Han som gav oss speidersaken

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

Han som gav oss speidersaken

Forsiden av jubileumsboken Femti år for norske gutter - 50 års jubileumsberetning i 1961.
En av B-Ps mange illustrasjoner, denne i fra Valdres
Scouts of the World - Brothers Together, akvarell av B-P i boken Aids to Scoutmastership, 1919.
Forsiden på det første engelske speidermagasinet, The Scout, 18. april 1908

Kapittelet Han som gav oss speidersaken

Det var ikke spådd ved Robert Baden-Powells fødsel i London den 22. februar 1857 at han skulle bli hyldet personlig av flere hundre tusen unge mennesker, at millioner av voksne menn og kvinner skulle takke ham for et livssyn, at store statsmenn og fyrster skulle gi ham æresbevisninger - kort sagt at hele verden skulle stå i evig takknemlighetsgjeld til ham. Etter hans død skrev en av hans gamle offiserskamerater: «Vi vil aldri oppleve å se hans like». Hans mor, som ble enke da han var 4 år gammel, hadde 8 barn som skulle fram i verden, og han ble aldri ferdig med å berømme henne for hennes klokskap og gode innflytelse. Den senere verdensspeidersjef fikk videre en god oppdragelse i et sunt friluftsliv sammen med sine eldre brødre, som tidlig lærte ham ansvarets betydning. De var stadig på «oppdagelsesturer» rundt i England til fots og pr. båt (som de selv hadde laget), ja, de var sogar helt over til Norge på sine mange seilaser. Tidlig lærte han å bruke øyne og ører - å iaktta og legge sammen. Den interesse for naturens undere som hans mor lærte ham, utdypet han ved sitt personlige uteliv mens han var ved Charterhouse School i utkanten av London. Her lærte han å innrette seg primitivt. Han stelte sin egen innfangede mat ved sitt lille villmannsbål, mens han stadig måtte være våken så lærerne ikke fikk tak i ham når han var på «forbuden» sti. Her fikk han også ved en rekke leiligheter anledning til å improvisere underholdninger, noe som han drev med hele sitt liv, og han hadde fabelaktige evner som tegner.
At han kom til å få en militær karriere var nærmest en tilfeldighet. Han deltok i en uttagning for offiserer og ved prøvene ble han blant 700 deltagere innstillet som nr. 2 for kavalleriet og nr. 4 for infanteriet. Dermed var hans vei avgjort og i 1876 ble han som 19-åring sendt til India som sekondløytnant. Hans meget varierte og eventyrlige liv har han skildret i brever til sin mor i form av dagbøker. Han nevner selv at det er særlig 3 ting som gjør at han skriver dagbøker. For det første at alle nye inntrykk sitter bedre når han kan dele dem med noen. For det annet fordi han på denne måte hver dag kan ha en «samtale» med sin kjære mor, og for det tredje fordi at ledige stunder ellers lett kan friste til dårlige ting. Disse brev eller dagbøker har han senere brukt som grunnlag for de mange bøker han har skrevet. I alt har han utgitt 34 bøker, de fleste illustrert ved hans egne tegninger og akvareller. Hans militære liv førte ham rundt på mange steder og over alt viste han en våken evne til selv å se og trekke sine egne slutninger. Først i India der han opplevde sine første speidertokter. Senere mange ganger i Afrika, først med spesielt oppdrag i Natal, senere i det berømte Ashanti-felttog. Der fikk han grundig sette seg inn i pionéring. Etter denne harde tørn kom så det som han kaller sitt livs mest spennende opplevelser, Matabele-krigen. Der fikk han i høyeste grad bruk for sine evner som stifinner og sporer. Han arbeidet sammen med den kjente amerikanske speider Burnham som gav ham tilnavnet «Sherlock Holmes».
