Speidereventyret

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
Fra "Alle gutters bok"
Rolf Lykken.jpg
Forfatter: Redaktør: Theo Rove
Utgitt: 1945
Utgiver: Habos/Reistad og sønn Boktrykkeri i Oslo



Bidrag

Kapittelet Speidereventyret

En av B-Ps mange illustrasjoner, denne i fra Valdres
Scouts of the World - Brothers Together, akvarell av B-P i boken Aids to Scoutmastership, 1919.
Forsiden på det første engelske speidermagasinet, The Scout, 18. april 1908

SPEIDEREVENTYRET Av Rolf Lykken.

Eventyr - det har vi vel alle sammen drømt om. Helt i fra vi var ganske små har vi vært begeistret for eventyr og historier. Og det er vel slik ennå. Alt vi kan komme over av spennende stoff sluker vi slik at vi rent glemmer bort andre og kanskje viktigere ting vi har å gjøre. Og hvor ofte har vi ikke når vi har lest en spennende bok, ønsket at vi selv kunne få oppleve liknende eventyrlige ting? Men vi tenker som oftest ikke over at i virkeligheten så har vi eventyret rundt om oss og vi kan få være med på det bare vi selv griper etter det. Var det ikke et eventyr da vi virkelig fikk oppleve det nye Norge, freden og friheten? Var det ikke som et tungt eventyr lå bak oss? Det var så men mange som fikk oppleve mere enn nok av spenning i de årene. Vanskelige situasjoner skaper eventyr og opplevelser. Slik kan det også ofte være i det alminnelige fredelige liv som vi nå skal leve. Det kommer bare an på oss selv. Hvis vi søker eventyret så finner vi det. Jeg skal her prøve å skrive litt om hvordan du kan oppleve eventyr, men det er så vanskelig å skrive om det. For det eventyret jeg skal skrive om må en i grunnen oppleve selv - og det er altså det jeg gjerne vil ha deg til. Før jeg skriver om selve eventyret vil jeg først fortelle litt om et eventyr som det store eventyret førte fram til. Og det lyder omtrent slik: Sommeren 1929 var det stor ståhei borte i England. Det hadde seg nemlig slik at fra alle verdens kanter strømmet det gutter som skulle til en by utenfor Liverpool som heter Birkenhead. Det var gutter i de mest maleriske drakter, fra India med svære turbaner på hodet, fra Australia, fra Canada, fra alle land nesten i Europa, i altkom det gutter fra 72 forskjellige land. Det var hvite, svarte, gule og røde gutter. Nesten femti tusen var det av dem. Også fra Norge kom de, hele 330. Engelskmennene lurte vel på hva all denne ståhei var godt for, men etter hvert gikk det opp for dem at det var noe stort som skjedde. For aldri før hadde verden sett en slik samling av ungdom. Og hensikten. Jo, den var å takke en bestemt mann fordi han hadde laget et stort eventyr for dem. Eller skal vi si han hadde lært dem å finne eventyret i livet? Jeg var selv med blant de som søkte dette eventyret. Og jeg skal si det brente i oss alle sammen da vi fikk se og oppleve mannen vi søkte.

Den mannen som vi hyllet var alle gutters helt: Baden-Powell, eller som han senere kom til å hete Lord Baden-Powell of Gilwell. Kongen av England gjorde ham nemlig til Lord ved denne leilighet fordi han hadde skapt det store verdens eventyr for alle gutter. Det var prinsen av Wales - kongens sønn - som kom ut i leiren, bodde der og kunngjorde kongens beslutning. Det må være rart å vite hva mannen som fikk all denne hyllest egentlig tenkte. Jeg tror han følte en lykke -- en varm og inderlig glede. Er det ikke slik med oss alle egentlig? Når vi får en gave er vi glade og takknemlige, men når vi selv får lov til å gi en gave så blir vi dobbelt glade. Og jeg tror han følte den gleden. Han var glad, og han fortjente den gledesopplevelsen mere enn noen annen og flere ganger nesten uten vann. Han var ikke bare den smarte leder av forsvaret, men også den som stadig nattog dag var på ferde for å holde motet oppe i befolkningen. Mange ganger så det stygt ut for dem, men de klarte seg gjennom til unnsetningen nådde fram den 17. mai 1900.Hele England hadde i spenning fulgt begivenhetene, og da meldingen den 18. mai nådde fram til London var det like stor jubel der som det var hjemme hos oss den 7. og 8. mai da vi fikk friheten tilbake. Baden Powell ble folkehelten, og hans navn og bedrifter ble velkjent. Ikke minst var guttene interessert og mange av disse begynte å skrive brev til ham for å få svar på forskjellige problemer de hadde. Han oppdaget også at den boka han hadde skrevet for sine soldater om hvordan de skulle klare seg ute «Aids to scouting» var blitt tatt i bruk av skolelærere som brukte de morsomme historiene der som oppgaver i iakttagelse, sporing o. l. Dette forbauset ham og han ble interessert. Hvis dette, som egentlig var laget for voksne soldater kunne være noe for gutter, så kunne det sikkert lages bedre.

