International Patrol Camp - Gilwell Park 1955

Fra Speiderhistorisk leksikon
Revisjon per 16. jan. 2023 kl. 20:15 av Jve (diskusjon | bidrag) (O. H. Wøllestad)
Hopp til:navigasjon, søk

I 1955 ble det arrangert en International Patrol Camp - Gilwell Park 1955 i England med deltakere fra svært mange ulike land. Det deltok omkring 40 speidergutter fra Norge.

Norsk deltakelse

De norske deltakerne på denne leiren var i 15-16-årsalderen. Deltakerne betalte reisen selv, men oppholdet ble bekostet av det britiske speiderguttforbundet.

Speiderne reiste 13. juli 1955 med "Bremar" til Newcastle. I England var det ikke skoleferie før 22. juli, og de første ti dagene hadde de norske speiderne et særskilt program. Først var de norske samlet på felles overnattingssted i syv dager, men nærmere leiren var de norske deltakerne innlosjert hos private i Londonområdet før de møtte øvrige deltakere på Gilwell Park. Som gjester i London ble det planlagt besøk i Madame Tossauds vokskabinett, Scotland Yards fingeravtrykksavdeling, båttur i London-dokkene m.m.

Hjemturen for de norske, etter leiren, gikk med båt til Nederland og siden buss gjennom Nederland, Tyskland, Danmark og Sverige. Etter planen skulle guttene være hjemme 8. august.

De norske deltakerne

  • Erling Mælum (Sør-Odal) Reiseleder for den norske kontingenten.
  • Per Morken (Sør-Odal)
  • Jan Holtet (Sør-Odal)
  • Ola Løken (Sør-Odal)
  • Helge Sæthre (Sør-Odal)
  • Lars Krogh (Sør-Odal)
  • Sigvart Pran jr (Sør-Odal)

Det var fire deltakere fra Skarnes.

Om Patrol Camp

I avisomtale het det at "Gutter fra allverdens lande er i disse dager samlet i den internasjonale speiderleir i Gilwell Park i Essex."[1] Det var totalt omkring 600 speidergutter fra 21 land.[2]

Speidernes egne minner

O. H. Wøllestad

En av Rjukanspeiderne, O. H. Wøllestad, sendte disse artige tekstene hjem under leiren og fikk den trykket i lokalavisa[3]:

"Rjukanspeidere "ser" på slaget ved Trafalgar
Strabasiøs tur i robåt på Themsen

Det første dere kanskje vil spørre om er om hvordan det står til med oss. Alle som en av oss er enige om at vi aldri har hatt det bedre i vårt liv. Våre verter er fremdeles med oss i Gihvell Park. Men først vil jeg fortelle dere litt om de siste dagene i London. En dag ble vi invitert til en tur på Themsen av noen engelske sjøspeidere. Om morgenen var det flott bris og vi trodde at nå skulle vi få en herlig seiltur. Men jeg skal si vi ble skuffet. Turen skulle gå nedover Themsen til det berømte Greenwich observatorium. Vi skulle benytte oss av tidevannet, så det skulle gå i en fei. Da vi kom ned til Thomsen lå den blikk stille slik at vi nesten kunne speile oss i vannet.

Vann og vann. fru Blom. Vannet i Themsen kan ikke en gang sammenliknes med Akerselva, og de som har sett Akerselva i all sin deilighet, kan kanskje så noenlunde forestille seg det hele.

Så var det bare å ta årene fatt. De 10 første minuttene gikk i ganske bra tempo, men så begynte guttene å skjære ansikter og da sto ikke æren til å redde. Men som nordmenn prøvde vi da å gjøre vårt beste. Vi hadde aldri trodd at det var så langt til Greenwich i vårt liv. — Jeg skal bare fortelle dere at vi aldri har vært så glade i vårt liv da vi så det hvite observatoriet. Men dessverre var vi for sent ute til å komme inn. I stedet gikk vi til det kongelige marinemuseum. Her ble sorgene fort glemt. Her var det litt av hvert som kunne få et guttehjerte til å banke fortere. Der var skipsmodeller i haugevis. Guttene fant også fram til noen gamle norske livbøyer, som var museets stolthet. Inne i et stort glass-skap var hele slaget omkring Trafalgar i 1815 virkeliggjort. Men herligheten varte dessverre alt for kort. Snart satt vi atter i båtene og rodde — og skar ansikter alt i ett. Vannblemmene begynte å bli større og større og vi skiftet årer i ett sett. Særlig plaget var Asland og jeg. På toppen av alt det vonde fikk vi tidevannet i mot oss. Vi måtte sno oss frem mellom alle de store båtene som benyttet seg av tidevannet til å komme ut. Da vi endelig kom til bryggen, klarte vi nesten ikke å forlate båtene. På en eller annen måte kom vi oss hjem og den natten la ikke guttene lenge våkne, skal jeg fortelle dere. (Jeg skal fortelle mer om turen i lørdagsavisen).

Beste hilsen fra O. H. Wøllestad."

Og denne[4]:

Rjukanspeidere defilerer for erkebiskopen av Canterbury ved speiderleir i England
De norske speiderne fikk størst applaus av alle.

Hele neste formiddag og ettermiddag hadde vi fri og jeg tror at 100 prosent av guttene benyttet tiden til å sove. Om kvelden måtte vi mote opp med opp-pakning til overnatting. Vi skulle være med på en ekte engelsk «natt-haik». Den haiken vil stå som en skrekk og advarsel til dem som drar på haik uten kompass. Vi tok en buss til en av Londons forsteder. Derfra måtte vi bruke «apostlenes hester». Underveis ble vi plutselig invitert til å delta ved en engelsk tropps leirbål.

Her fikk vi servert ekte engelsk te og hot dogs. Klokken ble dessverre glemt og til slutt gikk vi i en bekmørk skog. De engelske speiderne som førte an mistet stien, og til slutt vasset vi gjennom bregnegress og sumper. Jeg skal si dere at engelskmennene fikk høre hvor David kjøpte ølet, da de fortalte at de ikke hadde rede på hvor vi var. —

Utklipp og minner


Se film fra leiren her: [1].


Referanser

  1. Sarpsborg arbeiderblad 2/8/1955
  2. Kongsberg dagblad 4/8/1955
  3. Telen 5/8/1955
  4. Telen 6/8/1955