Forskjell mellom versjoner av «Historien om 41.Oslo»

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
Linje 28: Linje 28:
 
Som troppens egentlige stiftelsesdag regnes 19. november 1928. På et troppsmøte denne dagen ble troppens aspiranter, fem i tallet, opptatt som speidere. På det samme troppsmøte ble 41. Oslo tropp opptatt i Norsk Speidergutt-Forbund av daværende kretssjef E. M. Jensen.
 
Som troppens egentlige stiftelsesdag regnes 19. november 1928. På et troppsmøte denne dagen ble troppens aspiranter, fem i tallet, opptatt som speidere. På det samme troppsmøte ble 41. Oslo tropp opptatt i Norsk Speidergutt-Forbund av daværende kretssjef E. M. Jensen.
  
Fra troppens referatprotokoll sakses følgende fra dette møtet: «Da møtet blev satt kl 1/2 7, var det fremmøtt en del innbudne honoratiores som [[E. M. Jensen|Jensen]] og [[Ragnvald Martens|Martens]]. Flaggparade blev avholdt og «Fold dig ut» blev sunget. Troppen blev så oppstilt patruljevis, og de 5 nye guttene kom etter hvert inn og avla løftet for Jensen.
+
Fra troppens referatprotokoll sakses følgende fra dette møtet:  
  
Jensen gikk derpå over til å innsette Vins som troppsfører. I den anledning roste han Vins slik at Vins hele tiden hårdnakket stirret på sine sko.» At troppen var vel fundert, ser en klart av status ved årsskiftet 1928/29. På dette tidspunkt besto troppen av tre patruljer med til sammen 28 medlemmer. Den nye patruljen, Ørn, fikk som sin første patruljefører stud. jur. [[Christian Hartmann]]. Av troppens medlemmer hadde 3 stk. 1. graden og 19 hadde 2. graden. 7 stykker hadde 6-, 5 stykker 12- og 2 stykker hadde 18-merker snor. 13 gutter hadde førstehjelpsmerket.  
+
«Da møtet blev satt kl 1/2 7, var det fremmøtt en del innbudne honoratiores som [[E. M. Jensen|Jensen]] og [[Ragnvald Martens|Martens]]. Flaggparade blev avholdt og «Fold dig ut» blev sunget. Troppen blev så oppstilt patruljevis, og de 5 nye guttene kom etter hvert inn og avla løftet for Jensen.
 +
 
 +
Jensen gikk derpå over til å innsette Vins som troppsfører. I den anledning roste han Vins slik at Vins hele tiden hårdnakket stirret på sine sko.»  
 +
 
 +
At troppen var vel fundert, ser en klart av status ved årsskiftet 1928/29. På dette tidspunkt besto troppen av tre patruljer med til sammen 28 medlemmer. Den nye patruljen, Ørn, fikk som sin første patruljefører stud. jur. [[Christian Hartmann]]. Av troppens medlemmer hadde 3 stk. 1. graden og 19 hadde 2. graden. 7 stykker hadde 6-, 5 stykker 12- og 2 stykker hadde 18-merker snor. 13 gutter hadde førstehjelpsmerket.  
  
 
På dette tidspunkt besto troppens ledelse av [[Vincents Bull]] som troppsleder og [[Finn Gossner]] som assistent. Av referatprotokollen fra denne første tiden fremgår det at det var en jevnlig aktivitet i patruljene og troppen.  
 
På dette tidspunkt besto troppens ledelse av [[Vincents Bull]] som troppsleder og [[Finn Gossner]] som assistent. Av referatprotokollen fra denne første tiden fremgår det at det var en jevnlig aktivitet i patruljene og troppen.  
Linje 40: Linje 44:
 
Medlemstallet økte, og Elgpatruljen så dagens lys. [[Borgar Holte]] ble troppsassistent, mens [[Wilhelm Edvardsen]] mot slutten av året trakk seg tilbake for å hjelpe til med å starte [[1. Blindern]].  
 
Medlemstallet økte, og Elgpatruljen så dagens lys. [[Borgar Holte]] ble troppsassistent, mens [[Wilhelm Edvardsen]] mot slutten av året trakk seg tilbake for å hjelpe til med å starte [[1. Blindern]].  
  
 +
 +
===Første sommertur===
 
Troppen deltok med stor iver i feiringen av St. Georgsdagen, og hadde allerede sommeren [[1929]] sin første sommertur. Denne gikk fra Skansebakken i Sørkedalen, over Heggeliseter, Stubdal, Åsa, Hønefoss, Sokna frem til Krøderen og opp på Høgevarde og videre til Gulsvik.  
 
Troppen deltok med stor iver i feiringen av St. Georgsdagen, og hadde allerede sommeren [[1929]] sin første sommertur. Denne gikk fra Skansebakken i Sørkedalen, over Heggeliseter, Stubdal, Åsa, Hønefoss, Sokna frem til Krøderen og opp på Høgevarde og videre til Gulsvik.  
  
Linje 96: Linje 102:
 
Troppens vel bevarte arkiv vitner om stor og jevn aktivitet i året 1933. Møter og konkurranser gikk av stabelen på løpende bånd, noe årsmeldingen for året tyder på. Ved utgangen av året hadde troppens 30 aktive medlemmer fordelt på patruljene Bjørn, Oter, Jerv og Ørn avholdt 128 patruljemøter, 32 turer, 7 troppsmøter og 12 førerråd. Det ble tatt 88 merker, og 3 av guttene hadde 1.-graden. Den samme årsrapporten forteller at troppens kontantbeholdning ved årets slutt var kr 62,05.
 
Troppens vel bevarte arkiv vitner om stor og jevn aktivitet i året 1933. Møter og konkurranser gikk av stabelen på løpende bånd, noe årsmeldingen for året tyder på. Ved utgangen av året hadde troppens 30 aktive medlemmer fordelt på patruljene Bjørn, Oter, Jerv og Ørn avholdt 128 patruljemøter, 32 turer, 7 troppsmøter og 12 førerråd. Det ble tatt 88 merker, og 3 av guttene hadde 1.-graden. Den samme årsrapporten forteller at troppens kontantbeholdning ved årets slutt var kr 62,05.
  
Det ble dette året arrangert kretsleir på Austraat i Sør-Trøndelag hvor 12 av troppens gutter deltok. Tre av troppens medlemmer var på langtur denne sommeren. I en gammel Austin Seven dro [[Francis Bull Enger]], [[Oskar Halvorsen]] og [[Fredrik Lorentzen-Styr]] gjennom hele Europa via Paris til en [[3rd World Jamboree|Jamboree i Ungarn]].
+
Det ble dette året arrangert kretsleir på Austraat i Sør-Trøndelag hvor 12 av troppens gutter deltok. Tre av troppens medlemmer var på langtur denne sommeren. I en gammel Austin Seven dro [[Francis Bull Enger]], [[Oskar Halvorsen]] og [[Fredrik Lorentzen-Styr]] gjennom hele Europa via Paris til [[3rd World Scout Jamboree|Jamboreen i Ungarn]].
  
 
Søndag [[19. november]] dette året rundet troppen sin første milepæl. 5-årsdagen ble behørig feiret med gudstjeneste i Uranienborg kirke og deretter stor fest i menighetshuset med over 100 til stede. Blant gjestene var også speidersjefen.  
 
Søndag [[19. november]] dette året rundet troppen sin første milepæl. 5-årsdagen ble behørig feiret med gudstjeneste i Uranienborg kirke og deretter stor fest i menighetshuset med over 100 til stede. Blant gjestene var også speidersjefen.  
Linje 102: Linje 108:
 
I årene som fulgte, gikk arbeidet sin jevne og støe gang, og det er vanskelig å få plass for alle begivenhetene som det kunne være verd å nevne. Speideråret blir fylt med faste ingredienser som patrulje- og troppsmøter, skirenn og vinterkonkurranser, St. Georgsfeiring og årsfest. Vinterkonkurransene besto av øvelser som bivuakbygging, båltenning med koking ute i sneen, meldetjeneste, bygging av skikjelke og førstehjelp. Troppsmøtene besto av avis og referat, instruksjon og altmuligmannsoppgaver, sketsjer, sang og musikk, resultat fra konkurranser og øvelser.
 
I årene som fulgte, gikk arbeidet sin jevne og støe gang, og det er vanskelig å få plass for alle begivenhetene som det kunne være verd å nevne. Speideråret blir fylt med faste ingredienser som patrulje- og troppsmøter, skirenn og vinterkonkurranser, St. Georgsfeiring og årsfest. Vinterkonkurransene besto av øvelser som bivuakbygging, båltenning med koking ute i sneen, meldetjeneste, bygging av skikjelke og førstehjelp. Troppsmøtene besto av avis og referat, instruksjon og altmuligmannsoppgaver, sketsjer, sang og musikk, resultat fra konkurranser og øvelser.
  
 +
===Troppens drift===
 
Men hvor foregikk speiderarbeidet først og fremst? Jo, på patruljemøtene ute og inne. Det var og er først og fremst her guttene blir sveiset sammen som gode kamerater. Det er trening til annengraden, til merkene – hva de nå heter: leir, brannmann, førstehjelp, ordonans, astronom, dyrebeskyttelse, samle, verdensbrorskap, tolk osv., og ikke minst til førstegraden som jo noen er så dyktige at de klarer i sin speidertid. Videre til alle de fredfulle, men allikevel harde konkurransene med de andre patruljene.  
 
Men hvor foregikk speiderarbeidet først og fremst? Jo, på patruljemøtene ute og inne. Det var og er først og fremst her guttene blir sveiset sammen som gode kamerater. Det er trening til annengraden, til merkene – hva de nå heter: leir, brannmann, førstehjelp, ordonans, astronom, dyrebeskyttelse, samle, verdensbrorskap, tolk osv., og ikke minst til førstegraden som jo noen er så dyktige at de klarer i sin speidertid. Videre til alle de fredfulle, men allikevel harde konkurransene med de andre patruljene.  
  