Han husket sine egne herlige guttedager og på dette bygget han opp «speiding for gutter». I 1907 tok han med seg tyve gutter ut i en 14 dagers leir på «Brownsea Island» og her ble speidersaken født. Guttene ble fordelt på 4 patruljer: «Måke», «Ravn», «Ulv» og «Bjørn», med en gutt som patruljefører. Hva guttene opplever av eventyr i denne leiren ble grunnlaget for den boka han skrev året etter «Scouting for boys». Og denne boka ble mottatt av gutter hele verden over. Begeistret startet de sine patruljer slik at i løpet av noen få år var det skapt en stor verdensbevegelse. Pikene kom også til og i dag er det omtrent 5 millioner speidergutter og speiderpiker i verden. Vi kan vel regne at i av disse årene er det rundt om 50 millioner gutter som har vært speidere, og selv om de i dag er voksne menn kan de aldri glemme det store eventyret. Og så får jeg prøve å forklare litt av hva dette eventyret egentlig er. Svært mange tror at speidingen er «massebevegelse» som «kommanderes» av en leder. Akkurat det motsatte er tilfelle. Først og sist bygger speidingen på hver enkelt. Det er hver enkelt som selv må prøve å finne sitt eventyr i speidingen. Slik må også hvert enkelt menneske siden finne sitt eget eventyr i livet. Alle gutter har det slik at de gjerne holder sammen i små «bander». Da jeg var gutt hadde vi også slike bander. Vi valgte en gutt som fører - eller oftest var det kanskje en bestemt gutt som var selvskreven som fører. Og banden holdt sammen i tykt og tynt og føreren ble selvfølgelig adlydt. Vi var sammen i lek og moro. Men når vi ble lei av å leke måtte vi finne på noe annet. Så laget vi rampeleven i gata, gikk på jakt for å finne noen vi kunne erte og det ble mange uskyldige mennesker som fikk gjennomgå. Men dette kom av at det var ingen som tok seg særlig av oss. Foreldrene hadde meget lengre arbeidsdag enn nå. En gang i mellom kunne det nok dukke opp en bande som var litt bedre enn andre og så litt sundere på tilværet. De kunne f. eks. bestemme seg for at de ikke ville erte eldre mennesker eller damer. Kom det så en ung kjekk kar så var det et herlig objekt, for han tok opp forfølgelsen og så kunne det vanke en herlig omgang hvis vi ble knepet. Dette var spennende, for det var jo spenning og eventyr vi søkte. Men noen stadig vederkvegelse var det heller ikke i dette.

Og så kom dette nye, speidingen som en stor utløser for dette vi ventet på. Vi leste en spennende bok som het «Ørnepatruljen» og nok en som het «Oterpatruljen». Enkelte fikk tak i selve «Scouting for boys» og så vokste speiderpatruljen opp også hos oss. Og det var nettopp de gamle bandene som tok fatt på å bli speidere. Banden ble en patrulje som dro ut på eventyr. Noe av det første som slo oss var at vi hvert dag skulle gjøre en god gjerning. «Har du gjort din gode tørn i dag» ble snart et slagord. Vi følte oss som riddere i gamle dager som dro ut for å hjelpe syke og svake. Og dette har holdt seg opp gjennom tidene. Hjelpsomheten står fremdeles i høysetet hos hverog en som gjerne vil være en ekte speider. Og jeg tror jeg tør si at dette igjen har lært mange andre til å ta opp samme tanken. For noen år siden startet Oslo-speiderne for eksempel en hjelpetjeneste i Nordmarka. Hver vintersøndag dro hopetall av patruljer ut på stasjonstjeneste innover skogene for å ta seg av slike som var uheldige og kom til skade. Det hadde ikke gått svært lenge før en rekke andre tok opp idéen. Etter noen års forløp kunne speiderne overlate jobben helt og holdent til andre slik at de selv kunne bane nye veier. Men det viktigste er at selve hovedidéen patruljen har levet og utviklet seg gjennom tidene. Og vi kan si den lever bedre i dag enn for 36 år siden. Riktignok levde patruljen et mere spennende og primitivt liv enn nå. Men nå vet patruljens speidere meget mere hva de skal og kan gjøre. De har klarere retningslinjer. De lærer mere og får mere verdifullt ut av arbeidet. Og spenning og eventyr kan vi fremdeles lage.

