Speidersanger

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

Speidersanger

Se også sanger og signaler som er lagt ut i speiderhistorisk leksikon her.

Historier om Speidersanger

Ørnulf Henriksen forteller om Speidersanger i Lederen nr. 3 1962 i artikkelen Speiderne, sangen og sangene

1960 header Lederen 001.jpg
1961 Lederen nr. 3 Ørnulf Henriksen portrett.jpg

Femtiårs-jubileet er blitt feiret med fester og jubileumsbok. For oss som har fått være med fra først av er minnene dukket fram, og sammenligninger er trukket. Ikke minst har vi talt om sangen, i og den rollen den spilte i den første tiden. Til å begynne med var det jo ikke mange speidersanger, men vi levde høyt på andre sanger. På våre marsjer sang vi om herr Brokkmann som falt i krigen, vi sang s-k-o-m-a-k-e-r- med et uhyre dypsindig innhold (!), og ikke minst populær var «Vi gå över daggstänkta berg», hvor vi endret enkelte strofer og sang om «et sagoland som skinner av småpiker og rosiner». Men etter hvert kom speidersangene. Som regel ble disse først brukt i troppsavisene, som spilte en stor rolle. Så ble de sunget i troppen, havnet kanskje i «Speideren» og derfra inn i sangboken. De var gjerne lengere enn de er nå. Et typisk eksempel på det er «Ja, vi er fjellets sønner, vi!», som opprinnelig var rene helaftensforestillingen. Møller Gasmann var flink til å «barbere» sangene våre før de kom inn i sangboka, og det tapte de visst ikke noe på.

Mange av troppene hadde sine troppspoeter. Særlig husker jeg at 7. Kristiania som da ble ledet av Lykken og Fangel - var velbeslått med slike. De snakket om å gi ut sin egen troppssangbok. Om det ble noe av vet jeg ikke, men de hadde visst sanger nok av egen produksjon. Særlig sang de en stund mye på en sang til havregrøtens pris: «Deilig grøt med sukker på, ingen rett kan denne slå». Hvor det er blitt av denne, vet jeg ikke. Den er vel forsvunnet sammen med havregrøten. Det hendte at sangene fikk med seg vers som fikk samme skjebne som «den vakreste visen om kärleken» som aldri kom på prent. Gasmann er jo kjent blant annet som mannen som opptrådte med buksekanten over knærne til alle årstider. Det var ikke slik til å begynne med. På de større paradene i den første tiden opptrådte han med floss og sjakett, og jeg kan ennå se ham for meg når flagget skulle hilses. Da løftet han elegant på flossen og slo den ut i en fin bue mens speidersignalet lød. Sangen «En ekte speider på turer går med buksekanten over knærne» fikk et ekstra tillegg:

Det skulle more meg å Gasmann se med buksekanten over knærne, i skolegården gå opp og ned med buksekanten over knærne.
Det ville hurtig spre seg over by'n at sjefen bød et sådant herlig syn: blankpusset hatt og diplomat og buksekanten over knærne.

