Forskjell mellom versjoner av «1st World Scout Jamboree»

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
(Kontingentledelsen)
(Minner og omtaler fra leiren)
Linje 64: Linje 64:
 
|- style="font-style: italic; color: green;"
 
|- style="font-style: italic; color: green;"
 
|
 
|
:[[Sverre Andresen]] skriver om {{PAGENAME}} i [[Speideren]] nr. 3 [[195|195]]:'''
+
:[[Sverre Andresen]] skriver om {{PAGENAME}} i [[Speideren]] nr. 3 [[1951]]:'''
 
[[Fil:Sverre Andresen.jpg|right|110px]]
 
[[Fil:Sverre Andresen.jpg|right|110px]]
 
[[Fil:Speideren 3 1951 Om 1st Jamboree.png|right|110px]]
 
[[Fil:Speideren 3 1951 Om 1st Jamboree.png|right|110px]]

Revisjonen fra 20. des. 2018 kl. 19:56

1st World Scout Jamboree
Om leiren
1st World Scout Jamboree.png
Sted: Olympia, Kensington, London,
Land: Storbritannia
Deltagertall: 8000
Dato 30. juli - 8. august 1920
Den norske kontingenten
Antall nordmenn: 54
Kontingentleder: Birger L. D. Brekke
Den første verdensjamboreen ble avholdt i London, England
Les mer om speiderarbeidet i WOSM WOSMlogo.jpg
Les mer om speidingen i England Flagg England.png

Om jamboreen

Selve leiren ble holdt i messehallen Olympia i Kensington i London.

Den norske kontingenten

Kontingentledelsen

Kontingentleder: Birger L. D. Brekke

Brekke var øverste sjef og skulle representere, Gustav Sveen skulle ordne utstilling av speiderarbeider, og Sverre Andresen skulle ha med guttene å gjøre. [1]

Deltagerne

Det var 54 norske deltagere på turen. Det er ikke beskrevet at deltagerne var inndelt i tropper.

Speiderne fra Østlandet møttes på Speiderhytten i Nittedal for en treningssamling med kontingentledelsen. Speiderne fra vestlandet og nordover møttes i Bergenstraktene for tilsvarende samling.

Reisen

De norske speiderne reiste med båt fra Oslo og Bergen til Newcastle. Derfra med tog til London, og lastebil frem til Olympia. Retur på samme måte etter leirens slutt.

Leiren

Aktivitetene gjennom leiruken bestod i opptog og opptredener i selve hallen. Dessuten parade opp til Buckingham Palace. Parallelt med leiren var det også en leir i Richmond like utenfor London. En rekke av deltagerne besøkte denne leiren.

Konkurransene

Sverre Dahl var en av de tre norske deltagerne som ble speider-verdensmester i hinderløp. Han hadde sin speiderbakgrunn fra 2. Kristiania, ledet av Hans Møller Gasmann. Sverre Dahl var i mange år leder for foreldreforeningen i 4.Fredrikstad og har skrevet sine speiderminner i Speideren. [5]