La oss prøve å følge en gutt som starter som speider. Du kjenner kanskje en gutt som er i en speiderpatrulje. Om du er heldig får du ham til å fortelle litt om den, og er du enda heldigere får du ham til å spørre de andre guttene om du kan få bli med. Så en vakker dag kommer han og sier at du er velkommen, at de har lyst til å «kikke» litt på deg. Du kan få bli med på neste møte. Du er kanskje litt engstelig, særlig hvis det er fremmede mennesker du skal i lag med. Men det behøver du ikke være. De biter ikke. Lokale har de i en gammel stall. Det vil si det var en stall en gang, men nå er det blitt speiderlokale. Du blir overrasket når du åpner døren, for ikke kunne du ha drømt at det kunne se slik ut i en «stall». Det er troppen som holder til her. Midt på veggen finner du en peis med de flotteste dekorasjoner, og rundt peisen at det stammer til å sitte på. Veggene er dekorert med trofeer og skisser fra speiderlivet. I hvert hjørne har hver av de fire patruljer sin egen «hule», hvor de har sitt eget selvlagede patruljeflagg og ting som nettopp interesserer. Ellers finner du totempeler og minner fra troppens og patruljenes liv i skog og mark. Du ser opplag av telter, kokegreier smart ordnet. I øyeblikket er det fem gutter til stede. De er nettopp kommet, skjønner du, for de prater om den siste turen de hadde. Da du kommer inn stilner samtalen litt og den eldste gutten hilser på deg og forteller at han er fører for Uglepatruljen og slår av en lengre prat med deg. I mens har patruljens assistent ordnet opp og møtet begynner. Det åpnes med en liten seremoni som er hemmelig nettopp for den patruljen. Sagaskriveren forteller hva han har ført inn om siste tur, og så går det slag i slag. Du blir med på en spennende Kims lek og en av karene tar seg spesielt av deg med et par knuter du får lære. Så sier patruljeføreren plutselig at nå vil han se hvem som kan være kjappest tilbake med 5 bestemte ting. Dere farer på dør og du må legge hodet riktig i bløtt for å finne ut hvor du snarest kan få tak i nettopp det du skal finne. Vel tilbake forteller en av guttene, som snart skal opptas som speider, hva han har funnet ut av særskilte historier om det norske flagg. Og du blir satt på en hard prøve da du plutselig får i oppdrag å tegne et norsk flagg. Før har du ikke tenkt så meget på at det var et bestemt forhold mellom fargene. Før du vet ordet av det er møtet slutt og du oppdager at fra nå av er du aspirant i Uglepatruljen. To måneder må du henge i og lære en hel del ting før du endelig kan bli ordentlig speider. Du oppdager at det ennå er mye morsomt du kan lære og som er verd å ta med. Du får trene i å behandle tauverk og slå knuter, du får bli med på tur og får den første innføring i sporing, du går på jakt for å finne ut noe om uglen scan er patruljédryret ditt, og som patruljen stadig er på jakt for å finne ut noe om. De har en egen bok hvor det er klistret inn sikkert 200 forskjellige bilder av ugler. Alle guttene i patruljen kan etterlikne forskjellige ugleul, og du begynner så smått å få det til du og. Lydene får du fram ved å folle hendene på en særlig måte og blåse i dem. Du lærer respekt for flagget og du lærer de første knep for å kunne greie deg ute, gjøre opp varme. Du må videre vise at du har tatt fatt på den vanskelige kunst å huske det du har sett. Videre får du lære å kjenne den lov som alle speidere prøver å følge.