Hvem som var mester for denne «varianten» vet jeg ikke, men det skulle ikke undre meg om det var Carl Søyland selv. Søyland var glimrende, både som dikter, komponist og pianist. Første gangen jeg hørte hans fengende «En speiderpatrulje på turer skal dra» var under et kretsmøte i Møllergt. 1, visstnok i 1919. Han hadde da spilt melodien til sangen og den var blitt sunget, og vakte voldsom jubel. Gasmann ledet møtet, og bad om å få manuskriptet til teksten og melodien, men dette nølte Søyland med å gi ham. Kretsens muntrasjonsråd - Martens stod oppe på podiet, og så sitt snitt til å nappe mappen med manuskriptet. Om det var dette eller noe annet som gjorde at Søyland tillot videre kunngjøring, vet ikke jeg, men godt er det at sangen og melodien er reddet for speiderne. Eckhoffs «Som speidere vi moro har» står i sangboken med årstallet 1915, men jeg undres på om ikke denne var skrevet i 1914 under den første landsleiren på Hovedøya. Eckhoff var svært lite musikalsk, og jeg synes å erindre at Jensen en gang fortalte at han måtte sitte og nynne melodien opp og opp igjen for sin venn Eckhoff mens denne laget vers etter vers, vers etter vers. Vi marsjerte mye den gangen, ofte mil etter mil. Men veien gikk fort unna, ikke minst fordi vi sang. Ofte improviserte vi sanger underveis, stevet. Det var da gjerne ting som hadde hendt på turen som da ble besunget i mer eller mindre vellykte vers. Hadde en av guttene svidd havregrøten om morgenen eller lapskausen til middag, kunne han være sikker på å få det igjen i stevet. Vi holdt det gående helt til det hele gikk i stå, enten av mangel på stoff eller rim. Når jeg ble lei av stevingen hadde jeg en fast utveg, jeg sang en strofe som endte på sjef. Jeg har ennå ikke møtt noen som har greid å rime på dette med et ord på norsk! Helst brukte vi melodien Feiern, for da fikk vi litt tid til å tenke oss om mens troppen sang «fallerallelalala». På en av jubileumsfestene i fjor kom Lykken bort til meg og spurte om vi skulle tilby oss å steve litt på gammel speidermanér, men jeg torde ikke. Det var for lenge siden sist - dessverre.

En gang i 1920-årene tror jeg det var, lyste Speideren ut en konkurranse,. Den som skrev en prima Forbundssang skulle få premie. Mange sanger ble da skrevet og havnet i sangboken, men ingen ble godkjent som Forbundssang før Gasmann i 1922 kom med sin «I fra Lindesnes til Varanger», som forresten hadde vanskelig for å slå igjennom. Det skjedde vel først da den fikk den fine melodien som den har nå. Det gikk sport i syngingen. Særlig var det om å gjøre å kunne så mange sanger som mulig utenat, og det fantes nok ikke så få som kunne hele sangboka. Litt mindre fyldig var den i sin ungdom - i det ligner den oss mennesker - men det var ikke så ganske få sanger den gangen heller. En gang hadde flere tropper vært ute på langtur sammen. På toget hjemover fikk vi andre en utfordring fra 7. Kristiania. Vi kunne få nevne hvilken sang og hvilket vers vi ville, de skulle ta den og synge den uten å kikke i boka. Jeg gav opp et nummer og et vers, og øyeblikkelig stemte de i: «Skryte gjør ingen med hjertet i bringen.» - Det var kanskje ikke så pent gjort av meg, og det kunne heller ikke kalles skryt om en skulle være rettferdig. Det var troppspatriotisme, og den har vært med og skapt sanger og strofer. Bare bla gjennom de gamle sangene så skal du se hvilken rolle troppen spilte. Kanskje troppen ofte gikk foran patruljen, som nå er den store enhet. Vi hadde en gullalder i norsk speiderdiktning, og den kan sikkert komme igjen. Men det som inspirerte til sangene var «lys begeistring for vårt ideal». Tilgangen av sanger og bruken av sang vitner om begeistring, men vi kan også snu det rundt: ved å bruke begeistrede sanger kan begeistring skapes. La oss derfor synge mer enn vi gjør.

Ørnulf Henriksen [1]

Utklipp og minner

Se også artiklene om Merker med musikk som tema, Hornblåsermerket, og Speidersangboka.

Om utsalg, drakt, leir- og turutstyr og særpreg


Speiderhånd.gif
Fra speiderbevegelsens første tid og frem til nå, i brytningen mellom forankring og fornyelse, har det vært enkelte særtrekk som har fulgt arbeidet og organisasjonene.
Med denne oversikten vil vi peke på noen av de viktigste.

Lenker

Nasjonalbiblioteket har et par eksempler på potpourri av speidersanger:

https://www.nb.no/items/773f53acdc186c2c7bcad0a7b77e006b?page=0&searchText=speidersanger

https://www.nb.no/items/0756561c365e7bbae28d2aac09589dca?page=0&searchText=speidersanger

Referanser

<references>