Ellers fikk han av de innfødte mange oppnavn. Først «Kantankye» (mannen med den store hatt). Men det stolteste navn var «Impeesa» (ulven som aldri sover), og dette fulgte ham i alle år. Overalt var han på ferde, helst om natten. Men hele tiden fulgte han sine egne originale idéer. Noe av det som lå ham særlig på sinne var å få innarbeidet en mer personlig kontakt med soldatene. Han ønsket at de skulle bli selvtenkende mennesker, ikke bare automatiske nummer. Han fikk dem til å lære selv å ta vare på sin egen helse, sikret bedre sanitære forhold, bedre kantineforhold, bedre bruk av fritiden. Derfor opprettet han klubber, satte i gang konkurranser og øvet dem til å stå på egne ben. Disse idéer som han litt etter litt satte i gang fikk sin fulle utfoldelse da han i 1897 som oberst kom til India og fikk sitt eget regiment. Han satte opp en hel del egenskaper som en soldat skulle ha og lot dem få et spesielt merke når de frivillig hadde avlagt disse prøver. Soldatene elsket ham for hans skværhet og hans gode omgangstone. Han var aldri redd for selv å være med å opptre ved de fester og tilstelninger han fikk i stand. Om sin soldatutdannelse skrev han en egen instruksjonsbok «Aids to Scouting».
Sitt livs store opplevelse - og det som først skulle gjøre ham berømt - fikk han i 1899, da han fikk ordre om å reise til Syd-Afrika for å delta i Boer-krigen som var på trappene. Hans oppgave var å lage to regimenter som skulle trenes og utdannes. Innen han var kommet så langt ble han imidlertid innesluttet i den lille by Mafeking. Beleirerne hadde en styrke på ca. 12.000 mann, mens Baden-Powell hadde 1.251. Fra oktober måned og til mai - i alt 217 dager - var de helt innesluttet, og hadde ikke annen forbindelse med utenverdenen enn få hemmelige depesjer som B-P klarte å få sendt ut. Foruten sine soldater skulle han skaffe det nødvendige til en befolkning på ca. 800 hvite og innfødte. Baden-Powell kaller selv hele beleiringen for bløff. Det fantes nesten ikke våpen og ammunisjon, og med maten ble det ble skrallere og skrallere. De laget seg en kanon av en gammel lokomotivpipe, «lyskastere» ved en kjeksboks, laget imaginære landminer ved hjelp av nedgravede sandposer. Og under det hele måtte Baden-Powell holde motet oppe hos den fortvilte befolkning. Hungersnøden var det verste. De måtte etter hvert slakte sine hester og bruke bokstavelig hver smitt og smule til et eller annet. Natt og dag var B-P på ferde. «Ulven som aldri sover» fikk i sannhet vise hvem han var. «Obersten er på utkikk, det er ingen fare» sa de innfødte, der de stadig så ham oppe i tårnet på det hus han bodde. Men i neste øyeblikk var han kanskje forsvunnet for å snike seg inn i fiendens linjer – på speiding. Endelig, den 17. mai, nådde unnsetningen fram, og stor var jubelen i London neste dag da meldingen nådde fram. Hele London var i kaos av begeistring. Det ble skapt et nytt uttrykk, «mafiokering». Dronning Victoria har en egen beretning om det i sin dagbok, og hun sendte straks et lykkønsknings- og takketelegram og gjorde Baden-Powell til Englands yngste general (42 år gammel).
