1st World Scout Jamboree

Fra Speiderhistorisk leksikon
Revisjon per 4. apr. 2021 kl. 04:19 av Grenfinken (diskusjon | bidrag) (Sted)
Hopp til:navigasjon, søk
1st World Scout Jamboree
Om leiren
1st World Scout Jamboree.png
Sted: Olympia, Kensington, London
Land: England, Storbritannia
Deltagertall: 8000
Dato 30. juli - 8. august 1920
Den norske kontingenten
Antall nordmenn: 54
Kontingentleder: Birger L. D. Brekke
Les mer om speiderarbeidet i WOSM WOSMlogo.jpg
Les mer om speidingen i England Flagg England.png
Les mer om speidingen i Storbritannia Flagg Storbritannia.png
Poster brukt for jamboreen, fra nettstedet spejderstaven
Juli og august 1920
En del av den norske kontigenten før avreise til England. [1]
Dampskipet "Sterling" bragte Østlandsgjengen fra Kristiania til Newcastle, foto fra Norsk Maritimt Museum
Norske speidere under 1st World Scout Jamboree, foto av Arne H. Lae [2]
Skotske speidere under 1st World Scout Jamboree, foto av Arne H. Lae [2]
Fra oppvisningen i Olympia London under 1st World Scout Jamboree, foto av Arne H. Lae [2]
Fra leirplassen i Richmond under 1st World Scout Jamboree. [2]
Oppvisning av dert store hylet av 500 ulvunger i Olympia London under jamboreen. [3]
De norske speiderne fikk en togtur med The flying Scotsman fra Newcastle til London. [3]
På speidertur til London er Speidermuseets Speiderhistoriske skrift i 2011. Les beretningen til Einar Østvedt om hvordan turen artet seg. Les den 17-årige guttens dagbok fra reisen, møtet med millionbyen London, og ikke minst møte med 8000 speidere fra alle land.
B-P inspiserer ulvunger under 1st World Scout Jamboree. [4]
B-P blir utropt til Chief Scout of the World. [5]
De norske speiderne var en aften på middag i Den norsk-engelske klubb, Norway House i Cockspur Street ved Trafalgar Square i London. Tidligere et kjent møtested for nordmenn i London, nå benyttet til andre formål, men fortsatt under samme navn, med flere norske byvåpen som dekorasjoner. [3]

Om jamboreen

Den første verdensjamboreen ble avholdt i London, England, Storbritannia.

Språkdrakten om fremmede lands kulturer i 1920 var annerledes enn i dag, vi har gjengitt teksten slik den er skrevet.

Sted

Selve jamboreen ble holdt i messehallen Olympia i Kensington i London. Her lå opptil 2.000 speidere, selve teltleiren var i den nedlagte dyrehagen i Richmond, hvor omtrentlig 8.000 speidere og ledere lå i telt.

Jamboreens program og gjennomføring, dag for dag

Her er også tatt med nordmennenes forberedelser, reise og opphold.

Lørdag 17. juli - Lørdag 24. juli

Aktivitet:
Østlandsgjengen på treningsleir ved Speiderhytten i Nittedal.
Vestlandsgjengen?

Lørdag 24. juli - Mandag 26. juli

Været under overfarten: - Lørdag var det 14,4° i gj.snitt, vind, 9,3 m/s som kraftigste vind ved Færder fyr. Søndag roet vinden seg. [6]

Menyen under reisen: - Frokost: - Lunsj: - Middag:

Aktivitet:
Østlandsgjengen drar lørdag med dampskipet "Sterling" fra Kristiania og ankommer Newcastle mandag.
Der møter de Vestlandsgjengen og de drar videre til London med jernbane.
På jernbanestasjonen blir de hentet av en lastebil, som kjørte de til Olympia London, for innkvartering og bespisning der.
NSF logo.jpg

Lørdag 24. juli klokken 12 middag var det historiske øieblik da skibet som skulde føre os over til England, la ut fra bryggen, og vi under sang, hurrarop og viften med lommetørklær forlot Norges hovedstad. Reisen ut gjennem fjorden var vidunderlig; d.v.s. den del av fjorden som er indenfor Moss. Utenfor Moss begyndte nemlig sjøen allerede at øve sin tiltrækningskraft paa enkelte av passagererne. Det var første vers av „Ulrik". Senere paa aftenen og natten øket sjøgangen, saa særlig vi som laa paa 3die plads længs forut, hadde den rene huskestue. Mesteparten av os laa forresten baade den og anden nat i røkesalonen. Første nat var det den værste sjø „Sterling" hadde været ute for i sommer, sjøspruten slog helt over kommandobroen. Alle undtagen 3 av os var daarlige. Skonrokker og knækkebrød stod høit i kurs. Arne H. Lae. [7]

Tirsdag 27. juli

Været under jamboreen: Juli var fuktig og skyet, med middeltemperatur 15.6°C og totalt 112 mm nedbør. [4]

Menyen under oppholdet i London: - Frokost: Loff, marmelade og te, iblant en sild - Lunsj:? - Middag:?, [7]

Aktivitet:
NSF logo.jpg

— Næste morgen kl. 7 1/2 blev vi vækket av en engelsk revelje. Frokosten bestod av lof, marmelade og kakao samt en spekesild pr. mand. Vi blev mætte! Norge var det eneste land der sang bordbøn før og efter maaltiderne! Flere av de andre lande hadde nogen merkelige rop og brøl som de serverte efter maten og som lød som hebraisk for vore øren. Det gjorde vel forresten vort taktfaste „tak for mat" for de andre ogsaa, kan hænde. Den første formiddagen skulde parlamentet be-sees. 26 store toetages omnibusser var leiet, og oppe i disse blev vi puttet, et land i hver. De forskjellige nationers flag var ogsaa med, og blev plantet forrest paa „bussen". Saa kjørte vi avgaarde med sang og hurraer. Efter en trekvarters kjøring gjennem travle gater og store vakre parker ankom vi til parlamentet. At gjengi paa tryk vore besøk i denne og flere andre bygninger som vi senere besøkte, vil føre for langt, og desuten er det aldeles umulig at huske alt sammen; saa meget nyt og rart som vi fik se. Jeg faar indskrænke mig til at fortælle hvor vi var. Fra parlamentet marsjerte vi til The Guild House, en bygning som kun er aapen en gang om aaret, og hvor Londons øverste herre, the Lord Mayor hadde invitert endel av os til lunch. Et stort orkester spilte da vi kom ind. Vi tok opstilling langs væggene og paa et bestemt klokkeslet kom selveste Lord Mayor'n med følge. Det var et underlig optog for os nordboer, der ikke er vandt til engelskmændenes gammeldagse seder og skikke. Alle var klædt i gamle, festlige kostumer, sceptere og parykker var selvfølgelig med. Efter at vi hadde sat os tilbords, holdt Lorden en tale for os og ønsket os velkommen til England. Og det glædet ham meget at se om sig speidere fra saa mange forskjellige land, han var meget interessert i speidersaken og en av Londons tropper var endogsaa opkaldt efter ham. Fra Guild House marsjerte vi videre til den gamle berømte borg og berygtede fængsel The Tower. Der gik vi omkring og besaa os et par timers tid; vi fik blandt andet se alle kronjuvelerne. Utenfor Tower var busserne atter møtt frem og derfra „busset" vi tilbake til Olympia til five o'clock tea: te, lof og marmelade. Efterpaa var vi fri og foretok spadserture ute paa gaten. Vi gik sjelden mere end i en gate, den var da lang nok og jeg tror ikke vi nogengang var ved enden av den. Disse spaserturer i fritiden blev benyttet til øvelser i at „cross the street," og til at handle i forretninger og kunne kontrollere at vi fik rigtig igjen naar vi betalte. Dette var begge dele to meget baade vanskelige og vigtige ting.Arne H. Lae. [7]

Onsdag 28. juli

Aktivitet:
NSF logo.jpg

— Næste dag, onsdag, skulde formiddagen benyttes til trening, i Hyde Park. — Ved 1-tiden „busset" vi til Victoria st., helt ind paa platformen, hvorfra et par ekstratog førte os til The Crystal Palace, en imponerende bygning av glas. Den blev bygget i 1851 og regnes dengang for et av verdens syv underverker. Nu var der krigsutstilling der. Vi hadde bare et par timer ialt til at bese os der, skjønt vi godt kunde ha gaat der mindst en hel dag. Inde i en stor spisesal var der dækket til os, og her lunchet vi som Londons bys gjester. Klokken 7 samme aften, efter hjemkomsten fra Crystal Palace, inspicerte Baden Powel alle troppene. Det var første gang vi fik den store ære at se ham som er far til den sak vi er tilhængere av og arbeider for. Han som vi har læst saa meget om og som vi alle beundrer. Ham fik vi nu se med egne øine. Det var et høitidelig øieblik. Saa stramme har vi vel aldrig staat før, tænker jeg. Baden Powel smilte og nikket og stanset iblandt og snakket til nogen av guttene. Og hvert land hyldet the Chief Scout med de forskjellige slags hurraer. Umiddelbart efter samledes. de tre nordiske lande til en ekstra parade, hvorunder Baden Powel blev overrakt et norsk, et svensk og et dansk flag. Disse flaggene blev senere ophengt ved siden av og inde i kongelogen. Arne H. Lae. [7]

Torsdag 29. juli

Aktivitet:
NSF logo.jpg

Hele torsdagen gik med til øvelser i opvisningsprogrammet, og til at ordne med utstillingen vor som vi nu hadde faat en plads til. Den norske utstilling blev over forventning bra; „very nice", „very nice" lød det ustanselig fra de besøkende. Vi utstilte bl.a.: Fiskegarn, tennisset, hængekøier, flettede sko, speiderskjorter, smaa syarbeider, løvsagarbeider, træskjærer- og indfældningsarbeider, modeller av seil-baater og robaater; modeller av en stavkirke, et stabur og en speiderhytte; frimerke-, mynt- og stensamlinger, et traadløst telegrafapparat, bordstænger, bordkrokert, fotografier, visper, tvarer og gryteskrubber etc. Endel av gjenstandene var til salgs. Bedst avsætning fik de tre sidstnævnte gjenstande som blev solgt til norske fruer. Visper og saant findes nemlig ikke i England. Arne H. Lae. [7]

Fredag 30. juli

Aktivitet:
NSF logo.jpg

Dagen efter klokken 11 skulde vi delta i dragkamp mot Sydafrika. Disse møtte imidlertid ikke. Vi trodde saaledes at vi hadde vundet, men omkamp ble berammet til dagen efter. Klokken 1/2 3 blev Jamboreen aapnet for pressen og indbudne. Norge, Sverige og Danmark fik den store ære at aapne det hele. Indgangen til arenaen var lagt saaledes at det saa ut som vi kom nedover en vei langs fjeldskraaningen i bakgrunden. Paa venstre side hadde svenskerne opvisning i linekastning, paa høire siden danskerne med haandbold, og vi i midten med vor opvisning i „Leirliv". Vor opvisning gik saaledes for sig: Vi kom marsjerende ind med fuld oppakning. Der blev gjort holdt, flagget plantedel foran, og saa kommandertes: Leirslagning! Øieblikkelig var alle mand i arbeide. Fire firemandstelter, to ottemandstelter og en „paraply" til ambulancen stod snart færdig opsat. Efterpaa var alle beskjæftiget med et eller andet i leiren. En laget et stativ til vaskevandsfat, en anden en talerkenstander; nogen laget gruer, tændte op varme og kokte. Mellem to telter blev der strakt en snor med strømper o. lign. ophængt til tørk. Nogen fordrev ogsaa tiden med at leke, og under leken faldt et par guter overende av en eller anden grand, og saa kom ambulancen i virksomhet. De tilskadekomne blev forbundet og pr. cykkelbaarer transportert til syketeltet. Tilslut samledes guttene foran telterne og hvilte sine trætte lemmer og hadde en „Hyggelig stund" ved baalet. Endel norske folkemelodier blev servert med et trækspil. Til slut blev der bygget tre forskjellige pyramider, bl. a. „faldepyramiden" som vakte stor jubel. Paa toppen av en av pyramiderne blev der foldet ut et baand med ordene: „Be prepared" — og paa en anden blaaste hornblaaseren speidersignalet. Derpaa kommandertes opbrudd, teltene forsvandt i en fart, et øieblik stod alle guttene opstillet, gjorde honnør for publikum og marsjerte ut. Det hele varte nu 17 minutter. Opvisningen gjorde stor lykke og hvem kan beskrive vor stolthet da vi gjennem Baden-Powel mottok hilsninger fra en av de tilstedeværende høiheter, The Duke of Cannought, der var meget begeistret og sa at vor opvisning var den mest speidermæssige. Arne H. Lae. [7]

Lørdag 31. juli

Hovedtema/-aktivitet:
Åpning i Olympia London, med nasjonsparede og underholdning.
Konkurranser, blant annet tautrekking og boksing.
NSF logo.jpg

Under stor spænding foregik dragkampen mot Sydafrika den næste formiddag. Sydafrika vandt imidlertid begge omgangerne, men nogen særlig letkjøpt seir var det ikke. Norge møtte uten træning; de hadde efter min mening kraft nok, og drog sydafrikanerne til at begynde med, men de hadde ikke lært sig at holde igjen efter hvert drag. Det benyttet de andre sig av, og drog nordmændene dobbelt saa langt tilbake igjen. Ved middagstider aapnedes Jamboreen for publikum. Tidlig paa dagen var alt utsolgt. Forestillingen indledes med Grand Procession. Alle land deltok under sine respektive flag. Et stort orkester spilte. Processionen skal, efter manges uttalelser, være noget av det mest storslagne man kunde tænke sig. Alle speiderne marsjerte stramme og kjække rundt arenaen, land efter land i alfabetisk orden. De mange forskjellige flag og de talrike khaki-, brun-, gul- eller blaaklædte speidere kunde ikke andet end gjøre indtryk paa publikum, der ogsaa ga sit bifald tilkjende med kraftig applause. Det var et syn som nok ingen vil komme til at glemme. Ogsaa ved denne aapningsforestilling var det skandinaverne som indledet programmet. Norge og Danmark hadde samme program som tidligere, mens Sverige hadde leker. Denne gang klarte vi maksimumstiden 15 minutter. Arne H. Lae. [7]

