Det første Gilwell-kurset

Fra Speiderhistorisk leksikon
Revisjon per 8. des. 2018 kl. 11:20 av Grenfinken (diskusjon | bidrag) (Referanser)
Hopp til:navigasjon, søk
Les mer om speidingen i Sør-Aurdal kommune Sør-Aurdal kommunevåpen.png

Bakgrunn

Etter at de internasjonale Gilwell-kursene startet opp i England i 1919, gikk etterhvert diskusjonen om innføringen av dette også i Norge. Denne artikkelen tar for seg diskusjonen, vedtakene, forberedelser og gjennomføringen av det første norske Gilwell-kurset.

Om Gilwell i medlemsbladet Lederen

Lederen brukte ganske mye spalteplass på Gilwell-kurs og førertrening fra 1926 og utover.

Lederen nr. 3 - 1928
1926:
Fra en spelderførers lesning - Gilwell Park. [1]
Der er et navn som man til stadighet støtter på i de fleste utenlandske speider-tidsskrifter, men som jeg ikke kan minnes å ha sett nevnt nogen gang i noget norsk speiderblad,det er navnet «Gilwell Park». Gilwell Park er speiderbevegelsens høiskole. Det er en herregård som eies av det engelske speidergutttforbund og er beliggende et stykke utenfor London. Her arrangeres førerkurser hele sommeren, fra tidlige om våren til sent på høsten. Et almindelig speiderkursus varer 12 - 14 dager. Utdannelsen foregår helt i Baden-Powells ånd og under hans tilsyn. Alt blir anlagt så indianermessig som mulig, alt som tiltaler gutters fantasi og fanger deres interesse øves flittig og læres nøie. Ved optagelsen må man legge vekk alle sine gradsbetegènelser, og man blir da betraktet som aspirant i 1ste Gillwell tropp. Deltagerne blir inndelt i patruljer og arbeidet er arrangert som patruljekonkurranser. Efter bestått avgangsprøve blir man innrullert som speider i 1ste Gillwell tropp, hvis troppsfører er Robert Baden-Powell og som for tiden har over 1000 medlemmer over hele jorden. Troppen har «troppsmøte» i almindelighet en gang i året. Ifølge programmet skal der iår i Gilwell Park avholdes 6 almindelige speiderkurser, 1 speiderkursus for kvinner, ulveførerkurser for kvinner og 1 for menn og 1 spesiellt roverkursus. Det 50de almindelige speiderkursus, som altså betegner et jubileum, skal holdes i Kandersteg i Schweiz 30. august til 7. september, umiddelbart efter den internasjonale førerkonferanse. I Gilwell Park finnes et helt friluftsmuseum (leirmuseum) og dessuten store samlinger som belyser speidersakens utbredelse over hele verden. Disse samlinger er for en stor del gaver fra speiderførere som har besøkt skolen. For «høiskolen» har søkning fra alle verdens land. Her møttes tyrker og egypetere, japanesere og europeere med førere fra hele det engelske verdensrike. Både danskene og svenskene har hatt sine representanter her, men ikke Norsk Speidergutt-Forbund! Kunde det ikke være grunn til å sende vår nye forbundsinstruktør til et kursus?
A.Ø.
1927:
Trening av ledere. [2]
Ordet leder brukes som et kollektiv og omfatter alle slags ungdomsledere i vår bevegelse; hvad enten de leder speidere, ulvunger eller rovere. Lederens üpgave er den eldre brors, mens hans plikter kan sammenlignes med det arbeidet som utføres av et kombinert styrehjul og en accelerator, han skal gi rettningen og stimulansen til guttenes virkelyst. Han er også tendgnisten, siden det jo er ham som tender den rette iver. For å klare det, må han selv være fylt av den rette ånd og av forståelse. Det hefter ingen lyte ved en leder som ikke har hatt anledninlg til, eller ikke har villet, delta i et førerkursus og mange som ikke har gjort det, leder sine tropper utmerket. Men Gilwell-kurset gir dog en ypperlig trening - selv dyktige ledere innrømmer at de har hatt nytte av det. Det er til stor hjelp og det gir en varig inspirasjon, til deltagerne, som dermed til bevegelsen, Det skaper nytt håp om muligheten av en verden, hvor harmoni og godvilje råder, hvor hjelpsomheten mot andre er en skattet dyd. Det vekker friskt mot til å ta fatt på de sociale problemer i verden. Derfor håper jeg at antallet av dem som kvalifiserer sig til «the Wood or Akela Badge» må øke.
