Hører du hornet kaller, Sør Trøndelag krets (Norsk Speidergutt-Forbund)

Fra Speiderhistorisk leksikon
Revisjon per 20. jun. 2022 kl. 13:40 av Grenfinken (diskusjon | bidrag) (Referanser)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til:navigasjon, søk
Les mer om speidingen i Trøndelag fylke Trøndelag fylkesvåpen.png

Hører du hornet kaller, Speiderliv i Trøndelag gjennom 40år

Skrevet av John Broberg og gitt til Sør-Trøndelag krets (Norsk Speidergutt-Forbund) november 1950. Tilegnet æretskretsleder Johannes J. Skjerve med takk for speiderårene.

Utdrag

Utdraget er hentet fra fragmenter i arkivet til Trøndelag krets (NSF) [1]

Speiderbålet i Trøndelag
Men hvordan kom speidersaken til Trøndelag? Og når? Det er mest sannsynlig at det var en dansk bok om "spejding" som tendte den første gnisten i 1908 eller 1909, og små gutteflokker - kameratklikker - "lekte speidere" slik som boken fortalte om. Noen dypere forståelse av speiderideen ga vel ikke boken, og ingen av patruljens ble særlig gamle. Imidlertid kom stadig mere litteratur om speidersaken - engelske bøker og tidsskrifter - og en vakker dag flammet speiderbålet opp. Når vi skal lese Sør-Trøndelag krets’ historie, de er det på sin plass å minnes dem som først tok fatt. Vi må jo si at de kastet de første vedskiene på bålet - det bålet som flammet opp og ble speiderilden i Sør-Trøndelag.

Løvepatruljen
De første sikre kilder er fra 1910/11. Det er årsberetningen om Løvepatruljen. Da Løve i 1950 feiret sin 40-årsdag (patruljen eksisterer nemlig i form av en jaktklubb) - holdt Halfdan Klingenberg en tale som fortalte om hvordan patruljen ble til. Og vi gir ordet til patruljens hornblåser.

I 1910 fikk jeg fra min nu avdøde onkel, pianisten Alf Klingenberg i Amerika, som gave sendt Baden-Powells bok "Scouting for Boys" som jeg den gang ikke forstod meget av. Men min kjære far ofret sin daglige middagslur ved å delaktiggjøre mig i denne vidunderbokens mysterier. Den fengslet, begeistret og satte min fantasis bølger i sving. - Fra de tidligste skoleår satt jeg på skolebenken sammen med Daniel Jacobsen, en flink, sympatisk klassekamerat. Hva var da naturligere enn å dele guttedrømmene med ham? De falt i god jord. Han ble, som jeg, likeså varmt fenget av ideen, og vi to skulde så stifte en patrulje. Ingen av oss - unge som vi var - syntes dog å kunne påta sig hvervet som patruljefører, og tanken fait da straks og meget naturlig, på "Dala"s eldre bror "Johs" som heldigvis uten betenkning erklærte seg villig, og så var suksessen sikret. Samtidig sikret vi oss min fetter Hans H. Thaulow, og så bar det ivei. Efter noen dissens om navnet, ble Løvepatruljen stiftet, Trondhjems - ja såmenn en av Norges første. Altså før det ble noen organisert speiderbevegelse i landet.

Litt senere bestod patruljen av hele 18 gutter. I Løvepatruljens årsberetning for 1911 - første hele driftsår -skriver patruljefører Johs. A. Jacobsen: "Men det viste seg snart, allerede ved vår første utflukt som var til Vintervannet to dager efter patruljens stiftelse, at det var uheldig å være så mange i en patrulje. Den ble så delt i to. Jeg valgte ut 10 speidere til min patrulje og beholdt patruljens navn. De andre antok navnet Ulvepatruljen og valgte Johan Fahlstrøm til patruljefører".

Løvepatruljen ble stiftet fredag den 11. november 1910. Det kan kanskje være verd å minnes den datoen. Og hvordan gikk det sa med Løve og Ulv? Jo, vi lar Klingenberg fortelle videre:

Vi fant dog hurtig ut av vi måtte ha de eldre, d.v.s, våre foresattes generasjon med på denne vår storstilte plan, hvorfor vi ble enige om at jeg skulde gå ut til Hans Thaulows og min onkel, daværende tannlege Finn Brønner, senere professor i New York - for å sette ham inn i sakene og be ham gå i bresjen for det kommende Trondhjems Speiderkorps. Som "Dala’", - "Johs", og Hans noen tid i forveien, ble også onkel Finn vilt begeistret for planen, og han satte seg vel inn i hele saken.

Den 20.november 1910 ble Finn Brønner høytidelig utnevnt til instruktør. Av beretningen om hvilke funksjoner han hadde, må han nærmest sies å ha vært troppsleder. Tannlege Brønner ofret meget av sin fritid for de to patruljene han hadde, men samtidig syntes han at oppslutningen om speiderideen var alt for liten, og den 11 februar 1911 trykket Brønner inn en 4-spaltet artikkel i byens aviser. Her ga han først et utsyn over speidersakens tilblivelse og utvikling. I innledningen het det bl.a.:

”Da imidlertid denne storslagne ide ogsaa er realisert i vort land - i vor by sogar av guttene selv – og har grepet guttesindene med en saadan enestaaende begeistring, tillater jeg mig i egenskap av valgt instruktør for herværende korps, at henlede den ærede presses og publikums opmerksomhet paa denne betydningsfulde sak."