 
Vil en til topps, gjelder det at organisasjonstalentet og utstyret er i orden. Hver gutt må kunne sin jobb. Utdannelsen av patruljeførere kommer i skikkelig gjenge, og er et meget viktig ledd i troppens arbeid. Den foregikk for det meste på førerrådene og på turer sammen med patruljeførerne.
 
Vil en til topps, gjelder det at organisasjonstalentet og utstyret er i orden. Hver gutt må kunne sin jobb. Utdannelsen av patruljeførere kommer i skikkelig gjenge, og er et meget viktig ledd i troppens arbeid. Den foregikk for det meste på førerrådene og på turer sammen med patruljeførerne.
 +
 
Førerpatruljen har forøvrig sitt eget navn, Uglepatruljen. Hvert år omkring St. Georgsdagen tok troppen inn nye rekrutter. Tilslutningen til aspirantkullene var alltid mer enn stor nok. Det var en fra troppsledelsen som sto for ledelsen, de fikk da den første føling med de guttene som de skulle arbeide med i årene fremover. Ledelsen av aspirantene har alltid vært noe av det rikeste for lederen, her fikk han gutta ferske og fulle av forventninger.
 
Førerpatruljen har forøvrig sitt eget navn, Uglepatruljen. Hvert år omkring St. Georgsdagen tok troppen inn nye rekrutter. Tilslutningen til aspirantkullene var alltid mer enn stor nok. Det var en fra troppsledelsen som sto for ledelsen, de fikk da den første føling med de guttene som de skulle arbeide med i årene fremover. Ledelsen av aspirantene har alltid vært noe av det rikeste for lederen, her fikk han gutta ferske og fulle av forventninger.
  
 
Et motto for året var det vanlig at troppen hadde. Det ga inspirasjon og økte farten fremover. Et av dem som er vist til venstre. Dette har blitt motto for speiding i 41. Oslo – og dermed også for hver enkelt gutt som har gått gjennom rekkene. På en årsfest ble det fremført en sketsj som helt og holdent var bygget over mottoet.
 
Et motto for året var det vanlig at troppen hadde. Det ga inspirasjon og økte farten fremover. Et av dem som er vist til venstre. Dette har blitt motto for speiding i 41. Oslo – og dermed også for hver enkelt gutt som har gått gjennom rekkene. På en årsfest ble det fremført en sketsj som helt og holdent var bygget over mottoet.
  
 +
===Foreldrearbeid===
 
Kontakten med foreldrene ble stadig bedre. Troppen hadde således i 1934 sitt første foreldremøte, hvor 120 personer var til stede. Det var her korte innlegg om foreldrene og troppslederen, om hjemmet, skolen og troppen, om turlivet, roverarbeidet og økonomien. I den etterfølgende diskusjonen var det særlig turlivet som var gjenstand for oppmerksomheten.  
 
Kontakten med foreldrene ble stadig bedre. Troppen hadde således i 1934 sitt første foreldremøte, hvor 120 personer var til stede. Det var her korte innlegg om foreldrene og troppslederen, om hjemmet, skolen og troppen, om turlivet, roverarbeidet og økonomien. I den etterfølgende diskusjonen var det særlig turlivet som var gjenstand for oppmerksomheten.  
  
Linje 125: Linje 134:
  
 
===Titten anskaffes===
 
===Titten anskaffes===
Våren 1937 ble troppens første store lotteri satt i sving. Gutta trålet menigheten en dag, ellers ble nok de fleste loddene solgt til familie, venner og bekjente. De flotteste gevinstene var en sykkel og en radio, og lotteriet innbrakte ca. kr 1100 til en alltid trengende troppskasse. [[1. juni]] [[1937]] ble så Titten kjøpt. Sommeren og høsten ble benyttet til innredningsarbeider som roverne sto for, og 3. oktober samme høst ble hytta offisielt innviet.  
+
Våren 1937 ble troppens første store lotteri satt i sving. Gutta trålet menigheten en dag, ellers ble nok de fleste loddene solgt til familie, venner og bekjente. De flotteste gevinstene var en sykkel og en radio, og lotteriet innbrakte ca. kr 1100 til en alltid trengende troppskasse. [[1. juni]] [[1937]] ble så [[Titten]] kjøpt. Sommeren og høsten ble benyttet til innredningsarbeider som roverne sto for, og 3. oktober samme høst ble hytta offisielt innviet.  
  
 
Det er ikke mange høst-, vinter- og vårhelger hytta ikke har vært benyttet. Årets høydepunkt ved siden av å få egen hytte, var for mange sommerturen – «Telemark rundt». 18 gutter dro opp Bandakkanalen fra Skien til Dalen, videre til Totak, Rauland, Mosdammen, Rjukan og tilbake til Oslo for den nette sum av kr 32. Fem gutter, nemlig Knut Motzfeldt, Morits Skaugen, Birger Gilbert, Gert Deetjen og Frithjof Neslein, hadde en ikke mindre fin tur til Jamboreen i Holland.
 
Det er ikke mange høst-, vinter- og vårhelger hytta ikke har vært benyttet. Årets høydepunkt ved siden av å få egen hytte, var for mange sommerturen – «Telemark rundt». 18 gutter dro opp Bandakkanalen fra Skien til Dalen, videre til Totak, Rauland, Mosdammen, Rjukan og tilbake til Oslo for den nette sum av kr 32. Fem gutter, nemlig Knut Motzfeldt, Morits Skaugen, Birger Gilbert, Gert Deetjen og Frithjof Neslein, hadde en ikke mindre fin tur til Jamboreen i Holland.
Linje 136: Linje 145:
  
 
En speider lærer mange ting, speiderliv er ingen spøk, han må jo kunne ta no’n sting, hvis bukseknappen røk, slå i en spiker hist og her, koke kaffe når på tur han er, tenne ild, få den til så den hurtig koke vil.
 
En speider lærer mange ting, speiderliv er ingen spøk, han må jo kunne ta no’n sting, hvis bukseknappen røk, slå i en spiker hist og her, koke kaffe når på tur han er, tenne ild, få den til så den hurtig koke vil.
 +
  
 
Ref.:
 
Ref.:
Linje 142: Linje 152:
 
Et ganske godt seniorsamarbeid var også i gang en tid, men ble ødelagt av kommende uhyggelige hendelser.
 
Et ganske godt seniorsamarbeid var også i gang en tid, men ble ødelagt av kommende uhyggelige hendelser.
 
Juleferien ble godt utnyttet etter at Titten var kommet inn i troppens liv. Patruljene disponerte hytta og hadde herlige, men ofte kalde skiturer i Lommedalen.  
 
Juleferien ble godt utnyttet etter at Titten var kommet inn i troppens liv. Patruljene disponerte hytta og hadde herlige, men ofte kalde skiturer i Lommedalen.  
 +
 +
 +
===I skyggen av krigen ===
  
 
Søndag [[14. januar]] [[1940]] ble juletrefesten litt annerledes enn ellers. Pikespeiderne, [[43. Oslo]] og våre speidere arrangerte festen sammen, og inntekten, kr 225, gikk til Finlandshjelpen. Skyggene var begynt å vise seg, men ingen visste heldigvis hva som ville komme.  
 
Søndag [[14. januar]] [[1940]] ble juletrefesten litt annerledes enn ellers. Pikespeiderne, [[43. Oslo]] og våre speidere arrangerte festen sammen, og inntekten, kr 225, gikk til Finlandshjelpen. Skyggene var begynt å vise seg, men ingen visste heldigvis hva som ville komme.  
Linje 157: Linje 170:
 
Titten ble i julen tradisjonen tro benyttet av gutta, og under mottoet: Ekte speider – ekte nordmann gikk en så inn i det begivenhetsrike, og for speidingen så sørgelige år 1941.
 
Titten ble i julen tradisjonen tro benyttet av gutta, og under mottoet: Ekte speider – ekte nordmann gikk en så inn i det begivenhetsrike, og for speidingen så sørgelige år 1941.
  
Robert Baden Powell – speidersakens far – døde i sitt hjem i Nairobi i Kenya. Den 22. februar 1941 ble det holdt et stort minnemøte til ære for ham. I en stor femkantturnering mellom de fem største byer i Norge, seiret roverlaget og «Fremmedlegionen» (se annet sted i beretningen) ble nr. 2. Hele våren ble det arrangert et stort patruljeførerkurs, og det ble igjen utkjempet bandykamp mot 43. Oslo, denne gang på Frognerkilen. Tapet ble denne gang begrenset til 3-8!  
+
[[Lord Baden-Powell|Robert Baden Powell]] – speidersakens far – døde i sitt hjem i Nairobi i Kenya. Den [[22. februar]] [[1941]] ble det holdt et stort minnemøte til ære for ham. I en stor femkantturnering mellom de fem største byer i Norge, seiret roverlaget og «Fremmedlegionen» (se annet sted i beretningen) ble nr. 2. Hele våren ble det arrangert et stort patruljeførerkurs, og det ble igjen utkjempet bandykamp mot 43. Oslo, denne gang på Frognerkilen. Tapet ble denne gang begrenset til 3-8!  
  
 
På vårparten 1941 kom også ulvearbeidet i gang i 41. [[Elsa Bergum]] og [[Sigrid Strand]] tok så smått til, men dette fikk en brå stopp i og med «oppløsningen» av speiderarbeidet i september. Blant ulvungeaspirantene var også brødrene [[Ove Lange|Ove]] og [[Christian Lange]]. Ove finner en igjen senere som mangeårig troppsleder. Sommerens tur gikk på sykkel til Veme–Sokna–Krøderen–Sigdal–Eggedal. Her lå de 22 gutta i leir i fire dager hvoretter det var tre dagers fottur til Høgevarde. Turens varighet var 12 dager, kostnadene pr. gutt var kr 28. Høstens arbeid var nettopp kommet i gang da vi fikk kunngjøringen fra Oslo politimester (se boks).
 