Robert Baden-Powell.
SitatDet skaper nytt håp om muligheten av en verden, hvor harmoni og godvilje råder, hvor hjelpsomheten mot andre er en skattet dyd. Det vekker friskt mot til å ta fatt på de sosiale problemene i verden. Derfor håper jeg at antallet av de som kvalifiserer seg til "woodbagde" må øke.Sitat
Sign b-p.pngLord Baden-Powell, se flere speidersitater her
1927:
Førerkursene ved Gilwell Park. [3]
Det har ofte forundret mig, at ingen norsk troppsfører har deltatt i de førerkurser, som hvert år arrangeres av det internasjonale byrå ved Gilwell Park i Essex. Kunde det ikke næste år være noe å tenke på, som en ferietur for noen av de mange førere som er godt inne i engelsken? Kursene holdes omtrent hele sommeren fra april til september og der er iallefall minist et kursus hver måned. De varer i 10 dager og koster 43 sh. 9 d., alt inklusive, undtagen reisen frem og tilbake. Forut for det praktiske kursus ved Gilwell Park må man gjennemgå et teoretisk korrespondansekursus i tre avdelinger, og selv om man ikke har anledning til å reise til England, kan det ha sin interesse å delta i den teoretiske avdeling. Dette vil jo dessuten ikke foranledige større utgifter, man har bare å sende inn 5 sh. 2 d, til Boy Scouts international Burau, 25 Buckingham Palace Road, London S.W.l, til dekning av skrivebok og konvolutter. hvorav 3 er frankert med engelske frimerker. Man får da tilsendt en spørsmålsliste, og noterer ned svarene i skriveboken. Når l. del er ferdig, sendes boken til «The Reader» sammen med en av de frankerte komnvolutter. Man får den tilbake med bemerkninger og tar så fatt på 2. del, og når denne er kommet tilbake, 3. del. Der blir gitt karakterer, A, B og C etter dyktigheten, og man får tildelt et diplom hvis prøven er bestått. Så har man anledning til å delta i et av de praktiske kurser, men ansøkninger til disse må gå gjennem Norsk Speidergutt-Forbund. De som har gjennemgått hele kurset tilfredsstillende, blir tildelt «The Wood Badge», og har rett til å gi lignende kurser i sitt hjemland, naturligvis med Forbundets samtykke. I Kandersteg i sommer talte jeg med flere utenlandske troppsførere, som hadde vært med ved Gilwell Park, og de var alle enige om, at de hadde hatt stor nytte av det i sitt speiderarbeide, foruten at dette hadde skaffet dem de 10 hyggeligtste dager de hadde oplevet. Jeg håper selv å bli en av dem som reiser til Gilwell Park neste år, og ønsker bare at mange av mine kollegaer i Norge slår følge. Vil dere ha nærmere oplysninger, står jeg med glede til tjeneste.
T. Langård, Lillesand
1927:
Gilwell Park. [4]
Et par timers vei utenfor London ligger en av de vakreste parker noen kan tenke sig. Her er alle de trær som kan gro i England, her er alle de fugler som landet huser eller har besøk av, mange ville dyr, og i det koselige troppshus er i årenes løp samlet et museum av alt som har naturhistorisk interesse, foruten at der er modeller av alt til speiderfaget henhørende, så dere forstår stedet er ideelt anlagt til sin hensikt, nemlig å utdanne speiderførere. Det er vel unødvendig å fortelle at de beste fagfolk som kan skaffes er knyttet til leiren som instruktører. Den vakre gamle bygning, der tjener som troppshus, var i sin tid bygget som jakthytte for Kong Edvard VI. Siden Maclaren 1919 forærte eiendommen til speiderne, er huset omdekorert på speidervis. I den lyse, vennlige spisesal er i alle feltene malt vakre, speidermessige motiver, fra da gutten står op om morgenen og hilser solopgangen til han om kvelden sitter rundt et festlig leirbål. I den store sal, med den gamle ærverdige peis, er der små nisjer for hver patrulje, som blir dekorert av patruljens medlemmer. Og her finner man mange nyttige idéer og morsomme mottoer. I et hjørne er en samling knuter og modeller av forskjellige broer. I et annet hjørne finner vi modeller av alle tenkelige ildsteder i miniatyr. Billeder i et utall fra