Beslaglagte midler skaffes tilbake

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

Utstyret var tildels mangelfullt og måtte fornyes i en tid der det var mangel på mye.
Speidingen måtte søke om å få erstatning for utstyr og hard bruk av hytter og hus.

4. februar 1946: 1. Laksevåg søker om krigsskadetrygd for utstyr levert til NS, blant annet et norsk flagg, tre telt og flere kokekar. [1]
16. mai 1945: Grimstad adressetidende forteller om uniformer som skulle ødelegges, men ble reddet.


Beslaglagte midler skaffes tilbake

Hånd stopp.jpg Nasjoner og tidl. stater som er nevnt med navn i artiklene om den andre verdenskrig må sees i en historisk sammenheng og ikke dagens sammenfallende navn, se gjerne oversikten over tidligere nasjoner. Vær også ytterst forsiktig med hvilke opplysninger du legger ut om personer, det er ikke alltid årene har tilgitt alt og allment kjent.

Høst 1945 / vinter 1946:

Krigsskadetrygd:

Gruppene kan sende inn oversikt over løsøregjenstander som måtte innleveres til NS, og dermed søke krigsskadetrygd. [2]

Tre års arbeid for å få tilbake beslaglagte verdier

Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer: xx

Oslodelen av arkivet etter Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer finnnes i Riksarkivet, ark.nr. 7050-7097.

De sentrale speiderorganisasjonene

I et brev 18/6/1946 til Carl Flock, som bistår speiderne i Trondheim, orienteres han om at speiderforbundene ikke får del i det annonserte oppgjøret fra Likvidasjonsstyret. Speiderforbundenes verdier ble nemlig forvaltet av en egen likvidator, og det vil være disse verdiene som "kan bli gjenstand for tilbakebetaling". Det blir så gitt det råd at "de to forbunds tap meldes til Justisdepartementets oppgjørsavdeling med anmodning om billighetserstatning".

I et brev 25/1 1946 fra Theis Høyer opplyses det at overrettssakfører Egil Aamodt er tilsynsmann for Nasjonal Samlings ungdomsfylking "som overtok speiderorganisasjonenes formue".

De sentrale speiderorganisasjoner har 7. mai 1947 et møte med Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer om arbeidet med å tilbakeføre beslaglagte midler. Statsautorisert revisor Ludvig J. Beckman i Oslo blir utpekt til å forestå endelig og omforent fordeling mellom speiderorganisasjonene av de midler som står på de aktuelle konti i Oslo sparebank. Disse konti omfatter "beslaglagte kontanter, hevede bankinnskudd, salgssum for et par obligasjonsposter, salgssum for varer fra Speiderdepotet, og andre lignende poster".[3]

De fire speiderorganisasjoner som samarbeider er[4]:

  • Norsk Speiderguttforbund
  • Norges KFUK-speidere
  • Norsk speiderpikeforbund
  • Frelsesarmeens livredningsspeidere

Innledningsvis konfererte Beckman særlig med forbundssekretær Erik Rasmussen i NSF om disse forholdene.

På møtet 7. mai 1947 deltok også overrettssakfører Paal Berg.

Beckmans oppsummering 1/9/1947

I Beckmans brev 1/9 gjennomgår og kommenterer han referat fra møtet 7. mai 1947. Det var der enighet om at midlene på to konti i Oslo sparebank skal fordeles mellom de fire speiderorganisasjonene på egen hånd. Hver for seg skal så disse organisasjonene ta ansvar for videre oppgjør med sine underavdelinger. Tilbakeføringskontoret forutsetter at Beckman engasjeres som regnskapskonsulent.

Men Beckman er skeptisk til at dette lar seg løse såpass enkelt. Han peker på følgende forhold:

  • På kontoen i Oslo sparebank er det foretatt innbetalinger som ikke kan spores. Særlig gjelder dette seks innbetalinger i perioden 27/9 - 16/10 1941 - på til sammen kr 25.900.-. Han mener det er "overveiende sannsynlig" at dette er kontante beholdninger i Norsk speiderguttforbund, Speiderdepotet og andre speiderorganisasjoner med kontor i Oslo. Det finnes også flere mindre innbetalinger. Beckman bygger sin forståelse på kontakt med Jens Berentsen som hadde oppgaver i banken. Berentsen forteller at han "flere ganger ble kalt opp på Victoria Terrasse og fikk overlevert mindre beløp av tyskerne uten annen forklaring enn at de tilhørte speiderne".
  • Regnskapsmessig er motverdien av realiserte verdipapirer kreditert kontoen. "...noen obligasjoner er kommet tilrette - andre ikke".
  • Beckman peker også på at en nylig høyesterettsdom vil føre til krav om at oppgjorte bankkonti skal gjenopprettes. I såfall må disse tilføres midler fra innskudd i aktuell bank.
  • Så peker han på at det er foretatt flere hundre innbetalinger på denne kontoen. Disse innbetalingene er fra "forskjellige speidertropper og lag". Innskuddene varierer fra noen øre til flere tusen kroner. Beckman antar at enkelte av innbetalingene representerer salgssummer for eiendeler, og disse vil bli anmeldt til Krigsskadetrygden for løsøre. Dermed vil det være Krigsskadetrygden som vil være berettiget til (deler av?) disse midlene.
  • Til slutt peker han på at en rekke pantobligasjoner i speidehytter er innfridd ved hjelp av midler på denne konto. Eksempelvis var en gjeldspost på kr 13.000.-, men de fleste er under kr 1.000.- Dette er rettmessige transaksjoner, formelt sett. I etterkigstiden burde disse blitt dekket igjen av hyttenes eiere. Men "det er vel imidlertid god grunn til å anta at hyttene har vært ramponert og at det derfor ikke bli tale om berikelse, under forutsetning av at skadene ikke anmeldes Krigsskadetrygden for bygninger".

Men Beckman peker også på elementer i en løsning - der man må akseptere at man er litt usikker på hvor god fordelingen er i forhold til de opprinnelige verdier.

  • I Oslo sparebanks to konti (1254 og 629514, overført fra 1254) står det henholdsvis kr 48.625,64 og kr 103.161,56. Tilsammen utgjør dette kr 152.161,56. Beckman opplyser at det skulle ha vært innbetalt kr 265.314,95. De innestående verdiene utgjør da 57%.
  • Beckman er rimelig sikker på at alle innskuddene har tilhørt speiderbevegelsen; enten hovedorganisasjon eller underavdelinger. Han peker derfor på følgende berettigede grupper:
    • 1) De banker som har gjenopprettet innskuddskonto. Beckman regner ikke med at dette er mange, og at beløpene er så små at bankene vil gi avkall på dividende.
    • 2) Justisdepartemenetets oppgjørsavdeling for salggsum av obligasjoner som er kommet tilrette. Beckman kjenner til to slike salg.
    • 3) Krigsskadetrygden for løsøre - for salgssumen av solgte effekter, forutsatt at anmeldelse av skade er sendt dit.
    • 4) De fire hovedorganisasjoner. Beckman anbefaler at disse opptrer med ett dividendekrav, svarende til hva som er innbetalt på kontoen og med fradrag av de krav som omfattes av punktene 1-3. Hovedorganisasjonene må på forhånd være enige om hvordan midlene skal fordeles seg i mellom og må garantere oppgjøret med underavdelingene.

Beckmans brev 1/9/1947 er sendt til direktør Helveg. Han ber om å drøfte dette med helveg før saken legges fram for speiderorganisasjonene.

Rundskriv fra Den Norske Bankforening 3. november 1947

3. november 1947: Rundskriv til banker om konfiskerte bankinnskudd

3. november 1947 sender så Den Norske Bankforening ved Rolf Thorsteinsen ut et rundskriv til sine medlemmer, norske banker. Og her presenteres en løsning som følger opp Beckmans anbefaling fra 1. september.

16/12/1948: Formell bekreftelse på aksept for fordeling

Tilbakeføringskontoret opphører 15/1/1948. Oppgjørsavdelingen overtar de aktuelle funksjoner. I brev 16/12/1948 til Beckman godkjennes opplegget for "Oppgjør av midler konfiskert fra speiderne". Imidlertid forutsettes det at de fire organisasjonene gir sin tilslutning og at Oppgjørsavdelingen får forslaget forelagt før utlodning.

Speiderorganisasjonene godkjenner sluttoppgjøret 20/12 1948. I brev 22/12 1948 slutter oppgjørsavdelingen i departemenetet seg til oppgjøret.