På vårparten 1941 kom også ulvearbeidet i gang i 41. [[Elsa Bergum]] og [[Sigrid Strand]] tok så smått til, men dette fikk en brå stopp i og med «oppløsningen» av speiderarbeidet i september. Blant ulvungeaspirantene var også brødrene [[Ove Lange|Ove]] og [[Christian Lange]]. Ove finner en igjen senere som mangeårig troppsleder. Sommerens tur gikk på sykkel til Veme–Sokna–Krøderen–Sigdal–Eggedal. Her lå de 22 gutta i leir i fire dager hvoretter det var tre dagers fottur til Høgevarde. Turens varighet var 12 dager, kostnadene pr. gutt var kr 28. Høstens arbeid var nettopp kommet i gang da vi fikk kunngjøringen fra Oslo politimester (se boks).
Linje 188: Linje 201:
 
Krigen tok omsider slutt, og Norsk Speidergutt-Forbund var den første organisasjon i landet som kom i arbeid.  
 
Krigen tok omsider slutt, og Norsk Speidergutt-Forbund var den første organisasjon i landet som kom i arbeid.  
  
[[9. mai]] [[1945]] inntok Oslo-pressen et opprop fra NSF om at speiderarbeidet var gjenopptatt. 41. hadde imidlertid tatt Titten i besittelse igjen allerede 8. mai. Aktiviteten i de første fredsdagene var meget stor.  
+
[[9. mai]] [[1945]] inntok Oslo-pressen et opprop fra NSF om at speiderarbeidet var gjenopptatt. 41. hadde imidlertid tatt [[Titten]] i besittelse igjen allerede 8. mai. Aktiviteten i de første fredsdagene var meget stor.  
 
Ved siden av selve reorganiseringen av gruppen var det også en del fellesarrangementer.  
 
Ved siden av selve reorganiseringen av gruppen var det også en del fellesarrangementer.  
  
Linje 195: Linje 208:
 
«Det har vært en vidunderlig rik og festlig tid, en eneste stor brusende symfoni av glede og takknemlighet. Og noe av det festligste av alt var å se norske speidergutter i uniform igjen, med lua på snei og buksekanten over knærne.»  
 
«Det har vært en vidunderlig rik og festlig tid, en eneste stor brusende symfoni av glede og takknemlighet. Og noe av det festligste av alt var å se norske speidergutter i uniform igjen, med lua på snei og buksekanten over knærne.»  
  
 +
===Ny organisering===
 
Speiderarbeidet i Norge ble delvis reorganisert i 1945 i den forstand at ulveflokk og roverlag ble godtatt som egne enheter og sidestilt med troppen. Begrepet gruppe, som omfatter flokk, tropp og lag samlet, ble også innført. Når vi tidligere i denne beretningen har brukt betegnelsen «gruppe» har det altså vært en aldri så liten tilsnikelse. 41. var tidlig ute med å starte ulveflokk. Vi hadde jo såvidt begynt i 1939, men i juni 1945 ble flokken startet etter dagens mønster, og [[Elsa Bergum]] var lederen de første årene. Roverlag fikk vi derimot ikke satt i gang med på forskriftsmessig vis, til tross for de gode erfaringene vi hadde med roverpatrulje før krigen. Det var jo disse guttene som bl.a. skaffet oss Titten i 1937.
 
Speiderarbeidet i Norge ble delvis reorganisert i 1945 i den forstand at ulveflokk og roverlag ble godtatt som egne enheter og sidestilt med troppen. Begrepet gruppe, som omfatter flokk, tropp og lag samlet, ble også innført. Når vi tidligere i denne beretningen har brukt betegnelsen «gruppe» har det altså vært en aldri så liten tilsnikelse. 41. var tidlig ute med å starte ulveflokk. Vi hadde jo såvidt begynt i 1939, men i juni 1945 ble flokken startet etter dagens mønster, og [[Elsa Bergum]] var lederen de første årene. Roverlag fikk vi derimot ikke satt i gang med på forskriftsmessig vis, til tross for de gode erfaringene vi hadde med roverpatrulje før krigen. Det var jo disse guttene som bl.a. skaffet oss Titten i 1937.
  
Linje 206: Linje 220:
 
41. Oslo var en av de heldigere gruppene i så måte, vi hadde fått tilbake hytta vår, Titten, og den var brakt tilbake i god stand. Til tross for vedfyring, matlaging på primus og parafinlykter, ble hytta brukt nesten hver eneste helg, og ofte i påske-, sommer- og juleferiene. Hyttebøkene for denne perioden viser at dette var et stort Eldorado for både speidere og ulvunger.  
 
41. Oslo var en av de heldigere gruppene i så måte, vi hadde fått tilbake hytta vår, Titten, og den var brakt tilbake i god stand. Til tross for vedfyring, matlaging på primus og parafinlykter, ble hytta brukt nesten hver eneste helg, og ofte i påske-, sommer- og juleferiene. Hyttebøkene for denne perioden viser at dette var et stort Eldorado for både speidere og ulvunger.  
  
I 1948 ble speiderhuset på Vestgrensa innviet, og plutselig hadde 41. Oslo speidergruppe både hus og hytte. Nå kunne flokk-, tropps-, ugle- og patruljemøter holdes i egne lokaler. Samtidig lå huset slik til at det var gode muligheter for uteaktiviteter, som livlinekasting, signalering, konkurranser og leirbålskvelder. Alle guttene hadde et møtested hvor de var kjente og følte seg hjemme.  
+
I 1948 ble [[Vestgrensa speiderhus|speiderhuset på Vestgrensa]] innviet, og plutselig hadde 41. Oslo speidergruppe både hus og hytte. Nå kunne flokk-, tropps-, ugle- og patruljemøter holdes i egne lokaler. Samtidig lå huset slik til at det var gode muligheter for uteaktiviteter, som livlinekasting, signalering, konkurranser og leirbålskvelder. Alle guttene hadde et møtested hvor de var kjente og følte seg hjemme.  
  
 
I troppen var det tre til fire fulle patruljer under dyktig og inspirerende ledelse av [[Olaf Petter Lindvig]]. Til hjelp hadde han fått med seg [[Bjørn Johansen]], og noe senere kom også [[Frithjof Neslein]] og [[Ove Lange]] med i arbeidet i troppen. Det er disse fire som etter krigen danner den unge og livskraftige ryggraden i gruppen. Sammen med en av stifterne, [[Wilhelm Edvardsen]] som gruppeleder, tok de opp arven og brakte gruppen et godt skritt videre fremover.  
 
I troppen var det tre til fire fulle patruljer under dyktig og inspirerende ledelse av [[Olaf Petter Lindvig]]. Til hjelp hadde han fått med seg [[Bjørn Johansen]], og noe senere kom også [[Frithjof Neslein]] og [[Ove Lange]] med i arbeidet i troppen. Det er disse fire som etter krigen danner den unge og livskraftige ryggraden i gruppen. Sammen med en av stifterne, [[Wilhelm Edvardsen]] som gruppeleder, tok de opp arven og brakte gruppen et godt skritt videre fremover.  

Revisjonen fra 17. nov. 2011 kl. 18:31

Longship Group 41. Oslo Ullevål
Longshipmerke2007 outline.png
Stiftet: 19. november 1928 (95 år)
Krets: Oslospeiderne
Forbund: Norges speiderforbund
Fylke: [1] Oslo kommunevåpen.png Oslo
Hovedside for gruppen


Dette er historien om 41. Oslo fra gruppen ble stiftet i 1928 frem til gruppen slo seg sammen med 9th Wallington i 1973. En del av hele historien til Longship Group 41. Oslo Ullevål.

* Historien om 41.Oslo – 1928 - 1973
* Historien om Longship Group 41. Oslo – 1973 - 1984
* Historien om Longhip Group 41. Oslo Ullevål – 1984 til i dag


1928 - 1930: 41. Oslo ser dagens lys

På slutten av 20-tallet i Oslo eksisterte det flere store tropper. En av disse var 9. Oslo. I løpet av vinteren og våren 1928 gikk troppsassistenten, stud. theol. Vincents Bull, og et par patruljeførere og drøftet mulighetene for å danne en egen speidertropp med utgangspunkt i 9. Oslo. Planene tok form og ble forelagt troppens leder, malermester E. M. Jensen. Han ga sin tillatelse til at to patruljer, Jerv og Oter, skulle danne grunnstammen i den nye troppen.

Meldingen fra Speideren nr 8 i 1928 om at 41. Oslo var opprettet.

Den 30. august 1928 ble det sammenkalt til et møte i Norges Kristelige Ungdomsforbund hvor planen ble drøftet for alvor og satt ut i livet. Dermed var 41. Oslo Speidergruppe konstituert. Troppens førerråd og ledelse i denne første tiden besto av:

Som en ser, fikk troppen en solid ledelse helt fra starten, og kom til å bestå av to fullt utbygde patruljer. Utover høsten kom arbeidet godt i gang i troppen og patruljene, og som møtelokaler ble lokalene til Norges Kristelige Ungdomsforbund i Universitetsgaten 20 benyttet.

På en avskjedsfest som 9. Oslo holdt for den nystartede troppen, fikk den sitt eget flagg som en gave fra malermester E. M. Jensen, og som takk ble et bilde av troppen ved starten overrakt Jensen. Litt senere fikk troppen også lilje til flaggstangen av foreldrene.

Som troppens egentlige stiftelsesdag regnes 19. november 1928. På et troppsmøte denne dagen ble troppens aspiranter, fem i tallet, opptatt som speidere. På det samme troppsmøte ble 41. Oslo tropp opptatt i Norsk Speidergutt-Forbund av daværende kretssjef E. M. Jensen.

Fra troppens referatprotokoll sakses følgende fra dette møtet:

«Da møtet blev satt kl 1/2 7, var det fremmøtt en del innbudne honoratiores som Jensen og Martens. Flaggparade blev avholdt og «Fold dig ut» blev sunget. Troppen blev så oppstilt patruljevis, og de 5 nye guttene kom etter hvert inn og avla løftet for Jensen.

