Kilde: Fakkelsekretær Ulla Wichmann 1964-1972

Tilbakeblikk 1999

I 1999 ble Ulla intervjuet av Jarl V. Erichsen. Dette er notater etter kassettopptak – et opptak som er av svært dårlig teknisk kvalitet…. NB! Ulla har ikke selv lest gjennom disse notatene, ennå …! Notatene er skrevet ned i all hast og ikke redigert på noen måte.

Jeg begynte som speider i Odense, 7 – 8 år gammel. Der kom flyttende et ektepar som tilhørte Misjonsforbundet. Hans far hadde vært misjonsforstander; S. K. Nilsen. De begynte søndagsskole i sitt hjem, og de startet også speider. Etter hvert fikk de et lite lokale. Der fortsatte jeg som speider til jeg var 18 år. Da reiste jeg til Sverige, på misjonsskole på Lidingø. Der var jeg også med på speiderkurs.

I 1962 begynte jeg på bibelskolen i Norge, i Faunveien. Jeg var da sammen med Ellen Bom. Ellen og jeg var barndomsvenninner fra Odense. Vi bodde nær hverandre. (Nå bor hun i Amerika) Vi møtte da Sverre Fjellvang. Han var en artig type, stor og kraftig. Han skulle lære oss om Fakkelarbeidet, men han fant fort ut at Ellen og jeg kunne mye mer enn ham. Fjellvang lærte oss om Fakkelarbeidet. Grunnlaget var NMUs fakkelbok, den røde. Da vi var ferdige med bibelkurset reiste vi til Danmark. Vi hadde egentlig tenkt å reise ut som ettåringer i Danmark. Men ettåringstanken var ny, og det passet visst ikke i Danmark. Men så kom NMU og lurte på om vi ville gi et år i Norge. Det var i '63.

- Hva arbeidet dere med i NMU? Vi kom så til Aust-Agder krets av DNM. Bjorbekk, Bråstad. Vi skulle ta oss av ungdomsarbeidet, for de hadde jo intet speiderarbeid den gang. Jeg husker vi fikk 100 kroner i måneden samt kost og losji. Vi hadde møter.

Jeg startet ikke fakkelarbeid med det samme. Det var søndagsskole, junior og ungdom. Men den første sommeren vi var her, 1963, da var vi med på leir borte i Tveit - på fjernhjelpsleiren. Den leiren glemmer jeg aldri. Det var vårt første møte med fakkelarbeidet. Da kom fakkelspeidere fra Kristiansand, Stavanger og Haugesund og Bergen. Vi hadde våre danske uniformer på. De ville vi skulle undervise dem. Dette var ganske nytt for dem. De hadde aldri ligget ute i telt, for eksempel. De lå alltid inne. Hva tenkte jeg da? De syntes nok vi var ganske tøffe. Men vi var jo vant til det. I Danmark var vi et lite forbund og vi var alltid sammen med guttene. I vår tropp var vi to gutte- og to jentepatruljer. Vi jenter skulle ikke ha det noe lettere.

Jeg husker Torrey Mosvold kom på besøk til oss på leiren i en ordentlig sjeikdrakt. Han hadde fått den av kong Feishal (??) i Saudi Arabia. Med sabel og greier. Ungene hørte og så med store øyne. Han fortalte om måltid i palasset med gulltallerkener. Jeg har nok et bilde av dette.

I 1964 spurte de oss fra NMU, jeg tror det var Skallerud, om å reise i NMU som fakkelspeiderkonsulenter. Vi skulle reise rundt til fakkelspeidertroppene og gi inspirasjon, kurs og delta på leirer og sånnt. Jeg og Ellen hørte liksom sammen. Det var jo en sterk vilje fra NMU til å satse. Noe av det første vi gjorde var å besøke Bergen. Vi var der en fjorten dagers tid. De drev ganske godt. Og likedan i Haugesund, med et veldig godt arbeid. Spesielt husker jeg jo Lilleba Kvale, hun var leder i 25 år. Men de lå ikke i telt, jentene. De leide seg inn på bedehus og leirsteder. Så veldig mye speiding var det jo ikke … Men vi hadde lite grann sporlek og knuter. Jeg hadde selvsagt kontakt med både guttene og jentene.