speiderlivet. Avisutklipp av viktige artikler som angår speidersaken. Man kunde jo gjerne studere i lange tider bare i dette ene rum, men meste tiden er optatt i leiren. Og hvilken leir! Riktig et ønskested for enhver speider. Målet vi alle må hige efter. Midt på en stor slette, omringet av prektige trær, ligger leirbålet. Rundt dette, et godt utvalg av huggestabber, hvor vi i ti dager forsøkte å slite ut våre buksebaker, mens vi lyttet til visdomsord fra instruktørene eller lo oss krokete rundt leirbålet. Innunder trærne ligger så de fire patruljetelter; bak hvert telt er der kjøkken og spisested, som alle patruljene overgikk hverandre i å innrette så praktisk greit som mulig med de hjelpemidler var forhånden. Der blev laget stativer og talerkenstativer, spisebestikkstativer og skostativer, stavstativer, stativer som ingen kunde utgrunne ideen med. Opfinnsomhet stod svært i kurs hos inspeksjonen, så det gjaldt å få sammen noen riktig patente remedier for å hevde patruljens ære. Ja for det mest fremtredende ved leiren, og det som satte de dypeste spor i ens bevissthet, var den enestående patruljeånd som hersket fra begynnelse til ende. Der var patruljekonkurranser i alt mellem himmel og jord. Bare kjedelig at ikke vi seks skandinaver skulde vært i samme patrulje istedet for å bli fordelt likelig på seks, så skulde vår patrulje seiret i en ting iallfall, og det var i underholdning ved leirbålet; for det tør jeg trygt si, at her tok vi luven fra dem allesammen. Vi opnådde å få lært hele leiren ganglåt (nr. 138 i sangboken), ja melodien altså, skjønt mange gjorde fortvilede forsøk på ordene også, og dette blev den mest populære sang på leiren. Der blev diktet nye vers på alle tenkelige tungemål og om kvelden når vi gikk hjem til teltene var det alltid til takten av denne kjekke melodien. Reveljen blev blåst på det berømte «Kudu» horn, som engang tilhørte en merkelig ku som Baden Powell slagtet i en sydamerikansk urskog, og så var der akkurat tid til å få en deilig dukkert i svømmebasenget eller en iskold styrt i baderummet, ja for vi hadde springvann innlagt i leiren må vite. Hadde vi bare fått en kop kaffe istedetfor denne evindelige teen, vilde kosten vært perfekt. Ellers var menyene fint sammensatt. Vi levde godt, det er avgjort. Hver patrulje stellet for sig og ny kokk valgte vi hver dag, selv vår lille siameser fikk istand en førsteklasses middag, og det er bevis for at råproduktene var A I. Instruksjonen gikk med liv og lyst og fart, og såsnart vi hadde fått vår viden banket inn, var der praktisk øvelse i det som nettop var gjennemgått. Som f. eks. sporforfølgning: Efter den muntlige undervisning blir der på et sandstykke laget spor av forskjellig gang, løp osv. Siden blir der uten vårt vitende utspillet en akt på sandstykket, og så gjelder det å utgrunne hvad der er foregått. Den patrulje som kommer nærmest den riktige løsning får lov å sette nye spor i sanden, og la de øvrige studere på hvad de vel har foretatt sig. Idéen er god og kan anbefales troppene til patruljekonkurranser, men ikke lag rebusene for innviklet. Det er nok når to gutter optrer på sanden (eller sneen om vinteren). Det var også morsomt å lære å lage lysestaker av sneller, perlekjeder av gresskarfrø, kopper og talerkner av misvekster på trær, benker og grener og bordplater av tverrsnittet på store trær. Det er et under hvad der blev rukket å gjennemgå på disse 10 dager, men allting var så godt planlagt, at ingen tid blev bortkastet. Det har jo også sin store betydning å komme sammen med førere fra andre land, for selv om grunnprinsippene er de samme verden over, er der alltid noen små finesser vi kan lære av hverandre. Skulde jeg fortelle alt om Gilwell blev det sikkert en tykk bok, men istedet vil jeg heller be dere komme selv til Gilwell-kursene, som forhåpentlig snart blir satt i sving her i Norge, og med Rolf Lykken som leder vil de sikkert ikke stå tilbake for originalen.
T. Langård, Lillesand

