International Patrol Camp - Gilwell Park 1955

Fra Speiderhistorisk leksikon
Revisjon per 16. jan. 2023 kl. 20:53 av Jve (diskusjon | bidrag) (Utklipp og minner)
Hopp til:navigasjon, søk

I 1955 ble det arrangert en International Patrol Camp - Gilwell Park 1955 i England med deltakere fra svært mange ulike land. Det deltok omkring 40 speidergutter fra Norge.

Om Patrol Camp

I avisomtale het det at "Gutter fra allverdens lande er i disse dager samlet i den internasjonale speiderleir i Gilwell Park i Essex."[1] Leiren ble omtalt som "en samlingsleir for patruljeførere".[2] Det var totalt omkring 600 speidergutter fra 21 land.[3] I en annen avis het det at der var over 1000 speidere.[4]

Under leiren ble det spilt en fotballkamp der speiderne satte sammen et lag med deltakere fra åtte ulike nasjoner. Så spilte man kamp mot Arsenal (!). Arsenal vant 7 - 1, men speidernes "trøstemål" ble scoret av "Oddemann", Odd Steinar Barflo fra Brumunddal.[5]

Norsk deltakelse

De norske deltakerne på denne leiren var i 15-16-årsalderen. Deltakerne betalte reisen selv, men oppholdet ble bekostet av det britiske speiderguttforbundet. Speiderne fra Brumunddal betalte 425.- kroner hver, og regnet det som svært rimelig.[6]

Speiderne reiste 13. juli 1955 med "Bremar" til Newcastle. I England var det ikke skoleferie før 22. juli, og de første ti dagene hadde de norske speiderne et særskilt program. Først var de norske samlet på felles overnattingssted i syv dager, men nærmere leiren var de norske deltakerne innlosjert hos private i Londonområdet før de møtte øvrige deltakere på Gilwell Park. Som gjester i London ble det planlagt besøk i Madame Tossauds vokskabinett, Scotland Yards fingeravtrykksavdeling, båttur i London-dokkene, Windsor castle, The Whispering Gallery i St. Paul, den zoologiske hage m.m.

Hjemturen for de norske, etter leiren, gikk med båt til Nederland og siden buss gjennom Nederland, Tyskland, Danmark og Sverige. Etter planen skulle guttene være hjemme 8. august.

De norske deltakerne

Vi samler navn fra ulike kilder og listen kan ikke regnes som komplett.

  • Erling Mælum (Sør-Odal) Reiseleder for den norske kontingenten.
  • Per Morken (Sør-Odal)
  • Jan Holtet (Sør-Odal)
  • Ola Løken (Sør-Odal)
  • Helge Sæthre (Sør-Odal)
  • Lars Krogh (Sør-Odal)
  • Sigvart Pran jr (Sør-Odal)
  • Hans Sørum (Brumunddal)
  • Odd Steinar Barflo (Brumunddal)
  • Jan Erik Gudahl (Brumunddal)
  • Odd Grøndahl (Brumunddal)
  • O. H. Wøllestad (Rjukan)

Det var fire deltakere fra Skarnes.

Speidernes egne minner

O. H. Wøllestad

En av Rjukanspeiderne, O. H. Wøllestad, sendte disse artige tekstene hjem under leiren og fikk den trykket i lokalavisa[7]:

"Rjukanspeidere "ser" på slaget ved Trafalgar
Strabasiøs tur i robåt på Themsen

Det første dere kanskje vil spørre om er om hvordan det står til med oss. Alle som en av oss er enige om at vi aldri har hatt det bedre i vårt liv. Våre verter er fremdeles med oss i Gihvell Park. Men først vil jeg fortelle dere litt om de siste dagene i London. En dag ble vi invitert til en tur på Themsen av noen engelske sjøspeidere. Om morgenen var det flott bris og vi trodde at nå skulle vi få en herlig seiltur. Men jeg skal si vi ble skuffet. Turen skulle gå nedover Themsen til det berømte Greenwich observatorium. Vi skulle benytte oss av tidevannet, så det skulle gå i en fei. Da vi kom ned til Thomsen lå den blikk stille slik at vi nesten kunne speile oss i vannet.

Vann og vann. fru Blom. Vannet i Themsen kan ikke en gang sammenliknes med Akerselva, og de som har sett Akerselva i all sin deilighet, kan kanskje så noenlunde forestille seg det hele.

