Vi hundred røde bål har brent

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
SitatDet skinte rundt på tre og skrent når dag var ved å svinne og stjernen kom da det blev kveld og månen stod sånn halvt på hell. Vi hundred røde bål har brent i dunkle skogdyp inne.Sitat
Carl Søyland, fra speidersangen Ja, vi er fjellets sønner, vi!, se flere speidersitater her

Vi hundred røde bål har brent

Kanobæring i Nordmarka - Carl Søyland foran, Odd Dahl bak.
Forsiden av jubileumsboken Femti år for norske gutter - 50 års jubileumsberetning i 1961.
Fra en padletur i Nordmarka, Oslo i 1914. Carl Søyland og Odd Dahl i sistnevntes seildukskonstruerte båt. Fotoet er i fra Femti år for norske gutter, 1961
Speiderbønnens melodi

Carl Søyland skrev dette kapittelet i Femti år for norske gutter - 50 års jubileumsberetning i 1961, se også speidersangen Ja, vi er fjellets sønner, vi!

Kapittelet Vi hundred røde bål har brent

Uken før posten brakte et overraskende og vennlig brev fra redaktøren av Speidernes jubileumsskrift - om hvorvidt en gammel speider som meg ennå satt inne med et eller annet speiderminne - hadde jeg vært sammen med en gammel venn og speider fra Norge - og talt om speiderminner i lange baner. Det var atom-eksperten fra Chr. Michelsens Institutt i Bergen - ingeniør Odd Dahl -- som var på gjennomreise i New York igjen. Det hender år om annet at vi treffes snart her og snart i Norge. Det hender forresten ofte at jeg råker bort i gamle speidere som er ute og reiser, eller yngre folk av de hundre-tusen som har vært speidere. Vi har også ved flere leiligheter hatt speidere fra Norge på besøk her i Amerika. Jo, som sagt, det ble prat om speiderminner da gamle 10. Kristiania-troppsfører (meg selv) og tropps-assistenten (Odd Dahl) - kom på glid. Det er bare å begynne, så velder det fram fra lag etter lag av minner fra underbevisstheten. Hva er det uforglemmelige ved speider-dagene? Det var vi helt enige om: Friluftslivet, turene, kameratskapet, humøret, den gode ånden som følger med naturopplevelser og oppdagerglede. De stundene da vi satt rundt leirbålet og pratet, sang og drømte - og ble trukket inn i den magiske stemningen rundt ilden i mørket har gitt minner for livet. Selv ble jeg speider ved et merkelig slumpetreff.

Jeg vokset opp i en Sørlandsby omgitt av heier, fjord og øyer, men kom til Oslo i 17 års-alderen. Der var jeg straks så heldig å treffe på kamerater som var ivrige Nordmarks-karer, og slik fikk jeg oppdage Nordmarka - en så forskjellig verden fra Sørlandet. Jeg må innrømme at Asbjørnsens «En Sommernatt på Krokskogen» og «Kvernsagn» og Kittelsens tegninger spillet stor rolle ved selve innlevelsen i den vidunderlige verden av skoger og koller og blinkende vann. Det er knapt noen av verdens hovedsteder og storbyer som har noe lignende å by på. Og det har speiderne visst å benytte seg av. Veggene på min hybel ble fylt med Nordmarks-bilder og hver weekend brakte nye opplevelser. I den tiden var jeg ansatt i Christiania Bank og Kreditkasse, men studerte også musikk, blant annet orgel. For å få luft i orgelet til mine øvetimer måtte jeg ha en «belgetreder». Jeg fikk tak i en gutt som bodde i Industrigaten; han het Leif Evensen. Han kom og pumpet orgelet for 75 øre timen! Jeg var ikke oppmerksom på at han samtidig kanskje kjedet seg gørr i hjel over Bachs fuger og preludier, men søkte atspredelse ved nøye å studere Nordmarks-bildene på veggen, som røpet at spillemannen også var friluftsmenneske.