Notat Høyer 15/12/1948

Frelsesarmeen speideravdeling i Haugesund

5. juni 1945 sender Frelsesarmeens livredningsspeidere i Haugesund et brev til politimesteren i Haugesund. Der etterlyser de endel effekter tilhørende gutter og jenter. De blir anbefalt - i brev 28. juni 1946 fra Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer, ved Theis Høyer og Harald Holte, å melde sitt tap til "Krigsskadetrygden for løsøre" - på deres skjema nr 2. a. Slike skjema er utlagt i forsikringsselskaper og lensmannskontor.

Norsk Speiderpikeforbund

I sin henvendelse om Trondheimsspeiderne til Tilbakeføringskontoret 18/7/1946 tar Carl Flock også opp andre verdier som befant seg i Trondheim under krigen. Det gjelder tre bankbøker der bladet Speiderpiken hadde innskudd i Trondhjems Sparebank. Dette gjelder kontrabøkene 11828 - kr 655,66, 13156 - kr 351,- og 71131 - kr 50.-.

Dagmar Maalstad var landssjef i NSPF i 1947. 7/11 1947 skriver hun til Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer og rekvirerer 10 eksemplarer av skjemaet "Transporterklæring". Hun forklarer at NSPF og kretsen "her i Bergen" hadde en del penger innestående på konti i Bergen. Banken ber nå speiderne om å dokumentere sine midler via dette skjema. Tilbakeføringskontoret opplyser at de ikke har dette skjemnaet, men ber henne kontakte banken direkte.

Norsk Speiderguttforbund

I brev av 22. januar 1947 opplyser Theis Høyer at overrettssakfører Paal Berg representerer Norsk speiderguttforbund. Berg har bedt, i brev 20/1 1947, om Tilbakeføringskontorets assistanse for å finne påstått eier til en del verdipapirer. Dette gjelder tre obligasjoner i De Forenede Kredittforeninger - kr 3.000.-, 3 obligasjoner i Norges Kommunalbank - kr 3.000.- og 5 obligasjoner i Norsk Statslån 1937 - kr 3.200.-. Paal Berg er ikke veldig optimistisk med tanke på å finne nyttig informasjon om disse obligasjonene. Dels er opplysningene han har fått fra Norsk Speiderguttforbund ufullstendig og dels er de sannsynligvis oppsagt og omsatt i kontanter så tidlig at man ikke lenger kan finne opplysninger.

9. desember 1948 sender Paal Berg et brev til Justisdepartmenetets oppgjørsavdeling. Han opplyser at et beløp som var konfiskert fra Norsk speiderguttforbund og siden hadde stått urørt på N.S. Ungdomsfylkings spesialkonto nr 625914 i Oslo sparebank, nå var frigitt for Norsk Speiderguttforbund. Etter beslagleggelsen hadde den stått på konto for "det likviderte speiderguttforbund". Egil Aamodt bestyrte NS Ungdomsfylkings bo, og aksepterte det krav som Berg fremsatte, nemling at disse midlene skulle overføres til NSF.

Verdal 1. (KFUK)

12. april 1946 skriver troppsleder (?) Maja Borgen i Verdal 1. (KFUK) til politimesteren i Steinkjer. Borgen forteller at troppen under krigen måtte innlevere sitt speiderbanner (blått ullflagg med gult kløver) og tilhørende messingspir med "K.F.U.K.". Troppen leverte dette til "LA" i Verdal, og han skal ha sendt det videre til Steinkjær. Troppslederen lurer nå på om dette banneret har dukket opp.[5] 4. juli 1946 skriver Theis Høyer i sitt svar til troppen at skrivelsen har "sirkluert gjennom diverse politi- og lensmenn blitt oversendt dette kontor". Høyer anser det nytteløst å etterforske dette videre, og tilrår at tapet meldes Krigsskadetrygden for Løsøre.