Så var det bare å ta årene fatt. De 10 første minuttene gikk i ganske bra tempo, men så begynte guttene å skjære ansikter og da sto ikke æren til å redde. Men som nordmenn prøvde vi da å gjøre vårt beste. Vi hadde aldri trodd at det var så langt til Greenwich i vårt liv. — Jeg skal bare fortelle dere at vi aldri har vært så glade i vårt liv da vi så det hvite observatoriet. Men dessverre var vi for sent ute til å komme inn. I stedet gikk vi til det kongelige marinemuseum. Her ble sorgene fort glemt. Her var det litt av hvert som kunne få et guttehjerte til å banke fortere. Der var skipsmodeller i haugevis. Guttene fant også fram til noen gamle norske livbøyer, som var museets stolthet. Inne i et stort glass-skap var hele slaget omkring Trafalgar i 1815 virkeliggjort. Men herligheten varte dessverre alt for kort. Snart satt vi atter i båtene og rodde — og skar ansikter alt i ett. Vannblemmene begynte å bli større og større og vi skiftet årer i ett sett. Særlig plaget var Asland og jeg. På toppen av alt det vonde fikk vi tidevannet i mot oss. Vi måtte sno oss frem mellom alle de store båtene som benyttet seg av tidevannet til å komme ut. Da vi endelig kom til bryggen, klarte vi nesten ikke å forlate båtene. På en eller annen måte kom vi oss hjem og den natten la ikke guttene lenge våkne, skal jeg fortelle dere. (Jeg skal fortelle mer om turen i lørdagsavisen).

Beste hilsen fra O. H. Wøllestad."

Og denne[8]:

Rjukanspeidere defilerer for erkebiskopen av Canterbury ved speiderleir i England
De norske speiderne fikk størst applaus av alle.

Hele neste formiddag og ettermiddag hadde vi fri og jeg tror at 100 prosent av guttene benyttet tiden til å sove. Om kvelden måtte vi mote opp med opp-pakning til overnatting. Vi skulle være med på en ekte engelsk «natt-haik». Den haiken vil stå som en skrekk og advarsel til dem som drar på haik uten kompass. Vi tok en buss til en av Londons forsteder. Derfra måtte vi bruke «apostlenes hester». Underveis ble vi plutselig invitert til å delta ved en engelsk tropps leirbål.

Her fikk vi servert ekte engelsk te og hot dogs. Klokken ble dessverre glemt og til slutt gikk vi i en bekmørk skog. De engelske speiderne som førte an mistet stien, og til slutt vasset vi gjennom bregnegress og sumper. Jeg skal si dere at engelskmennene fikk høre hvor David kjøpte ølet, da de fortalte at de ikke hadde rede på hvor vi var. —

Men vi snakket naturligvis på norsk så jeg tror ikke at engelskmennene fikk inntrykk av at vi var sinte. — Tiden gikk og vi ble trettere og trettere. Til slutt ble vi enige om å slå oss til hvor vi var. Vi rullet ut soveposene og la oss rett ned. Søvn ble det lite av, men en hvil fikk vi.

Neste morgen viste det seg at vi hadde kampert bare noen få meter fra det stedet vi skulle ha vært. — Noen speidere hadde ventet på oss med varm te og bacon. Jeg skal si at vi var sinte på oss selv da vi oppdaget det.

De siste dagene hadde vi fri — og benyttet anledningen til å slappe av.

Så kom endelig dagen da avreisen skulle gå av stabelen. Vi guttene fra Rjukan ble kjørt ut til Gilwell Park i private biler. Jeg skal si at de andre speiderne kikket langt etter oss da vi kom kjørende. Den offisielle åpningen skulle foregå neste dag, så vi arbeidet som helter med å få satt leiren i stand. Neste morgen trenet vi på å marsjere og under defileringen foran erkebiskopen av Canterbury ble vi presentert som beste land. Jeg skal si vi vokste et par tommer da vi hørte det.

Om kvelden var det først stort leirbål. Kveldens hedersgjest var Sir John Hunt, kjent som leder av den britiske ekspedisjon til Mount Everest i fjor. Han holdt en lengere interessant tale om de ting vi unge bør legge oss etter her i livet. Leirbålene var noe annerledes enn det vi er vant til hjemme i Norge. Store lyskastere lyste opp hele plassen og fjernsynskameraer fra BBC og den amerikanske kringkasting var på plass. Til slutt hadde vi en stille andakt som betegnet slutten på en begivenhetsrik dag. På vegne av alle Rjukan-speidere i Gilwell Park, sender vi vår beste hilsen hjem til Tinn.

Med speiderhilsen. O. H. Wøllestad."