Etter Boer-krigen fikk Baden-Powell et oppdrag av særegen karakter. Det gjaldt å få orden i Syd-Afrika. Oppgaven - som B-P selv anså som noe av det største han har hatt, var å sette opp og organisere Det afrikanske politi. Der viste han en veldig evne både til å arbeide og organisere. 10.000 mann skulle plukkes ut, læres opp, uniformeres og skaffes utstyr osv. Han samlet dem derfor i små patruljer og trenet dem til selvstendighet og ansvar. Hele dette arbeidet utførte han i løpet av 8 måneder og fikk stor ros fra høyeste hold. Og så hadde han endelig anledning til å komme hjem, i 1902, 45 år gammel, ble han utnevnt til generalinspektør for Kavaleriet, den høyeste stilling han kunne nå i sin bransje. Nå oppdaget han plutselig at han var blitt folkehelt etter sine bedrifter i Mafeking. Hundrevis av gutter og menn skrev til ham og bad om råd i sine forskjellige anliggender. Og i disse årene vokser det mer og mer fram i ham tanken å kunne gjøre noe for guttene, den oppvoksende slekt, - de som skulle bære verden videre. Ideen til speiderarbeidet bar han i seg fra sin barndoms mange opplevelser. De forskjellige historier som man etter hvert har samlet om ham, gir et bilde av en gutt som selv sørget for å få et rikt og spennende gutteliv, støttet dertil av sine brødre. Under Boer-krigen fikk han også anledning til å se at gutter kunne gjøre noe nyttig når de fikk tillit og ansvar. Hans Stabssjef, lord Cecil, opprettet nemlig et guttekorps som skulle fungere som ordonanser og lignende for dermed å frita de voksne som fullt ut trengtes til forsvaret. Hans bok «Aids to Scouting» ble brukt av forskjellige guvernanter fordi den inneholdt så mange øvelser og leker som de fant kunne brukes i deres arbeid til å trene opp guttenes observasjonsevne, selvtillit m. m. Dette gav ham den tanken at kanskje det kunne være en idé å skrive denne bok, som var for soldater, om til en mer fredelig bok - for gutter. Han skrev et par utkast som han sendte til en del fremstående folk til uttalelse.
Mange «store» menn anbefalte ham å gå videre, og så kan vi si at speiderbevegelsen ble født i august 1907 da han samlet 20 gutter på Brownsea Island ved Portsmouth i Syd-England. Guttene, som var fra de forskjelligste samfunnslag, ble satt sammen i patruljer, og hver patruljefører fikk ansvaret for disiplin og samhold, under øvelser og lek. B-P gav hver dag instruksjon, og satte i gang leker og øvelser i friluftsliv, observasjon osv. Resultatet av leiren var meget oppmuntrende, og fra januar 1908 kom boken «Scouting for boys» ut i 6 hefter med 14 dagers mellomrom. Dermed var det hele satt i gang. B-P sier selv siden at «- det var guttene selv som startet bevegelsen». Patruljer dukket opp over hele landet, brever, forespørsler og innmeldelser strømmet inn. B-P innså snart at dette som han først hadde tenkt seg som forslag til aktiviteter for andre organisasjoner, måtte samordnes og bli en helt egen bevegelse. Kort etter er da «Boy Scouts Association» et faktum. Og snøballen rullet hurtig videre. Snart finner man speidere i en rekke land. Hva var hemmeligheten? Først det at han - nasjonalhelten - startet et slikt arbeid fylt med romantikk og spenning. Dernest selve opplegget, den positive retning. Det finnes ikke noe negativt i speidingen. Det er mennesker han vil lage, ved å følge menneskeveien. Alle mennesker ønsker frihet til selv å velge hva de vil gjøre og hvordan de vil leve sitt eget liv, uten den advarende pekefinger eller du skal, og du skal ikke. Livet gir erfaringer og erfaringene lærer oss hvilke veier vi skal følge og hvilke ikke. Det er livet som straffer. Og det er nettopp denne livets erfaringsmetode som er en del av speidingen. Dyktighetsmerkene og gradene dekker opp et bord av ferdigheter. «Velg selv hva du vil ha.» Dermed fremmes initiativet.
