun spør om det gagner de norske barn og den norske ungdom.» Og dette perspektivet ga Dagmar til speideradrbeidet innen vårt Forbund i de årene hun satt som sjef. La oss derfor verne om denne tradisjonen i årene som kommer, la oss tenke stort både om saken og de midlene vi bruker for å fremme den, for dermed vil vi tjene landet vårt og menneskeheten på samme måte som Dagmar har lært oss.

1941 - 1946 Krigsårene og start på ny

11. september 1941 ble alt speiderarbeid forbudt i Norge. Men selv om drakter, flagg og annet utstyr var beslaglagt eller «forsvunnet» på annen måte, hendte det nok i blant at vi «speidet» litt likevel. Og iallfall var det jo rik anledning til å bruke sine speiderferdigheter og å leve etter sitt speiderløfte i disse årene. Vi minnes med vemod og takknemlighet de av våre speidersøstre som var beredt til det ytterste, og som ga sitt liv i trofasthet mot sitt land.

Starten igjen i 1945 var hverken mer eller mindre enn eksplosiv. Før noen visste ordet av det, sto speiderpikene der i sine blå drakter som om de aldri hadde gjort annet. Piker som ville være speidere, var det nok av, og mange ganger flere enn før krigen. Det var verre med ledere. For Forbundet ble det å gjøre et kjempeløft, formelig stampe nybakte ledere opp av jorden gjennom kurser og treninger og nye kurser og nye treninger. Det var ikke til å unngå at det ble litt mye «gjennomtrekk» i troppene det første fredsåret. Lederne var ofte nye og uerfarne, og mange av pikene visste ikke riktig hva de ville. Årsstatistikkent for 1945 - 46 viste derfor et forholdsvis stort antall ut- og innmeldelser. Totalsummen derimot var så å si uendret, slik at den store økingen i medlemstallet ble bibeholdt. Ved 25-årsjubileet i 1946 var likevel barnesykdommene overvunnet og oppvisningen på Jordal idrettsstadion i Oslo det året viste til fulle at interessen for speiderarbeidet blant barn og ungdom var større enn noensinne. Jubileumsleiren for ledere i Trøndelag lovet også godt for ledernes vedkommende. Mønstringen i Nidarosdomen før leirens åpning var svar på den appell som Forbundet sendte ut våren 1945 til de voksne i landet. Det var likevel nok som var beredt til å tre inn i rekkene når behovet for nye ledere var der.

1946 - 1951. 25 år - virkelig voksen!

Etter den jevne utviklingen i årene før krigen, etter alle gleder og problemer ved den eksplosive starten i 1945, var Forbundet ved 25-årsjubileet kommet i jevne, rolige forhold igjen. Men ro behøver ikke bety stagnasjon. Perioden viser oss det i rikt monn, vi gleder oss hver dag over at vi nå virkelig har fått vårt eget hjem, "speiderhjemmet i Welhavens gate 19". Og vi merker også stadig noe annet nytt og meget lovende, alle våre ombudsmenn, som hver på sitt område varetar våre tarv, samordner vår virksomhet, og hindrer oss i et hvert forsøk på eller tilløp til å synke hen i noen slags tilfreds dvale. Men det var ikke bare Forbundet som var kommet i en anselig alder, også mange av speiderpikene begynte å vokse ut av den første speideralderen. Det var piker som ikke hadde tid eller anledning til å bli ledere, men som likevel ville fortsette som speidere. Behovet for utviklingen av arbeidet for dem ble stadig sterkere, og rangerarbeidet tok stadig fastere form. At det i vårt sjøfartsland også vokste fram en spesiell form for rangerarbeidet, sjøspeidingen, var, jo høyst naturlig. Rangerleiren på Håøya står for alle som var med og for mange som så resultatene i annet eller tredje ledd, som en stor, lysende merkepel i denne perioden. Og denne leiren viste også noe annet. Vi ivar blitt voksne også utad. Leiren ble besøkt av mange utlendinger, en skotsk sjø-rangergruppe, en gruppe speidere fra DP-leirer i Tyskland og vår amerikanske instruktørgjest, miss Fergusson. Og hva vi gledet oss over, var at alle disse utlendingene virkelig levet med i leiren, de var ikke gjester som skulle dyrkes eller rare dyr som skulle besiktes, de var speidere blant speidersøstre, vanlige deltakere i leiren som alle oss andre. Forbundet er vokset i tall og i styrke, vår speiderbevissthet og -forståelse er vokset fra individet og patruljen til tropp, krets og Forbund og ut i det internasjonale, slik at norsk speiding i dag virkelig er et levende ledd i søsterkjeden rundt jorden.

Om Norsk Speiderpikeforbund

Norsk Speiderpikeforbund

Om skriftlige og visuelle klider

Artikkelsider om skriftlige og visuelle kilder innen norsk speiding

Forbundsblader – Julehefter – Speideraviser og nettsider – Nettsteder – Årsmeldinger – Meddelelser om nye tropper – Medlemstall – Fortellinger – Sanger og signaler – Historiske skrifter – Sitater – Romanbøker – Tegneserier og tegnefilmer – Jubileumsbøker – Håndbøker – Andaktsbøker – Lord B-Ps litteratur – Tipsblader – Leirhefter – Leiraviser – Leir- og markedssedler – Reklame – Pass – Litteratur – Dyktighetsmerker – Diplomer – Pris- og utstyrslister – Spill – Illustratører og illustrasjoner – Kalendere – Postkort – Frimerker – Poststempler – Film og video – Lysbildeserier – Lydopptak – Matretter – Dekorasjoner – Broderier – Strikkearbeider – Skuespill og sketsjer – Ekstern litteratur – Aviser og tidsskrifter – Ex libris – Speiderloven – Speiderløftet – Museer og samlinger – Kildedokumenter

Forbundsvise utgivelser: Norske Gutters Speiderkorps 1910 - 1913/14 – Norsk Speidergutt-Forbund 1911 - 1978 – Norges KFUK-speidere 1920 - 2003 Norsk Speiderpikeforbund 1921 - 1978
Norges KFUM-speidere 1945 - 2003 – St. Georgs Gildene i Norge 1952 - i dag – Norges speiderforbund 1978 - i dag – Norges KFUK-KFUM-speidere 2003 - i dag

Linker

• Teksten er hentet ut med Free Online OCR [1]

Referanser

<references>]