Glåmdalsminner

I avisa Glåmdalen skriver en ukjent (?) forfatter[9]:

"«Sommerens største speider eventyr»

Slik blir vår Englands-tur karakterisert i en tidligere spalte, og enda det sikkert var litt av et eventyr for de fleste av deltagerne, mener jeg personlig at speidereventyret helst og best oppleves av patruljen eller tropper godt bortgjemt fra all trafikk og larm, på oppdagerferd blant skjeggete graner og kraggfuru i speiderguttenes egen verden. Likevel føler jeg meg forpliktet til en aldri så liten beretning, og spesielt etter de utallige etterlysninger som fra tid til annen har vært å lese i spalta.

Vi var i alt 48 norske gutter som ad forskjellige sjøveier møttes i Newcastle den 15. juli for derfra sammen å reise med buss ned til London, en tur på ca. 10 timer. Av disse karene var vi 7 fra 1. Skarnes, alle sammen 1. gradsspeidere. Det var nemlig betingelsen vår for at de kunne være med. Turen nedover fra Newcastle var heller slitsom i den overfylte bussen, men vi fikk jo se mye av Englands typiske minedistrikter og likeledes dro vi gjennom uendelige jordbruksstrøk av ukjente dimensjoner.

I London ble vi mottatt av en hærskare av speiderledere, og vi forsto straks at speidingen hadde en framtredende og sterk posisjon der i gården. Han som ønsket oss velkommen «over there» var iført skjørt, og det var såvisst ikke den siste speideren vi så iført dette "smukke" antrekket. Vi ble så bevertet med den tradisjonelle te og kjeks, og deretter ble vi kjørt til de forskjellige distrikter av London hvor vi skulle være de 10 første dagene. Vi fra Skarnes havnet i Nord-London, nærmere bestemt i Muswell Hill District («Musebrønnberget»), og det var en nesten komisk opplevelse da våre verter valte seg ut sin gjest blant oss 7. Vi fikk i sannhet en liten forsmak på hva det vil si å bli stilt på fesjå. Vi tok det imidlertid med godt humør, og i løpet av kort tid befant vi oss i hvert vårt hyggelige hjem, omgitt av mennesker som ikke kunne et eneste odalsuttrykk, men var koselige likevel.

I denne tiden hadde vi det travelt med å gjennomføre et artig program som var lagt opp for oss med besøk på London Airport. The Central Telephone Exchange, St. Paul-katedralen og mye mer. Dessuten hadde vi fridager som vi brukte til sightseeing av ymse slag. Vi var i Over- og Underhuset, Westminster Abbey, Buckingham Palace (utenfor altså) og ikke å forglemme Vokskabinettet, der vi holdt på å le oss i hjel, men det får vi fortelle mer om på neste kretsleir. En av de siste dagene, før vi dro på leiren, var vi en tur ute ved Greenwich og beså Sjøfartsmuseet, som vi som typiske landkrabber fra sjøfarts-Norge fant umåtelig interessant. Det mest speidermessige innslaget under vår sightseeing var besøket i Baden Powells Room, der vi fikk rik anledning til å se og studere B.P.'s nærmere omgivelser. «På et slikt sted kunne je væra i fleire daer», sa Skogdue-Per, og han hadde så rett. Det var en egen hyggelig atmosfære i dette rommet, der en faktisk følte seg hjemme, og der en blant fargede og hvite speidergutter erfarte at speideren er rundt på vår jord, hele verdens bror.

Men dagene i Nord-London gikk raskt, og før vi visste ordet av det, befant vi oss i et såkalt Fare-Well-party som ble arrangert til ære for oss av distriktets Metodist-Ungdomsklubb.

Det var en usedvanlig livfull og morsom aften, og vi mottok et morsomt bilde med et typisk speidermotiv som erindring fra våre verter, og til gjengjeld overrakte vi et flagg med inskripsjon fra 1. Skarnes. Personlig er jeg meget glad for at oppholdet i Nord-London ikke begynte med et tilsvarende velkomstparty, for det viste seg at mine gutters interesse for engelske pikespeiderledere var ganske omfattende, og det opsto rene rørende søskenforholdet ganske omgående, ikke sant, Ola?

Etter 10 hendelsesrike og høyst interessante dager i Muswell Hill gikk så turen til Gilwell Park, verdens speidersentrum, der vi skulle ligge i leir med 18 forskjellige nasjoner. Allerede da vi nærmet oss Chingford, som var leirens nærmeste stasjon, var det speidere å se på alle veier, noen førstereisgutter som vi fra 1. Skarnes, andre «back to Gilwell» for å gjenoppfriske gamle minner og treffe nye kamerater.