Det er speiderloven som skal sette deg i stand til å bli en ekte speider. Og det er hyggelig å høre de andre guttene i patruljen prate om den. Du trodde før at dette måtte være gørr, men nå oppdager du etter hvert at det ikke er noen «tvangslov», men en lov som alle speidere frivillig tar på seg. Det finnes hverken forbud eller påbud. Du husker sikkert at ridderne i gamle dager hadde en lov som de fulgte. De hadde heller ingen tvang på seg, men gikk frivillig inn for den. Og slik er det og med speiderloven. Vi kan si at den er ridderloven som er kommet igjen i en moderne form. En hver gutt setter sin ære i å være en ærlig kar. Han liker ikke å bli mistrodd. Og derfor sier den første speiderlov at en speider er trofast og alle speidere skal tro ham på hans æresord. Vi har andre deler av loven som handler om trofasthet, om vennlighet og ridderlighet, om hjelpsomhet og selvhjulpenhet, om lydighet og renhet. Dette er alt sammen dyder som vi trenger å legge oss etter hvis vi vil fram i verden. Og du kommer som oss andre til å føle spenningen når du skal gå ut på jakt for å gjøre din daglige gode tørn. En av disse morsomste og viktigste arbeider som aspirant blir det å virkelig sette deg inn i speiderloven. Jo mere tid du tar på dette og jo mere arbeide du legger i det, desto mere glede vil du få av hele ditt speiderliv. Og det er jo glede du gjerne vil ha gjennom hele livet. Derfor er det og en paragraf som sier at en speider er glad. Og en som er glad, han strør glede om seg til alle kanter. Vi lærer oss til å se med glede på alt det som livet sender på vår veg både det som er lett og det som er vanskelig. Når du har gjort fyldest for deg at du kan de kravene som settes for deg og du har forstått speiderloven så innstiller patruljeføreren deg til opptagelse. Men først får du kanskje anledning til å hilse på troppsføreren noen ganger, for han vil svært gjerne prate med alle de vordende speidere som han gjerne vil bli kjent med. Ja, det er sågar mange troppsledere som selv utdanner sine nye karer.

Og så vil du oppdage at her får du en helt ny venn i en voksen mann. Han er ikke noen lærer, heller ingen busemann, noen tror han er offiser, men det er han heller ikke. Jeg vet ikke hvilket navn passer best på ham enten storebror eller onkel. I alle fall er han en veldig kjekk kar som spanderer hele sin fritid forat alle de guttene som vokser opp skal ha det kjekt. Dag etter dag er han sammen med sine speidere. Han trener opp sine patruljeførere, han samler dem til aftener og til turer. Han samler troppen til sine møter og turer, han arrangerer konkurranser og store terrengøvelser, han drar med sine speidere i leir og på tur både sommer og vinter. Han prøver å legge alt arbeide slik an at alle som kommer inn i hans tropp, må bli interessert. Men framfor alt er han din beste venn. Han vil likesom din patruljefører gjøre alt for at du skal tjene på å være speider. Han er en du kan gå til med alle de vanskeligheter du kan komme bort i, ikke bare nå men for resten av livet. Og det er ikke lite. En troppsfører gir kan vi si nesten all sin fritid for sin tropp. Det blir ikke ganske få timer i løpet av et år. Prøv å regne det ut. Jeg tror du kommer opp i minst 50 timer på en måned, ofte mere. Det blir til sammen mange dager på ett år, hvor også hele sommerleiren kommer til. Tenk deg så at en hel del ledere har holdt på i 10, 20, ja, 30 år. Men du må ikke tro at disse karene betrakter dette som noe offer. De er blitt så glad i dette arbeide at de ikke ville være det foruten. Og du kan tro de savnet det veldig under krigen mens arbeidet var stoppet av tyskerne. Men de drev nok sin egen speiding videre, slik at de nå står vel rustet til å ta imot de tusenvis av gutter som stadig melder seg.