Det geniale er videre patruljen, dette merkelige nye begrep som kom inn. Banden, gjengen har jo levet siden tidenes morgen. Og guttebanden har vært problemet, ofte vanskelig å styre. B-P tok guttebanden i det godes tjeneste. Han lot dem som før lede seg selv, ved en selvvalgt fører blant sine egne. Og han gir banden, som han kaller patruljen, høye æreslover. Resultatet var at banden istedenfor å gjøre ugagn, drog ut for å gjøre gode gjerninger. Speiderloven, ridderloven, hadde en sterk appell. Etter hvert ble det også klart at begrepet «En speider er alles venn og enhver speiders bror» førte til at speidersaken ble alle tiders fredsbevegelse. Det var et merkelig uhell at B-P ikke fikk Nobels fredspris. Allerede i 1913 samlet han gutter til en verdensleir i England. Etter første Verdenskrig fikk vi de store Jamboreer. Speidersaken er i hele sitt opplegg en sak for gutter, ledet av gutter. Det er guttens egne ønsker som teller. Gjennom den eventyrlige friluftsramme skapes handling (som man selv velger). B-P grunnet det hele på ansvar og tillit. Den gang tvilte folk sterkt på at gutter på denne måten kunne oppdra seg selv og hverandre til bedre samfunnsborgere.
Tiden har vist at det gikk an. Baden-Powells geniale idéer gikk videre. Han startet arbeidet for speiderpiker, for ulvunger (juniorarbeidet) - bygget over Kiplings «Jungelboka», og roverarbeidet (for de litt eldre guttene). Senere har gamle speidere tatt opp et fortsettelsesarbeid (St. Georgsgildene) som nå også er blitt en verdensbevegelse. Baden-Powell forlot sin militære løpebane i 1910 for helt å ta seg av sin speiderbevegelse. Han ble i 1929 adlet som Lord Baden Powell of Gilwell (Gilwell Park er stedet der han i 1921 anla en lederskole for all verdens speiderledere). Han har fått de største ordener fra en rekke land og den amerikanske Vaetelers fredspris. Han delte all ros med alle sine ledere, de mange tusen menn og kvinner som med glede gir sin fritid for at verdens ungdom skal bli trenet etter hans idéer, og føre speiderånden ut i verden. Selv hadde han bare et ønske: å gjøre andre lykkelige. «Den kongelige vei til lykke går gjennom brorskap og tjeneste for andre, sammen med naturglede og en spiss av humør,» er et av hans mange slagord. Han levde sitt liv spartansk og utførte til sin siste stund de samme ting som han foreslo andre. Han var flittig, dyktig, snarrådig, oppfinnsom, modig, standhaftig, pliktoppfyllende - og ydmyk. Sine siste år tilbrakte han i Kenya, der han fremdeles inspirerte sine folk, studerte dyreliv, skrev bøker, like til han døde i 1941, 84 år gammel.
I Westminster Abbey fikk han sin minneplate, med den enkle innskrift «Chief Scout of the World». Hans idéer lever videre og vil stadig vinne flere og flere tilhengere, som vil fortsette sin innsats i verden under hans motto: «Be Prepared», og dermed bringe arven videre.

Ukens artikkel

Han som gav oss speidersaken er presentert slik i ukens artikkel, uke 27, 2017 i Speiderhistorisk leksikon:

Uke 27, 2017

Illustrasjon av B-P

Robert Stephenson Smyth Baden-Powell var sommeren 1907 fullt opptatt med forberedelser til sin forsøksleir på Brownsea Island, noe som skulle bli starten på speidingen, som i august kan feire 110 år!

Få i Norge fikk kjennskap til B-P som Rolf Lykken og han forteller om hans liv i fortellingen "Han som gav oss speidersaken".

Les fortellingen "Han som gav oss speidersaken"

Lenker

Rolf Lykken har skrevet en del om speiding:

  • Teksten er hentet ut med Free Online OCR, [1]
Les mer:
Noen av jubileumsbøkene er lagt ut i sin helhet som pdf-fil eller lignende på ulike nettsteder. Noen viktige kapitler kan også være lagt ut i Speiderhistorisk leksikon, følg blå ledetekst.
Kanskje du har en link til din gruppe/krets jubiileumsbok? Bidra du også - etterspørr konto her

Referanser