I knebukser, Odd Dahl

Fra Speiderhistorisk leksikon
Revisjon per 1. apr. 2016 kl. 19:21 av Grenfinken (diskusjon | bidrag) (Utdrag av kapittelet "I knebukser)
Hopp til:navigasjon, søk
SitatDet skinte rundt på tre og skrent når dag var ved å svinne og stjernen kom da det blev kveld og månen stod sånn halvt på hell. Vi hundred røde bål har brent i dunkle skogdyp inne.Sitat
Carl Søyland, fra speidersangen Ja, vi er fjellets sønner, vi!, se flere speidersitater her

Trollmann og rundbrenner

"Trollmann og Rundbrenner", av Odd Dahl, 1981 kan du lese her...
Kanobæring i Nordmarka - Carl Søyland foran, Odd Dahl bak.
Fra en padletur i Nordmarka, Oslo i 1914. Carl Søyland og Odd Dahl i sistnevntes seildukskonstruerte båt. Fotoet er i fra Femti år for norske gutter, 1961

Odd Dahl skrev dette kapittelet om sin barndom.

Utdrag av kapittelet "I knebukser

Dette tar for seg Odd Dahls kontakt og tid i speiderbevegelsen.

Tidlig kom jeg med i speiderbevegelsen og gjennom den oppdaget jeg Nordmarka. Bevegelsen var egentlig et produkt av det britiske samfunn og tapte nok noe ved tilpasning og overføring til andre forhold. Rittmester Grøttum tror jeg var den første som søkte å samle gutter om Baden-Powells idé, men han var for meget offiser til å få guttene i tale.

Nå var jo hele speiderbevegelsen sterkt militært inspirert, hvilket de første norske avleggere bar tydelig preg av. Gradvis fant der sted en modifisering, og da jeg kom med var flere av speidertroppene nærmest å betrakte som utløpere av kirkelige menigheter. Det ble for mye av det gode for mange av oss, det var ikke den slags vi hadde oppfattet som hensikten med speiderbevegelsen. Jeg var først speider under Grøttum, mens mange andre havnet i troppen til pastor Gasmann, en stor staut kar med svart skjegg. Han var meget opptatt av uniformen og var i så måte bedre utstyret enn noen annen troppsjef jeg har truffet. Han var ellers en foregangsmann for utbygging av skolehaver. Idealist var han også og hans tillit til dem som hadde avlagt speiderløfte ubegrenset - noe han mer enn én gang fikk anledning til å angre på.

Pastor Gasmann vant stor oppslutning, men mange gutter mente det ble for mye søtsuppe på møtene og for lite av det vi forbandt med speiding. Etter hvert oppsto mange speidertropper i Kristiania, hver tropp med sitt særpreg bestemt av hva slags mann lederen var. Det var bare ungkarer som ledet oss, av og til kunne nok det føre til ufine spekulasjoner.

Så hørte jeg om en troppsfører ved navn Carl Søyland og om hvordan speiderne hans gikk på turer og holdt møter. jeg oppsøkte ham og ble innrullert i hans "10. Kristiania Tropp". Med min tidligere speidererfaring fikk jeg snart jobb som patruliefører. Det ble innledningen på vårt livslange vennskap og et forhold som fikk mye å si for mitt videre liv.

Carl Søyland var idealist og praktiker i en person. ærlig og skvær som få jeg har kjent. Han var 4 1/2 år eldre enn meg, praktisk talt voksen mens jeg akkurat var begynt å finne min form. Belest som han var lærte han meg å forstå ting - naturen, kunst, musikk og sang. Det bodde nok en eventyrer i meg, og fordi han selv huset de samme lengsler kom han til å styre min utvikling i den retning. Ofte tenkte og mente vi det samme, men han beveget seg på et høyere plan og hadde alltid mye i lære meg.

Jeg kan vel ha vært i 14-årsalderen da ryktet om Søylands speidertropp med friluftsliv og strabasiøse turer nådde meg. Dette var noe for «Jokko». som jeg ble kalt i kameratflokken. La oss ta en "krølletur", var min stadige oppfordring til Søyland. Jo mer «krøllet» og utenom det vanlige, desto bedre.

Og var det noe denne troppsføreren kunne så var det nettopp det. Søyland hadde virkelig tak på guttene. Han ledet og formet oss i overensstemmelse med sitt jordnære syn på speiderbevegelsens innhold og fikk frem alt det som tiltalte guttesinnet - hele tiden med friluftsliv og kameratskap som ledemotiv. Han kunne så meget om alt det vi nesten ikke visne noe om. han fortalte om bøker og om mennesker han mente sto for noe, om å være seg selv, om de store oppdagelsesreiser. Alt på en ganske annen måte enn vi hadde fått det banket inn på skolen.

Sommer som vinter vanket vi i Nordmarka. Det landet tilhørte oss og ingen bestred vår tett. Sommerens høydepunkter var troppsturene med 80-100 gutter. Da marsjerte vi gjerne fra Vestre Aker kirke med tromme og pikkolofløyte oppover Sognsveien til Sognsvannet og videre frem til f.eks. nordenden av Skjærsjøen. hvor vi slo leir. Utpå aftenen tente vi stort leirbål og sang våre egne speidersanger, til tekst og melodi av Carl Søyland. Min første kontakt med stor musikk skriver seg fra den gang da han foredro sine operautdrag ved leirbålet i Nordmarka.

Med årene hadde jeg utviklet en spesiell evne til å «spikke til» ting, den kom ofte til nytte på våre mange ekspedisjoner. Noe av det første jeg laget for 10. Kristiania Tropp var en felttelegraf til bruk ved lek i skogen og til kommunikasjon mellom teltleirene. Lyskastere på høye staker. beregnet på rask oppdagelse av «fienden» under nattmanøvre, fikk jeg også rigget til.

Speiderloven tok vi vel ikke altfor høytidelig. men der var disiplin og rettskaffen oppførsel blant guttene. Forseelser forekom jo. og de skulle straffes - som regel med et kryss på rullebladet. Det slo meg at "delinkventene" heller burde straffes på en måte vi kunne ha nytte av. Jeg satte en sykkel opp i et stativ. koblet en dynamo til hjulet med ledninger til de forskjellige teltene. Straffen ble så utmålt i halvtimer med sykling på stedet hvil. Dermed fikk vi lys i teltene. riktig nok litt ujevnt etter som styrken på sykkelpedalene skiftet - men den ulempen ble mer enn kompensert av vår skadefryd!

Lenker

  • Teksten er hentet ut med Free Online OCR, [1]

Referanser

<references>