Søndag 1. august

Været under jamboreen: August var tørrere, med middeltemperatur 14.3°C og totalt 38 mm nedbør. [5]

Hovedtema/-aktivitet:
Gudstjeneste i Olympia London,
Katolsk høymesse i Westminister-katedralen,
Gudstjeneste ved Westminister Abbey med påfølgende marsjering og nasjonsparade.
NSF logo.jpg

Søndag formiddag var der gudstjeneste i Olympia. Der var for anledningen bygget en tribune midt i arenaen og herfra holdt erkebiskoppen av York talen. I bakgrunden stod alle flaggene opstilt, ialt omtrent 160. Næsten 20 000 speidere sat paa gulvet og de forreste bænkerader. Desuten var der fremmøtt et talrikt publikum. Et speiderorkester spilte. Efter erkebiskoppens tale mindet Baden-Powell de i krigen faldne speidere med en kort tale, flaggene sænkedes langsomt mens alle speiderne bøiet hoderoe i taus hyldest til sine faldne brødre. Saa blev blikket atter vendt opad — med løftet hode og lyst humør skulde vi fortsætte kampen for vor fælles, store sak. Med „God save our King" avsluttedes den høitidelige og gripende stund. Ved middagstider busset vi til Westminister Abbey. Bussernes arrtal var nu øket til 40. Da det var søndag og saaledes liten trafik i gatene, kunde alle busserne kjøre like efter hverandre. Det blev et ganske langt tog. Ved Westminster Abbey stilte vi op for at gaa i procession gjennem gatene tilbake til Olympia. Der deltok følgende land: Amerika, Belgien, Chile, China, Czeko-Slovakiat, Danmark, Estland, Frankrike, Grækenland, Holland, Japan, Luxemburg, Norge, Portugal, Rumænien, Serbien, Siam, Spanien, Sverige, Schweiz. Ny Syd-Wales, Natal, Kap det gode Haab, Transwaal, Malta, Ny Seland, Malaya, Jamaika, Indien, Gibraltar, Canada, Ægypten og Australien. - At vi under marsjen kom forbi flere nordmænd, kunde vi høre paa de begeistrede utrop som: „Leve Norge!" og ,,Hurra for Norge!" Arne H. Lae. [7]

Mandag 2. august

Hovedtema/-aktivitet:
Løpskonkurranser i Olympa London
B-P besøker teltleiren i Richmond
Tautrekkingskonkurranser i Olympia London.
NSF logo.jpg

En dag var 2 000 av os indbudt til en speciel matine i et stort teater, „Alhambra", og en andes dag hadde vi et par ekstratog til en av Londons forstæder, Windsor, hvor vi besaa en gammel. berømt borg, samt var buden til middag paa et fint hoteL Desuten var endel indbudt til at overvære et foredrag av sydpolsfareren, Sir Ernst Shackleton. Arne H. Lae. [7]

Tirsdag 3. august

Hovedtema/-aktivitet:
NSF logo.jpg

Den norske troppen var en dag og besaa St. Pauls Katedralen, og en aften var vi indbudt til midddag i den norsk-engelske klub. Arne H. Lae. [7]

Onsdag 4. august

Hovedtema/-aktivitet:
NSF logo.jpg

Onsdag begyndte forhindringsløpene. Norge vandt en knepen seir over Holland. 3 gutter under 18 aar fra hvert land deltok. De norske blev nr. 2-3-5, hollænderne 1-4-6. Arne H. Lae. [7]

Torsdag 5. august

Hovedtema/-aktivitet:
NSF logo.jpg

Dagen efter løp vi mot Dublin og vandt med nr. 1-2-4. Efterat ha vundet endnu to Løp, i det ene deltok tre land paa engang, slog vi amerikanerne med 1-2-3 i semifinalen, og endelig vandt vi finalen mot Wales med nr. 2-3-5, og blev saaledes erklæret for verdensmestere i hinderløp! Løpene foregik inde paa arenaen. Først over en hæk, derpaa gjennem et „tælleapparat", saa over den vanskeligste hindringen, en 8 fot høi mur, derefter gjennem en tønde og tilslut maatte de hoppe over et 8 fot bredt vand. Denne runden skulde løpes to ganger. Foruten førstepræmien i hinderløp, fik vi anden præmie for arbeidende verksteder i utstillingen vor. Med kun en times varsel blev verkstedet igangsat. Nogen blev sat til at filere, andre skomakererte. stoppet og lappet, atter andre tegnet og en var snekker, osv. Vi syntes det var godt gjort av os at erobre anden præmie da vi hadde meget farlige konkurrenter. Sheffield f.eks. med sine store mekaniske verksteder, fik første. Arne H. Lae. [7]

Fredag 6. august

Hovedtema/-aktivitet:
NSF logo.jpg

Vor sidste hele dag i London, fredag, blev opvisningen gjentat for tredje gang. Efter forestillingen hadde nogen av landene som skulde reise morgenen efter, avskedsparade for Baden-Powell. Herunder blev vi overrakt et engelsk speiderflag med „Be Prepared". Desuten blev de forskjellige ledere, deriblandt ogsaa vor leder, Brekke, dekorert med en erindringsmedalje. Saa gik vi for sidste gang til køis i Olympia, og tidlig næste morgen skedde opbruddet. Arne H. Lae. [7]

Lørdag 7. august - Mandag 9. august

Været under overfarten: - Søndag var det 14,5° i gj.snitt, vind, 9,3 m/s som kraftigste vind ved Færder fyr. Mandag roet vinden seg. [6]

Hovedtema/-aktivitet:
Hjemreise. Lastebil til jernbanestasjonen og tog til Newcastle.
Båtreisen over Nordsjøen fra lørdag til mandag.
Østlandsgjengen når Kristiania mandag, innom depotet, så hjem. [7]
NSF logo.jpg

Avskeden tok lang tid. Det var saa mange at si farvel til. Under de tolv dages samvær med de andre nationer, var der stiftet mangfoldige bekjendtskaper, og mange venskapsbaand var knyttet med fremmede landes speidere. Det blev derfor mange rørende avskeder, og vi hadde nok allesammen en egen, underlig følelse inde i os naar vi nu sa adjø med disse gutter vi daglig hadde været sammen med og lært at kjende som gode kamerater og som vi sandsynligvis aldrig mere skulde faa se igjen. En god trøst var det da at ha lommeboken fuld av adresser. Saa gjenopfriskes bare minderne senere gjennem korrespondanse. Reisen hjem forløp bra og vi var begunstiget med noksaa stille og rolig veir over Nordsjøen. Svenskerne hadde vi følge med paa toget til Newcastle. De reiste med en anden baat som avgik en liten stund før os. Da de passerte vor baat paa veien nedover elven, hilste vi dem med flaget vort og et tre gange tre hurra. Svenskerne svarte med sit: „Heia Norge, frisk humør! Det er det som susen gjør! Norge! Norge! Norge!" Naar vi, ret som det var, diskuterte hvilket fremmed land vi syntes bedst om, var vi altid enige om at vore svenske speiderbrødre absolut var de kjækkeste karer. Som nr. 2 korn rumænerne, som vi nordmænd var meget sammen med. De var ogsaa nogen ualmindelige kjække gutter, altid hyggelige og velopdragne. Skal vi endelig gaa videre i bedømmelsen, blir det Holland og Spanien som faar dele tredje og fjerde pris. Da vi var kommet tilhavs lørdag aften, sendte vi et traadløst telegram over til svenskerne, som vi hele tiden hadde „følge med" utenfor synsvidde. Telegrammet lød kort og godt: „Tak for samværet! Leve Sverige!" Søndag aften kom svaret: „Tak for hälsningarne! Leve Norge!" Efter en vakker tur opover Kristianiafjorden, kom vi til Kristiania mandag formiddag. Fra bryggen ropte vi hurra for kaptein, mandskap og skibet, og saa marsjerte vi til Depotet, hvor vi tok avsked med hverandre. Og derved var eventyret ute. Ja, for det hele forekom os næsten som et eneste stort eventyr. Saa meget nyt og interessant vi hadde oplevet! Og naar vi nu tænker tilbake paa de begivenhetsrike dage vi tilbrakte i den store Jamboree, naar vi tænker paa den elskværdige mottagelse vi fik av engelskmændene, paa alle de fremmede speidere vi kom sammen med, paa alt det vi saa og lærte, da blir vi fyldt av begeistring for saken vor, og vi lover os selv at vi skal arbeide for den med endnu større intensitet og kraft end tidligere. Og, det skal gaa saa let, for vi har jo de straalende minder, og de kommer vi til at beholde i frisk erindring saa lenge vi lever! Arne H. Lae. [7]

Litt om programmet

Aktivitetene gjennom leiruken bestod i opptog og opptredener i selve hallen. Dessuten parade opp til Buckingham Palace. Parallelt med leiren var det også en leir i Richmond like utenfor London. En rekke av deltagerne besøkte denne leiren.

Dagsorden

Det ble forberedt et offisielt program for jamboreen. Publikum kunne få kjøpt dagsbilletter til Olympia London og se underholdning, øvelser og konkurranser, i tillegg til en liten dyreutstilling og arbeider fra speiderne.

Foruten dette var det parader, mulighet til å delta på teater og de ulike lands egne aktiviteter. Også i leiren i Richmond med sine 6.000 speidere og ledere i telt, var det forberedt et offisielt program. B-P besøkte denne ved tre anledninger under jamboreeuken.

Overnatting

Omtrentlig 1500-2000 speidere ble forlagt i selve Olympia London, resterende 6.000 var lagt i teltleiren i den gamle dyreparken i Richmond.

Deltagere og tropper - internasjonalt

Totalt var det 8000 deltagere på selve jamboreen. I tillegg var det mange speidere og ledere fra Storbritannia som strømmet til London som besøkende.

Deltagende nasjoner

Noen nasjoner, selvstyrte områder og tidl. kolonistater har byttet navn i dag, men er skrevet som i 1920, mer om hver enkelt ved å følge blå ledetekst. Her er det brukt mange ulike kilder for å finne frem til mangfoldet i denne jamboreen. Noen av nasjonene var ikke deltagere på jamboreen, kun representert på noen av arrangementene, men likevel representert, referanser er brukt i disse tilfellene. [3] [8]

(Listen er under utarbeidelse, med sikre kilder for at nasjoner, selvstyrte områder og tidl. kolonistater var der.)

Deltagernasjoner:

Deltagere fra det britiske imperiet:

Annet:

  • Verdenskartet var tegnet om etter den første verdenskrigen, mange nasjoner, selvstyrte områder og tidl. kolonistater fikk sin selvstendighet, byttet navn og statsforfatning.
  • Flagg Canada 1868 1921.png Canada (Storbritannia) skulle egentlig ha med 100 deltagere, men ble hjemme etter misforståelse fra Dominion Council.
  • Flagg Britisk India.png India (Storbritannia) skulle egentlig vært representert med flere deltagere, men disse kom til London først 16. august.
  • Flagg Polen.png Polen skulle egentlig ha med 50 deltagere, men ble forhindret fra å komme, da landet var i krig med Sovjetunionen, med ett splittet Ukraina på begge sider av krigen.
  • Det var minst 30 nasjoner med på jamboreen. [9] [10]
  • Flagg Storbritannia.png Fire kronkolonier av Storbritannia deltok.
  • 16 europeiske nasjoner .
  • Flagg England.png England hadde med en del tusen deltagere, flere også underveis i løpet av jamboreen, med stab, musikkorps etc.
  • Flagg USA.png USAs 360 deltagere hadde startet reisen fra New York 6. juli. Etter jamboreen dro de videre til Belgia, hvor de var invitert på en rundreise i landet og for å overvære de Olympiske leker i Antwerpen som startet 12. august. [8]

Deltagere og tropper - Norge

Det var 54 norske deltagere på turen.

Speiderne fra Østlandet møttes på Speiderhytten i Nittedal for en treningssamling med kontingentledelsen.

Speiderne fra vestlandet og nordover møttes i Bergenstraktene for tilsvarende samling.

I Romsdal Sogelag Årsskrift 1984, redigert av Bjørn Austigard og Nils Parelius kan vi lese om 1st World Scout Jamboree: [13]

1920 Møre historie.JPG

Sommeren 1920 var ellers preget av to store leirbegivenheter. Landsleiren i Trondheim 5.-12. juli og verdensjamboreen i London 25. juli-7. august. På den siste stilte Møre krets med 8 speidere fra Ålesund og 2 fra Kristiansund. under ledelse av kretssjef Sveen. De øvrige troppen herunder Molde var ikke representert. (...) [13]

Annen kjent norsk deltagelse:

  • Carl Søyland var innom på et mindre opphold ved jamboreen i Olympia London og leiren ved Richmond.

Kontingentledelsen

Kontingentleder: Forbundssekretær Birger L. D. Brekke

Assistenter: Gustav Sveen og Sverre Andresen.

Brekke var øverste sjef og skulle representere, Gustav Sveen skulle ordne utstilling av speiderarbeider, og Sverre Andresen skulle ha med guttene å gjøre. [9]

Reisen

De norske speiderne reiste med båt fra Oslo og Bergen til Newcastle. Derfra med tog til London, og lastebil frem til Olympia. Retur på samme måte etter leirens slutt.

Besøkende

Tema og særpreg

Pris

Leiravis

Leirsang

Konkurransene

  • I de tidlige jamboreene (og de norske landsleirene) var konkurransene sentrale programelementer, for å vise frem speidingen. Denne første jamboreen hadde i sitt „Speidernes verdensmesterskap" følgende øvelser: [14]
Tableauer, hvor speidere under 18 aar kan delta i et antal av mellem 24 og 150.