Jensen gikk derpå over til å innsette Vins som troppsfører. I den anledning roste han Vins slik at Vins hele tiden hårdnakket stirret på sine sko.»

At troppen var vel fundert, ser en klart av status ved årsskiftet 1928/29. På dette tidspunkt besto troppen av tre patruljer med til sammen 28 medlemmer. Den nye patruljen, Ørn, fikk som sin første patruljefører stud. jur. Christian Hartmann. Av troppens medlemmer hadde 3 stk. 1. graden og 19 hadde 2. graden. 7 stykker hadde 6-, 5 stykker 12- og 2 stykker hadde 18-merker snor. 13 gutter hadde førstehjelpsmerket.

På dette tidspunkt besto troppens ledelse av Vincents Bull som troppsleder og Finn Gossner som assistent. Av referatprotokollen fra denne første tiden fremgår det at det var en jevnlig aktivitet i patruljene og troppen.

Troppsmøter og førerråd ble avholdt hver måned med sitt faste innhold. Troppsmøtene besto som regel av flaggparade, konkurranser og opplesing av en avis med blandet innhold. Videre var det instruksjon og sang. På et møte ble det utdelt to ståltråder som det skulle lages noe nyttig av, og om resultatet star det å lese i protokollen: «En skulle lage en kleshenger, men den var bare for fine damekjoler tror jeg for mer enn et par gram bar den nok ikke, og én lagde et uhyre stekespidd som han kalte gaffel.»

Medlemstallet økte, og Elgpatruljen så dagens lys. Borgar Holte ble troppsassistent, mens Wilhelm Edvardsen mot slutten av året trakk seg tilbake for å hjelpe til med å starte 1. Blindern.


Første sommertur

Troppen deltok med stor iver i feiringen av St. Georgsdagen, og hadde allerede sommeren 1929 sin første sommertur. Denne gikk fra Skansebakken i Sørkedalen, over Heggeliseter, Stubdal, Åsa, Hønefoss, Sokna frem til Krøderen og opp på Høgevarde og videre til Gulsvik.

10 gutter travet hele veien, det var ikke snakk om rutebil den gangen. Turen som ifølge referatet kostet den nette sum av kroner 32, bød på marsj gjennom fint terreng i regn og solskinn. Leirbål var det hver kveld med underholdning. Turens referent Andreas Schanke skriver følgende om den dagen de ankom Sokna:

«Neste dag kom vi nokså tidlig avsted, og efter et par timers forløp kom en bil hvis innhold kjente Theodor og hans intelligente bror. De tok med seg Finn som hadde vont i foten, og nesten alle sekkene så nu gikk marsjen lett.»

Turen var meget vellykket, og bidro som alle senere sommerturer, til å sveise guttene bedre sammen.

Den 7. desember 1929 ble troppens første årsfest avholdt i lokalene i Universitetsgaten 20. Det var lagt opp til et stort program på denne store dagen, og spenningen var stor hos ledere og gutter.

«Begivenheten blev avventet med stor spenning. Det var jo første gang vi skulde arrangere en så stor fest. Det var adgang for foreldre, og de hadde møtt tallrikt frem, hvilket gjorde sitt til å få financene til å balancere.»

En vellykket fest etter referentens mening, og særlig var han imponert over det som skjedde under serveringen, for han refererer som følger:

«Så kom det store måltid – men her vil jeg bemerke en ting. Guttene stormet ikke frem til bordene og maten, de ventet rolig til alle de andre hadde satt sig – og under måltidet forholdt de sig ganske stille – dette var så ulikt speidergutter flest så jeg tillot mig å bemerke det.»

I tillegg var det underholdning av troppens orkester og opptagelse av ni nye gutter for de over 80 fremmøtte foreldre.

På denne årsfesten ble troppens banner innviet, et banner som var forært av en av foreldrene. Helt fra starten av forsøkte troppens ledelse å knytte båndet mellom troppen og hjemmene. Og stort sett har denne kontakten holdt seg godt gjennom alle år.

1930–1935: Opp og frem

Høsten 1930 ble det igjen lederskifte, idet troppslederen på grunn av sykdom måtte trekke seg tilbake. Wilhelm Edvardsen kom tilbake til 41. og overtok ledelsen med Finn Gossner og Borgar Holte som assistenter. Den største begivenheten dette året var utvilsomt at troppen fikk eget patruljelokale i fru Engers gård i Chr. 4des gate 15. En loftsbod ble satt i stand, og i flere år hadde fru Enger daglig speidergutter travende opp og ned gjennom sin leilighet for å komme til patruljemøter.

Det var en stor begivenhet å få eget patruljelokale, og arbeidet tok seg veldig opp. Særlig var Ørnepatruljen bestandig stolt i denne tiden, da en stor og flott Ørn prydet veggen i lokalet. Orkesteret var også i livlig aktivitet. Foruten på egne fester spilte de også på Sophies Minde og i Oslo Sjømannsmisjon.

Dette året gikk sommerturen gjennom Telemark og Setesdal til Kristiansand, og de 23 som var med glemmer sikkert ikke marsjen nedover Setesdalen med trommeslager og troppens banner, alt for salt havregrøt og «bårebærernes klagesang». På årsfesten ble fru Sussi Enger utnevnt til troppens første æresmedlem. 125 foreldre var tilstede, og mange vil sikkert fra denne festen huske oppførelsen av grosserer Ohizens store juleselskap.

Opp til Uranienborg menighetshus

1931 ble for troppen et ganske begivenhetsrikt år. Det ble nemlig ført forhandlinger mellom sokneprest Lexow-Breck i Uranienborg menighet, ungdomsforeningen «Vår» samme sted og 41. Oslo Speidertropp. Det hadde oppstått visse vanskelig­heter i forbindelse med møtelokalene i Universitetsgaten 20, og troppen ønsket å bli tilknyttet en av byens menigheter. Forhandlingene resulterte i at 41. ble mottatt med åpne armer i Uranienborg menighet, og som en selvstendig underavdeling av ungdoms­foreningen.

Vi fikk tilhold i det nye menighetshuset i Daas gate, først for troppsmøter og senere fikk vi også et lite, men godt patruljelokale. Uten å ta munnen for full, kan en si at dette var opptakten og grunnlaget for en av de rikeste tider i 41. Oslos historie.

Helt til oppløsningen av Norsk Speidergutt-Forbund i 1941 hadde troppen tilhold her, så kontakten og samarbeidet med menighetens prester, Lexow-Breck og Tybring med klokker Fagereng, med fru Kinn i menighetshuset og med ungdomsforeningen «Vår» var alltid det beste.

«Kontortiden» som lenge var en fast institusjon i troppens liv, ble til på denne tid. På en bestemt dag i uken traff en troppens ledelse i patruljelokalet for sensur av merke eller annet som den enkelte gutt eller mor og far ville snakke med dem om.

Troppens orden «Silverstjernen» ble innstiftet og utdelt til to av patruljeførerne som hadde gjort seg særlig fortjent til en utmerkelse, nemlig Oskar Halvorsen og Fredrik Lorentzen-Styr. I kretsens første orienteringsløp for rovere seiret troppsføreren.

Hjelpetroppen i Nordmarka ble startet, og seks av troppens speidere deltok gjennom hele skisesongen. Flere benbrudd ble tatt vare på, og pasienter ble trukket av guttene på Skiforeningens kjelker, blant annet en fra Kobberhaugtjern til Svartor og derfra videre med slede til Sørkedalen. Litt av en jobb.

På landsleir for første gang

I 1932 deltok troppen for første gang på en landsleir. Den ble det året holdt i Mandal i nærheten av den berømte Sjøsanden. Allerede tidlig på året ble planene for deltagelsen diskutert. I løpet av våren ble det holdt spesielle instruksjoner i matlaging og leirhygiene, og det ble utskrevet egen konkurranse om den beste modell for vår kommende leirplass Så ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Hele 29 gutter deltok på en uforglemmelig leir med bl.a. et yrende badeliv.

Roverpatruljen starter

Etter hvert var det i troppen vokst opp en del eldre gutter som var blitt for gamle til å være patruljefører. Disse tok initiativet til å starte en egen rover­patrulje – den 30. januar 1932.

Wilhelm Edvardsen ble valgt til lagets første leder, og dermed var også kontakten med troppen sikret. Roverlaget som etter hvert fikk stor betydning for troppens arbeid og «velferd», besto ved starten av foruten laglederen av [[Oskar Halvorsen, Sverre Røring, Fredrik Lorentzen-Styr, Leif Hassner og Francis Bull Enger.

St. Georgsdagen hadde de nye roverne sin ilddåp som arrangør, da de helt og holdent sto for arrangementet av en fest for troppens gutter etter gudstjenesten og flaggparaden. Festen ble arrangert i troppslokalet, og av ingrediensene kan nevnes musikk av orkesteret «Storm i et vannglass», opptreden av sirkuset «Faresonen» og selvfølgelig bespisning – julekake med saft-og-vann. Finn Gossner og Borgar Holte overtok ledelsen av troppen utover høsten, og ble innsatt som ledere 19. oktober. Arbeidet med de eldre guttene ble intensivert, og 15. oktober hadde roverne opptagelse i Asker.

I og med stiftelsen av roverlaget fikk arbeidet en større bredde, og laget fikk i tiden fremover ansvaret for større og mindre arrangementer – til stor hjelp for troppsledelsen. Ved juletider satte roverne og speiderne i gang en innsamling av mat og klær til trengende i menigheten. Lille julaften ble tre familier besøkt og gaver, mat, klær og juletre levert. En masse klær ble overlatt til menighetssøsteren for videre utdeling blant trengende. Denne julegoodturn ble foretatt i flere år fremover – og skapte sikkert stor glede i mange hjem rett for jul.

På årsfesten oppførte roverne en barnekomedie – «Frk. Hansen’s Privatskole». Det var trykt program, kostymer og fine greier, og seks av roverlagets medlemmer var aktører. Oppførelsen ble så vellykket at den senere ble spilt to ganger i Logens store sal og en gang som matiné på Soria Moria kino.