Nettopp den "rundturen" som Høyer omtaler er relativt godt dokumentert gjennom påskrifter bak på brevet fra Verdal 1:

  • 25. april 1946 skriver politimesteren i Inntrøndelag: "Sendes herr lensmannen i Verdal for avhør av LA. Han bes opplyse under hvilken adresse de nevnte effekter ble sendt og så noenlunde når de ble sendt. Han bes også forespurt med hvilken rett disse saker ble fratatt speiderne og sendt til Steinkjer. Sakene finnes ikke blandt NS.s etterlatenskaper i Steinkjer. Ved politikammeret er intet slikt mottatt det en kan se."
  • 30. april skriver lensmann i Verdal, Jon Suul: "Sendes tilbake til hr. politimesteren i Inntrøndelag med opplysning om, at tidligere lagfører "LA" bor i nedre Stjørdal."
  • 4. mai sender politimesteren i Steinkjer saken over til lensmannen i Nedre Stjørdal.
  • Lensmannskonotret i Nedre Stjørdal skriver en egen rapport etter avhør og rapporterer til politimsteren 9. mai.
  • 22. mai sendes saken til lensmannen i Beitstad for avhør av "HW".

Navn på omtalte lagfører m.v. er begrenset til initialene ved denne avskriften.

Drammen KFUK

I Drammen melder avdelingsleder Kari Nielsen samlet hva "vår organisasjon" innleverte 13. september 1941. Avdelingslederen lister opp følgende i brev til Erstatningsdirektoratet av 2. oktober 1945:

    • 16 telt, for det meste 6 manns telt
    • 4 trommer
    • 11 kløverspir
    • 1 avdelingsbanner

Avdelingslederen håper nå å få erstatning "da vi står helt uten midler".

Drammensbrevet sendes opprinnelig til Erstatningsdirektoratet. Derfra sendes det til Justisdepartementets Oppgjørsavdeling, 3. skadekontor. Og derfra sendes det til Tilbakeføringskontoret.

I brev 15. oktober 1945 får Drammens-avdelingen svar. De blir bedt om å be Drammen Politikammer undersøke "hvor de avleverte gjenstander har tatt veien. Dersom gjenstandene gjenfinnes har De - uten å yde noget vederlag og uten hensyn til besidderens gode tro - krav på å få tilbakelevert disse ting i henhold til provisorisk anordning av 21. september 1945 om konfiskert eiendom § 3."

Drammens-avdelingen blir ellers informert om at de kan fremsette erstatningskrav overfor Krigsskadetrygden for løsøre derom eiendelene ikke finnes eller de er skadet. Theis Høyer forteller at denne krigsskadetrygden bl.a. "yter erstatning for tap og skader påført løsøre ved overgrep fra N.S. eller tyskernes side". Så har Theis Høyer hatt kontakt med Norges KFUK-speidere i Oslo. De opplyser at sentralorganisasjonen "tar seg av erstaningskrav for de enkelte K.F.U.K.-avdelinger rundt i landet, dersom skadeoppgave sendes dit".

Trondheimsspeiderne

På vegne av Norsk speiderguttforbunds og Norsk speiderpikeforbunds avdelinger i Trondheim skriver overettssakfører Carl Flock 18. juli 1946 et brev der flere tapte obligasjoner etterlyses. Verdien av obligasjonene var i alt kr 16.000.- Dette gjelder 28 obligasjoner á kr 500.- i "Gjenreisningslånet av 1940" tilhørende Speidernes husfond, med følgende nummer:

  • Litra B 45440/41
  • Litra B 51667/94
  • Litra C 69803/4
  • Litra C 81956/63

Tilbakeføringskontoret har undersøkt med Norges Bank og kan fortelle at alle obligasjonene er innløst. I brev 25. oktober 1946 opplyser de at det pågår undersøkelser og at de vil orientere om resultatet når disse er avsluttet. Det skal vise seg at disse fire obligasjonene er konvertert i 1942. De ble så makulert og man kan ikke senere finne hvem som presenterte dem til innløsning.

Steinkjer speiderpiketropp

Aasta Eilertsen i Steinkjer skriver 23/8/1945 til politimesteren i Steinkjer. Hun opplyser at det under krigen ble tatt kr 358,82 og kr 21,75 fra troppen til Nasjonal Samling. Pengene ble sendt videre til det tidligere Likvidasjonskontor for oppløste speiderforbund. Derfra ble midlene overført til N.S.U.F. Threis Høyer skriver 28/6 1946 at det da ikke er bestemt hvem som skal forestå oppgjøret etter N.S.U.F. og hvordan dette skal gjøres. Men troppen blir bedt om å melde tapet til Justisdepartementets oppgjørsavdeling.