– Den mest orginale behandling av speidernes liv og virke vil bli belønnet med et diplom.
– Forhindringsløp av 3-mands-lag. Aldsergrænsen er ogsaa her 18 aar.
– Dragkamp mellem 12-mandslag, hvor hver deltager maa være under 18 aar.
– Hornblaaserkonkurrence med 3 mand under 18 aar paa hvert lag.

Og av den individuelle konkurrence, hvor ingen aldersgrænse gjælder:

– Den bedste arbeidsmodel av dampmaskin, aeroplan, vandmølle, brandsprøite osv.
– Den bedste samling av frimerker fra dit eget land.
– Den best tegnede plakat til bekjendtgjørelse av den store sommerleir.
– Konkurrence mellem plystre- og sangkor.
– Legemsøvelser og friluftsleke.

Romsdals Amtstidende.PNG
Vore speidergutter i London
19200813 Romsdals Amtstidende - fra speiderleir i london.jpg
Utstillingen.
Kredschef Gustav Sveen skriver bl.a. fra fra speidernes verdensstevne i London om vore norske speidergutter: Den norske utstilling blev bedre end ventet. Tiden var nemlig knap for arrangementet, og speiderne maatte arbeide midt under eksamen. Men resultatet blev bedre end nogen skulde tro. Den har hver eneste dag vært besøkt av publikum som har uttrykt sin begeistring over mange av de smaaarbeider de norske gutter har sendt. Forrige fredag hadde den ogsaa et celebert besøk, idet Sir Baden-Powell og Mrs, Powell samt prinsesserne Louise og Mary var tilstede og besaa hele utstillingen. Samtidig bragtes os den hilsen at hertugen av Connaught var bedrøvet over ikke at fatt besøke utstillingen sammen med de andre, da han var forhindret; han vilde imidlertid komme om et par dage. Utstillingen fik ikke saa stor plads som trengtes, men den ligger istedetfor like ved hovedindgangen til Olympia. Der findes modeller av seilskibe, robaate, joller, racere, krigsskibe, aeroplan, stavkirke, stabur m.m. Det som mest betegnes som norsk er alle de store silde- og torskegarn overalt smykker utstillingen. Likedan alle de smaa treeskjærer-arbeider, gamle norske mynter og frimerker. Lørdag var det atter festforestilling og vi maatte paany i ilden. Rumenerne er meget intelligente gutter som er blit gode venner med gutterne vore. De kan fortælle meget fra krigen, hvor de som saa mange andre har deltat som speidere i saniteten. Ellers hænder det ikke sjelden at vi har baade negre, japanesere, kinesere, grækere og hinduere i vort telt Nordmændene er venner med alle. Onsdag skal vore gutter i ilden i hinderløp. Om eftermiddagen er vi indbudt til det norsk-engelske selskap til lunch, hvor vor minister og legation blir tilstede. Alle guttene er friske; det eneste som savnes er den gode norske kaffe istedetfor al teen og paien.
Hilsen fra alle norske speidere.
Gustav Sveen. [15]
Adresseavisen-logo.png
De norske speidere
19200910 Internationalt møte Adresseavisen.png
- gjorde det glimrende paa Jamboreen i London. De fik 1ste præmie i forhindringsløp, 2den præmie for sin indstilling av speiderarbeider. Men det de sætter mest pris paa, er den attest de fik av bevegelsens stifter, Sir Baden-Powell, idet han betegnet dem som den mest speidermæssige utseende trop av samtlige 12.000 speidere. Det vil ikke si litet, naar man husker paa at der var 30 nationer repræsentert.
Adresseavisen. [16]
Et minne fra min tid som aktiv speider står ofte for meg fremdeles. Det hende ikke så sjelden at jeg drømmer om opplevelsen, og drømmen må nærmest kalles et mareritt. Jeg var en av de 7 heldige som ble tatt ut fra Kristiania for å representere Norge i den store jamboreen i London i 1920. Det var 56 fra hele landet.
Sverre Dahl.jpg
Sverre Dahl Speiderminner 4.jpg
Verdensmester i hinderløp
Etter en ukes treningsleir møttes Østlandet og Vestlandet i London sammen med flere utlendinger fra over 30 nasjoner. Blant konkurransene i London var et hinderløp som foruten en rekke hindrer som vanngraver og tønner til å krype igjennom også. besto av et massivt gjerde eller trevegg på. 2,5 meters høyde. Banen var ca. 250 meter og skulle løpes to ganger. Hvert land skulle stille et lag på tre deltagere, og jeg var tatt ut som 2. suppleant. 32 lag startet i første runde, og de 16 vinnerlagene gikk videre. Vårt lag gjorde det fint. Vi hadde to flinke karer, nærmest turnere, som ble nr. 1 og 2 de fleste ganger, så Norges lag var stadig med. Så ble det en forandring i programmet den dagen det var åtte lag igjen slik at vi ñkk beskjed i høyttaleren om at Norge skulle stille opp til hinderløp på kort varsel. Vår tredjemann og vår førstesuppleant var imidlertid i byen, og hvis vi ikke skulle bli satt utenfor måtte vi stille lag. Annensuppleant måtte i ilden. Nå, det gikk bra. Vi ble nr. 1, 2 og 3; Danmark nr. 4, 5 og 6 på. grunn av en meget uheldig taktikk ved den høye tremuren. Siste dag var det semifinale og finale, og nå fikk jeg den første forskrekkelsen. Regelen var slik at jeg måtte fortsette til slutt. Vi fikk ikke bytte folk mer enn en gang. I semifinalen vant vi også. Vi ble nr. 1, 2 og 6, mens Irland ble nr. 3, 4 og 5 (vi fikk da 9 points mot Irlands 12). Men så kom ñnalen ca. en halv time senere. Jeg kom til første hinder, et telleapparat, samtidig med Wales. Da jeg traff korset pâ telleapparatet og dro det forover, fikk speideren i fra Wales den andre enden av stangen i mellomgulvet slik at han ble slått ut. Jeg stanset opp og ville hjelpe ham, men funksjonærene kom til og vinket meg videre. De andre 4 deltagerne var imidlertid langt foran, og like etter at jeg begynte på. min annen runde, var de i mål. Jeg kan ennå høre heiaropene og særlig piplngen fra mine landsmenn mens jeg sneglet meg gjennom hindrene alene, og da jeg ble hengende på tremuren en 10-12 sek. før jeg fikk vippet meg over, manglet det ikke på velmenende råd fra 4 -5000 tilskuere. Til slutt kom jeg i mål, men alle vi norske gikk ut fra at vi hadde tapt på grunn av mitt dårlige løp. De andre norske ble nr. 2 og 3, Wales nr. 1 og 4. Men så kom resultatet: Verdensmester i hinderløp ble Norge med plassene 2, 3 og 5 (10 p.) nr. 2 Wales 1, 4 og 6 (11 p.). Det ble gullstol istedenfor lynsjing. Men det er min siste solorunde jeg drømmer om.
Sverre Dahl

Minner og omtaler fra leiren

NSF logo.jpg 1920: Speiderchef Hans Møller Gasmann nevner 1st World Scout Jamboree i sin spalte i Speideren nr. 7 1920:

Fra spalten "Fra speiderchefen".
Norsk speiding 40 år-11.jpg
Speideren 7 1920 om jamboreen HMG .png
(...) Og saa var det Jamboreen da. Ja, jeg misunder næsten dem som reiste — og det gjør kanske du med, men saa faar vi pumpe dem godt, ikke bare om hvad de har set, men om hvad de har lært. Det maa jo ha været leilighet til at lære en masse naar speidere fra alle verdens kanter har været sammen. Og det er deilig at faa nye ideer. Det var jo stolt at vi fik 2den præmie for vor utstilling, og nu maa vi vise at vi er berettiget til denne præmie. Vi maa ikke lægge hænderne i skjøtet. Naarsomhelst maa vi kunne præstere like gode utstillinger — ja hvorfor ikke bedre? Nu vi har lært saa meget. Og de tropper som ikke hadde repræsentanter der skal ikke være rædde for at gaa glip av utbyttet. Først vil dere nu i „Speideren" faa høre en hel del og dernæst haaper jeg at vor sekretær skal kunne besøke rigtig mange tropper oa fortælle om Jamboreen og lære dere en hel del. Men det jeg sætter mest pris paa var dog uttalelsene om den gode disciplin i den norske trop og at vor opvisning var saa speidermæssig — det var vidnesbyrd som var meget mere værd end verdensmesterskap i hinderløp, hvor meget glans det end kaster over Norge. altid maatte kunne siges om vore tropper — ikke bare naar de bedste er utvalgt og reiser utenlands for at repræsentere, men hver gang en trop optrær herhjemme. Gid alle vilde huske altid repræsenterer speidersaken der hvor de er, at folk maatte kunne si at der var god disiplin i troppen og at de enkelte speideres optræden var at folk fik sympati for speidersaken, enten de vet hvad speidermessig er eller ikke — for da er den sppeidermessig — (...)
Med speiderhilsen
H. Møller Gasmann. [10]

NSF logo.jpg 1920: Arne H. Lae skriver sine minner om 1st World Scout Jamboree i en lengre artikkel i Speideren nr. 7 1920:

The Boy Scout's Jamboree i London.
Speideren 7 1920 om jamboreen Lae1.png
Speideren 7 1920 om jamboreen Lae2.png
Speideren 7 1920 om jamboreen Lae3.png
Speideren 7 1920 om jamboreen Lae4.png
Speideren 7 1920 om jamboreen Lae5.png
Speideren 7 1920 om jamboreen Lae6.png
For „Speideren" av Årne H. Lae. (Paa grurkd av altfor kort frist for indlevering av referatet, har jeg ikke faat det som jeg vilde hat det, men da "Speideren" ikke kunde vente længer, faar dere faa det som det foreligger: Nedrablet med expressfart.)
The Chief Scout, Sir Robert Baden Powel, hadde pludselig faat en stor ide. Han vilde samle speidere fra alle verdens kanter til en stor leir i London. Det skulde bli en speiderleir som skulde spørres land og strand rundt, og hvis størrelse skulde importere selv de forvendte londonere. Dens formaal skulde Være foruten flere engelsknationale, at vække brorskapsfølelsen mellem den opvoksende ungdom hele Verden over, og derved skape den aand som er nødvendig for at Nationernes Forbund kan bli til virkelighet. Andre kunde kanske ogsaa faa en saadan storslagen lde, men faa vilde vel kunde tænke sig ideen gjennemført i virkeligheten. Hvilke ofre; personlige som økonomiske maatte der ikke til? Men det viste sig at the Chief Scout var manden som kunde magte opgaven. Alt blev grundig planlagt, indbydelser sendt jorden rundt; og saa samledes vi da, ca. 10.000 utenlandske speidere, i den store verdensleir; en leir som overtraf vore aller dristigste forventninger. Lørdag 24. juli klokken 12 middag var det historiske øieblik da skibet som skulde føre os over til England, la ut fra bryggen, og vi under sang, hurrarop og viften med lommetørklær forlot Norges hovedstad. Reisen ut gjennem fjorden var vidunderlig; d.v.s. den del av fjorden som er indenfor Moss. Utenfor Moss begyndte nemlig sjøen allerede at øve sin tiltrækningskraft paa enkelte av passagererne. Det var første vers av „Ulrik". Senere paa aftenen og natten øket sjøgangen, saa særlig vi som laa paa 3die plads længs forut, hadde den rene huskestue. Mesteparten av os laa forresten baade den og anden nat i røkesalonen. Første nat var det den værste sjø „Sterling" hadde været ute for i sommer, sjøspruten slog helt over kommandobroen. Alle undtagen 3 av os var daarlige. Skonrokker og knækkebrød stod høit i kurs. Den sidste del av reisen blev dog sjøen litt roligere. Mandag morgen kom der atter et historisk øieblik for os. Vi skulde se England. Det sidste vi saa av Norge var de svake konturer av et fjeld, det første vi saa av England var — en fabrikpipe. Langsomt gled vi opover Tyne. Himlen var overskyet og det duskregnet. Alt saa saa mørkt og uhyggelig ut. Tæt i tæt laa der store og smaa baater forankret opover hele elven. Ofte optil 4-5 ved siden av hverandre, saa det bare blev en ganske smal passage i mitten av elven. Skibsverft laa ved skibsverft; der var et leven uten like. Al støien, den skitne olje-elven, det triste veir, den øde natur (ikke et træ saaes), alt bidrog til at det første indtryk vi fik av England ikke var særlig godt. Takke til da hjemme i vort stille og rolige Norge. Jeg begyndte saa'n halvt at længte hjem igjen. Efter et par timers ophold i Newcastle, vi benyttet tiden til at „gaa i butikker" og lære at betale med shilling'er og penny'er, gik vi ombord i "the flying scotsman" der skulde bringe os til London: Nu befandt vi os altsaa paa Europas hurtigste jernbanetog, og med en rent vanvittig fart suste vi gjennem det flate, noksaa uinteressante landskap. Hvor mange hundrede engelske mil i timen vi gjorde husker jeg ikke saa nøie, men du kan vel regne det ut naar jeg sier dig at telegrafstolpene saa ut som sprinkelgjerder, og byer passerer likesaa ofte som telegrafstolper hjemme. — Togreisen gik hurtig. I løpet av 6 timer tilbakela vi den ca. 400 km. lange strækning fra Newcasle til Lonndon. (Hvor langt er det fra Kristiania til Bergen og hvor lang tid bruker toget der?) Ved syvtiden mandag aften befandt vi os paa en station et stykke inde i London og blev mottat og ønsket av en engelsk scoutmaster. En stor lastebil var ogsaa møtt frem, og op i den blev vi saa stablet. Det norske flaget vort plantet vi forrest i bilen og saa bar det avgaarde gjennem Londons gater. Vi kjørte gjennomn nogen mindre befærdede gater, saa den berømte trafik saa vi foreløbig ikke noget. til. Solen tittet frem fra skyerne iblandt; her fandtes ingen skipsverfter, bare parker og lyse pene gater. Humøret var udmerket. Al hjemlængsel glemt. Med sang og hurraer for vi med. god fart gjennem gaterne. Og aldrig syntes reisen at ta ende. London var visst ganske stor allikevel. 45 minutter kjørte vi med bilen og med megen større fart end der er tillat i Kristiania. Endelig fik vi øie paa en vældig bygning med halvsylinderformet glastak, og med navnet "OLYMPIA" i store bokstaver over indgangen. Et øieblik efter svinget vi ind gjennem Olympia's porter paa baksiden og ind paa en gaardsplads hvor vi blev med velkomsthurraer av endel spanjoler eller grækere, eller hvad det nu var for slag. "Hurra" var forresten det eneste ord vi skjønte. Med hjælpsomme hænder blev vi drat ned av bilen, hvorpaa vi tok opstilling og marsjerte ind i bygningen. Min pen greier ikke paa langt nær tilfredstillende at beskrive vore indtryk og tanker da vi kom indenfor og beskuet den store bygnings imponerende indre. Først selv gulvflaten, "arenaen", lang som en fotballbane, men litt smalere end en saadan. Paa skraa opover paa den ene langsiden holdt arbeidere paa at sætte op bænker og stoler til publikum. Efter sigende var der sittepladser til mindst 10.000 mennesker. Tænk dig saa mange mennesker inde i en bygning, hvor desuten var liggepladser til 1.500 a 2.000 speidere rundt langs væggene paa galleriet bak tilskuerne. Alle utstillingsbokserne var ogsaa i den samme bygning. (Vi skal ta en tur senere og se hvad der fandtes i dem). Det som imidlertid imponerte os mest, var de vældige kulisser som strakte sig fra gulv til tak i av salen. Baktæppet forestilte i den ene urskog, i midten et fjeldparti, og længst til høire havet. Men plutselig gjorde vi en opdagelse som vi syntes maatte ha tilfølge at vi ikke kunde bruke opvisningen vor som vi hadde trænet paa. Hele gulvet bestod nemlig av cement. Hvordan i alveiden skulde man faa ned træpluggerne vore? Det var et spørsmaal som beskjeftiget vore tanker i hele to dager. Da viste det sig nemlig at al utidig kritik ikke maatte fremkomme. En vakker dag begyndte arbeiderne at kjøre jord ind paa arenaen. Det holdt de paa med i to dager, og da de var færdige, laa der et 30-35 cm lag haardstampet jord over hele gulvet. Ialt arbeidet vel omtrent et par hundrede mand dag og nat. Og hvad de hadde at utrette var ikke smaatteri. Uken iforveien hadde der været en stor flyveutstilling der, saa det engelske Speiderforbund fik først overdrat bygningen litt over en uke før Jamboreens aapning skulde finde sted. Med norsk arbeidstempo vilde det været en umulighet at faa alt iorden til fastsat tid. Det forekom det ogsaa os nordmænd fra førts av men vi saa snart at med god vilje kunde det utrolige utrettes. Da vi hadde faat os anvist vort nattelogi, stilte vi til spisning. Spisningen foregik i et stort træhus ute paa gaardspladsen. Det første maaltid i England glemmer vi nok aldrig. Vi stilte i kø en og en, og fik os tildelt et rundstykke, en ostebit og en kop kakao. Ja, det var sandelig ikke stort at by en flok forsultne gutter, av hvilke de fleste ikke hadde spist andet end skonrokker i to dager. Fik vi ikke mere til de andre maaltiderne heller, saa blev det nok rigtig smalhals. Da aftensmaten var slukt, blev der undersøkt om der ikke fandtes en restaurant i nærheten. Mere mat maatte vi ha. Men saa blev det ordnet saa vi fik aftens en gang til i spisesalen. Og da fik vi saa meget lof og marmelade vi bare orket, og det vil ikke si saa litet. Og kommer du engang til London og hører om storætende nordmænd, saa bare husk at vi nylig har været der. Nu blev der endelig tid til at se sig litt nøiere om inde i „Olympia", og til at hilse paa brødre fra de mange andre land. Som nærmeste naboer fik vi paa den ene side Spanien og pa den anden side Holland og Siam. Konversationen kom straks igang, baade med disse og alle de andre. Tysk, engelsk, fransk, svensk, dansk. Joda, det gik udmerket. Naturligvis blev flere sprog blandet sammen paa engang, men det hadde ikke noget at si. Hovedsaken var jo at vi forstod hverandre. Saa fik vi med. os en av vore nye hvite, brune, gule eller svarte venner og saa tok vi en tur nedenunder for at se paa arbeidet med utstillingsbokserne. Overalt var der en voldsom travelhet, snekkerering og maling og pyntning. Norge skulde ogsaa ha en utstilling, men vi maatte vente nogen dager da vi ingen plads hadde faat endnu. Under vor vandring gjennem lokalerne dumpet vi pludselig op i et menageri. Ja, jeg maa indrømme at det lyder utrolig. Et menageri paa et speiderstevne! Men det var nu virkelig dette ogsaa da. Først fik vi øie paa en slange og en skilpadde. Derpaa fandt vi en krokodilleunge, en 6-7 lamaer med unger, en god del ponnyer, en papegøie, to apekatter, en ræv, en liten sort gris, en løvunge, en halvvoksen elefant samt en fuldvoksen topuklet kamel. Desuten var der utenfor selve bygningen opstaldet 10 hester. Ja, der har du saavidt jeg husker, hele menageriet. — Næste morgen kl. 7 1/2 blev vi vækket av en engelsk revelje. Frokosten bestod av lof, marmelade og kakao samt en spekesild pr. mand. Vi blev mætte! Norge var det eneste land der sang bordbøn før og efter maaltiderne! Flere av de andre lande hadde nogen merkelige rop og brøl som de serverte efter maten og som lød som hebraisk for vore øren. Det gjorde vel forresten vort taktfaste „tak for mat" for de andre ogsaa, kan hænde. Den første formiddagen skulde parlamentet be-sees. 26 store toetages omnibusser var leiet, og oppe i disse blev vi puttet, et land i hver. De forskjellige nationers flag var ogsaa med, og blev plantet forrest paa „bussen". Saa kjørte vi avgaarde med sang og hurraer. Efter en trekvarters kjøring gjennem travle gater og store vakre parker ankom vi til parlamentet. At gjengi paa tryk vore besøk i denne og flere andre bygninger som vi senere besøkte, vil føre for langt, og desuten er det aldeles umulig at huske alt sammen; saa meget nyt og rart som vi fik se. Jeg faar indskrænke mig til at fortælle hvor vi var. Fra parlamentet marsjerte vi til The Guild House, en bygning som kun er aapen en gang om aaret, og hvor Londons øverste herre, the Lord Mayor hadde invitert endel av os til lunch. Et stort orkester spilte da vi kom ind. Vi tok opstilling langs væggene og paa et bestemt klokkeslet kom selveste Lord Mayor'n med følge. Det var et underlig optog for os nordboer, der ikke er vandt til engelskmændenes gammeldagse seder og skikke. Alle var klædt i gamle, festlige kostumer, sceptere og parykker var selvfølgelig med. Efter at vi hadde sat os tilbords, holdt Lorden en tale for os og ønsket os velkommen til England. Og det glædet ham meget at se om sig speidere fra saa mange forskjellige land, han var meget interessert i speidersaken og en av Londons tropper var endogsaa opkaldt efter ham. Fra Guild House marsjerte vi videre til den gamle berømte borg og berygtede fængsel The Tower. Der gik vi omkring og besaa os et par timers tid; vi fik blandt andet se alle kronjuvelerne. Utenfor Tower var busserne atter møtt frem og derfra „busset" vi tilbake til Olympia til five o'clock tea: te, lof og marmelade. Efterpaa var vi fri og foretok spadserture ute paa gaten. Vi gik sjelden mere end i en gate, den var da lang nok og jeg tror ikke vi nogengang var ved enden av den. Disse spaserturer i fritiden blev benyttet til øvelser i at „cross the street," og til at handle i forretninger og kunne kontrollere at vi fik rigtig igjen naar vi betalte. Dette var begge dele to meget baade vanskelige og vigtige ting. — Næste dag, onsdag, skulde formiddagen benyttes til trening, i Hyde Park. — Ved 1-tiden „busset" vi til Victoria st., helt ind paa platformen, hvorfra et par ekstratog førte os til The Crystal Palace, en imponerende bygning av glas. Den blev bygget i 1851 og regnes dengang for et av verdens syv underverker. Nu var der krigsutstilling der. Vi hadde bare et par timer ialt til at bese os der, skjønt vi godt kunde ha gaat der mindst en hel dag. Inde i en stor spisesal var der dækket til os, og her lunchet vi som Londons bys gjester. Klokken 7 samme aften, efter hjemkomsten fra Crystal Palace, inspicerte Baden Powel alle troppene. Det var første gang vi fik den store ære at se ham som er far til den sak vi er tilhængere av og arbeider for. Han som vi har læst saa meget om og som vi alle beundrer. Ham fik vi nu se med egne øine. Det var et høitidelig øieblik. Saa stramme har vi vel aldrig staat før, tænker jeg. Baden Powel smilte og nikket og stanset iblandt og snakket til nogen av guttene. Og hvert land hyldet the Chief Scout med de forskjellige slags hurraer. Umiddelbart efter samledes. de tre nordiske lande til en ekstra parade, hvorunder Baden Powel blev overrakt et norsk, et svensk og et dansk flag. Disse flaggene blev senere ophengt ved siden av og inde i kongelogen. Hele torsdagen gik med til øvelser i opvisningsprogrammet, og til at ordne med utstillingen vor som vi nu hadde faat en plads til. Den norske utstilling blev over forventning bra; „very nice", „very nice" lød det ustanselig fra de besøkende. Vi utstilte bl. a.: Fiskegarn, tennisset, hængekøier, flettede sko, speiderskjorter, smaa syarbeider, løvsagarbeider, træskjærer- og indfældningsarbeider, modeller av seil-baater og robaater; modeller av en stavkirke, et stabur og en speiderhytte; frimerke-, mynt- og stensamlinger, et traadløst telegrafapparat, bordstænger, bordkrokert, fotografier, visper, tvarer og gryteskrubber etc. Endel av gjenstandene var til salgs. Bedst avsætning fik de tre sidstnævnte gjenstande som blev solgt til norske fruer. Visper og saant findes nemlig ikke i England. Dagen efter klokken 11 skulde vi delta i dragkamp mot Sydafrika. Disse møtte imidlertid ikke. Vi trodde saaledes at vi hadde vundet, men omkamp ble berammet til dagen efter. Klokken 1/2 3 blev Jamboreen aapnet for pressen og indbudne. Norge, Sverige og Danmark fik den store ære at aapne det hele. Indgangen til arenaen var lagt saaledes at det saa ut som vi kom nedover en vei langs fjeldskraaningen i bakgrunden. Paa venstre side hadde svenskerne opvisning i linekastning, paa høire siden danskerne med haandbold, og vi i midten med vor opvisning i „Leirliv". Vor opvisning gik saaledes for sig: Vi kom marsjerende ind med fuld oppakning. Der blev gjort holdt, flagget plantedel foran, og saa kommandertes: Leirslagning! Øieblikkelig var alle mand i arbeide. Fire firemandstelter, to ottemandstelter og en „paraply" til ambulancen stod snart færdig opsat. Efterpaa var alle beskjæftiget med et eller andet i leiren. En laget et stativ til vaskevandsfat, en anden en talerkenstander; nogen laget gruer, tændte op varme og kokte. Mellem to telter blev der strakt en snor med strømper o. lign. ophængt til tørk. Nogen fordrev ogsaa tiden med at leke, og under leken faldt et par guter overende av en eller anden grand, og saa kom ambulancen i virksomhet. De tilskadekomne blev forbundet og pr. cykkelbaarer transportert til syketeltet. Tilslut samledes guttene foran telterne og hvilte sine trætte lemmer og hadde en „Hyggelig stund" ved baalet. Endel norske folkemelodier blev servert med et trækspil. Til slut blev der bygget tre forskjellige pyramider, bl. a. „faldepyramiden" som vakte stor jubel. Paa toppen av en av pyramiderne blev der foldet ut et baand med ordene: „Be prepared" — og paa en anden blaaste hornblaaseren speidersignalet. Derpaa kommandertes opbrudd, teltene forsvandt i en fart, et øieblik stod alle guttene opstillet, gjorde honnør for publikum og marsjerte ut. Det hele varte nu 17 minutter. Opvisningen gjorde stor lykke og hvem kan beskrive vor stolthet da vi gjennem Baden-Powel mottok hilsninger fra en av de tilstedeværende høiheter, The Duke of Cannought, der var meget begeistret og sa at vor opvisning var den mest speidermæssige. De efterfølgende land hadde mest opvisning i hvad vi mente var bare „tull". Egentlig tull var det nu ikke altsammen da, naar vi, skal være ærlige. Men svært litet med „speidermæssige" ting var der i dem. De forestilte som oftest en eller anden national skik. Rumænerne f. eks. hadde folkedanser i kostume, og sang rumænske sanger. Hollænderne hadde likeledes folkedanser i kostumer og med træsko. Desuten hadde de sykkelridning med lassokastning og bueskytning paa blink. Schweizerne hadde en slags national brytekamp under en folkefest i Alperne. En av de morsomste opvisninger hadde skotterne. Med et stort sækkepipeorkester i spidsen kom de marsjerende ind. I bakgrunden av arenaen var der bygget et blokhus inde i urskogen, og et toetages hus uten vægger. Fra dette huset foreviste skotterne livredning fra „brændende hus." Desuten hadde de med sig kjærrer og telter. Tilslut danset de til sækkepipemusikken. Skotterne saa meget fornøielige ut i sine korte, rutede foldeskjørter. Foruten skotterne hadde ogsaa en engelsk trop livredning fra det brændende huset. Men de gjorde det mere vidløftig. De lot huset brænde „ordentlig" med sterke blafrende lys og tyk røk. Der blev gjort brandallarm og ind kom der susende en stor, rød brandautomobil med skarpe klokkeklemt, og kjørt og bemandet med bare speidere. Slanger blev utlagt og „branden" slukket i et øieblik. Men forinden maatte beboerne reddes ut. Der skedde ved stiger og brandseil. Sjøspeiderne holdt til oppe i et skib, et vrak, som var bygget i den ene ende av arenaen, med sjøen som bakgrund. Kanonerne drønnet som tegn paa at skibet var i nød, og inde fra land, d.v.s. længer inde paa arenaen, blev der kastet en line over til de skibbrudne som derpaa ved hjælp av trosser blev reddet „iland". Ulveungerne, smaa gutter fra 8 til 11 aar, hadde ogsaa en slags opvisning. Fra alle kanter av salen strømmet der ind ialt 500 ulveunger under vilde ulvehyl. Hele arenaen var oversaadd med gutter. Saa dannet de en ring, og ind i ringen kom en stor ulv og satte sig paa en forhøining. „Den gamle ulv" løftet labben, og alle ulvene satte i et voldsomt hyl. For hver gang den gamle ga tegn, hylte de smaa paa forskjellige maater. Saa pep den gamle et par ganger, saa hylte de litt igjen, og saa forsvandt allesammen ind i urskogen. Under stor spænding foregik dragkampen mot Sydafrika den næste formiddag. Sydafrika vandt imidlertid begge omgangerne, men nogen særlig letkjøpt seir var det ikke. Norge møtte uten træning; de hadde efter min mening kraft nok, og drog sydafrikanerne til at begynde med, men de hadde ikke lært sig at holde igjen efter hvert drag. Det benyttet de andre sig av, og drog nordmændene dobbelt saa langt tilbake igjen. Ved middagstider aapnedes Jamboreen for publikum. Tidlig paa dagen var alt utsolgt. Forestillingen indledes med Grand Procession. Alle land deltok under sine respektive flag. Et stort orkester spilte. Processionen skal, efter manges uttalelser, være noget av det mest storslagne man kunde tænke sig. Alle speiderne marsjerte stramme og kjække rundt arenaen, land efter land i alfabetisk orden. De mange forskjellige flag og de talrike khaki-, brun-, gul- eller blaaklædte speidere kunde ikke andet end gjøre indtryk paa publikum, der ogsaa ga sit bifald tilkjende med kraftig applause. Det var et syn som nok ingen vil komme til at glemme. Ogsaa ved denne aapningsforestilling var det skandinaverne som indledet programmet. Norge og Danmark hadde samme program som tidligere, mens Sverige hadde leker. Denne gang klarte vi maksimumstiden 15 minutter. Søndag formiddag var der gudstjeneste i Olympia. Der var for anledningen bygget en tribune midt i arenaen og herfra holdt erkebiskoppen av York talen. I bakgrunden stod alle flaggene opstilt, ialt omtrent 160. Næsten 20 000 speidere sat paa gulvet og de forreste bænkerader. Desuten var der fremmøtt et talrikt publikum. Et speiderorkester spilte. Efter erkebiskoppens tale mindet Baden-Powell de i krigen faldne speidere med en kort tale, flaggene sænkedes langsomt mens alle speiderne bøiet hoderoe i taus hyldest til sine faldne brødre. Saa blev blikket atter vendt opad — med løftet hode og lyst humør skulde vi fortsætte kampen for vor fælles, store sak. Med „God save our King" avsluttedes d@n høitidelige og gripende stund. Ved middagstider busset vi til Westminister Abbey. Bussernes arrtal var nu øket til 40. Da det var søndag og saaledes liten trafik i gatene, kunde alle busserne kjøre like efter hverandre. Det blev et ganske langt tog. Ved Westminster Abbey stilte vi op for at gaa i procession gjennem gatene tilbake til Olympia. Der deltok følgende land: Amerika, Belgien, Chile, China, Czeko-Slovakiat, Danmark, Estland, Frankrike, Grækenland, Holland, Japan, Luxemburg, Norge, Portugal, Rumænien, Serbien, Siam, Spanien, Sverige, Schweiz. Ny Syd-Wales, Natal, Kap det gode Haab, Transwaal, Malta, Ny Seland, Malaya, Jamaika, Indien, Gibraltar, Canada, Ægypten og Australien. - At vi under marsjen kom forbi flere nordmænd, kunde vi høre paa de begeistrede utrop som: „Leve Norge!" og ,,Hurra for Norge!" En dag var 2 000 av os indbudt til en speciel matine i et stort teater, „Alhambra", og en andes dag hadde vi et par ekstratog til en av Londons forstæder, Windsor, hvor vi besaa en gammel. berømt borg, samt var buden til middag paa et fint hoteL Desuten var endel indbudt til at overvære et foredrag av sydpolsfareren, Sir Ernst Shackleton. Den norske troppen var en dag og besaa St. Pauls Katedralen, og en aften var vi indbudt til midddag i den norsk-engelske klub. Onsdag begyndte forhindringsløpene. Norge vandt en knepen seir over Holland. 3 gutter under 18 aar fra hvert land deltok. De norske blev nr. 2-3-5, hollænderne 1-4-6. Dagen efter løp vi mot Dublin og vandt med nr. 1-2-4. Efterat ha vundet endnu to Løp, i det ene deltok tre land paa engang, slog vi amerikanerne med 1-2-3 i semifinalen, og endelig vandt vi finalen mot Wales med nr. 2-3-5, og blev saaledes erklæret for verdensmestere i hinderløp! Løpene foregik inde paa arenaen. Først over en hæk, derpaa gjennem et „tælleapparat", saa over den vanskeligste hindringen, en 8 fot høi mur, derefter gjennem en tønde og tilslut maatte de hoppe over et 8 fot bredt vand. Denne runden skulde løpes to ganger. Foruten førstepræmien i hinderløp, fik vi anden præmie for arbeidende verksteder i utstillingen vor. Med kun en times varsel blev verkstedet igangsat. Nogen blev sat til at filere, andre skomakererte. stoppet og lappet, atter andre tegnet og en var snekker, osv. Vi syntes det var godt gjort av os at erobre anden præmie da vi hadde meget farlige konkurrenter. Sheffield f.eks. med sine store mekaniske verksteder, fik første. Vor sidste hele dag i London, fredag, blev opvisningen gjentat for tredje gang. Efter forestillingen hadde nogen av landene som skulde reise morgenen efter, avskedsparade for Baden-Powell. Herunder blev vi overrakt et engelsk speiderflag med „Be Prepared". Desuten blev de forskjellige ledere, deriblandt ogsaa vor leder, Brekke, dekorert med en erindringsmedalje. Saa gik vi for sidste gang til køis i Olympia, og tidlig næste morgen skedde opbruddet. Avskeden tok lang tid. Det var saa mange at si farvel til. Under de tolv dages samvær med de andre nationer, var der stiftet mangfoldige bekjendtskaper, og mange venskapsbaand var knyttet med fremmede landes speidere. Det blev derfor mange rørende avskeder, og vi hadde nok allesammen en egen, underlig følelse inde i os naar vi nu sa adjø med disse gutter vi daglig hadde været sammen med og lært at kjende som gode kamerater og som vi sandsynligvis aldrig mere skulde faa se igjen. En god trøst var det da at ha lommeboken fuld av adresser. Saa gjenopfriskes bare minderne senere gjennem korrespondanse. Reisen hjem forløp bra og vi var begunstiget med noksaa stille og rolig veir over Nordsjøen. Svenskerne hadde vi følge med paa toget til Newcastle. De reiste med en anden baat som avgik en liten stund før os. Da de passerte vor baat paa veien nedover elven, hilste vi dem med flaget vort og et tre gange tre hurra. Svenskerne svarte med sit: „Heia Norge, frisk humør! Det er det som susen gjør! Norge! Norge! Norge!" Naar vi, ret som det var, diskuterte hvilket fremmed land vi syntes bedst om, var vi altid enige om at vore svenske speiderbrødre absolut var de kjækkeste karer. Som nr. 2 korn rumænerne, som vi nordmænd var meget sammen med. De var ogsaa nogen ualmindelige kjække gutter, altid hyggelige og velopdragne. Skal vi endelig gaa videre i bedømmelsen, blir det Holland og Spanien som faar dele tredje og fjerde pris. Da vi var kommet tilhavs lørdag aften, sendte vi et traadløst telegram over til svenskerne, som vi hele tiden hadde „følge med" utenfor synsvidde. Telegrammet lød kort og godt: „Tak for samværet! Leve Sverige!" Søndag aften kom svaret: „Tak for hälsningarne! Leve Norge!" Efter en vakker tur opover Kristianiafjorden, kom vi til Kristiania mandag formiddag. Fra bryggen ropte vi hurra for kaptein, mandskap og skibet, og saa marsjerte vi til Depotet, hvor vi tok avsked med hverandre. Og derved var eventyret ute. Ja, for det hele forekom os næsten som et eneste stort eventyr. Saa meget nyt og interessant vi hadde oplevet! Og naar vi nu tænker tilbake paa de begivenhetsrike dage vi tilbrakte i den store Jamboree, naar vi tænker paa den elskværdige mottagelse vi fik av engelskmændene, paa alle de fremmede speidere vi kom sammen med, paa alt det vi saa og lærte, da blir vi fyldt av begeistring for saken vor, og vi lover os selv at vi skal arbeide for den med endnu større intensitet og kraft end tidligere. Og, det skal gaa saa let, for vi har jo de straalende minder, og de kommer vi til at beholde i frisk erindring saa lenge vi lever!
Arne H. Lae. [7]