Troppens vel bevarte arkiv vitner om stor og jevn aktivitet i året 1933. Møter og konkurranser gikk av stabelen på løpende bånd, noe årsmeldingen for året tyder på. Ved utgangen av året hadde troppens 30 aktive medlemmer fordelt på patruljene Bjørn, Oter, Jerv og Ørn avholdt 128 patruljemøter, 32 turer, 7 troppsmøter og 12 førerråd. Det ble tatt 88 merker, og 3 av guttene hadde 1.-graden. Den samme årsrapporten forteller at troppens kontantbeholdning ved årets slutt var kr 62,05.

Det ble dette året arrangert kretsleir på Austraat i Sør-Trøndelag hvor 12 av troppens gutter deltok. Tre av troppens medlemmer var på langtur denne sommeren. I en gammel Austin Seven dro Francis Bull Enger, Oskar Halvorsen og Fredrik Lorentzen-Styr gjennom hele Europa via Paris til Jamboreen i Ungarn.

Søndag 19. november dette året rundet troppen sin første milepæl. 5-årsdagen ble behørig feiret med gudstjeneste i Uranienborg kirke og deretter stor fest i menighetshuset med over 100 til stede. Blant gjestene var også speidersjefen.

I årene som fulgte, gikk arbeidet sin jevne og støe gang, og det er vanskelig å få plass for alle begivenhetene som det kunne være verd å nevne. Speideråret blir fylt med faste ingredienser som patrulje- og troppsmøter, skirenn og vinterkonkurranser, St. Georgsfeiring og årsfest. Vinterkonkurransene besto av øvelser som bivuakbygging, båltenning med koking ute i sneen, meldetjeneste, bygging av skikjelke og førstehjelp. Troppsmøtene besto av avis og referat, instruksjon og altmuligmannsoppgaver, sketsjer, sang og musikk, resultat fra konkurranser og øvelser.

Troppens drift

Men hvor foregikk speiderarbeidet først og fremst? Jo, på patruljemøtene ute og inne. Det var og er først og fremst her guttene blir sveiset sammen som gode kamerater. Det er trening til annengraden, til merkene – hva de nå heter: leir, brannmann, førstehjelp, ordonans, astronom, dyrebeskyttelse, samle, verdensbrorskap, tolk osv., og ikke minst til førstegraden som jo noen er så dyktige at de klarer i sin speidertid. Videre til alle de fredfulle, men allikevel harde konkurransene med de andre patruljene.

Vil en til topps, gjelder det at organisasjonstalentet og utstyret er i orden. Hver gutt må kunne sin jobb. Utdannelsen av patruljeførere kommer i skikkelig gjenge, og er et meget viktig ledd i troppens arbeid. Den foregikk for det meste på førerrådene og på turer sammen med patruljeførerne.

Førerpatruljen har forøvrig sitt eget navn, Uglepatruljen. Hvert år omkring St. Georgsdagen tok troppen inn nye rekrutter. Tilslutningen til aspirantkullene var alltid mer enn stor nok. Det var en fra troppsledelsen som sto for ledelsen, de fikk da den første føling med de guttene som de skulle arbeide med i årene fremover. Ledelsen av aspirantene har alltid vært noe av det rikeste for lederen, her fikk han gutta ferske og fulle av forventninger.

Et motto for året var det vanlig at troppen hadde. Det ga inspirasjon og økte farten fremover. Et av dem som er vist til venstre. Dette har blitt motto for speiding i 41. Oslo – og dermed også for hver enkelt gutt som har gått gjennom rekkene. På en årsfest ble det fremført en sketsj som helt og holdent var bygget over mottoet.

Foreldrearbeid

Kontakten med foreldrene ble stadig bedre. Troppen hadde således i 1934 sitt første foreldremøte, hvor 120 personer var til stede. Det var her korte innlegg om foreldrene og troppslederen, om hjemmet, skolen og troppen, om turlivet, roverarbeidet og økonomien. I den etterfølgende diskusjonen var det særlig turlivet som var gjenstand for oppmerksomheten.

I 1935 ble den første mødreforening, eller som den ble kalt, «rover-mødreforeningen», startet. Det var nemlig rovernes mødre, og etter hvert også deres fruer, som ble medlemmer her. Foreningen ble startet med det formål å støtte opp om rovernes hytteplaner. I flere år hadde troppen dratt på påsketur, og da som regel til speiderhytta i Nittedal. På disse turene var troppen sammen med nokså mange andre speidere, og det ble kanskje ikke så intimt og koselig som da guttene fikk i stand egne påsketurer.

I 1936 og 1937 dro troppen således til Kjekshus gård på Hadeland, og alle som var med på disse turene, husker nok «Smurning», og tenker tilbake på dem som noe av det som har gitt dem de rikeste minner på speiderlivet. På denne tiden kom arbeidet med å skaffe troppen en hytte så smått i gang. Det var den alltid aktive roverpartuljen som hadde fått ideen og som begynte med de forberedende arbeider.

Fra denne tiden skriver troppslederen – Finn Gossner – et sted ved slutten av et arbeidsår:

«Jeg som troppsleder føler at det ikke finnes maken til mine gutter, om det enn er ting jeg gjerne ønsket annerledes. – Men så har vi jo oppgaver for neste år også.»

1935–1941: Speidergutten blir ­speiderleder

Andreas Schanke, eller bedre kjent under navnet «Bosse» fra barnsben av, var nettopp opptatt som speider da 41. tropp ble stiftet. Nå var han blitt voksen og i forbindelse med årsfesten i 1936 overtok han ledelsen av troppen.

Av nye ting som ble innført av Andreas i troppsarbeidet bør vel først og fremst nevnes hans berømte «Tjavalakonkurranser». Overraskende kom de – til alle mulige tider – og med de mest utrolige øvelser. Et meget morsomt og vellykket påfunn, som var med og skapte liv og interesse. «Tjavala» eksisterer fortsatt som en del av troppsmøtene. I tillegg kom også morsomme byleker, en ting som ble bevart i mange år fremover.

Titten anskaffes

Våren 1937 ble troppens første store lotteri satt i sving. Gutta trålet menigheten en dag, ellers ble nok de fleste loddene solgt til familie, venner og bekjente. De flotteste gevinstene var en sykkel og en radio, og lotteriet innbrakte ca. kr 1100 til en alltid trengende troppskasse. 1. juni 1937 ble så Titten kjøpt. Sommeren og høsten ble benyttet til innredningsarbeider som roverne sto for, og 3. oktober samme høst ble hytta offisielt innviet.

Det er ikke mange høst-, vinter- og vårhelger hytta ikke har vært benyttet. Årets høydepunkt ved siden av å få egen hytte, var for mange sommerturen – «Telemark rundt». 18 gutter dro opp Bandakkanalen fra Skien til Dalen, videre til Totak, Rauland, Mosdammen, Rjukan og tilbake til Oslo for den nette sum av kr 32. Fem gutter, nemlig Knut Motzfeldt, Morits Skaugen, Birger Gilbert, Gert Deetjen og Frithjof Neslein, hadde en ikke mindre fin tur til Jamboreen i Holland.

Høsten 1937 gikk to av roverne, Helge Brænde og Theodor Lorentzen-Styr, inn som troppsassistenter, troppslederen trengte hjelp da han var blitt nokså opptatt med sine studier. I denne perioden hadde troppen et utstrakt samarbeid med 43. Oslo Det ble arrangert turer og konkurranser av forskjellig slag. Av opptegninger fra denne tiden går det frem at 43. Oslo var 41. overlegen – i hvert fall når det gjelder de sportslige prestasjonene.

Referatet kan fortelle at «det torsdag 10. mars 1938 ble utkjempet bandy-kamp mot 43. Oslo på Bestumkilen. Etter en strålende match tapte 41. 11-1.» Høsten 1938 hadde som motto «Alle mann i sving», noe som også har vært tilfelle ifølge referatprotokollene. 10-års-festen gikk av stabelen med pomp og prakt i Uranienborg menighetshus. Det er vel verd å merke seg at alle gutta var i korte bukser – sikkert et stilig syn! De over 200 som var tilstede, fikk overvære opptagelse av nye speidere, glimt fra troppens liv gjennom 10 år og film og referat fra sommerturen til Norefjell. De som var tilstede, glemte sikkert ikke så fort den lange ormen som snodde seg gjennom lokalet ved åpningen.

Egen sang ble diktet i anledning dagen, «10 år – 10 år – så fort som tiden går», en av de mest populære sangene som er blitt til i 41.s historie, og forfatteren var den gang som så mange ganger senere – fru Ingeborg Ask. Et av versene kan fortsatt stå som en ramme over hva det vil si å være speider i 41. Oslo:

En speider lærer mange ting, speiderliv er ingen spøk, han må jo kunne ta no’n sting, hvis bukseknappen røk, slå i en spiker hist og her, koke kaffe når på tur han er, tenne ild, få den til så den hurtig koke vil.


Ref.: En speidergutt arbeider jevnt og trutt, hver vet jo selv patruljens vel vil stå på spill hvis ikke alle vil ta i og yde litt, for selv om det iblant blir stritt, må hver ta sitt.

Et ganske godt seniorsamarbeid var også i gang en tid, men ble ødelagt av kommende uhyggelige hendelser. Juleferien ble godt utnyttet etter at Titten var kommet inn i troppens liv. Patruljene disponerte hytta og hadde herlige, men ofte kalde skiturer i Lommedalen.


I skyggen av krigen

Søndag 14. januar 1940 ble juletrefesten litt annerledes enn ellers. Pikespeiderne, 43. Oslo og våre speidere arrangerte festen sammen, og inntekten, kr 225, gikk til Finlandshjelpen. Skyggene var begynt å vise seg, men ingen visste heldigvis hva som ville komme.