Forbundets ulike vedtak

Det ble gjort flere forberedende vedtak vedrørende denne nye førertreningen.

Sak 14. Der blev besluttet å starte førertreningskursus (Norsk Gilwell) fra høsten 1928, laget efter engelsk mønster. Det praktiske kursus blir da å holde sommeren 1929 og vil da begrenses til 24 deltagere. - Inntil videre begrenses adgangen til kurset til troppsførere og høiere grader. For deltagelse i den teoretiske del betales kr 5,-, for hvilke de nødvendige bøker fåes. For deltagelse i det praktiske kursus vil kontigenten senere bli å fastsette. Det ble overlatt til forbundsinstruktør Lykken å planlegge det teoretiske kursus samt å forelegge det næste forbundsstyremøte plan for det praktiske kursus.
Sak 15. Angående samarbeidet i Norden ved førertreningskursene enedes man om foreløbig kun å benytte norske krefter, samtidig som forbundsstyret uttalte sin sympati for tankens realisasjon senere.
Sak 9. Forbundsstyret bemyndiger Forbundsinstruktøren tili efter samråd med Hovedstyret å gjøre de nødvendige innkjøp til førertreningen, det praktiske kursus, - og stiller av disposisjonsfondets midler inntil kr. 1.500,- til rådighet.
Sak 10. Forbundsstyret fastsatte prisen for det praktiske kursus i år til kr 35,-.
Sak 11. Forbundsstyret bestemte at førertreningskursene for fremtiden også skal være åpne for troppsassistenter.

Forberedelser

I 1927 reiste Rolf Lykken, Holger Fangel og Thorvald Langaard til Gilwell Park utenfor London. Her tok de førerkurset ved den internasjonale skole for speiderledere. Rolf Lykken fikk den internasjonale godkjenningen «Deputy Camp Chief» – DCC for å lede Gilwell­treningen i sitt eget land.

Det første Gilwell-kurset

Deltagerene på Det første Gilwell-kurset, fra Lederen nr. 3 1929
Leirliv på Det første Gilwell-kurset, fra Lederen nr. 3 1929

Året etter var alt klart for å starte den teoretiske delen her i landet, og det første praktiske ukeskurs ble holdt 7. juli til 14. juli 1929 på gården Goplerud i Hedalen.

Deltagere og stab

Rolf Lykken og Holger Fangel var med som kursledere. Hans Møller Gasmann var også med som hjelper.

De tolv som gjennomførte det første kurset var: Birger Grønn, Porsgrunn, Arvid Østby, Hamar, Søren Henni. Elverum, Ole Borge-Hanssen, Moss, Einar Simonsen, Fredrikstad, Erling Willoch, Oslo, J. H. Schøyen, Notodden, Per Aarsland, Oslo, Eyvind Knutsen, Oslo, Henry Lund, Oslo, Alf T. Nielsen, Brønnøysund og Leif Hofland, Froland.