Leiren var delt i forskjellige underleirer, og vi som kom sammen med våre verter fra Nord-London, skulle i underleiren som da også het Nord-London. I denne underleiren levde vi sammen med engelskmenn, skotter, tunesere, tyskere, dansker, svensker, italienere og enda fler. Alle sammen var greie gutter, og spesielt våre nærmeste granner, tuneserne, var uvanlig kjekke karer som gestikulerte og plapret i munnen på hverandre. De tok sin religion meget høytidelig, og de smakte ikke flesk eller svinekjøtt, ikke matfett en gang av samme opprinnelse kunne de spise. Etter et bestemt klokkeslett, jeg tror det kl. 20, spiste de ikke kjøtt i det hele tatt, og heldige var vi som da bodde vegg i vegg, for vi fikk ikke for mye middagsmat, og en slik ekstrarasjon var populær. Maten var for øvrig noe uvant, kanskje, men det gikk fint, og vår måte å tilberede sakene på, var tydelig likt hos våre engelske kamerater, enda mye forekom dem fremmed.

Reisebrevet holder fram i neste speiderspalte."

Sandefjordsminner

Knut Brautaset deler, 67 år senere, noen erindringer fra sin deltakelse på "International Patrol Camp" i 1955:

"Deltagelse fra Sandefjord på leir i Gilwell Park i 1955.

De som var med Petter Amlie, Ragnar Amlie, Arne Stein, Anstein Furu, Per Olav Prydz, Kåre Allum og Knut Brautaset. Navnene våre var skrevet på en barde fra hval for å understreke hvalfangsten i Sandefjord! Som forberedelse fikk vi et kort kurs i «hverdags-engelsk». Konen til en lektor på realskolen i Sandefjord var engelsk og hadde gruppesamtale med oss slik at vi kunne te oss blant vanlige folk og på spisesteder. Hvordan man høflig kunne spørre om hvor toalettet var, ment hun var viktig! Vi reiste med tog fra Sandefjord til Oslo og gikk der ombord i Fred. Olsens «Blendheim» som på billigste klasse tok oss til Newcastle. England hadde en egen anseelse etter krigen, men møte med havnen i Newcastle ble en øyeåpner. Skittent og nedslitt med dampdrevne slepebåter og alt virket gammelt. Folk var imidlertid blide og imøtekommende. Fra Newcastle tok vi toget til London. På videoen som nå ligger på You Tube ser jeg meg selv og min venn Kåre Allum marsjere etter det norske flagget. I et glimt ser jeg lady Baden-Powell hilse på Petter Amlie. Det ble en fantastisk opplevelse. Vi bodde en uke før leiren hos forskjellige familier i London og hadde organisert sightseeing hver dag. Jeg ble plassert i en fattig men gjestfri familie i dokk-området – lærerikt. Det var rekker med helt like hus, men også områder som ikke var gjenoppbygd etter bombingen. I Gilwell Park ble vi plassert inn i ulike patruljer. Jeg ble satt til å være patruljefører for en internasjonal gjeng – bl. a. en bortskjemt pode fra Egypt! Leirområdet var ulikt det vi var vant til fra kretsleirer i Vestfold. Alt var lagt til rette. Man kunne ikke bruke øks og få fatt i tørt brenne – alt ble levert ferdig. Å grave og gjøre i stand latrine slapp man unna for det var satt opp toaletter. Det som var viktig var orden og ryddighet i teltene med grundige inspeksjoner. Engelskmennene var skikkelig på hugget da vi skulle få besøk av dronningmoren sammen med lady Baden-Powell. Vi stod oppstilt langs veien i lang tid før endelig en svart bil med to vinkende gamle damer gled forbi.

For oss som var med fra Sandefjord var dette den første virkelig utenlandstur og noe som huskes som et godt minne etter 67 år!

Det neste store i speidersammenheng ble landsleieren på Voss i 1956 med nye opplevelser, men også mye regnvær!

Knut Brautaset


Utklipp og minner


Se film fra leiren her: [1].


Referanser

  1. Sarpsborg arbeiderblad 2/8/1955
  2. Ringsaker blad 27/8/1955
  3. Kongsberg dagblad 4/8/1955
  4. Halden arbeiderblad 16/8/1955
  5. Ringsaker blad 27/8/1955
  6. Ringsaker blad 27/8/1955
  7. Telen 5/8/1955
  8. Telen 6/8/1955
  9. Glåmdalen 13/12/1955