Speiderne i Drøbak

"Da overføringen er foretatt under tvang av det daverende styre (N S) tillater en seg aa anmode om aa faa nevnte konti tilbakeført til Drøbakspeiderne gjennem Follo sparebank Drøbak". Det er Olav Hansen som skriver dette til "Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer, Oslo" i brev 7/1 1946. Samtidig lister han opp de verdiene som er tatt, til sammen kroner 962,47, tilhørende:

  • Speiderpatruljen "Falk"
  • Drøbak speiderkorps
  • Speiderpikene
  • Drøbakspeiderne
  • 2den Drøbak speidertropp

Notodden-avdeling av NSF

I et skriv 8/10 1945 omtaler Theis Høyer et skriv fra Notodden avdeling av NSF. Avdelingen hadde innsendt oppgave over skader til Erstatningsdirektoratets representant i Telemark. Denne kom senere til Høyers kontor. Høyer drøfter saken med generalsekretær Erik Rasmussen 6/10 1945.

1. Holmenkollen

I et skriv datert 12/6 1946 ber Theis Høyer om at Norsk Speiderguttforbund videresender vedlagt skjøte og karttegninger til 1. Holmenkollen speidertropp.

Eydehavnsspeiderne

24. oktober 1947 svarer Per Helweg Nedenes sparebank i Arendal på spørsmål 18/10/1947 om inndratte midler for speidertropper. Innsendte skjemaer fra Eydehavn speidertropp og Eydehavn pikespeidertropp oversendes revisor Beckman. Spørsmålet gjelder kr 48,71 for Eydehavn speidertropp og kr 141,69 for pikespeidertroppen.

1. Nøtterøy

Fridtjof Berndsen fra 1. Nøtterøy tropp melder 16/1 1947 at troppen fikk beslaglagt et innskudd på kr 55,82 den 18/4/1942. Theis Høyer formidler dette i brev 20/1/1947 til Paal Berg.

1. Malm

13. juli 1945 oversendes papirer vedrørende beslaglagte verdier for 1. Malm speidertropp til overrettssakfører Ottar Stene i Trondheim.

1. Hønefoss speidertropp

29. mai 1945 varsler 1. Hønefoss at to bankkonti ble beslaglagt ved oppløsningen av Norsk speiderguttforbund. Dette gjelder kr 151,50 i Hønefoss sparebank og kr 17,00 i Ringerike sparebank.

Harald Løvdokken, 1. Hønefoss speidertropp, varsler i brev 6/6/1945 at troppen er fratatt verdier.

  • Jervpatruljen - kr 5,61
  • Ørnepatruljen - kr 9,35

Brevik 1 (KFUK)

Troppsfører Aslaug Garthe melder 13/7/1945 at en bankbok med ca kr 20.- ble inndradd i september 1941.

Speiderguttenes Venner i Moss

Høyesterettsadvokat Jens Fr. Galtung i Moss skriver 23/5 1945 og varsler at man har mistet verdier under krigen. Han forteller at driftsbestyrer Viggo Hermansen fikk en skrivelse 2. oktober 1941 der det ble forlangt at han som formann i "Speiderguttenes Venner" snarest innleverer foreningens verdier på politikammeret.

Etter dette ble diverse verdipapirer, bankbøker, kontanter og arkivet oversendt politimesteren i Moss:

  • Tre statsobligasjoner a kr 1000.-
  • To statsobligasjoner a kr 100.-
  • Kontrabok Moss sparebank, innestående kr 1453,20
  • Kontrabok Moss sparebank, innestående kr 59,86
  • Kontanter kr 30,60
  • Kassabok
  • Forhandlingsprotokoll
  • Opstilling fra Esther Thoring av 13-10-1940
  • Diverse brever etc

Fredrikstad KFUK

30/5 1945: Melding om at KFUK-speiderne i Fredrikstad er fratatt spedierhus og speiderutstyr

30. mai 1945 varsler formann i husstyret Henry Johannessen at KFUK-speidernes eiendom Østre Frydenbergvei nr 6 i Glemmen - sammen med øvrige midler som kontanter, inventar og speiderutstyr, ble beslaglagt. "Speideravdelingen er igjen trådt i virksomhet og trenger sitt hus snarest."