En dag ringte dørbjellen, og en fremmed dame presenterte seg som frøken Liland. Hun kom i det underligste ærend. Hun fortalte at hun arbeidet som gatemisjonær - med støtte av fru Nobel Olsen (hvis hjem nå er den amerikanske ambassadørs bolig). Frøken Liland hadde samlet en flokk gutter fra Majorstuen- og Fagerborgstrøket og mente at denne flokken burde organiseres til en speidertropp, som var så i vinden. Men en leder var vanskelig å finne. Alle guttene ivret etter å komme på tur. Og nå hadde en av dem fortalt at han pumpet orgel hos en mann som gikk mye i Nordmarka. Kunne jeg ikke ta guttene med på tur? Jeg sa først nei takk, men frøken Liland kom igjen. Endelig måtte jeg love å ta guttene med på en søndagstur. En tidlig morgen stod jeg da ansikt til ansikt med en flokk på tredve gutter som møtte frem nede ved Bislet. Det ble tur, en alt for lang tur for guttenes krefter og trening. De kom hjem slitne og trøtte, og jeg tenkte - jeg ser vel aldri dem igjen. Men i den gutteflokken var fjorten-åringen Odd Dahl og mange, mange andre som ble kjernen i en ny tropp - 10. Kristiania - og mange av dem ble venner for livet.

På Norges-besøk senere i livet har jeg opplevet at så mange som halvthundre gamle speidere er kommet sammen i lag og har sunget de gamle 10. tropp-sangene: «Vi hundred røde bål har brent», «Gutter vil vi bli av rette slag», «En speiderpatrulje på turer skal dra», Ja, vi er fjellets sønner vi,» og «Med buksekanten over knærne». Dette var i årene fra 1913 og utover. Det var festlig å se Christian Dons og Møller Gasmann i arbeid som pionerer i en ny og voksende bevegelse. Og så var det den uforlignelige humørfylte Edvard Eckhoff! Hva Baden-Powell hadde oppdaget i Afrika var hemmeligheten ved planlagt friluftsliv for unge gutter med tilsetningen av det eventyrlige og spennende moment som lå i selve det å være «speider». Med genial evne innvevet han idealer i bevegelsen, livsvisdom i knappe slagord: «Vær beredtl»

Det var meget interessant å sitte i den komitéen som tillempet Baden-Powells idéer til norske forhold - sammen med karer som Ragnvald Iversen, Viggo Krag-Rønne og Edvard Eckhoff. Vi hadde foran oss all den speiderlitteratur som da var kommet ut på forskjellige språk. Min egen tropp ble først og fremst en friluftstropp. Nå var det en ny glede å dele oppdagelsen av Nordmarka med de unge ivrige guttene. Odd Dahls tørrvittige humor og mange påfunn var stadig kilde til glede og forundring. Hans tekniske genialitet gav seg mange utslag - bomber til å tenne bål med - selv om det var vått; karbidlyskastere på nattlige feltmanøvrer, sammenleggbare kanoer, felttelegraf, elektrisk lys i teltet ved hjelp av dynamo på en opphengt sykkel som ble kjørt som «straffetimer» av karer som hadde overtrådt de skrevne og uskrevne lover. I 1916 begynte vi å tenke på en større sommertur til fjells. Det ble Jotunheimen med Glittertind og Galdhøpiggen, basert på teltliv som ikke var så helt alminnelig den gangen. Det ble villmarksopplevelser av første slag!

I 1918 tok vi fatt på Dovre og Trollheimen - med Snehætta og Snota! Tilbake med nye opplevelser, nye beretninger og nytt skryt om hva vi hadde utført. Hadde vi ikke ført troppsflagget til den ene etter den andre av Norges fjelltopper. På hjemturen fra Trollheimen tok tropps-assistenten guttene tilbake til Oslo, mens jeg selv med tre av de eldste speidere drog til Olden og gikk over Jostedalsbreen - uten fører. Men vi var fullt forberedt, med tau og isøks og alt til faget hørende. Ved påsketider det følgende år drog jeg med de samme karene fra Østerdalen -- gjennom Rondane - videre via Sikkilsdalen til Jotunheimen - over Memurubreen, ned i Skjolden, med overnatting i telt hele veien. Det ble til at det innen troppen utviklet seg en kjernetropp som drev iherdig trening i speiderkunstene. Vi øvet oss også i fjellklatring og i elve-vading. Vi holdt mye til på den lille øya i Kalvsjøen i Nordmarka; det var et helt miniatyr-eldorado av stup og bratte svaberg. En Nord-Norge-tur ble omhyggelig planlagt. Det var fabelaktig morsomt å planlegge og utspekulere alle detaljer, beregne dagsreiser, proviant, utstyr. Vi forstod hva karer som Nansen og Amundsen hadde vært besatt av: Minutiøs planlegging hvor ingenting måtte klikke og ingenting være glemt. Odd Dahl sa ofte: Unggutter i 15 – 16 - 17-års-alderen kan gjøre alt, de er mye bedre enn voksne!