NSF logo.jpg 1920: Einar Bakke, 7. Kristiania skriver sine minner om 1st World Scout Jamboree i en artikkel i Speideren nr. 7 1920:

Englandsturen for „private visitors".
Speideren 7 1920 om jamboreen Einar Bakke del 1.png
Speideren 7 1920 om jamboreen Einar Bakke del 2.png
Det var den 27de juli om middagen at vi 11 norske ankom til Kings Cross station i London. — I Hull hadde jeg sendt 2 telegrammer til speiderforbundet i London for at være sikker paa, at nogen møtte os, for det er karaske ikke altid saa let for fremmede at finde sig tilrette i verdens største by. Da vi saa kom ut av kupeen og ventet at finde en engelsk speider som ønsket os velkommen til „Old. England" blev vore forhaapninger i saa henseende ganske kuldkastet, vi saa ikke noget som lignet en speiderskjorte engang. At alt allikevel gik heldig kan vi takke vor „Guide to London" for. Men nok om den reise. — Vi private fik anvist plads i „Old Deer Park" i Richmond, mens de offisielle laa i Olympia, hvor utstillingerne og konkuranserne holdtes. Jeg har hørt fortælle, at naar speiderne i Olympia vaaknet om morgenen, saa var det saavidt de kunde aapne øienlaakene for den tunge støvmasse som laa oppe paa dem. Heldigere var da vi som laa i telter og sov i frisk luft. Her i leiren traf vi paa 10 speidere fra 4de Stavanger og glæden over et saa uventet møte var selvfølgelig stor. Sammen med dem dannet vi s'aaledes en egen leir med det lille norske flag i midten. — Leiren i „Old Deer Park" var vældig, over 1000 timands-telter ordnet i gater og med hvert sit nummer, saa det kunde være letvindt at finde frem for postbudene, som hver dag bragte post fra leirens postkontor. Omtrent midt paa pladsen stod 2 spisetelter. Jeg overdriver ikke naar jeg siger at hvert av dem var 50 meter langt og 25 meter bredt. Av kokker og opvartere var der vel over 100 stykker. Videre var der forskjellige kontorer, blandt andet et reisebyraa hvor man kunde faa greie paa jernbaners og dampskibes ankomst- og avgangstider. Rundt om i leiren vrimlet det av butikker, og like utenfor var der under vori ophold en forlystelsesavdeling med bjergbane, karusel og meget andet. Noget som virket ganske pudsig var de meniges latrine. Det var et endeløst langt og smalt rum. I dette rum var der opsat en likesaa lang planke og paa denne sat saa baade hvite og gule og sorte speidere tæt i tæt ved siden av hverandre, især like efter middag. I leiren var der ogsaa en stor paradeplads, og hver morgen kom de forskjellige nationer marsjerende ind paa pladsen for at hilse det britiske flag. Flaget blev heist, mens det amerikanske musikkorps spilte „God save the king." — Livet i leiren var overmaade interessant, man var jo stadig omgit av alleslags nationer, og lærte deres seder og skikke at kjende. Jeg maa si at vi Kristiania speidere har været heldige, idet vi gjorde bekjendtskap med premierminister Lloyd Georges privatsekretær. At i det hele taget har hat det saa storartet, kan vi takke ham for. Det blir for meget at skrive om alt hvad han har gjort for os, men et eksempel kan jeg jo nævne: Dagen før vi skulde reise tilbake til Norge spurte han os, om han ikke kunde faa lov til at invitere os paa „supper". Vi sa selvfølgelig ja tak, og i sin privatbil kjørte han os saa til Carlton hotel, hvor vi fik den bedste aftens vi nogensinde hadde spist i London. Under maaltidet spilte orkestret norsk musik, suiten av „Per Gynt" og „Ja vi elsker". Senere paa aftenen indbød han os til sit privathjem, hvor vi tilbragte et par behagelige time.. — Hvorfor han hadde saadan speciel interesse for.. det er en gaade. Næste dag sa vi farvel med London, som hadde git os saa rike minder og kanske skaffet os visshet for, at et Nationernes forbund er mulig.
Einar Bakke „The Senior Officer in Charge". [10]

NSF logo.jpg 1951: Sverre Andresen skriver sine minner om 1st World Scout Jamboree i Speideren nr. 3 1951:

Sverre Andresen.jpg
Speideren 3 1951 Om 1st Jamboree.png
Minner fra den første jamboreen.
Nå til dags synes det nokså enkelt å ta en speidertur til utlandet. En behøver ingen jamboree som påskudd. Nei, en vennskapsleir er god nok grunn, og transportproblemene er ikke vanskelige. Det er til og med tropper som leier fly for speiderturen. For 30 år siden var det annerledes, og da Forbundet i 1920 skulle sende en tropp som skulle representere de norske farger ved den første jamboreen i London, var det megen diskusjon. Resultatet ble imidlertid at troppen skulle settes sammen av gutter fra hele landet. 50 gutter ble valt ut, og som ledere var utpekt forbundssekretær, nå speidersjef, Brekke, Gustav Sveen og undertegnede. Brekke var øverste sjef og skulle representere, Sveen skulle ordne utstilling av speiderarbeider, og jeg skulle ha med guttene å gjøre. På grunn av økonomien og transportvanskene ble vi enige om å legge en treningsleir på speiderhytta i Nittedal og den annen i Bergen. På den siste møtte jeg, og vi trente og sov i en skole under kretssjef, nå forbundssekretær, Erik Rasmussens, bevåkenhet. Han hjalp oss på alle måter og gjorde oppholdet både lærerikt og hyggelig.
Troppene møttes så i Newcastle, og vi dro samlet til London, hvor vi tok inn i Olympia som var reservert for speiderne. Det var en stor bygning med glasstak som kunne romme 16 000 mennesker og hadde en arena som var 325 fot lang og 85 fot bred. Vår tropp var plassert oppe, på galleriet i Olympia. Der var det spikret opp køyer, atskilt fra publikum med strie. Det var altså ingen ideell speiderleir, men vi hadde det kjekt likevel. Det hendte jo noe til stadighet så ingen fikk tid til å kjede seg. Vi var ute og så på alt hva London hadde å vise av vakre bygninger og plasser. Vi ble hentet med busser og brakt tilbake til Olympia på samme måte. Vi hadde bare å følge etter rumenerne og passe på at spanjolene kom etter oss. Da var vi på rett vei. Det som beskjeftiget oss mest, var treningen til konkurransene. Vi skulle vise hvorledes en speiderleir ble innrettet etter norsk mønster, og vi skulle trene i tautrekking og forhindringsløp. Det siste gjorde vi på en liten jernbanestasjon i nærheten. Etter mye arbeid fikk vi sveiset oss sammen, og da vi var ferdige med vår første oppvisning, kom selveste verdensspeidersjefen Baden-Powell bort og gratulerte oss. Han sa endog at vår oppvisning var den mest speidermessige: Vi var jo ikke lite krye av det.
I tautrekking ble vi fort dratt ut, men i forhindringsløp gikk det bedre. Vi vant flere seire hver dag. Det var jo 30 nasjoner som deltok. Vi syntes nok vi var gode karer, men vi hadde ikke regnet med å komme så langt med den lille treningen guttene våre hadde fått. Vi var heller ikke sikre på at vi hadde tatt ut våre flinkeste løpere. Det foregikk borte på den lille jernbanestasjonen. Men da vi slo amerikanerne i semifinalen, begynte vi å vokse. Og da så endelig finalen kom, var vi meget spent. Jeg var nede på arenaen og fulgte løpet meget intenst. Jeg heiet for en hel arme. Våre gutter kom inn som nr. 2 og 5 og de andre som nr. 1 og 4, og den siste kom ikke inn. Han hadde nemlig hengt seg fast i en forhindring. Det tok litt tid før utroperen kom fram. Spenningen var derfor på bristepunktet da han meldte fra at Norge hadde vunnet første pris. Hadde jeg brølt mye under løpet, var dette bare som et ekko av hva jeg nå presterte. Jeg var helt borte, men våknet plutselig idet jeg så guttene komme marsjerende med flagget i spissen. Det var første gang jeg oppdaget hva det merket betydde for meg. Vi marsjerte så æresrunden med våre 3 løpere i spissen. Da var det noen som følte seg!
Vi hadde også en annen opplevelse på det konkurransemessige, som jeg må nevne. Sveen hadde ordnet en meget pen utstilling av speiderarbeider. I Jamboree-boka sto det at vi hadde forarbeidet disse ting underveis til leiren. Det var en sannhet med store modifikasjoner. Mesteparten var nok gjort i Norge. Vi var imidlertid ikke oppmerksom på at konkurransereglene krevde at det satt speidere og arbeidet på utstillingen. De skulle altså vise at de kunne prestere de tingene som var stilt ut. Og da dommerne kom, fikk vi bare den beskjeden at vi ikke kunne få være med i konkurransen. Vi fikk imidlertid en ekstra frist. De skulle komme innom litt senere, og hvis vi innen. den tiden kunne ha arbeidende speidere, skulle utstillingen bli bedømt. Guttene var spredt for alle vinder, og det var ikke lett å finne dem igjen i den store menneskemengden. Vi dro da ut, en del av oss og fanget opp så mange som mulig. Litt etter litt samlet det seg flere og flere, og da dommerne kom tilbake, var det en anselig samling speidere som drev med binding av garn, løvsagarbeider, treutskjæringer osv. Resultatet ble at vi fikk 2. premie, og det var vi meget godt fornøyd med.
Det var mange store begivenheter under jamboreen. Åpningen da 3000 utenlandske speidere defilerte for verdensspeidersjefen, lunsjen hos Lord Mayor, gudstjenesten som var bivånet av 8000 speidere og 6-7000 interesserte, seremonien da Baden-Powell ble utropt som verdensspeidersjef og avslutningen da vi sa adjø til hverandre. Det var begivenhetsrike dager hvor lærdom og fornøyelse vekslet. Vi fant oss mange venner blant de fremmede, og det er fremdeles de innen troppen som holder forbindelsen ved like. Det var hensikten, nemlig å knytte brorskapsbånd over hele verden, og ære være dem som gjennomførte den.
Sverre Andresen. [9]
Olympia, 1920
Boyscoutsinfivecontinents.jpeg
The war of 1914-18 postponed the development of this "friendly alliance". The good relations were, of course, maintained and even strengthened during this period of common effort, but anything more formal was not practicable. The First World Jamboree of 1920 is a milestone in the history of Scouting, second in importance only to that first camp at Brownsea Island. It demonstrated on a large scale the value of the Movement as a link between countries. The original intention was that this should be a rally of the Boy Scouts of Great Britain, the Dominions and the Colonies. At Baden-Powell's own insistence, Scouts of other countries were invited; the response was far greater than he, or any one else, had expected. They came from twentyone countries, and the public realized for the first time that, almost unheralded, a new international movement had come into being. The Jamboree had a twofold importance; there was the remarkable demonstration of unity and loyalty when the Scouts acclairkted Baden-Powell as Chief Scout of the World. Less spectacular, but of equal significance for the future, was the coming together of the leaders of the contingents for the first time in conference. [17]

NSF logo.jpg Fra Speideren 1920: Rygsækker. En del rygsækker av Bergans aller sidste model, som Englandstroppens gutter fikk laane, sælges til kr. 45,00 - det vil si mindst 14 kroner billigere end den kan kjøpes i almindelighet. De Englandsgutter som ikke vil kjøpe sin rygsæk, maa indsende den og teltduken uopholdelig. Forbundssekretæren. [18]

Diskusjon i etterkant

I mange av jamboreene var det til tider diskusjoner i forkant og etterkant, de første i sær. Konkurranser i stedet for aktivitet preget også de tidlige norske landsleirene. Foruten innhold, var det utvelgelse og kontigentledelse uenighet om. Her skal forsøke å gjengi en del av dette. Form og innhold får disse skribentene selv stå inne for, selv med god takhøyde, falt vel noen ord vel harde i disse ordvekslingene. Se hvert enkelt jamboree. Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [6]

NSF logo.jpg 1920: Sverre Andresen ytrer sitt om speiderånd og de ulike deltagerne under 1st World Scout Jamboree i en artikkel i Speideren nr. 8 1920:

Speideraand.
Sverre Andresen.jpg
Speideren 8 1920 om jamboreen Sverre Andresen .png
Dere er vel rent stolte av os Englandsfarere nu. Vi gjorde det jo over forventning godt. Tænk 1ste præmie i forhindringsløp, 2den præmie for arbeidende verksted (opsat paa 1 — en — time uten den mindste forberedelse) og endelig Baden-Powells ord „at vor opvisning var den mest speidermæssige." Jeg kunde næsten faa lyst til at skryte litt av os selv, men jeg har en slik vammel smak i munden efter et par artikler jeg læste, saa dere skal slippe at faa den samme. Den ene var i „Politikken" om danskernes fest i Kjøbenhavn efter Englandsturen. Der utnævntes de til „Verdens bedste speidere." Den anden stod i Headquarters Gazette, Wales-troppens referat og lød som følger: „In the International Foot Obstacle Race, the West Glamorgan team, after running the course three times in the day, met Norway in the final. Unfortunately, although getting first and tying for third place, the last man was winded in passing turnstiles, and failed to finish. Points being equal, the race awarded to Norway." De undlater her at nævne at Norge hadde løpet likesaa mange gange som dem samme dag. Desuten er den nævnte plasering og pointsantal helt usand. Norge kom ind som nr. 2, 3 og 5, og disse pladser hadde vi omtrent under hele løpet. Wales kom ind som nr. 1, 4 og en kom ikke ind. Skjønt vore seire — som kunde ha været flere — hvis vi hadde hat ordentlig træning og turen hadde været arrangert paa forhaand, saa er jeg dog ikke saa svært stolt av vore præstationer. Det som jeg haapet og som forresten alle vi som kom over Bergen haapet og trodde vi skulde kunne vise, var en trop med virkelig speideraand. Vi var paa disse 4 dage som træningsleiren varte, blit rigtig gode venner. Desuten var guttene deroppe virkelige speidere — med hjertelag og disciplin. Kredschef Rasmussen var meget begeistret for dem, for ikke at snakke om mig selv. Jeg var stolt av dem. Det var gutter som kunde arbeide, naar det blev forlangt uten noget „hvorfor", og det var gutter som hadde humør. De var forresten sortert ut, saa det skulde bare mangle at de hadde været anderledes. Vi glædet os alle til at møte det andet hold, for da var vi sikre paa at der skulde bli ballade. Humøret blev imidlertid ikke længe paa toppen efter at vi hadde truffet de andre nordmænd. Nei det sank fort og holdt sig nede helt til vi forlot dem i Newcastle paa tilbakereisen. Hvad kom saa dette av? Var det fordi de var ukjendte? Nei. — Det hadde ikke spilt nogen rolle. Grunden var at tonen i det andet hold var en anden. Flere av dem kunde ikke benævnes med speidere. De eide ikke disciplin og var nogen store egoister. Holdet var derfor blit ødelagt. Gutter som jeg fra før hadde lært at kjende som første klasses speidere, var ikke til at kjende igjen. Det skal dog sies med en gang at der var mange som skilte sig ut fra den store masse; men stort set, var de slette. Jeg, som den av lederne som hadde mest med guttene at gjøre, fik prøvet min taalmodighet mange gange. Den brast desværre av og til. Jeg synes det var en skam at gutter som skulde repræsentere vore kjække norske speidergutter, skulde gjøre det paa slik en slet maate. Hovedgrunden til denne opførsel ligger vel i at flere av dem var førere og ikke var blit degradert. De vilde derfor ikke la sig kommandere. De skulde altid forsøke at vise de var over de andre enten ved ikke at adlyde kommandoerne før en stund efter de var git, eller ikke bry sig om dem eller ogsaa i det hele tat ikke komme til opstillingerne. Jeg vil ikke snakke om alle de indvendinger de gjorde, naar de fik et eller andet at gjøre. Det forundret mig mangen en gang at de virkelig kunde lede en trop, som ikke hadde det spor av selvdisciplin. Hadde de været speidere, saa hadde de som Aalesundstropsførerne degradert sig selv. Det var tropsførere som eide disciplin og kunde lystre kommando. Hadde det ikke været saa mange staute gutter iblandt, saa hadde det blit uutholdelig. Hvis vi en anden gang skal repræsentere landet ved slikt et stevne, saa faar vi vælge ut paa en anden maate. Vi faar kun ta hensyn til om de er virkelige speidergutter. Hvem han er søn av eller om han kan koste turen selv ell. lign., maa helt væk. Vi har ikke raad til at ødelægge det gode indtryk utlændingerne har av den gode norske speideraand. Desuten maa man ligge i en træningsleir — koste hvad det koste maa — ikke bare for træningen, men for at gutteroe kan bli gode venner før avreisen. Sluttelig maa lederen for træningsleiren, kande la de som opfører sig mindre godt, bli tilbake. Vi maa ikke en gang til reise saa uforberedt til slikt et stevne som denne gang. Mens jeg er inde paa speideraand, saa vil jeg i en fart nævne mine indtryk av nogen av de andre nationers speideraand. Som en god nr. 1 kommer de svenske scouter. De var det en fornøielse at se. Det var gutter som hadde speiderloven i blodet. De hadde ikke pugget den og maatte tænke sig om. Nei de hadde det altid paa følelsen, hvorledes en speider skulde være. Leve de svenske scouter og gid vi maatte bli lik dem. Efter svenskerne holder jeg paa rumænerne. De var nogen kjække og likefremme gutter. Intet snobberi og kamerat ved første samtale. Spaniolerne maa jeg ogsaa rose. De var rigtig elskverdige og indtagende. De bodde side om side med os. Vi lærte dem at kjende som gode speiderbrødre. Om de andre speidere som laa i Olympia er det ikke noget større at si. De var som gutter flest. Det som slog mig straks efter ankomsten til Olympia var at ikke danskerne og nordmændene var noget større sammen. Svenskerne og nordmændene derimot var venner med en gang. Jeg for min del søkte dem ikke. Jeg følte som om jeg ikke var god nok for dem — flotte og feiende som de var. Mit indtryk deltes merkelig nok omtrent av alle os.
Sverre Andresen. [19]

NSF logo.jpg 1920: Tilsvar til Sverre Andresens ytring i Speideren nr. 9 1920:

Speideraand.
Speideren 9 1920 om jamboree diskusjon del 1.png
Speideren 9 1920 om jamboree diskusjon del 2.png
Speideren 9 1920 om jamboree diskusjon del 3.png
Hr. redaktør!
Det maa være mig tillat at komme med nogen bemerkninger i anledning hr. Sverre Andresens artikkel i forrige nr. av „Speideren". Jeg maa dypt beklage at denne artikkel har faat plads i „Speideren" — ikke alene fordi at den vidner om mangel paa — hvad den selv kræver speideraand hos forfatteren, og at den kommer til at skape misstemning blandt deltagerne, men ogsaa fordi den kan komme i skade for at ødelægge det gode forhold mellem østland og vestland. Hr. Andresen finder sig berettiget til at dømme østlandets 25 utvalgte speidere som fuldstændig mislykket — uten speideraand eller diciplin — ja de kan simpelthen ikke kaldes speidere — og, efter Andresens mening, er det de 5 førere, uttat av hovedstyret, som har ødelagt dem. Jeg vet ikke om hr. Andresen er klar over hvad slags beskyldninger han kommer med - det er mit oprigtige haap at han har enten været overanstrenge eller syk da han fremsatte dem — det er ihvertfald den eneste undskyldning jeg kan finde for ham. Hr. Andresens beskyldninger rammer ikke alene disse fem førere, ikke bare østlandsholdet, men ogsaa uttagningskomiteen„— og alle østlandets speidere — de beste blandt dem — de uttatte, kan ikke kaldes speidere! Det synes som om Andresens mening med artikkelen er at fremhæve sine egne og vestlændingernes — eller kanske bare Aalesundernes — gode sider paa bekostning av østlændingerne — heldigvis tror jeg det ikke lykkes — enhver rettænkende speider med sund sans maa faa en vammel smak i munden ved at læse artiklen. Jeg finder det derfor unødvendig at imøtegaa de enkelte punkter i anklagen, men maa paa det bestemteste protestere mot denne anklage og kræve at hr. Andresen gjør sin undskyldning — ellers faar saken avgjøres ved en æresret.
Kristiania, 23. november 1920.
Sam Wennberg, 1. Kristiania trops Englandsfarer.
Kjære Sverre Andresen!
Det er bitre ord du saar i unge sind. Jeg læste dine indtryk fra Jamboreen med bedrøvelse og en følelse av at alt vori arbeide for Englandsturen hadde været forgjæves og jeg kjendte mig skamfuld fordi jeg var anbragt paa forkjær side av Langfjeldene. Jeg tør ikke helt motsi din slette anbefaling av os østlandsgutter fordi jeg med sikkerhet vet at der maa ligge noget alvorlig til grund for din misnøie; men kunde ikke ogsaa du behandle os, saa mange av os som trodde at være dine venner, med litt mere forstaaelse, og tænke paa at du let kunde saare et velmenende speiderhjerte. Kan du virkelig med litt omtanke og med god samvittighet betegne det ene lag som „speidere med hjertelag og disciplin" fremfor det andet hvis gutter „stort set var slette?" Hadde du, som jeg, kommet uten en kjendt til Nittedalsleiren, oplevet de faa indholdsrike dage i hytten og vært med i de festlige kveldsstunder rundt peisen hvor munterhet, alvor og høitidelighet, traadte frem saa rent utrolig hjertelig i den nyskapte kameratkreds, hadde du følt litt av den trang til forstaaelse som jeg saa ofte mødte i vennelaget under turen; saa hadde du ikke kunnet ofre indtrykket av slethet en eneste tanke. Da jeg senere var syk, paa skibet, saa var det de gutter som du kalder egoister, der la en venlig og hjælpsom haand paa en fortvilet gande. Og allikevel har du kunnet hugge dig fast i det slette hos os. Du sier at alle vestlandsgutter mistet humøret for hele Englandsopholdet straks de fik se os. Atter en dom — og en tung dom for os. Tror du at det var bevisst „egoisme" • og „mangel paa selvdisciplin og speideraand" fra vor side som bevirket det? Jeg tilstaar aapenhjertig at jeg tror dere vestlandsgutter hjalp hverandre inde i køien om kvelden til at male et saa altfor mørkt billede av, os, istedenfor at prøve at bli venner Med os. — En av mine kamerater undredes en dag i Olympia paa hvordan vestlandsguttene som var saa jevnt kjække, kunde være saa litet kameratslige. Nu forstaar jeg altsaa at de ikke vilde blande sig med os. Og trods, alt moret jeg mig ofte sammen med vestlandsguttene. Den ros skal de alle ha at de ikke overfor os røbet det daarlige humør du tillægger dem. Prøv ogsaa at reducere din personlige misnøie med os mest mulig. Kan du ikke forene begrepene speider og menneske saa tænk et øieblik paa os som mennesker. Jeg skjønner godt at du ofte syntes ikke at staa i kontakt med os, men du vil tydelig lægge merke til at naar taket glap saa var det altid naar du stod overfor os som den strenge „helt-om-marsj-speider." Men tænk saa paa øieblikke, som de uforglemmelige paa rendestenen utenfor parlamentet hvor du moret dig med os, og paa besøket i „Anglo-Norwegian". hvor refrænget til „Feieren" lød i samstemmig jubel. Find flere av de stunder du moret dig og tilgi os endel! Straks jeg hadde læst din artikkel blev jeg grepet av en ubetvingelig frygt for at din mening var alles mening. Jeg undredes paa om de andre tiet av hensynsfuldhet — og jeg undres fremdeles! Du vet at vi østlandsspeidere var utvalgt efter de samme regler som de andre, og av de aktive deltagere i leiren var bare 2-3 tropsførere - ikke flere. - Mine østlandske begreper har heller ikke forstaat at bedømme alle de utvalgte under ett til andet end de bedste og har de bedste fortjent din dom, saa tror jeg at vi som speidere kan lægge op. jo før jo heller. - Skal mindet om de stolteste dage jeg endda har oplevet, ændres til en plet paa min speiderære, og manglet de gutter som blev mine venner paa turen, disciplin og speideraand, saa anser jeg det for haapløst efter evne at stræbe videre efter at gjøre min plikt. Da kommer min evne til kort. Rigtignok siger du „at mange skilte sig ut fra den store' masse" men hvem vil regne sig blandt de heldige, naar „den store masse" var saa liten, naar vi alle var venner og naar du betegner kredsen som „stort set" slet. La saa tilslut ikke disse ord bli optat som noget indlæg i en diskusjon, men prøv i venskabelighet at forstaa mig ogsaa nu.
Med hjertelig speiderhilsen og tak for sidst til dig og andre fra turen.
Arne E. Wold, „Lillehammer".
Maken til lumpen artikkel som den av Sverre Andresen i forrige nummer har vel aldrig staat i „Speideren" tidligere. Den indeholder jo en anklage, ikke bare mot undertegnede fem førere, men mot hele østlands-avdelingen. Og vi gaar ut fra at Andresen staar temmelig alene i sin opfatning. Andresens spidsfindige artikkel er meget litet tiltalende og vidner i sig selv om en brist paa det som vi „egoistiske" østlændinger tillater os at formene med speideraand.. Vi har hele tiden siden hjemkomsten fra Jamboreen været enige om at det ikke var værd at offentliggjøre noget om den norske trops ledelse i London. Turen var godt og vel talende, og kritik over ledelsen saaledes overflødig. Tidsnok næste gang at forsøke at undgaa en gjentagelse av de mange feil og mangler baade ved ledelsen og selve troppen. Vi er saa skjønt enig med Andresen i at vi næste gang maa ha en bedre uttagning av deltagere. Det gaar ikke an at ta med saa mange smaa gutter som vestlandsavdelingen bestod av. Men dermed vil vi ikke ha sagt at den avdelingen manglet speideraand. Under turens forberedelser og under træningsleiren het det at undertegnede fem sammen med et par fra Vestlandet var uttat til patruljeførere. Det skulde bli saa og saa mange gutter pr. fører. Ankommet til London blir vi allesammen uten nærmere besked slaat sammen i en avdeling under Andresens ledelse. Ved henvendelse til Brekke fik vi som svar: „Dere faar bli med der. Vi skal ordne det imorgen." Vi forespurte Brekke flere dager paa rad, men fik altid samme svar: „Imorgen". Og der blev vi saa gaaende hele tiden. Vi dannet et eget geled bakerst naar vi marsjerte, men det var visst ikke efter Andresens sind. Han forsøkte nemlig at putte os frid i rækkerne, for, som det saa ut for os, paa den maaten rigtig at, degradere os. At fortsette denne skriftveksel vil vi avholde os fra, da vi anser den litet fruktbringende og formaalstjenlig.
Sigurd H. Aakvik. „Toto" Bentzen. Hans Brandt. Arne H. Lae. Finn Mehlum.
Redaktionen gir slutsatsen sin tilslutning, og henviser videre drøftelser til den private skriftveksel. [20]

Flagg Danmark.png 1920: Tilsvar til Sverre Andresens ytring fra den danske speiderchef Cay Lembcke i Speideren nr. 10 1920:

Speideraand.
Lembcke, Cay - fra DDS 1910-1935.jpg
Speideren 10 1920 om jamboree diskusjon CL.png
Jeg har med Glæde læst Sverre Andresens artikel „Spejderaand" i „Speiderens" Oktobernummer. Det er altid rart at se en Mand, der har Blikket for hvad der er den rette Spejderaand, og endnu mere velgørende er det at se ham hugge drabeligt ind for at faa denne respekteret — men jeg maa dog have Lov til at modsige denne Artikel, fordi den ogsaa er egnet til at sætte Skel mellem norske og danske Spejdere — og det har vel næppe været Sverre Andresens Mening med den. Jeg vil gaa let hen over den Historie med „Verdens bedste Spejdere" — der er ingen af os hernede, der har tillagt den nogen Betydning — vi ved kun altfor godt, at det bliver man ikke ved at vinde et Par Konkurrenter — men hvad vi derimod tillægger den allerstørste Betydning er, at Sverre Andre-sen ikke vil have noget at gøre med os — og det kalder vi rigtig daarligt Kammeratskab. Sverre Andresen skriver: „Det som slog mig straks efter Ankomsten til Olympia var, at ikke Danskerne og Normændene var noget større sammen. Svenskerne og Nordmændene derimot var Venner med en Gang. Jeg følte, som om jeg ikke var god nok for dem — flotte og fejende som de var. Mit Indtryk deltøs merkelig nok omtrent av alle os."
Jeg var desværre ikke selv med i Olympia, saa jeg skal ikke indlade mig paa at dømme om, hvor Fejlen ligger — men forøvrigt er dette ogsaa ligemeget. Hovedsagen er den at norske og danske Spejdere ved denne Lejlighed ikke har kunnet finde hinanden, og hvad der er værre, ikke synes at have gjort det mindste Forsøg paa det. Det er det, der er komplet galt og i Modstrid med al Spejderaand. Hvad i Alverden nytter det, at vi nordiske Spejderchefer mødes en Gang om Aaret — udelukkende for at faa et Samarbejde i Gang mellem Jer Spejdere, udelukkende for at arbejde paa, at de Broderskabs og Kammeratskabsbaand, som skal knytte alle Spejdere sammen ikke skal blive til de bare tomme Ord — hvad nytter dette, naar I saa i samme øjeblik vi faar ført Jer sammen, opgiver Ævret og murer Jer inde i Jer selv og paa Forhaand og uden at have gjort et eneste ærligt Forsøk paa at faa noget ud af Jeres „Spejderbrødre" erklærer dem for at være Jer saa fjerntstaaende, at I slet ikke kan blive Kammerater med dem. Paa den Maade skal det jo blive tomme Floskler og Ord det Hele. Og metoden er ukammeratlig — ti finder man der er noget i Vejen med disse andre, saa skulde man jo netop se at komme i Kontakt med dem, saa skulde man jo netop se at lære dem saa meget at kende, at man en skøn Dag som gode Venner kunde sige til dem — „Hør Godtfolk, det der, det er da vist mindre spejdermæssigt" — det vilde være Kammeratskab. (Og i Overensstemmelse hermed er det altsaa ganske udmerket, naar Sverre Andresen og jeg i dette Øjeblik bryder en Lanse — ti efter det, der er panseret, er dette den eneste Maade vi kan blive gode Venner paa). Jeg er oprigtig ked af, at norske og danske Spejdere har været sammen i 10 Dage uden at lære det mindste af hinanden, og jeg er ganske sikker paa, at de kunde have lært hinanden noget — bare de havde tænkt paa det — bare de paa Forhaand var gaaet ut fra, at de var Spejderkammerater.
Cay Lembcke. [21]

Organisering

Leirkomite

Jamboreens bakgrunn og planlegging

I Norsk Speidergutt-Forbunds medlemsblad Speideren, var det en del meddelelser i forkant om den kommende jamboreen. [22]

NSF logo.jpg 1920: Speideren nr. 2 1920 forteller om den kommende 1st World Scout Jamboree:

Fra spalten "Fra fremmed land".
Speideren 2 1920 Om jamboree og i tillegg Polen.png
England.
Den store sommerleir i juli maaned. Forberedelserne til den store sommerleir er nu i full gang. Det engelske speidergutforbund tænkte først at leie den store Albert Hall; men flere møter her har godtgjort at pladsen er altfor liten. Albert Hall rummer vel 12.000 mennesker, mens man ved det store stevne gjør regning paa flere hundrede flere mennesker. Forbundet har derfor, om end efter betænkning, gaat til at leie det vældige Olympia, som har plads for opimot 17.000 mennesker. Major Wade, som staar i spidsen for organiseringen av denne store, internationale leir, har nu gjort færdig alle arrangementer med hensyn til salen for utstilling av artikler, forarbeidet av speidergutter. Desuten vil der i Olympia bli indredet et lokale til menageri, Boy Scout Zoo. Under stevnet staar nemlig paa programmet blandt alle konkurrenter og demonstrationer, en post, „Vær snild mot dyrene". Her opfordres enhver trop at bringe med sig i det mindste et yndlingsdyr av hvilkensomhelst art, og til det bedste vil en præmie bli utdelt. Av de konkurrenter som skal avholdes, nævner vi en del som vil ha interesse for de norske speidergutter. Tableauer, hvor speidere under 18 aar kan delta i et antal av mellem 24 og 150. Den mest orginale behandling av speidernes liv og virke vil bli belønnet med et diplom. Forhindringsløp av 3-mands-lag. Aldsergrænsen er ogsaa her 18 aar. — Dragkamp mellem 12-mandslag, hvor hver deltager maa være under 18 aar. Hornblaaserkonkurrence med 3 mand under 18 aar paa hvert lag. Og av den individuelle konkurrence, hvor ingen aldersgrænse gjælder: — Den bedste arbeidsmodel av dampmaskin, aeroplan, vand-mølle, brandsprøite osv. — Den bedste samling av frimerker fra dit eget land. — Den best tegnede plakat til bekjendtgjørelse av den store sommerleir. — Konkurrence mellem plystre- og sangkor. — Legemsøvelser og friluftsleke. — Som man ser er det noget for enhver, og her hvor speidergutter fra de forskjelligste himmelstrøk møtes for at konkurrere om „Speidernes verdensmester-skap" er det en æressak at sende en trop med ben i næsen, en kraftig vilje og et saftig humør. Uten alle disse egenskaper nytter det ikke at drømme sig. over Nordsjøens bølger. Det er de bedste, de kjækkeste gutter fra verdens alle kanter som skal sætte verdenstaden London paa hodet naar sommersolen lyser fra juli himmelen. — Tænk paa det!
S. [14]