Utstyrssituasjonen

Da speiderbevegelsen ble forbudt og utstyret konfiskert, ble noe berget i hemmelighet. Nazistene solgte uniformer til De Forente Uldvarefabrikkers lager på Ammerud. Skjortene ble kjøpt for 15 øre pr kilo, og ordren var at disse skulle omgjøres til tøyer. Det fortelles at nazistene tok en del av de største uniformene selv. Men Ullvarefabrikken gjemte resten bort, helt til freden kom. I fredsdagene kom det beskejd om at Uldvarefabrikken ville vaske og reparere draktene og gi dem gratis tilbake til norske speidere. Det er anslått at dette gjaldt 20 - 30 000 drakter. [6]

15. mai 1945:

I forbindelse med forbudet mot speiding ble mange uniformer beslaglagt. Aftenposten 15/5 1945 forteller at De forente ullvarefabrikker på Grorud kjøpte fem tonn med uniformer og fikk samtidig ordre om å lage dem om til trøyer. Men fabrikken valgte i stedet å gjemme dem bort. Ved frigjøringen vil ullvarefabrikken vaske og reparere draktene. Det dreier seg, i følge Aftenposten, om til sammen 20 - 30.000 uniformer.

Guri Sjøvold skriver i boken Ja, jeg vil!: [7]

Jajegvil w.jpg

Det var disponent Grønsleth som sørget for dette. KFUK-speiderne fikk 4000 speiderdrakter tilbake på denne måten. Det fortelles også hvordan bøker og trykksaker skulle tilintetgjøres som avfallspapir. Dette ble under krigen sendt til Frelsesarmeens Elevator. "Men frelsesoffiser Årnes la sakene i noen kasser og satte dem i et låst rom til oppbevaring. Etter krigen fikk vi også dette tilbake - deriblant styreprotokollene."

Fra artikkel i KFUK-Speiderbladet nr. 1 1945:

Vi fikk - vi fikk! Midt i all gleden som kom i dagene 7. og 8. mai og utover, fikk vi speidere en stor ekstra glede - vi fikk igjen en hel del av de trykksakene NS hadde beslaglagt. Redningsmannen er blitt intervjuet og nå skal speiderne få høre eventyret om blåbøkene m. m. som ble reddet unna for oss. Vi kom til Frelsesarmeens Industrihjem og fant bestyrer Aarnes på hans kontor. Han tok godt imot oss og var visst ikke overrasket over å få besøk av speidere. Vi syntes at han ble strålende over å se oss, for han smilte så godt over hele fjeset. Vi følte at her behøvde vi ikke å være redde for å komme fram med ærendet vårt, han merket nok også at vi var et eneste stort spørsmålstegn. Vi er veldig spent på, herr Aarnes, hvorledes dette er gått til at De plutselig ringer til oss en dag og sier at vi skal få tilbake arkivet vårt pluss mye annet av papir. Vi hadde aldri trodd at vi skulde få se noe av dette nu mere. Han syntes at, dette var lite å snakke om, og ville helst si minst mulig. Jeg tok bare vare på det, jeg. Ja, men hvordan fikk De tak i alt dette? Elevator er et arbeidshjem for menn. Vi kjøper all slags papir-avfall og sorterer det for videre levering til fabrikkene som maler det opp. En dag fikk jeg beskjed pr. telefon om å hente en del papiravfall fra Holbergs plass 1. Som vanlig sendte jeg da bil og folk dit bort for å hente det. Der borte lå det strødd utover gulvene hulter til hulter. Det ble pakket i sekker og kjørt hit bort til oss. Hvordan oppdaget De da at det var noe av verdi? Merkelig nok begynte jeg â lure litt på adressen: Holbergs pl. 1. Jeg gikk bort og kikket nærmere på sekkene. Jeg ga da ordre om at de ikke måtte røres. Samme dag lastet jeg dem inn i et skur og kamuflerte de godt. Så tok jeg fatt, og gjennomgikk sekk for sekk. Flere uker tok det å komme igjennom det hele, jeg tok litt tid til det hver dag. Da låste jeg meg inn og var helt alene om dette arbeidet. Av plasshensyn måtte jeg sortere ut alt det som etter mitt skjønn måtte være uten verdi. Så. pakket jeg sakene ned i kasser og med tanke på eventuell evakuering, brukte jeg små kasser, ca. 20 til sammen. Var De redd for kontroll, siden De tenkte på å sende det fra Dem? Ja. jeg var veldig redd for det. Tre ganger flyttet jeg kassene, og på disse forskjellige stedene sto de godt kamuflert. Det var jo en hel del â flytte på - ca. 800 kilo. Vi fant - vi fant! Så kom en dag en annen stor glede. Der ble meldt oss at 5 tonn speiderdrakter og effekter var reddet unna. Nå har speidere fra 4 forbund hatt et stort strev med å sortere alle draktene, og nå er det meste sendt til de respektive tropper. Mannen som gjorde speidersaken den store tjeneste å redde alle draktene våre ble også intervjuet - og her er altså nok et eventyr. Driftsbestyrer Grønsleth sto smilende i døren og tok imot oss da vi kom opp til hans hjem på Grorud. Det vistes tydelig at han gledet seg over å se speiderdraktene i bruk igjen, og vi kjente, da han trykket oss i hånden, at han ser stort på saken vår og er gla i den. Men så er han også far til tre kjekke speidergutter. Det syntes vi var strålende! - Den kameratslige gode måten han tok imot oss på, gjorde at vi gikk like på saken med en gang. Vi er helt sprekkeferdig av nysgjerrighet etter å få vite på hvilken måte De fikk lure vekk draktene våre! Det var en ganske enkel sak, og ingenting å bråke om. En dag fikk jeg pr. telefon spørsmål fra NS om hvordan jeg syntes det var best å få utnyttet alt dette som var samlet inn fra speiderne. Jeg sa at det beste var å få klippet det opp til filler snarest mulig for å få laget nye stoffer av det. For 15 øre pr. kg fikk vi så kjøpt det hele. Hadde De allerede da tenkt ut hva De skulle gjøre med dette? Nei, jeg tenkte bare i samme øyeblikk at jeg måtte redde det ut av klørne på dem som da hadde det, og kom så med forslaget mitt. Jeg er jo godt inne i fillebransjen, så de godtok med én gang mitt råd. Etterpå frydet jeg meg sammen med guttene mine, og vi slo fast, at på dette skulle de nok bli godt lurt. Så fikk jeg kjørt alt sammen hit ut til Grorud til fillelagrene våre. Det ble kastet i en stor haug, og over der kastet vi en hel del av våre filler så at speiderdraktene lå helt skjult. Der lot jeg det bare ligge. En av mestrene på fabrikken var NS, og den første tiden snakket han gang på gang om at nå måtte snart disse speidersakene klippes opp. Men jeg slo det vekk og sa, at det var stor risiko, arbeiderne på fabrikken kunne jo stikke til seg disse gode plaggene. Det var han enig i, og slo seg tilro. Vi har hatt nok filler til å arbeide med hele tiden. Stadig har jeg gitt ordre om at fillene skulle kastes i haugen over speiderdraktene, derfor har de aldri kommet så dypt i fillehaugen at noen har oppdaget hva som lå under. På denne måten har jeg gjemt sakene deres i disse årene. [8] [3] [[4]]

Utklipp og minner

Diskusjon

Ved å beskrive en urolig tid som den andre verdenskrig var for Norge og speiderorganisasjonene, har det vært diskusjoner, om endringer i speidingens forutsetninger og dets veivalg. Her skal vi forsøke å gjengi en del av dette.
Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [5]

Eksterne lenker

Referanser

  1. 1. Laksevåg sitt arkiv hos Speidermuseet på Laksevåg
  2. 1. Laksevåg sitt arkiv hos Speidermuseet på Laksevåg
  3. Brev 5/9/1947
  4. Brev fra Beckman 1/9/1947
  5. Brev til politimesteren i Steinkjer 12/4/1946
  6. Grimstad adressetidende 16/5/1945
  7. Ja, jeg vil!, 1990, Norges KFUK-speidere
  8. KFUK-Speiderbladet nr. 1 1945
  9. Wikipedia liten logo.png Opplysninger fra norsk og int. wikipedia.org [1].
Vet du mer om "Beslaglagte midler skaffes tilbake"? Du kan være med å legge inn mer historisk stoff, følg Basismanualen.
Husk å være innlogget for å gjøre endringer. Lykke til!