Så reiste vi til Stavanger der de også hadde en god flokk.

Om somrene var vi jo gjerne sammen på leir. Jeg husker de fra Vestlandet kom til Vegårshei noen ganger. Når vi planla leir på Vegårshei så hentet vi nok en del ideer fra Danmark. Men det måtte tilpasses til forholdene. Til å begynne med på Vegårshei lå guttene i telt, det var jo heller ikke plass inne.

Men det som etterhvert skapte et grunnlag for lederne var at vi hadde kurs på Vegårshei og andre steder. Da kunne vi legge inn mye speiding. Og de var veldig interesserte.

Du spør om noen var bekymret for for mye "speidersport"? Nei, i hvert fall ikke fakkel-lederne. Men kanskje noen av de mer etablerte i menigheten? Jeg hørte det ikke direkte, mer indirekte. men det har vel endret seg?

Hva slags forkynnelse? Vi la jo alltid vekt på det bibelske. Vi hadde alltid bibeltimer. Det var vel forkynnelse til å være i sin barnetro. Men vi hadde ikke møter om kvelden. Om kvelden hadde vi leirbål med sketsjer og mye moro. Mange av de ledende predikanter er jo fantastiske skuespillere. Og så sluttet vi jo gjerne av med et kort alvorsord.

Nå er det forresten blitt slik at S.K. Nilsens datter er blitt øverste leder for Misjonsforbundets speidere i Danmark, som faren hennes var det før henne… S.K. Nilsen sa at "man skal ikke bli frelst rundt leirbålet". De må komme neste morgen. Han var redd for stemningen. Det hele skulle være modent, det skal være en viljessak.

Selv husker jeg en leir og et trekors på leirplassen. Jeg var tolv år, og foran dette korset gav jeg mitt liv til Gud. Jeg regner dette som min frelsesdag.

- Hvilke målsettinger hadde du for ditt arbeid i NMU?

I 1967 – ved landsleiren på Hove med 5 – 600 speidere – sluttet Ellen i arbeidet og reiste til Amerika. Da ble jeg fakkelsekretær og alene med ansvaret. Da fortsatte jeg å reise rundt i troppene. Leirer og kurs var fortsatt viktig. Kursene var dels weekendkurs, og dels kveldskurs i forbindelse med at jeg besøkte menighetene. Jeg husker også jeg underviste på Ansgarskolen, vår og høst. Dette var svært viktig. Jeg husker Jan Jansen har fortalt at dette gav ham inspirasjon. Det har vært moro å følge Grimstads eksepsjonelle utvikling.

Jeg husker forresten jeg fikk sydd meg min egen uniform, med speiderhatt og det hele. Det var riktig stilig. Jeg vet også at dette at vi var mye på leirstedet på Vegårshei gav bygdefolket inspirasjon til å starte speiderarbeid. Vi inviterte dem gjerne med oss på kursene. Ellen og jeg reiste sammen i fire år. Så reiste jeg alene i fem. Jeg samarbeidet jo ganske tett med ungdomssekretærene; Gerhard Pedersen, Theo Gran Nilsen.

Borte i Skiensfjorden var det også et aktivt arbeid. Jeg husker Mia og Robert Gundersen og Olaf Rønningen. disse ble mine gode venner. Olaf Rønningen, Tore Grestad (Drammen) og jeg var i en komite som skulle revidere den gamle fakkelboka. Vi syntes jo den var blitt gammeldags. Vi hadde mange møter. Vi var veldig for speiding. Det var nok jeg som sekretær som tok dette initiativet, du vet ungdomssekretærene var ikke akkurat noen speidere. Så det var meg som måtte være drivkraften. Men jeg hadde veldig god hjelp av disse som jeg nettopp nevnte.