9. april 1940 vil alle som opplevet den, huske for bestandig. Mange av våre eldre speidere med troppslederen i spissen, var ute i den vanskelige kampen. Men hva kunne samle gutta, gamle og unge, bedre enn motgangens tid? Allerede 7. mai var roverne og en del andre samlet og fornyet sitt speiderløfte. St. Georgsdagen var nemlig blitt avlyst dette året.

Arbeidet fortsatte sin jevne gang tross mørklegging og andre vansker. 12-årsfesten ble holdt i Frogner Menighetshus, og over 150 mennesker hadde funnet veien selv om det ikke var så lett å finne frem på sene høstkvelder med bare lommelykt. Guttene hadde med seg sjokolade, og alle hadde med seg kaker og annet å spise på. Ved slutten av året 1940 skriver troppslederen noe som var karakteristisk for tiden:

«1940 har lært oss meget, også som speidere. Vi har sett at det er godt to i mange norske gutter. Og vi har lært at vansker i forbindelse med matrasjonering og ulik skoletid kan og skal overvinnes. Men viktigst er det at vi ser klarere at landet trenger vår sak. Vi er takknemmelige fordi vi har kunnet drive vårt arbeid som før, og at vi fortsatt skal kunne det. Måtte alvoret gi oss ny tro på saken vår og ny kraft til å fylle vår plass, som patrulje og som tropp i speiderarbeidet i Norge. 22. desember 1940. Andreas Schanke »

Titten ble i julen tradisjonen tro benyttet av gutta, og under mottoet: Ekte speider – ekte nordmann gikk en så inn i det begivenhetsrike, og for speidingen så sørgelige år 1941.

Robert Baden Powell – speidersakens far – døde i sitt hjem i Nairobi i Kenya. Den 22. februar 1941 ble det holdt et stort minnemøte til ære for ham. I en stor femkantturnering mellom de fem største byer i Norge, seiret roverlaget og «Fremmedlegionen» (se annet sted i beretningen) ble nr. 2. Hele våren ble det arrangert et stort patruljeførerkurs, og det ble igjen utkjempet bandykamp mot 43. Oslo, denne gang på Frognerkilen. Tapet ble denne gang begrenset til 3-8!

På vårparten 1941 kom også ulvearbeidet i gang i 41. Elsa Bergum og Sigrid Strand tok så smått til, men dette fikk en brå stopp i og med «oppløsningen» av speiderarbeidet i september. Blant ulvungeaspirantene var også brødrene Ove og Christian Lange. Ove finner en igjen senere som mangeårig troppsleder. Sommerens tur gikk på sykkel til Veme–Sokna–Krøderen–Sigdal–Eggedal. Her lå de 22 gutta i leir i fire dager hvoretter det var tre dagers fottur til Høgevarde. Turens varighet var 12 dager, kostnadene pr. gutt var kr 28. Høstens arbeid var nettopp kommet i gang da vi fikk kunngjøringen fra Oslo politimester (se boks).

1941–1945: Okkupasjon og illegalt speiderarbeid

10. september 1941 slo okkupasjonsmakten til mot en rekke institusjoner og organisasjoner. Reichskommisar Terboven kunngjorde unntakstilstand i Stor-Oslo, og dagen etter kom oppløsningen av bl.a. Norsk Speidergutt-Forbund. Forbundets eiendeler ble beslaglagt, og medlemmenes «utrustning» skulle innleveres.

En del av gruppens viktigste eiendeler fikk man «puttet bort», men okkupasjonen var langvarig, og med «materialforvaltningen» kunne det være så som så. Både «bortputtede» og beslaglagte eiendeler ble funnet igjen på de underligste steder da krigen var slutt. For eksempel ble et patruljealbum funnet igjen på Universitetsbiblioteket.

En tid før oppløsningen uttalte speidersjefen, Hans Møller Gasmann:

«Norsk Speidergutt-Forbund kan nok oppløses, men speidersaken kan ikke oppløses».

Og speiderne betraktet heller ikke oppløsningen som reell, de tenkte den seg alltid skrevet i gåseøyne. Selvsagt måtte speidingen drives i det skjulte i årene 1941-1945. Det var spesielt de eldre som kunne engasjeres. Her kan nevnes Oslo Krets’ årlige roversamlinger på Tonekollen i Østmarka hvor speider- og fedrelandssangen tonet utover øde skogsstrekninger. Til slutt fikk hirden kjennskap til arrangementene, og de måtte stoppes.

17. mai ble også feiret, et år med flaggheising på en bortgjemt plass i Kjaglidalen, og årsdagene ble feiret med stor festivitas. Etter hvert ble det imidlertid tynnere i rekkene. Sverre Røring ble sendt til Sverige og England som representant for NSF, og en rekke av gruppens gutter og ledere havnet i fengsel, blant annet både troppsleder og troppsassistent.

Krigen krevde også sine ofre, og følgende medlemmer av gruppen ble borte under krigen:

  • Bjarne Larsen, døde i tysk fangenskap
  • Hans Petter Dahl, døde i tysk fangenskap
  • Jan Erling Heide, falt som flyger
  • Gunnar Jacobsen, døde i tysk fangenskap
  • Finn Nic Knutsen, kom bort under fluktforsøk

Deres minne leve blant oss.


1945–1948: Vi starter på nytt

Krigen tok omsider slutt, og Norsk Speidergutt-Forbund var den første organisasjon i landet som kom i arbeid.

9. mai 1945 inntok Oslo-pressen et opprop fra NSF om at speiderarbeidet var gjenopptatt. 41. hadde imidlertid tatt Titten i besittelse igjen allerede 8. mai. Aktiviteten i de første fredsdagene var meget stor. Ved siden av selve reorganiseringen av gruppen var det også en del fellesarrangementer.

13. mai var det speidergudstjeneste i Domkirken hvor kronprins Olav ble hyllet, 14. mai var det samling for alle Oslos speiderledere, og 41. Oslos første førerråd etter krigen ble holdt 30. mai. Det var en begivenhetsrik periode, og vår troppsleder beskrev det slik:

«Det har vært en vidunderlig rik og festlig tid, en eneste stor brusende symfoni av glede og takknemlighet. Og noe av det festligste av alt var å se norske speidergutter i uniform igjen, med lua på snei og buksekanten over knærne.»

Ny organisering

Speiderarbeidet i Norge ble delvis reorganisert i 1945 i den forstand at ulveflokk og roverlag ble godtatt som egne enheter og sidestilt med troppen. Begrepet gruppe, som omfatter flokk, tropp og lag samlet, ble også innført. Når vi tidligere i denne beretningen har brukt betegnelsen «gruppe» har det altså vært en aldri så liten tilsnikelse. 41. var tidlig ute med å starte ulveflokk. Vi hadde jo såvidt begynt i 1939, men i juni 1945 ble flokken startet etter dagens mønster, og Elsa Bergum var lederen de første årene. Roverlag fikk vi derimot ikke satt i gang med på forskriftsmessig vis, til tross for de gode erfaringene vi hadde med roverpatrulje før krigen. Det var jo disse guttene som bl.a. skaffet oss Titten i 1937.

Ved siden av at ulvearbeidet startet i juni, ble det også satt i gang fire «aspirantkull» med i alt 30 aspiranter. Gruppen, som ble konstituert på førerrådet 30. mai, valgte naturlig nok Wilhelm Edvardsen som sin første leder. Wilhelm hadde vært med fra stiftelsen og hele tiden vært en sentral skikkelse. Han var uten tvil den rette mann til å lede gruppen i denne første begivenhetsrike, men vanskelige tiden. Ikke hadde man lokaler, ikke drakter, ikke utdannede patruljeførere, og meget av den tradisjon som var bygget opp gjennom mange år, var blitt borte gjennom de fem lange krigsår.

Tre år senere ble eget speiderhus på Vestgrensainnviet, og alle ledd var fullt utbygget, med forbehold for roverlaget. Kontakten med 9th Wallington County School Group ble også opprettet. Riktignok var de første kontakter knyttet i England under krigen, men offisiell kontakt med gruppen og deres leder, Mr. Albert D. Prince, ble tatt i denne periode. Dette er jo et forhold som stadig har utviklet seg, og som vi får lese mer om senere i beretningen.

1948–1953: Full fart fremover

Rundt om i norge seilte speiderarbeidet i god medvind de første 5-10 årene etter krigen. Dette var noe som var savnet under okkupasjonen, og ved siden av mer teoretiske speiderferdigheter, kunne guttene delta i friluftsaktiviteter som den gang lå utenfor den økonomiske rammen de fleste hjem kunne tilby sine barn.

41. Oslo var en av de heldigere gruppene i så måte, vi hadde fått tilbake hytta vår, Titten, og den var brakt tilbake i god stand. Til tross for vedfyring, matlaging på primus og parafinlykter, ble hytta brukt nesten hver eneste helg, og ofte i påske-, sommer- og juleferiene. Hyttebøkene for denne perioden viser at dette var et stort Eldorado for både speidere og ulvunger.

I 1948 ble speiderhuset på Vestgrensa innviet, og plutselig hadde 41. Oslo speidergruppe både hus og hytte. Nå kunne flokk-, tropps-, ugle- og patruljemøter holdes i egne lokaler. Samtidig lå huset slik til at det var gode muligheter for uteaktiviteter, som livlinekasting, signalering, konkurranser og leirbålskvelder. Alle guttene hadde et møtested hvor de var kjente og følte seg hjemme.

I troppen var det tre til fire fulle patruljer under dyktig og inspirerende ledelse av Olaf Petter Lindvig. Til hjelp hadde han fått med seg Bjørn Johansen, og noe senere kom også Frithjof Neslein og Ove Lange med i arbeidet i troppen. Det er disse fire som etter krigen danner den unge og livskraftige ryggraden i gruppen. Sammen med en av stifterne, Wilhelm Edvardsen som gruppeleder, tok de opp arven og brakte gruppen et godt skritt videre fremover.