10. Kristiania Tropps 40 dagers sommertur i 1919 - med ca. 25 gutter – gikk med tog til Trondheim, derfra med hurtigruta til Honningsvåg - med fotballkamper mot lokale lag i hver eneste by hvor båten stoppet. Fra Honningsvåg til Skarsvåg i leiet skøyte - og så til fots til Nordkapp, hvor vi slo leir og overnattet rundt Kong Oscars minnestøtte med flagget blafrende i vinden fra Nordishavet. Deretter inn Porsangerfjorden for å ta fatt på turen over en veiløs Finnmarksvidde, utrustet med citronelle, never-olje og myggeslør. Det hjalp på provianten å fiske ørret i Skoganvarrevannet og Igja-jauri. Fra Skoganvarre telefonerte vi til lensmannen i Karasjok forklarte situasjonen, og han igangsatte en hel bygde-aksjon med å få stekt hundre rugbrød. Det gikk. Alt gikk strålendel I Karasjok var vi i tre dager og der kjøpte vi tre gamle elvebåter, som vi satte nedover Karasjokka og Tana med, i flere dagers eventyrlig og spennende elvefart, til vi solgte båtene i Skipagurra og drog til fots til Vadsø. Derfra til Kirkenes med båt og så til fots til Boris Gleb som dengang var russisk. Der slo vi leir om natten. På tilbakeveien sørover gikk vi av hurtigruta i Narvik, tok toget til Arvika på svenskesiden og drog sørover til Kebnekaisse som vi besteg med stolthet. Nå hadde vi vært også på Sveriges høyeste fjelltopp. Tilbake til Norge gikk turen over Ivarsrein grenserøys og ned i de ville traktene til Skjomenfjorden, hvorfra vi tok lokalbåten tilbake til Narvik og hurtigruta. Det hadde vært en fabelaktig tur - uten uhell, men jeg vet at Gasmann og andre mer fornuftige hadde rystet på hodet av våre ville planer. Hadde jeg vært eldre ville jeg nok selv ha hatt mer betenkeligheter.

Den høsten drog jeg til Amerika. Det skulle være første etappe på tramplivet jorden rundt, men ferden førte meg på kryss og tvers tillands og tilsjøs i mange land og mange verdensdeler til jeg kom tilbake til Amerika - og så gikk det som det gikk. Den amerikanske dikter Robert Frost har et vers med omtrent følgende innhold: «jeg gikk på en sti i skogen, til jeg kom til et sted hvor veien delte seg; - jeg så henover begge stiene og tok så den som var minst opptråkket. - Og det gjorde hele forskjellenl» Det er noe mystisk ved disse livets korsveier -- som gjorde hele forskjellen, når man tenker tilbake! I mitt senere livsarbeid som redaktør for en norsk avis i fremmed land har det hatt veldig betydning det kjennskap og den følelse jeg fikk fra Norge i speiderdagene. For arbeidet på mitt spesielle felt har hatt med fedrearv og norske livsverdier å gjøre. Ofte tenker jeg med Nordahl Griegs ord «Norge er større enn noen vet av». Lykkeligvis har jeg også i mitt avisarbeid kommet bort i speiderbevegelsen og dens virke her i Amerika, og jeg har på reiser ofte lagt veien innom jamboreer, både landsjamboreer og internasjonale. jeg var siste gang på Niagara-jamboreen, hvor det var en storartet patrulje fra Lofoten! På hyppige Norgesbesøk er det også en særlig glede å få føling med speiderbevegelsen.