Fra Lederen nr. 3. 1929

Rolf Lykkens artikkel

«Førertreningen efter det engelske Gilwell-system har fått en god mottagelse også i Norge». Deltagerne i kursets praktiske del vil uttale sig annet sted i «Lederen». De 12 som var sammen på Goplerud i Hedalen i juli vil sikkert huske disse dager som noen av de beste fra sin speidertid. Det samme er tilfelle med lederne. Vi skylder Elling Goplerud stor takk for all hans gjestfrihet og elskverdighet. Alle deltagerne var skjønt enige om at et bedre sted til Gilwell-kurser ikke kan finnes, tiltross for den lange reise. Alle deltagerne i denne del av Gilwell-kurset har bestått og har fått sig tilsendt beviset herfor. Nu gjenstår for dem den 3. del, ledelse av troppen i 4 måneder, og så vil de bli tildelt Woodbadge.
Vinterens teoretiske del blev fullført av 32. De øvrige anmeldte har trukket sig ut eller «forsvunnet» underveis. For disse og andre som ikke hadde tid til å delta siste vinter, venter nytt kursus nu. Alle som fullførte denne del, uttaler sig begeistret om denne del av kurset. Lederens spalter gir ikke plass til alle uttalelser i sin helhet. Vi må derfor nøie oss med å bringe bruddstykker av enkelte av dem. En gammel speider skriver: «Skulde jeg forsøke å si et bevinget ord i forbindelse med dette arbeide, måtte det være at det var vel verd å kalles et treningskursus for førere - både tankene og tiden og pengene selv om den praktiske del ikke lokket til sommeren. Enhver fører burde se det som sin plikt å gjennemgå iallfall denne del av Norsk Gilwell både for guttenes skyld og for sin egen. Jeg ser det i hvertfall som min plikt nu å gjøre alle mine kolleger opmerksom herpå. Boken vil senere bli mig en nyttig opslagsbok.»
En annen skriver: «Det er et glimrende kursus som alle ledere burde gjennemgå. Jeg er blitt tvunget til å tenke grundig igjennem forskjellige ting i speiderarbeidet som jeg før har oversett, likesom jeg har funnet verdier i mange småting som jeg før trodde var ubetydelig».
En tredje skriver:» Kurset er morsomt og alle førere bør gjennemgå det. Arbeidet man nedlegger har man igjen i sin praksis som troppsfører. «Jeg hadde ventet mig kurset anderledes, med direkte veiledning o.s.v. Og til å begynne med opfattet jeg det som en eksamen. Men eftersom jeg tok fatt på opgavene og efterat jeg nu har arbeidet mig igjennem, er jeg kommet til et annet resultat. Det er jo selvarbeide og selvvirksomheten som skal opøves og trenes. Det er i kontakt med speidermålet, og kurset med sine spørsmål gir nettop denne trening».
«Fullt ut gratulere Forbundet med at det tok førertreningsarbeidet op også hvad teoretiske side angår. Jeg er strålende fornøid over kurset i enhver henseende undtagen en: «leseren» har vært for mild i sin bedømmelse. Jeg personlig vilde ha satt pris på en kraftig nedsabling». «Efterat jeg nu kommet vel igjennem - og muligens også består - vil få takke for at blev «narret» med det. Jeg hadde i tenkt mig muligheten av at man kunde få så meget ut av «teori». - jeg skal anbefale det til. alle jeg treffer på.» O. s. v.
Disse uttalelser, som kommer både fra gamle og unge speidere i aile slags livsstillinger, har vi lov til å forstå siik at førertrening er nødvendig. Gilwell-treningen består som tidligere nevnt av 3 parter:
1. Teori gjennem vinteren.
2. Praktisk kursus om sommeren.
3. Praktisk virke som troppsføreri 4 måneder.
De som tiifredsstillende gjennemgår disse tre parter, blir tildelt det internasjonale «woodbadge» og blir optatt i 1. Gilwell troop hvor Baden-Powell er ærestroppsfører. Disse tre deler tilsammen danner hvad man hittil er kommet til som det beste som kan gis av førertrening. Jeg skriver disse linjer fra Gilwell Park ved London, hvor jeg har fått æren å assistere ved et stort kursus. 215 deltagere delt på 4 tropper med en stab av ca. 30. I kurset deltar blandt de mange nasjonaliteter også 4 amerikanere. I Amerika er man kommet så langt at de har månedslange kurser. Men de hevder dog at deres kurser ikke på langt nær rekker op imot Gilwell-treningen. Engelskmennene selv mener at intet har hjulpet deres speiderbevegelse så meget som Gilwell gjennem de 10 siste år. Kurset er 3-delt, men man behøver jo ikke ta alle 3 deler. I Norge mener jeg at nettop den teoretiske del vil være utmerket, da dette for mange er den eneste måte til å få trening i det hele tatt. Eller man tar det teoretiske et år og hvis man en gang siden får anledning så. tar man det praktiske da. Det er jo ikke det å få Gilwell-stemplet «woodbadge» på sig, men det å nytte enhver anledning til å få trening, som er avgjørende viktig.
Nytt teoretisk kursus begynner nu straks. Kurset er åpent for alle ledere fra troppsassistenter og opover. Kurset består av 3 studier. Hvert studium består av 7 spørsmål vedrørende speiderarbeidet. Deltagernes opgave er å utrede disse spørsmål efter sitt syn og sin erfaring. Besvarelsene blir senere gjennemgått og kommentert av en «leser». Det første studium skal være inne senest den 30. nov. Så det gjelder å melde sig så snart som mulig, desto lengere tid får man på arbeidet. Innsend kr. 5. til Forbundskontoret og du får dig tilsendt studie i sammen med instrukser og en tykk skrivebok.
Lykken.