Flokken vokste også raskt i denne tiden, og Berit Østreng overtok som Akela i 1948 med Aslaug Tollefsen som Baloo. Mer hjelp ble nødvendig, og Randi Edvardsen kom inn som Kaa i 1949, og i 1951 begynte Inger Mejdell som Raksha. Sammen drev disse fire en stor og livlig ulveflokk som samlet seg rundt rådsklippen og sin Akela både på møter, turer og i konkurranser med andre ulvunger i Oslo. Flokken var også den gang et godt tilskudd til arbeidet i gruppen. Så å si alle aspirantene til troppen ble rekruttert fra flokken. Medlemslistene fra den gang viser at sønner av stifterne nå var begynt å rykke inn i rekkene som den andre generasjon av 41.-medlemmer. I disse årene hadde gruppen ikke noe organisert roverlag, men en del «gamle karer» rykket ut og hjalp troppsledelsen med å arrangere flere turer og konkurranser. Kontakten mellom 9th Wallington og 41. Oslo ble etter hvert utvidet og kom over i mer faste former.

I 1948 var to fra 41. Oslo med på roverleiren ved Grasmere i Nord-England (Se egen boks). I 1949 hadde vi ni engelske speidere med på vår leir ved Mysuseter med tur i Rondane.

I 1951 fikk 12 av våre gutter en virkelig stor opplevelse. Da fløy til London og var med på leir ved Uckfield. Leder fra 41. var Olaf Petter Lindvig. Etter leiren var guttene gjester i engelske hjem i over en uke, og i denne tiden besøkte de mange kjente steder i London. Det må også her nevnes at de var med på en fellesopptreden med 9th Wallington i et program i den norske sendingen fra BBC. Av større begivenheter hvor gutter fra 41. Oslo var med i denne perioden, bør nevnes landsleirene ved Mandal i 1948 (den første etter krigen) og i Verdalen i 1952.

I 1950 ble Wilhelm Edvardsen tildelt kretsens hederstegn i gull for sin innsats i 41. Oslo Gruppe. Han er det eneste medlem av gruppen som er gitt denne høyeste utmerkelse i Oslo Krets.

Den 28. januar 1952 fylte en av Norsk Speidergutt-Forbunds grunnleggere, den gamle speidersjefen Hans Møller Gasmann 80 år. Kretsens speidere møtte opp i Ullevål Hageby, og med flammende fakler paraderte de forbi hans bolig i Tyrihansveien. Toget ble oppløst foran Vestgrensa, hvor faklene ble samlet i et stort bål.

1953–1963: Godt arbeid, men trang økonomi

Ved årsfesten i 1953 rundet gruppen sin første store milepæl – 25 år. Det kvarte sekel ble feiret med brask og bram i Universitetsgaten 20 lørdag den 20. november. Gruppeavisen hadde følgende oppsummering: «Mange gjester og gaver.»

I troppen og flokken ble det stor utskifting av ledere. Bjørn Johansen og Frithjof Neslein gikk ut av troppsarbeidet og påtok seg i stedet ansvaret for henholdsvis hus og hytte. Disse verv hadde de hele tiårsperioden, inntil det i mai 1963 ble opprettet et «Forvaltningsråd».

Vår flokkleder Berit Østreng flyttet ut av Oslo sommeren 1951. Nye krefter sto klare til å overta, og troppen fikk en dyktig og inspirerende leder i Ove M. Lange. Som medhjelper hadde han først og fremst Oddvar Dale (Olsen). I flokken overtok Aslaug Tollefsen som leder. Hun fikk god hjelp av Randi Edvardsen og Else Stokker.

Wilhelm Edvardsen fortsatte som gruppeleder frem til 1956, da han ble banksjef i Fredrikstad og flyttet dit med familien. Olaf Petter Lindvig overtok nå som gruppeleder. Alle disse utgjorde en dyktig og godt sammensveiset gruppeledelse som i årene 1954-59 brakte fremgang for 41. Oslo. Ja, arbeidet i troppen og flokken i denne perioden var kanskje noe av det beste i gruppens historie. Denne påstanden kan underbygges med følgende kjensgjerninger:

1954: Det var stor speiderutstilling på Tørtberg (der hvor kjemibygget på Universitetet ligger i dag). Morgenposten arrangerte i denne forbindelse byløp, hvor omlag 1000 speidere deltok. Vår 10-manns sterke Ørnepatrulje ble nr. 2, men ville blitt nr. 1 hvis det ikke hadde vært misforståelser om tids- og poengberegningen. Dette året vant Jerv kretskonkurransen og Ørn avdelingskonkurransen. NSF plukket ut representanter fra Norge til en Amerikatur, og valget falt på Petter Stang (Ørnepatruljen) som den ene av to heldige speidere. Ved årsfesten hadde vi hele seks nye 1. grader.

1955: Gruppens størrelse på denne tiden kommer godt frem på bildet fra årsfesten i Uranienborg Menighetshus, hvor bl.a. fire nye 1. grader ble delt ut. Dette året dukket det opp et tospann i troppen, «Tor-Bjørn» (Tor Løken og Bjørn Brandtzæg). Disse samlet «Uglepatruljen» og en del andre speidere med seg i en kjempedugnad på Titten i juleferien. Nye gulv og ominnredninger ble resultatene etter denne og senere feriedugnader.

1956: Troppsledelsen la sine hoder i bløt og kom frem med kjempepatruljelangtidskonkurransen «Øvelse Langdrag».

1957: Over ett år senere ble denne avsluttet ved at Oter ble utropt som vinnerpatrulje, etterfulgt av Jerv, Ørn og Bjørn. Dette året vant vi Avdelingskonkurransen, og vi kunne glede oss over seks nye 1. grader.

1958: Troppen vant avdelingskonkurransen knusende overlegent, idet patruljene besatte 1., 3., 4. og 5. plass. Toppen for mange speidere dette året var fottur i Jotunheimen, som ble avsluttet med følgende stolte sang i Otta Sentrum:

Til fjellet vi dro for å gå,
på tur både store og små.
Vi har vært på den høyeste topp
41. Oslo tropp.
Nå tror du at turen er slutt,
og det er den ..... !
(Mel: «Stars and Stripes»)

Grunnlaget for det gode speiderarbeidet kom fra et like godt arbeide i flokken. I denne perioden var det 15-20 ulvunger, og det kunne vært mange flere – men det var plassen i lokalene på Vestgrensa som begrenset antallet. Flokken var inndelt i 3-4 kull med kull-ledere og kullassistenter.

Foruten flokkmøtene hver onsdag, var det mange forskjellige dagsturer. I avdelingens skirenn og andre konkurranser hevdet våre ulvunger seg godt, og det vanket bestandig noen diplomer til 41. Oslo.

Før krigen hadde 41. et imponerende roverlag, men det var først i 1955 -56 at 12 eldre speidere under ledelse av Terje Thornes og senere Morten Manner bestemte seg for å nystarte gruppens roverlag. De første årene gikk med til forberedelser til roverprøven og til å hjelpe til i troppen.

I 1959 ble det igjen lederkrise innen gruppens ledelse, og roverlaget overtok ledelsen av troppen. Dette, sammen med «utvandring» til Trondheim, svekket roverarbeidet meget.

Høsten 1961 ble Tor Løken, Gunnar Sletner, Knut Jorde og Arne Aamodt de første i 41. som fikk Roverbrevet etter krigen. I årene etter fulgte flere nye roveropptagelser, og i et kjellerlokale i Kirkeveien 74 begynte en roverhule å ta form i 1963.

Fra våre medlemmer i NTHs rover­lag (TSSG – Trondheimstudentenes speidergruppe) ble gruppen på årsfesten i 1961 overrakt kravene til 41. Oslos 0.-grad. Distinksjonene var laget av en sølvsmed i Trondheim og var en sølv- «null» på rød bunn. Dette representerte en meget avansert form for speiding, og selv om flere har forsøkt er det hittil bare Ivar Jorde som har klart kravene til denne beinharde graden.

Troppsarbeidet ble «reddet» av rover­laget i 1959, mens flokken ble drevet et par år uten godkjent flokkleder. Ulvearbeidet var likevel i gode hender hos Bjørg Wolff og Berit Andersen, men disse var for unge til å bli godkjente av forbundet. Som gruppeleder var vi så heldige å få en far – Sverre H. Wolff – til å overta. Han gjorde en kjempeinnsats i årene 1959-62, mens gruppeledelsen var underbemannet, og samtidig som økonomien ble stadig trangere.

Gruppens økonomi var lenge basert på en fast liten kontingent samt inntekter fra salg av St. Georgsmerker og Speiderens julenummer (eldre speidere husker sikkert dette med gru). Dette viste seg å bli for spinkelt i lengden, samtidig som salg av merker og julenummer ble helt borte (1960), og andre inntektsbringende alternativer ble aktuelle.

Vi prøvde oss med vedhogst og rydding, men det ble papirinnsamlinger som var løsningen. På det beste var prisen oppe i 15 øre pr. kilo. Økonomien kan best belyses med følgende oversikt: I 1954 var kontingenten kr 4 for ulvunger og kr 6 for speidere. Den måtte økes til kr 10 for alle i 1957, og en ny økning til kr 15 kom i 1961.

Papirinnsamlingene begynte i 1955, og ble en årlig foreteelse i årene 1957-61. Vi sluttet med dette etter masse slit i 1961 for å samle 10 tonn som ga kr 900 i kassa. Slagordet på flyvesedlene var:

«Vi takker på forhånd for...... PAPIR ...... som De har i bakhånd.»

Fra og med 1962 begynte vi å tjene penger på å legge brosjyrer i postkasser rundt omkring. Dette ga mer penger både til gruppekassa og til den enkelte speider, som fikk pengene satt inn på sin «sommerturkonto» i gruppen. Dette kunne så trekkes fra i utgiftene ved neste leirarrangement.