Vi snakket jo også mye frem og tilbake om vi skulle forsøke å nærme oss Norsk speiderguttforbund. Spesielt med tanke på alt dette med drakt og bøker og slikt. Jeg var i kontakt med Odd Hopp. Det var en kjekk mann. Vi korresponderte. De var slett ikke uvillige. Men da det ble mer aktuelt så sluttet jeg i NMU. Vi hadde jo også kontakt med KFUK-speiderne. Vi tenkte slik at dersom det lot seg gjøre – så skulle vi samarbeide. Men vi skulle samtidig være et eget korps. Vi kunne ikke gå inn for å slette oss ut. Dette var en langdryg prosess.

Jeg møtte i NMU's landsstyre når det var speidersaker. Jeg opplevde en positiv tone. Jeg orienterte dem bl.a. om mine kontakter med speiderbevegelsen. Rolf Larsen og senere Bjørn solbakken var sentrale navn. Jeg hadde ganske frie hender. Vi hadde heller ikke noe Fakkelutvalg eller lignende. Jeg hadde nær kontakt med Rønningen, Robert og Mia. De drev så godt i Skiensfjorden – og de var mange. Der var mange kurs. Men jeg var også ofte i Drammen.

Jeg var også en tur i Nord Norge som speidersekretær. Men der var lite og intet speiderarbeid. Etter hvert var der vel noe i Tromsø. Jeg møtte Fridtjof der. Jeg husker forresten en leir i NN i 1965. Ellen og jeg dro omkring i 3 måneder. Vi kom til Leirpollskogen i Tana. Vi skulle ha s.k. fakkeleir. Det kom unger fra Berlevåg og Vardø. Og noen fra Leirpollskogen, men ikke mange. Der var et misjonshus. Noen få fra Berlevåg hadde uniformer, resten var uten. Jeg har aldri opplevd så urolige unger. De hadde ingen respekt for oss. Jeg husker det var en som het Steen og hans kone (Vardø). Ellen og jeg strevde livet av oss, men hadde lite hjelp av ham. for han lå på kne og ba hele dagen ……. Der var så mange praktiske ting. Om kvelden hadde vi leirbål nede ved stranda. Det var jo så lyst og så fint, bjørken stod lys og grønn, jeg glemmer det aldri. Og en dag skulle vi opp på et fjell. Vi gikk i mange timer.

Når jeg reiste omkring i Norge hadde jeg offentlige møter, ledermøter. kurs – og så besøkte jeg jo speidermøter. Det var veldig viktig å møte speiderne. Men det var jo også selvfølgelig å besøke kvinnemisjonen og å tale søndag formiddag … Spesielt når jeg var i Nord-Norge. De hadde jo så lite besøk, så jeg måtte innom "alle" menighetene.

Men jeg husker spesielt leirene. Vi hadde alltid sporlek (med "kryss" og "piler" m.v.), litt kart og kompass. Jeg brukte mye kart og kompass i Danmark i min speidertid. I Norge instruerte jeg ofte i det på lederkurs. Jeg kunne jo også noe morse og semafor. Og det forsøkte jeg å lære dem. Og mye førstehjelp og tauverk. I Danmark bygde vi jo alltid pionerarbeid, og så smått begynte vi med det i Norge. Jeg prøvde å lære dem dette. Jentene lå jo alltid inne på leir. Jeg undret meg over det, men det var liksom ikke aktuelt å endre dette. Leirstedene gav denne muligheten. Jentene var litt sarte på den måten.

- Hvorfor sluttet du i NMU? Det var et godt spørsmål. Tiden var rett og slett moden, både for min og for NMU's del. Kanskje jeg følte at jeg ikke hadde så mye mer å gi? Kanskje var jeg litt sliten? Alt har sin tid. Jeg fikk ingen oppfordringer i denne retning. Jeg registrerte jo at Fridtjof Sandring kom mer inn i bildet. Da følte jeg at han burde fortsette. Det var høsten '71. Han fikk enkelte oppdrag i NMU. Jeg hadde jo vært i NMU i 9 år.

Jeg følte NMU-årene som en veldig rik tid. Jeg var jo involvert i hele bredden av NMU's virksomhet. Jeg var 20 år da jeg gikk på bibelskolen.