For et par år siden var jeg i Oslo på St. Georgsdagen og var tilstede ved Gudstjenesten i Domkirken. Hvor selsomt er det ikke å høre «Speiderbønnen» sunget av unge røster i den fylte kirke. En opplevelse som vanskelig kan skjønnes for en som ikke kommer fra langreis. På St. Georgs-dagene i Kristiania i gamle dager pleide jeg spille orgel til gudstjenestene, og det falt meg da inn at Gasmanns enkle og vakre «Speiderbønn» burde få en egen melodi. Jeg studerte musikk-teori med Gustav Lange, konsertmester på Nationaltheatret, og kom en dag med denne melodien. Da jeg viste ham denne melodien nikket han vennlig og sa at «der har De fått til en vakker liten salmetone»! En stor glede var det å oppleve at melodien slo an og festnet seg. Jeg begynte med å fortelle om at det var en orgelepisode som brakte meg inn i speiderbevegelsen, ved at tretten-åringen Leif Evensen pumpet orgel for meg.

Hvilke merkelige sammentreff har ikke livet! En dag på New Yorks undergrunnsbaner skulle jeg bort i billettluken da mannen innenfor sier til meg: «De er Søyland, men De kjenner ikke meg igjen. jeg er Evensen som pumpa orgel for Dem i Fastingsgatel» Han hadde da vært ansatt i mange år ved New Yorks undergrunnsbaner. Han var gift, hadde kone og barn. En av sønnene gikk på college - det kjente norsk-amerikanske St. Olaf College i Minnesota. I krigens tunge dager kom Evensen en dag til meg på kontoret. Han så alvorlig ut; han hadde med seg bilde av sønnen - i uniform. Sønnen var en av de titusener unge amerikanere som var sendt ut til frontene. Nå var det tunge budskapet kommet: Han hadde falt på slagmarken. Her satt en tidligere troppsfører og en tidligere speider - etter mange år - i helt andre omstendigheter i en fåmælt samtale om livets tilskikkelser. Gamle speiderminner dukker opp igjen. Opplevelsene i gutteårene og ungdomsårene har prentet seg en varig plass i sinnet. Sikkert er ikke alltid speiderlederne oppmerksomme på hvor dypt og hvor lenge inntrykkene fra guttedagene sitter. Guttesinnet er følsomt. Det er en stor oppgave og et stort ansvar speiderlederne har. Slik var speiderlivet for oss. Vi førte speiderbanneret og speiderliljen i norsk speidings første år gjennom hele landet, til våre høyeste tinder og de nordligste utposter. Og vi fant speiderlivets store eventyr ved de hundre røde bål vi brant, i Nordmarka, ved vannene, i dunkle skogdyp inne.

Må norsk speiderliv alltid være preget av den samme ånd, av friluftslivets enkle, skapende glede, og av takknemlighet og kjærlighet til fedreland og skaperverk. Speideren skal ikke bare kjenne skogens tale. Speidersaken skal løfte gutten opp fra hverdagslivets gråhet og gi livet et dypere, opphøyet innhold. Møter og turer skal gi impulser å leve videre på. De gutter er i gode hender som får være med på speidersakens opplegg: «Gutter vil vi bli av rette slag». Livet sprer oss for alle vinde. Men de som i ungdommens dager har vært speidere og fått ta del i speidingens naturopplevelse og idealisme, har fått verdier som kan vare hele livet, for -

Og flammen som i bålet brant, den kunne tanken binde, den veien inn til hjertet fant og ble en ild der inne;
den ble til en glød i sinn og hu, den brenner alltid, brenner nu. Og flammen som i bålet brant, den kunne tanken blinde.


Lenker

  • Teksten er hentet ut med Free Online OCR, [1]
Les mer:
Noen av jubileumsbøkene er lagt ut i sin helhet som pdf-fil eller lignende på ulike nettsteder. Noen viktige kapitler kan også være lagt ut i Speiderhistorisk leksikon, følg blå ledetekst.
Kanskje du har en link til din gruppe/krets jubiileumsbok? Bidra du også - etterspørr konto her

Referanser