Til tross for disse «magre» årene, var arbeidet i gruppens tre grener meget godt. Troppsledelsen laget i 1960 en ny langtidskonkurranse «Øvelse Skippertak», som ble vunnet av Ørn, etterfulgt av Bjørn, Jerv og Oter. Oslo Krets fylte 50 år i 1961 og hadde stor jubileumsutstilling på Frogner Hovedgård, hvor 41. Oslo var aktivt med på mange felter. Hvert år ble det arrangert skirenn på Titten, vinter- og høstkonkurranser for patruljene. Troppsledelsen holdt flere patruljeførerkurs for å styrke Uglepatruljen og patruljearbeidet. Dessverre måtte vi i 1962 likevel slå Oter og Ørn sammen til en patrulje; Elg så igjen dagens lys.

Sommeren 1962 kom Gustibus ut med ekstra nr. 2B med dagsferske reportasjer fra bryllupet til Bjørg Wolff og Bjørn Brandtzæg. Senere har Gustibus benyttet flere anledninger til å komme med ekstranummer i forbindelse med «speiderbryllup».

Vi bør også minnes vårt æresmedlem, fru Sussi Enger, som døde dette året.


1963–1973: Nye aktiviteter

Gruppen feiret i 1963 sitt 35-års jubileum med stor festivitas idet man for en gangs skyld hadde flyttet årsfesten vekk fra Uranienborg Menighetshus. Ready-huset var stedet denne gang, og 175 mennesker var samlet til en fest noe utenom det vanlige. Men også 10-års-perioden man gikk inn i, kan sies å være noe utenom det vanlige.

Dette skyldes dels at roverlaget nå hadde stabilisert seg og blitt en slagkraftig del av gruppen, dels en «modernisering» av hele speiderarbeidet i Norge. Breturer, kanoturer, nattorienteringsløp, fotogrupper og radiospeiding er stikkord her. Nye aktiviteter ble igangsatt først i roverlaget, deretter i troppen. Kontakten med 9th Wallington ble også stadig utvidet, og dette ga mange nye impulser.

I første nummer av Gustibus for 1964 finner vi kanskje opptakten til nytenkingen i et turreferat. Referatet var så uvanlig for Gustibus at vi likegodt gir en smakebit:

«Me nytta breleiar over Styggebreen oppåt «Piggen». Der åt me dugurd. Medan vi var der, gløtta sola fram millom skyone, og alle tykte vent om det. Kring oss lå breklattane fagre og blåe. Me laut «Piggen» ligge der han låg og sklei ned åt Keilhus topp. Der vart Keller hoggen, men fekk ikkje banehogg. Etter mykje ståk nådde me Spiterstulen. Same kvelden for Magnus og Keller åt Lom for å tråkle neven hans Keller i hop att. Dei kom attende same kvelden og hadde nytta kr 150 i skyss.»

Nye statutter for leirfond ble satt opp i 1964, og samme år var det to sommerturer. Samtidig med at 6 rovere dro til England, dro 24 speidere og en leder til landsleir i Bodø. Det var den eneste uken det ikke regnet i Bodø det året.

I 1965 dukket det i gruppens historie opp noe som heter Uglefemkamp. Dette ble arrangert på Titten etter mønster av Roverfemkampene som begynte å bli svært populære over hele landet. Våre uglefemkamper var en av Vebjørn Fagernes’ mange gode idéer, og den bidro til å trene opp og sveise sammen våre patruljeførere og assistenter. Uglefemkamper ble arrangert i mange år. Av andre ting i 1965 kan nevnes den felleskonkurransen som ble arrangert av Oslo-Studentenes speidergruppe (OSSG). Disse konkurransene foregikk en del år, og 41. Oslo hevdet seg stort sett bra. Videre hadde Gustibus et «Matlagingskurs» foruten en oppskrift på «Sokkøl». Men vi drev også med endel gamle aktiviteter, og vi hadde fremdeles ikke større pengeforbruk enn at gruppens finanser ble reddet ved papirinnsamlinger og brosjyreutdelinger. Årets store begivenhet var vel imidlertid påsketuren. Man hadde nemlig tatt sjansen på å invitere engelskmenn til fjells, og endel av lederne og troppens eldste gutter tilbrakte påsken på Fetenseter i Hemsedal sammen med seks av medlemmene fra 9th Wallington.

Daværende troppsleder, Tony King, hadde vært på ski en gang tidligere og var stjernen på laget. Det siste vi skal nevne fra året 1965, er også ganske oppsiktsvekkende. To av gruppens ledere mottok forbundets hederstegn «Den Hvite Lilje». Olaf Petter Lindvig ble tildelt denne på St. Georgsdagen, mens Ove Lange fikk den på årsfesten.

Tidligere har vi såvidt nevnt begrepet Roverfemkamper. 41. Oslos roverlag deltok for første gang i 1963 med to lag i den regionale femkamp for Østlandet. Innsatsen var brukbar, men vi kom ikke til landsfinalen. I de påfølgende år deltok vi med stadig større hell.

I 1966 følte laget seg kompetent til selv å gjennomføre et regionalt roverfemkampsarrangement som ble lagt til Haslumsetervollen og nærmeste omegn. Arrangementet, som er ganske omfattende, var meget vellykket og forteller om stor aktivitet i roverlaget på denne tiden. To år senere, i 1968, var 41. Oslo igjen frempå som arrangør, denne gang sammen med 22. Oslo. Dette året, som året før, var det dessuten to av 41. Oslos lag med i landsfinalen, idet vi hadde gode deltagere med i andre deler av landet samme helg som vi selv gjennomførte arrangementet i vårt distrikt.

I 1967 vant vi igjen. Det var Bjørnepatruljen som vant kretskonkurransen og dermed strøk avgårde med Oslokretsens flagg og banner. Bjørn hadde på denne tiden to patruljeførere, Sam Flock og Arild Harjén, et par gutter som senere skulle gjøre seg mer bemerket i gruppens historie.

Samme år startet man fotogruppe i roverlaget og adskillig mørkeromsaktivitet ble bedrevet i roverhula i Kirkeveien. Rebusløp fra Vestgrensa var et nytt tiltak i 1967. Premiene var «speidermessige», hestesko i henholdsvis «gull», «sølv» og «bronse». Det ble tradisjon av rebusløpene, men premiene har forandret karakter.

I 1968 var det igjen jubileumsår, men ikke noe jubelår. Flokken og roverlaget var i full aktivitet men troppen var nokså tynn. Da det på årsfesten i Uranienborg Menighetshus ble opptatt 10 nye speidere, ble troppen henimot fordoblet.

Vi var altså raskt over den første kneika, men medlemstallet hadde en tid vært altfor svakt. Det kan f.eks. nevnes at i troppens høstkonkurranse deltok seks gutter fordelt på tre patruljer. Arrangementsstaben (roverlaget) var omtrent dobbelt så tallrik. Det var ikke selve arbeidet i troppen det var feil på, men gruppens rekrutteringspolitikk hadde i noen år vært litt feilaktig. For unge gutter var tatt inn i flokken. Det gjorde at endel gikk lei før ulvetiden var omme.

Vi forsøkte noe nytt igjen i 1969 – organisert samarbeid med speiderpikene. Det var Grefsen 1 vi tok kontakt med, men det ble aldri noen knallsuksess. Rangerne fra Grefsen og våre rovere hadde noen vellykkede viseaftener, mens jentene dessuten deltok i troppens vinter- og høstkonkurranser. Stort mer enn et år varte imidlertid ikke samarbeidet.

Ved overgangen til 1970-årene var det en klar forståelse innen gruppeledelsen for at arbeidsformen måtte legges noe om. Det moderne «kravsamfunnet» gjorde seg gjeldende også overfor speiderbevegelsen. Konkurransen med en rekke andre ungdomsorganisasjoner med betydelig økonomisk støtte fra offentlige myndigheter, ble hard. Det primitive, vær-selvhjulpen-mentaliteten og alle de andre speider-særtrekkene, hadde ikke lenger den samme appell til ungdommen.

Vi måtte på en eller annen måte skaffe oss en romsligere økonomi, og vi måtte forbedre møtelokalene. I 1969 hadde gruppen en kjempe-brosjyreutdeling, hvor troppen, lederne og roverne delte ut 23 000 reklamekataloger i Majorstustrøket. Året etter var det en lignende utdeling, og det ble påbegynt en generaloppussing av Vestgrensa. Men dette var bare en utsettelse.

Nye tidsmessige forsamlingslokaler måtte til, og det ble bestemt at vi skulle forsøke oss med et loppemarked på Vestgrensa. Etter lange forberedelser og endel slit, men også mye moro, ble vårt første loppemarked avholdt i mai 1972. Inntekten var nesten 12 000 kr, og det er klart at vi fortsatte med loppemarkeder i mange år etter det.

Med loppemarkedenes komme forsvant imidlertid en annen hyggelig tradisjon, gruppeledelsens 1.-mai-tur. Siden slutten av 1950-årene hadde gruppeledelsen hatt sin årlige tur til Titten i 1.-mai-helgen, hvor man tok et overblikk over situasjonen etter vinteren. Da ble det gjort hovedrent, fylt opp ved i skjulet og utført annet nødvendig arbeid, ved siden av at det ble rensket opp i grøftene på Trollmyra. Men fra 1972 hadde loppemarkedet høyere prioritet på den tiden av året.

Et arrangement som også ble avholdt for siste gang i 1972, var avdelingskonkurransen. Denne tradisjonsrike patruljekonkurranse har 41. Oslo alltid deltatt i med heder, men Forbundet hadde vedtatt en ny organisasjonsstruktur fra 1.1.1973. Oslo krets (Norsk Speidergutt-Forbund) ble nå delt opp i 5 «småkretser», og vi ble hørende hjemme i Oslo Sentrum krets. Det var 41. Oslo Roverlag som arrangerte den siste avdelingskonkurransen, og best ble vår Bjørnepatrulje. Imidlertid var det 81. Oslo som fikk avdelingsbanneret, som gikk til beste tropp. Vi havnet her på annenplass.

  1. Her er det tatt utgangspunkt i dagens oppdeling av fylker og kommuner og lagt til evnt. tidl. benevnelser for disse. Hvis det ikke er opprettet en egen artikkelside for disse, vil denne bli søkbar og kategorisert etter dagens oppdeling.