NSF logo.jpg 1920: Speiderchef Christian Dons forteller om den kommende 1st World Scout Jamboree i sin spalte i Speideren nr. 3 1920:

Fra spalten "Fra speiderchefen".
Christian Dons.jpg
Speideren 3 1920 om jamboreen CD.png
Speiderleiren i London.
Speidere fra alle jordens kanter er stevnet til leir i London til sommeren i tiden fra 25de juli til 7de august. — Vort forbund har ogsaa faaet indbydelse til at sende 50 speidere til dette stevne, og vi har svaret „ja tak" til indbydelsen.
En "Jamboree" kaller indianerne en slik stor samling og General Baden-Powell har ogsaa kaldt denne samling av speidere fra alle stammer en "Jamboree".
For et betagende skue det blir naar speidere fra alle jordens kanter marsjerer ind paa den store arena i „Olympia," i London. Der kommer amerikanerne under sit stjernehanner, der franskmændene under sin „tricolore", der Holland, Japan, Indien, Siam, ja kanske Honolulu med. — Men der smelder det i det blaa og gule flag, — det er „svenska bror", — og der kommer de danske brødre under sit stolte „Danebrog", men der, — vort kjære trefarvede korsflag falder sig ut, det er vore egne kjære gutter, det er Norge som drager forbi. — Dere kan ikke tænke dere for en underlig betagende følelse det er at se vore egne repræsentanter slig i fremmed land, det svulmer i en, øiet blir vaadt naar vi møter flaget paa fremmed jord, det minder om det kjæreste vi eier, om hjemmet, fædrelandet. — Litet og fattig med fjeld og hav, — la saa være, men det er nu Norge det!
Naar dine farver vort eie naar,
vort hjerte varmt dig imøte slaar;
foruten tale, du kan. os male
vort eget land. —
Ja naar du heises i fremmed land,
du bedst om Norge fartælle kan,
og vi dets sønner,
din tale skjønner,
og hilser dig —
Naar vi nu skal vælge ut 50 speidere i Norge som skal reise til England og repræsentere Norsk Speidergutforbund, er vi alle enige om at vi vil sende speidere som fremforalt er fyldt av den rette speideraand, de flinkeste, de ivrigste, — ja de aller bedste vi kan opdrive. :Jamboreetroppen vil samles omkring midten av juli og gaa i nogle dages træningsleir før de drager. Hovedstyret vil søke at arrangere reisen til England paa, billigste maate med. lastedamper eller lignende, og der er nok en eller anden av speidersakens venner blandt skibsrederne som greier det for os. — Reisen frem og tilbake maa nemlig hver gut eller den trop han repræsenterer betale. — Under opholdet i London vil troppen være de engelske speideres gjæster.
Samtlige tropper i landet stiftet før 1ste januar 1919 - opfordres nu inden 1ste april at anmelde 1 repræsentant og 1 suppleant mellem 14 og 17 aar til jamboreen. —
Anmeldelsen maa indeholde følgende oplysninger:
Fuldt navn.
Fars navn og stilling.
Speiderens fødselsaar og datum.
Høide.
Skoleutdannelse, ev. nu i hvilken klasse.
Naar optat som speider.
Hvilken grad og rang.
Hvilke dygtighetsmerker. —
Desuten bedes tropsføreren ledsage anmeldelsen med et vidnesbyrd om speiderens kvalifikationer forøvrig. — For at troppen kan faa en betryggende ledelse vil der ogsaa bli anledning for to tropsførere og to assisterende trops- eller delingsførere til at delta. — Anmeldelse for disse maa indsendes paa samme maate som for speiderne, med oplysning om de nogenlunde behersker det engelske sprog. — Hvis der er tropsførere, ass. tropsførere eller delingsførere over 17 aar som vil delta utenom troppen og selv bekoste sit ophold i London (de vil altstaa ikke kunne faa fri indkvartering i leiren) kan disse ogsaa melde sig. Betingelsen er at de samles i en særskilt trop under kommando av en av Hovedstyret opnævnt fører.
Jeg haaber selv at kunne delta og føre overkommandoen over Jamboreetroppen. — For en færd vi skal faa, — og dere kan tro folk skal faa merke det er norske speidere som kommer, — og slik som vi skal synge. Vi har et gammelt ry at hævde som sangere, saa lær nu speidersangboken fra perm til perm. —
Senere vil troppene faa nærmere meddelelse med opgave over de øvelser, konkurrencer og opvisninger troppen skal delta i.
Med Speiderhilsen.
Chr. Dons. [23]

NSF logo.jpg 1920: Speideren nr. 5 1920 forteller om den kommende 1st World Scout Jamboree:

Speideren 5 1920 om jamboreen.png
Londonerturen.
Deltagerne er uttat og har allerede faat den glædelige underretning. Fra landets forskjellige kanter er de samlet, men ens vil de bli i sin dragt og sammensveiset i sine øvelser og sin optræden. Troppen maa sætte sin ære i at bringe ham i „fin form" og gjøre ham til en værdig repræsentant.
b. . [24]

NSF logo.jpg 1920: Den nye Speiderchef Hans Møller Gasmann forteller om den kommende 1st World Scout Jamboree i sin spalte i Speideren nr. 6 1920:

Fra spalten "Fra speiderchefen".
Norsk speiding 40 år-11.jpg
Speideren 6 1920 om jamboreen og CDs avgang.png
(...)
Og nu er vore Englandsfarere uttat. Jeg haaper at liver eneste en av dere føler det ansvar som dere paatar dere ved at repræsentere Norsk Speidergutforbund. Det er ikke bare en fornøielsesreise dere gjør, skjønt dere visst faar mere moro end de fleste gutter som reiser ukjendte til England. Nei, det er som Norges utvalgte speidere dere drar. Tænk paa din trop, tænk paa forbundet. Det er sagt om norske speidere at de tar saken alvorlig. Vis at det er sandt. Om vi faar nogen præmie i konkurrencene eller ikke, det er av underordnet betydning; men la iallefald folk derover forstaa at der er alvor i arbeidet hos os. Og bruk saa øinene godt. Dere skal bli ordentlig pumpet naar dere kommer hjem. Hvor mange nye ideer dere burde kunne bringe troppen og forbundet. La os faa høre om det i „Speideren" ogsaa.
(...)
Med speiderhilsen
H. Møller Gasmann. [25]

NSF logo.jpg 1920: Forbundssekretær Birger L. D. Brekke forteller om den kommende 1st World Scout Jamboree i Speideren nr. 6 1920:

1921 Birger L D Brekke.JPG
Speideren 6 1920 om jamboreen 1.png
Speideren 6 1920 om jamboreen 2.png
Englandsfarere!
End ikke i dag kan jeg se mig istand til at si noget bestemt om avreisetid, sted_ og træningsleir. Svæver mellem haap og frykt for utfaldet av vort modeationsandragende. Saa straks svaret foreligger, vil dere bli underrettet. Vi skal alle ha ens dragt. Speiderhat, grønt tørklæ, skjorte, blaa bukser og eget strømpeopbret. Skjorten skal være av forbundets nye tøi. Stof faaes fra depotet, eller maalene kan indsendes paa saavel skjorte som benklær, saa skal det bli besørget. Bedst var det at de som mangler noget av dragten kun bestiller gjennem vårt depot for at faa det ens. Nedenfor finder dere et par av konkurrancerne:
Dragkamp.
Hold (lag) paa 12 speidere paa hver side, der trækker i en længde av 8 fot. Vinderen maa være bedst av 3 træk. Skuldertræk er tillatt. Ledelsen maa foretages av en Rover eller speider, som ikke maa, være over 18 aar gammel, regnet til 31. juli 1920. Speiderne klær sig som følger: Skjorte eller vest, speiderskjorte, bukser eller kapløperbukser, strømper og myke sko (pæle er ikke tillat).
Forhindringsterp.
Et hold (lag) paa 3 speidere. Distancen et 2 ganger rundt arenaen, d. e. tilnærmelsesvis 500 yards. Forhindringene er: En 8 fots væg (mur), et 8 fots vandhop, en hæk, klatring over vogner og træstammer, springe gjennom grinder, gjennem papirskjærmer, ind paa avdelte stier etc. Speiderne klær sig som følger: Skjorte eller vest, korte bukser, strømper og myke sko eller støvler.
Marathon lang-distance-ridt.
Ridtet utføres av troppehold paa 3 speidere paa cykler. Distancen 100 miles (ca. 135 kilometer) med indspurt paa arenaen. Hvert holds medlemmer maa ankomme og ridtet kan utstrækkes over et tidsrom av 48 timer. Merker gives ved ankomsten for at speider og er i god kondition, for de bedst førte optegnelser om turen, og for leirslagning og kokningsarrangementer. Holdene kan starte fra et hviiketsomhelst sted som ligger 100 miles fra Olympia. Ved ankomsten maa holdene være paaklædt efter regel 23 i Policy Organisation and Rules Pamphiel, 1920, med den undtagelse at stav og utrustning under ridtet kan føres paa cyklen. Hver deltagende speider maa medbringe sertifikat fra sin distriktskommissionær eller adjutant. inend avgivet dato, time og sted, hvorfra deltagerne startede. Holdene vil paa speidere bli betroet selv at utføre ridtet ved egen hjælp, uten assistanse fra andre. Speidere av det samme hold kan assistere hverandre. men ingen assistanse maa mottages fra jernbane, luft- eller veitransport etc. Om natten maa speiderne selv slaa leir stelle sin egen mat.
Desuten kan hver enkelt konkurrere med:
1. En mekanisk model.
2. Frimerkesamling.
3. Et av dygtighetsmerkernes arbeider f.eks. sløid.
Rigtig fart og sving paa træninger blir det først i træningsleiren, men begynd saa smaat nu for at det ikke skal gaa for haardt paa dig.
Sekretæren. [25]

Minneprodukter fra leiren

Hver jamboree har sine minneprodukter, det være seg leirminnebøker, leirhefter, diplomer, postkort, frimerker, poststempler, krus, belter og kniver, flagg og -vimpler, skjerf, merker, metallmerker, T-skjorter lydopptak, film og video og annet. Alle har sine egne artikkelsider, hvor du kan finne ut mer om disse. Kanskje du selv har noen effekter, send gjerne et bilde til oss - red[at]speidermuseet.no[[7]] På forhånd takk!

Utklipp og minner

Om internasjonalt samarbeid

Eksterne linker

Fra www.scout.org: [8]

Fra Speidermuseet: [9]

Referanser

  1. Foto fra Speidermuseet
  2. 2,0 2,1 2,2 2,3 Speideren, nr. 7 1920, Norsk Speidergutt-Forbund.
  3. 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 3,5 Wikipedia liten logo.png Opplysninger fra norsk og int. wikipedia.org [1].
  4. Foto fra Speidermuseet
  5. Norske speidere, 1936, Norsk Speidergutt-Forbund.
  6. 6,0 6,1 www.yr.no, i dag.
  7. 7,00 7,01 7,02 7,03 7,04 7,05 7,06 7,07 7,08 7,09 7,10 7,11 7,12 7,13 7,14 7,15 Arne H. Lae i en artikkel i Speideren, nr. 7 1920, Norsk Speidergutt-Forbund.
  8. 8,0 8,1 Opplysninger fra nettstedet pinetreeweb.com [2].
  9. 9,0 9,1 9,2 Speideren, nr. 3 1951, Norsk Speidergutt-Forbund.
  10. 10,0 10,1 10,2 10,3 10,4 Speideren, nr. 7 1920, Norsk Speidergutt-Forbund.
  11. Muntlig fra hans sønn, Hans Petter Dahl, 2011
  12. Romsdals Amtstidende 13/8/1920
  13. 13,0 13,1 Romsdal Sogelag Årsskrift 1984.
  14. 14,0 14,1 Speideren, nr. 2 1920, Norsk Speidergutt-Forbund.
  15. Romsdals Amtstidende.PNG Romsdals Amtstidende, 13. august 1920.
  16. Adresseavisen-logo.png Adresseavisen, 10. september 1920.
  17. Boy scouts in five continents, International Bureau, 1954
  18. Speideren nr. 7 1920
  19. Speideren, nr. 8 1920, Norsk Speidergutt-Forbund.
  20. 20,0 20,1 Speideren, nr. 9 1920, Norsk Speidergutt-Forbund.
  21. Speideren, nr. 10 1920, Norsk Speidergutt-Forbund.
  22. Teksten er hentet ut med Free Online OCR, [3], feil kan forekomme!
  23. Speideren, nr. 3 1920, Norsk Speidergutt-Forbund.
  24. Speideren, nr. 5 1920, Norsk Speidergutt-Forbund.
  25. 25,0 25,1 Speideren, nr. 6 1920, Norsk Speidergutt-Forbund.