Oppropet som særlig var rettet til byens offiserer og lærere, sluttet med en oppfordring til interesserte om a melde seg på hans kontor. Hvordan dette gikk overlater vi til Klingenberg å fortelle:

Stakkars onkel Finn hadde nok forregnet seg og ble riktig kraftig misforstått. Med interesserte hadde han ment eldre, foresatte, med hvem han skulde danne en komite - et speiderrad - fra hvilket hele bevegelsen skulde utgå. I stedet møtte det opp, midt under hans formiddagspraksis, hundrevis av unge speiderbesjelte gutter, som insisterte på å bli innskrevet som medlemmer av den nye bevegelse. "Johs", Hans og "Dala" og jeg fikk daglige oppringninger både til skolen og til våre hjem om formiddagen og eftermiddagen om å komme ned til tannlege Brønners kontor for å assistere med innregistreringen av disse ildsjelene, for at den mildest talt fortvilte tannlegen i ro kunne fortsette sine boringer.

Søndag den 19. februar 1911 ble det holdt et stort møte i Ekserserhaven (i dag gårdsplassen til Katedralskolen) og det var gjort kjent at alle gutter i alderen 10-18 år kunde få skrive seg inn. Det møtte ikke mindre enn 800 gutter. I løpet av 4 dager - var 1500 gutter innregistrert, men efter bare et år var tallet skrumpet inn til 300.

Det var ikke småtterier: 1500 gutter på 4 dager. Nå ja. Så mange nye speidere ble det vel ikke, men det var flere hundre av de nytegnede som gikk igang. Hvordan karene ordnet med patruljeførere den gangen, er det ikke mange opplysninger om, men den enkleste måten var: "Oppstilling. 6-7-8-danner en patrulje. -Velg selv fører. Han tar seg av resten". Om han kjente noe til speiding, det var et annet spørsmål. Det viktigste var at karen var en leder for de andre – det var jo helst skolekamerater som slo seg sammen.

Ja, slik begynte det. Men dessverre gikk det ikke like bra med alle patruljene. En ting er imidlertid sikkert, og det er at flere av de guttene som kom borti speidingen i hine dager i februar 1911, de ble grepet av ideen og søkte å leve så nær opptil forbildene i bøkene som mulig, og på den maten nådde de, tross alt, et stykke frem på speiderveien.

Vi kan merke oss at i 1912 var Trondhjem delt i 4 kredser:

  1. kreds omfattet Lilleby og Lademoens skoler
  2. kreds omfattet Bispehaugen og Baklandets skoler
  3. kreds omfattet Real- og Latinskolen og
  4. kreds omfattet Kalvskinnets og Ilens skoler.

Kretsene var lokalisert til skolene, og her kan vi merke oss at det var få gutter fra folkeskolene, mest middelskolegutter, og det ble den første torn i øyet på visse personer som her sa at "klasseskille". I opptagelsesbetingelsene finner vi disse krav: Som speiderrekrutter optages alle gutter over 12 år som fylder følgende betingelser:

  1. Hoved-, opførsels- og ordenskarakter ikke dårligere enn 2.
  2. Kjendskab til speiderlovene.
  3. Skriftlig tilladelse fra foreldre eller foresatte.

Der er kun adgang til at indmelde hele patruljer der bestaar av 8-10 mand, hvis valgte patruljefører personlig avleverer hos kredsens rullefører:

  1. Rulleblad for hver gut, hvilket skal være påført navn, adresse, fødselsaar og datum samt skolekarakterer for sidste maaned.
  2. Skriftlig tilladelse fra forældre eller foresatte

Trondhjems Speiderkorps hørte til Norsks Gutters Speiderkorps, men det er ikke mulig a finne noen opplysninger om hvem som var med i ledelsen, bortsett fra tannlege Finn Brønner. Speiderne var med overalt hvor det bød seg anledninger. 1. Trondhjems tropp assisterte allerede i 1911 under verdensmesterskapet på skøyter. Guttene var stillet til disposisjon for "løpende forretninger" for pressens menn. De hadde som ”uniform” en rundtrøye med et norsk våpen på, og en avis forteller at "de ordrer guttene fikk, mottok de med lysende øyne og de utførte dem præcist." En av guttene var betrodd å ta vare på den russiske løper Strunikoffs pels mens han kjempet om tiendedelssekundene på banen. Det var vel noe til minne for gutten.

I 1912 var 10 gutter, deriblandt patruljefører Johs. A. Jacobsen, Per Vinje, Viggo Krag-Rønne og Olaf Sollie – alle fra Løve- med i en norsk representasjonstropp til en større speidersamling i Stockholm, samtidig med at Olympiaden ble arrangert. Den norske øverste leder var davaarende premierløitnant N. R. Østgaard. Det var ialt 63 nordmenn i leiren som lå ved Kaknas. I juli 1913 var det 6 gutter fra Trondhjem som deltok i en større leirmanøver ved Birmingham i Storbritannia, og Trondhjems Speiderkorps kan også notere at det var med på en leir ved Bergen med 20 gutter.

Mer om

Les mer om speidingen i Trøndelag fylke Trøndelag fylkesvåpen.png

1949-Speiderguttboka-NSF-s358 - Zoolog 1.jpg Tidlige spor av speidergutter Speiderkorps.jpg Norske Gutters Speiderkorps Lilje.JPG Norsk Speidergutt-Forbund Dikter-aktivitetsmerke-Merkeboka 1986-KFUM.jpg Speidingens skrevne og visuelle kilder

Lenker

Referanser

  1. Finnes hos / opplysninger fra arkivet til Trøndelag krets av Norges speiderforbund