Uttalelser om Gillwell

I.
Den 7. juli ved middagstider blev gården Goplerud i Hedalen, Valdres, inntatt av 12 voksne speidergutter, den ene mere nysgjerrig og full av gjetninger enn den annen. Selv deltagerne hadde vi ikke rede på. Og visste én navnet på nogen, så var denne nogen nettop en av de andre 12 som av forskjellige grunner ikke kunde komme. Det hele var altså temmelig gåtefullt, og Lykken er jo ikke den som skal ta vekk mystikken. Først velkommen og presentasjon for verten i storstuen og så fin middag med opvarter i speiderdrakt, iallfall en tale og så efterpå kaffe. Sa jeg eigar? jo, kanskje - iallfall var det sikkert en som nevnte ordet middagshvil. Etpar energiske slo sig ned i en sofa og diskuterte speidersak, - man er da på treningskursus! Så var det en inspeksjonstur på «Berget» hvor alle Goplerud'n's stener stod. Det var rare greier, tenkte vi - men da vi senere hørte Goplerud fortelle om dem, forstod vi deres mening og blev både imponert og begeistret over den idérikdom denne mann besatt, og den evne og vilje til å gi den uttrykk som vi her så. Nå, det var Gilwell, altså! Jo, nettop da vi kom ned fra haugen og inn på gården igjen, begynte det egentlige treningskursus. Men det kan ikke fortelles om, det må opleves. Jeg garanterer efter å ha passert det - enten jeg nu «stod» eller ikke at det er en oplevelse, og forstår så inderlig godt den danske fører som bare håpet at han vilde stryke, så han kunde komme igjen næste år. Altså: MELD DIG TIL FØRERTRENINGEN! Og vel møtt på Goplerud næste år.
Birger Grønn.
II.
Efter å ha deltatt i den skriftlige del siste vinter og vår, samt i den praktiske del på Goplerud i sommer vil jeg på det varmeste få anbefale kurset. Kurset inneholder nemlig opgaver som det er av betydning, at enhver leder setter sig inn i. På forskjellige steder har der nok vært førerkurser, men det er i almindelighet blitt tilfeldige tiltak og førernes utdannelse har gått adskillig på slump! Ved Norsk Gilwell er der nu kommet orden og system i førerutdannelsen, så den blir mere ensartet, og forbundet fortjener megen takk for at kurset er satt igang. Leiren på Goplerud i sommer var storartet, og jeg tror alle deltagerne var samstemmige om, at de hadde meget utbytte av den. Det var god speiding fra først til sist. Det vil være av den største betydning for speidersaken i Norge om alle ledere får gjennemgått kurset, og førerne bør benytte sig av den anledning til utdannelse som forbundet herved gir. Derfor vil jeg på det aller beste anbefale alle yngre ledere å melde sig til deltagelse når nytt kursus begynner igjen i høst. Og enda mere vil jeg anbefale alle eldre førere, de som har vært førere i 10 - 15 år og lengere, å bli med.
Eyvind Knutsen.
III.
La det være sagt med det samme, Førertreningens annen del, det praktiske kursus var enestående arrangert og vellykket, og dere som nu arbeider med 1ste del, har virkelig noe å glede dere til. Det var vel anvendte dager, og jeg kan godt forstå og være enig med en aspirant som uttalte: «Det er all right om jeg stryker, for så får jeg anledning til å ha disse herlige dagene om igjen til næste sommer.» Kurset bød på et rikholdig og avvekslende program og det kunne være meget å fortelle om alle våre studier, tokter og oplevelser fra leirlivet i Hedalen, men da det som bekjent hører med til god speiding å finne ut av sakene selv, skal jeg ikke berøve dere den gleden, men jeg vil svært gjerne si: Meld dere til førertreningen! Det er vel anvendt tid - og arbeide!
Med speiderhilsen Ole B. Hanssen.