Så kommer da den store dag du lenge har ventet på. Din opptagelse som speider. Det er stor fest i troppen. Hvis den holdes innendørs kan det hende at du får anledning til å ta med mor og far. Men det er også mange tropper som holder til ute. Og særlig ved et leirbål. Jeg sier nesten at jeg skulle ønske at du kunne bli opptatt en kveld langt til skogs. Skogen står mørk omkring. Kanskje leiren ligger nede ved et vann. Etter en hyggelig stund ved bålet med sang og historier blir det så uendelig stille og høytidelig da du står der framme foran føreren. I ildskjaeret ser du alle dine nye kamerater som venter på å ta imot deg. Troppsføreren som står ved siden av flaggbæreren sier noen enkle ord nettopp til deg, så legger du hånden din på flagget som blir senket foran deg og du avlegger ditt løfte: På æresord lover jeg etter beste evne å gjøre min plikt mot Gud og fedrelandet, hjelpe andre og adlyde speiderloven. Det er en stor dag i ditt liv. Det er jo første gang du helt selvstendig har lovet noe. Og du gir deg selv det løftet at har du først lovet noe så vil du sette alt inn på å holde det. Og dermed begynner ditt egentlige speiderliv. Du er nå fast medlem i din patrulje, hva den nå heter. Og din patrulje vil slå ring om deg og hjelpe deg til å bli en speider i ånd og sannhet. Du vil merke at det gir en uendelig styrke å ha slike kamerater som de du får i patruljen. Du vil også føle at det faller så mye lettere å følge det løftet du har gitt når det står så mange sammen om det. Du vil oppdage at patrulj en din har en hel del ting sammen som ingen andre har. Vi kan kalle det patruljeånd, patruljestil, hemmelig tegn, egne slagord, egne sanger osv. Alt sammen er laget av guttene selv, uten at noen voksne har blandet seg bort i det. Og enhver patrulje setter sin ære i å bli den beste patrulje i troppen, ja i landet. Troppen består i alminnelighet av 4 patruljer og ledes av en troppsleder og kanskje et par assistenter. Disse lederne kan du finne i alle aldre fra 20 år og opp til 50-60 år, ja borte i England hadde de en gang en jarl som var 85 år. Da du avla ditt speiderløfte, ble du speider av 3. grad. Men nå har du fått blod på tann og snarest mulig vil du bli 2. grads speider. I løpet av 3 måneder kan du trene deg på en rekke felter, og patruljen hjelper deg. Du lærer signalisering og førstehjelp. Og kan du ikke svømme så lærer du det nå. Du får kart og kompass i neven og snart blir du helt racer i å ta deg fram i ukjent terreng. Du lærer ennå mere tauarbeide og oppdager at det er en ny fin sport som heter livline. Speiderne har reddet mange mennesker med den. Du ferdes stadig ute, lærer naturen å kjenne enten sammen med en annen speider eller sammen med patmljen din. De fleste tropper arrangerer et par ganger i året en konkurranse for å kåre den patrulje som skal ha den ære å bære troppsflagget.

Enkelte har også konkurranser om et vandreskjold eller en vandrekjede. Jeg kjenner en tropp som startet en konkurranse i 1920. Prisen var en fin sølvkjede som den seirende patruljefører fikk bære. Kjeden har nå vært delt ut 50 ganger omtrent og hver gang har den seirende patrulje fått navnet sitt risset på en plate i kjeden, så nå er kjeden blitt nesten like flott og stor som den Lord Mayor i London bruker. Jeg håper at også du får oppleve mange fine turer om vinteren, med bygging av barhytte og steking på glo. Den morsomste matlagning du kommer bort i er når du prøver å lage all maten uten kokekar. Det er spennende. Så lakker og lir det mot sommer og leirliv. Du har sikkert fått 2-graden og tatt fatt på 1-graden, eller kanskje du heller vil se å legge deg etter noen dyktighetsmerker. Der har du nok å velge mellom. Vi har over 50 stykker, det ene finere enn det andre. Og her må du, som i alt annet, selv velge. Det er ingen andre som kan gjøre det for deg. Det er din eigen smak som skal avgjøre om du vil ta førstehjelpsrnerket eller livredningsmerket eller brannmannsmerket eller sjømannsmerket. Du kan velge på alle felter utendørs og innendørs. Det kan hende at alle mann i patruljen blir enige om å gå inn for å ta et bestemt merke, f. eks. førstehjelp og leirrnerket. Det blir en god samarbeidstid. For det gjelder at alle henger med. De flinkeste må ta seg av de mindre gode slik at alle når fram. En ny stor dag når merket er tatt av alle og dere fester det til patruljeflagget eller om dere har en annen æresstander. I patruljen ellers gjelder loven - «en for alle - alle for en». Alle mann virker for patruljens beste.

Derfor har hver mann ett eller flere oppdrag for patruljen. Til hver patruljesamling har hver mann noe å yte, enten det gjelder en ny ferdighet eller noe til underholdning. Særlig blir der rik anledning til å trekke sammen i turlivet. Der er det tusen ting som skal gjøres for at vi selv og andre skal ha det bra. Forhåpentlig lager enten troppen din eller patruljen en sommerleir eller sommertur. Og hvert 4. år kaller speidersjefen inn til landsleir. Vi har vært opp til 6000 i slike leire. Og så har vi like ens hvert 4. år de internasjonale Jamboreer. Det har vært 5 slike. I London i 1920, i København 1924, i Birkenhead ved Liverpool 1929, i Ungarn 1933 og i Holland 1937. Den neste skal holdes ved Paris 1947. Er du heldig kommer du med. Men det kommer mest an på deg selv. Søk eventyret og du finner det.

Utklipp og minner

Teknisk

Boken er satt og trykket hos Reistad og sønn Boktrykkeri i Oslo

Lenker

Rolf Lykken har skrevet en del om speiding:

  • Teksten er hentet ut med Free Online OCR, [1]

Referanser