Minner og omtaler fra leiren

Sverre Andresen skriver om 1st World Scout Jamboree i Speideren nr. 3 1951:
Sverre Andresen.jpg
Speideren 3 1951 Om 1st Jamboree.png
Minner fra den første jamboreen.
Nå til dags synes det nokså enkelt å ta en speidertur til utlandet. En behøver ingen jamboree som påskudd. Nei, en vennskapsleir er god nok grunn, og transportproblemene er ikke vanskelige. Det er til og med tropper som leier fly for speiderturen. For 30 år siden var det annerledes, og da Forbundet i 1920 skulle sende en tropp som skulle representere de norske farger ved den første jamboreen i London, var det megen diskusjon. Resultatet ble imidlertid at troppen skulle settes sammen av gutter fra hele landet. 50 gutter ble valt ut, og som ledere var utpekt forbundssekretær, nå speidersjef, Brekke, Gustav Sveen og undertegnede. Brekke var øverste sjef og skulle representere, Sveen skulle ordne utstilling av speiderarbeider, og jeg skulle ha med guttene å gjøre. På grunn av økonomien og transportvanskene ble vi enige om å legge en treningsleir på speiderhytta i Nittedal og den annen i Bergen. På den siste møtte jeg, og vi trente og sov i en skole under kretssjef, nå forbundssekretær, Erik Rasmussens, bevåkenhet. Han hjalp oss på alle måter og gjorde oppholdet både lærerikt og hyggelig.
Troppene møttes så i Newcastle, og vi dro samlet til London, hvor vi tok inn i Olympia som var reservert for speiderne. Det var en stor bygning med glasstak som kunne romme 16 000 mennesker og hadde en arena som var 325 fot lang og 85 fot bred. Vår tropp var plassert oppe, på galleriet i Olympia. Der var det spikret opp køyer, atskilt fra publikum med strie. Det var altså ingen ideell speiderleir, men vi hadde det kjekt likevel. Det hendte jo noe til stadighet så ingen fikk tid til å kjede seg. Vi var ute og så på alt hva London hadde å vise av vakre bygninger og plasser. Vi ble hentet med busser og brakt tilbake til Olympia på samme måte. Vi hadde bare å følge etter rumenerne og passe på at spanjolene kom etter oss. Da var vi på rett vei. Det som beskjeftiget oss mest, var treningen til konkurransene. Vi skulle vise hvorledes en speiderleir ble innrettet etter norsk mønster, og vi skulle trene i tautrekking og forhindringsløp. Det siste gjorde vi på en liten jernbanestasjon i nærheten. Etter mye arbeid fikk vi sveiset oss sammen, og da vi var ferdige med vår første oppvisning, kom selveste verdensspeidersjefen Baden-Powell bort og gratulerte oss. Han sa endog at vår oppvisning var den mest speidermessige: Vi var jo ikke lite krye av det.
I tautrekking ble vi fort dratt ut, men i forhindringsløp gikk det bedre. Vi vant flere seire hver dag. Det var jo 30 nasjoner som deltok. Vi syntes nok vi var gode karer, men vi hadde ikke regnet med å komme så langt med den lille treningen guttene våre hadde fått. Vi var heller ikke sikre på at vi hadde tatt ut våre flinkeste løpere. Det foregikk borte på den lille jernbanestasjonen. Men da vi slo amerikanerne i semifinalen, begynte vi å vokse. Og da så endelig finalen kom, var vi meget spent. Jeg var nede på arenaen og fulgte løpet meget intenst. Jeg heiet for en hel arme. Våre gutter kom inn som nr. 2 og 5 og de andre som nr. 1 og 4, og den siste kom ikke inn. Han hadde nemlig hengt seg fast i en forhindring. Det tok litt tid før utroperen kom fram. Spenningen var derfor på bristepunktet da han meldte fra at Norge hadde vunnet første pris. Hadde jeg brølt mye under løpet, var dette bare som et ekko av hva jeg nå presterte. Jeg var helt borte, men våknet plutselig idet jeg så guttene komme marsjerende med flagget i spissen. Det var første gang jeg oppdaget hva det merket betydde for meg. Vi marsjerte så æresrunden med våre 3 løpere i spissen. Da var det noen som følte seg!
Vi hadde også en annen opplevelse på det konkurransemessige, som jeg må nevne. Sveen hadde ordnet en meget pen utstilling av speiderarbeider. I Jamboree-boka sto det at vi hadde forarbeidet disse ting underveis til leiren. Det var en sannhet med store modifikasjoner. Mesteparten var nok gjort i Norge. Vi var imidlertid ikke oppmerksom på at konkurransereglene krevde at det satt speidere og arbeidet på utstillingen. De skulle altså vise at de kunne prestere de tingene som var stilt ut. Og da dommerne kom, fikk vi bare den beskjeden at vi ikke kunne få være med i konkurransen. Vi fikk imidlertid en ekstra frist. De skulle komme innom litt senere, og hvis vi innen. den tiden kunne ha arbeidende speidere, skulle utstillingen bli bedømt. Guttene var spredt for alle vinder, og det var ikke lett å finne dem igjen i den store menneskemengden. Vi dro da ut, en del av oss og fanget opp så mange som mulig. Litt etter litt samlet det seg flere og flere, og da dommerne kom tilbake, var det en anselig samling speidere som drev med binding av garn, løvsagarbeider, treutskjæringer osv. Resultatet ble at vi fikk 2. premie, og det var vi meget godt fornøyd med.
Det var mange store begivenheter under jamboreen. Åpningen da 3000 utenlandske speidere defilerte for verdensspeidersjefen, lunsjen hos Lord Mayor, gudstjenesten som var bivånet av 8000 speidere og 6-7000 interesserte, seremonien da Baden-Powell ble utropt som verdensspeidersjef og avslutningen da vi sa adjø til hverandre. Det var begivenhetsrike dager hvor lærdom og fornøyelse vekslet. Vi fant oss mange venner blant de fremmede, og det er fremdeles de innen troppen som holder forbindelsen ved like. Det var hensikten, nemlig å knytte brorskapsbånd over hele verden, og ære være dem som gjennomførte den.
Sverre Andresen. [1]

Jamboreens bakgrunn og planlegging

Minneprodukter fra leiren

Hver jamboree har sine minneprodukter, det være seg leirminnebøker, leirhefter, diplomer, postkort, frimerker, poststempler, krus, belter og kniver, flagg og -vimpler, skjerf, merker, metallmerker, T-skjorter lydopptak, film og video og annet. Alle har sine egne artikkelsider, hvor du kan finne ut mer om disse. Kanskje du selv har noen effekter, send gjerne et bilde til oss - red[at]speidermuseet.no[[1]] På forhånd takk!

Utklipp og minner

Om internasjonalt samarbeid

Eksterne linker

Fra www.scout.org: [2] Fra Speidermuseet: [3]

Referanser

  1. 1,0 1,1 Speideren, nr. 3 1951, Norsk Speidergutt-Forbund.
  2. Nordlands avis 13/7/1954
  3. Muntlig fra hans sønn, Hans Petter Dahl, 2011
  4. Romsdals Amtstidende 13/8/1920
  5. Muntlig fra hans sønn, Hans Petter Dahl, 2011
  6. Speideren nr. 7 1920
  7. Romsdals Amtstidende 13/8/1920