Fra Lederen nr. 6 1949

Rolf Lykken forteller om Det første Gilwell-kurset 20 år etter i en artikkel i Lederen nr. 6 1949:

Det er i sommer 20 år siden vi holdt det første Gilwell-kurs på Goplerud i Hedalen. Selve Gilwelltreningen startet året før, idet det første teoretiske kurs startet høsten 1928 med 62 deltagere. For mange av de eldste er Goplerud navnet som for dem står som det store eventyret, og enkelte kan liksom ikke forsone seg med at et riktig Gilwell overhode kan forenes med et annet sted. Eiendommen Goplerud i Hedalen i Valdres var da også som skapt for dette øyemed. Det var den rene slump at vi havnet der. jeg hadde fartet land og strand rundt for å finne et passende sted, som Forbundet enten kunne kjøpe eller låne. Noen steder ble funnet - bl. a. ved Tyrifjorden og på Hadeland. Men det var dyrt å kjøpe og dessuten var det enkelte som mente at det skulle ligge mer inne i landet, for å bli landets sted. Vestlendingen Rieber nevnte ordet Valdres som skulle ligge forholdsvis nøytralt mellom øst og vest. Da slo navnet Goplerud straks ned i meg. Jeg hadde noen år tidligere sammen med min egen tropp besøkt denne merkelige gård med den merkelige eier Elling. Våre opplevelser der er «en annen historie». Men i alle fall var jeg klar over at Elling med glede ville ta imot oss. Og det gjorde han også promte med ordene: «Det er klart at speidersakens høyskole skal få plass hos meg.» Jeg husker ennå hvor interessert han fulgte mine vandringer rundt på eiendommen, og spenningen, ja frykten da han spurte: «Fant du noe du kunne bruke?
Og så kom alle spenningers dag, den 7. juli. Da klokka var 13, speidet jeg spent ut gjennom vinduet, men ingen kom. jeg visste at folket var kommet, enkelte kvelden før. Men ingen hadde adgang før kl. 1300, eller som det sto i innkallelsen ikke før 13 og ikke etter 14. Jeg begynte å lure, men så på slaget 1330 sto samtlige 12 mann på tunet. (De hadde funnet middeltiden.) Og så begynte alle tiders kursus! Elling Goplerud var vill av begeistring, telefonerte opp og ned over bygda: «Dom går itte ser'u dom løberl» det som siden skulle bli slagordet i all Gilwelltrening her i landet, og ga Eyvind Knutsen idéen med uttrykket «å gople». Det står en egen glorie om det første kurset. Grunnen vet jeg ikke. Det var jo mange spreke folk der. Det var en fart, en presisjon, en stil, et tiltak en ånd som var helt enestående. Alle senere Gilwell-folk har nok fått høre det, og jeg ber om unnskyldning for at det kanskje kommer fram litt for ofte. Men trøst dere med at dere har aldri fått høre det så ofte som det annet kursus som står som det dårligste kurs vi har hatt. Elling Goplerud som opplevde og fulgte begge, var mildt fortvilet. Derfor varmet det mitt hjerte da han etter at vi hadde åpnet det 3. kurs i 1931 sa: «Nei, Lykken, nå meiner je du har fått att de fyste gutta dine.» For det kurs står på så mange måter som dét «freskeste» kurset. Blant deltagere var mange gode menn både fra Forbundsstyret og senere ombudsmenn.

Utklipp og minner

Andre artikler

Eksterne lenker

Referanser

  1. Lederen nr. 2, 1926
  2. Lederen nr. 1, 1927
  3. Lederen nr. 1, 1927
  4. Lederen nr. 5, 1927
  5. Lederen nr. 2, 1928
  6. Lederen nr. 2, 1928
  7. Lederen nr. 2, 1929