- Hvorfor synes du speiderarbeidet var verdifullt? Det var livet for meg da jeg vokste opp. Jeg levet og åndet for speiderarbeidet. Speiderarbeidet i Odense lå like ved mitt barndomshjem. Kameratskapet glemmer du aldri! Det hadde jeg lyst til. Og jeg var selv vunnet gjennom speiderarbeidet. Det er en fin måte å få barna interessert på. Mange av dem kommer jo helt utenfra, uten menighetstilknytning. Mange av de jeg ble kjent med i Bergen og Haugesund sier det samme; de er vunnet gjennom speiderarbeidet. Det bærer frukter.

- Hvordan var sammenhengen mellom fakkelarbeidet og juniorarbeidet? NMU var veldig opptatt av at først var man i søndagsskole, siden fakkel, siden junior og så videre i ungdomsforening. Det skulle være en linje i dette, de måtte endelig gå videre og vi måtte ikke miste dem. Noen ganger lyktes dette, andre ganger ikke. Mange sluttet når de var 12 – 13 år gamle.

- Hvem samarbeidet du mest med om fakkelarbeidet? Sven Otto Brechan var ungdomskonsulent sammen med meg. Han hadde ikke noe med speiding å gjøre, egentlig, men var et par ganger med på leir. Vi var veldig gode venner, men noen ganger kranglet vi fælt. En gang til jul, jeg bodde på et lite kott på Ansgarskolen når jeg var i Oslo. Jeg tror Gerhard Pedersen var ungdomssekretær. Så var jeg inne og hjalp til på kontoret, og da fikk jeg tilfeldig se at de hadde hatt landsstyremøte i NMU. Og da hadde de besluttet at Sven Otto Brechan skulle ha julegratiale på 600.- kr. Jeg skulle få 300.- kr. Da tente jeg på alle pluggene. Så slo jeg i bordet til Gerhard Pedersen! Hvorfor? Jo, sa Gerhard, fordi han er gift … ! Da følte jeg urettferdigheten så sterkt. Etter en stund hadde han snakket med noen, og jeg fikk også 600.- kr.

Theo Gran Nilsen var en eldre, distingvert herre. Veldig koselig mann! Men han tenkte nok at han, som mann, skulle bestemme – både hjemme og over meg … ! Da kom han til feil adresse! Jeg husker spesielt i '67 ved leiren på Hove, Tromøya. Da sendte han Ellen og meg ned for å rengjøre brakkene på forhånd. Brakkene hadde jo stått tomme i årevis. Da vi fikk se de brakkene og de toalettene! Det var mannedritt. Vi diskuterte hva vi skulle gjøre. Skulle vi reise hjem? Nei, vi begynte å vaske – og vasket i 14 dager. Vi bodde på et av rommene i denne perioden. En kveld like før leiren kom Sven Otto ned. Gran Nilsen hadde sendt ham for å se hvordan det stod til og hva vi hadde gjort. Så hadde vi ikke fått vasket den store kinosalen. Og Sven Otto sa med en gang at den måtte vi vaske! Da sprakk jeg. Hvis den skal vaskes må du vaske den selv!

Gran Nilsen var kjempestressa da leiren opprant. En morgen skulle vi ha parade, vi hadde jo stor paradeplass. Ellen og jeg pleide å gå først. Og en morgen var vi forsinket. Og da kom han, ganske vill; "Ja, de jentene har forsovet seg. Nå må de se å komme seg opp!" Jeg forsøkte å roe det hele ned, vi var bare 10 minutter forsinket.

- Det går en historie om noen høyttalere under senga i '71? Ja, jeg losjerte i et av de rommene der de har kontorer i dag. Oddbjørn Lønskog måtte steppe inn som taler på denne leiren. Jeg hadde med en grammofon og en marsjplate. Så når vi skulle marsjere spilte vi denne over høyttaleranlegget. Jeg husker hvordan støvskyen stod rundt oss. En kveld, etter ledersamlingen, hadde jeg lagt meg. Klokken var over 12, det var stille. Plutselig ble det et forferdelig bråk. Jeg visste ikke hva det var. Jeg trodde brakka holdt på å ramle sammen. Men plutselig begynte noen av de andre jentene å le! Jeg hadde halvveis sovnet. Men jeg fikk fomlet meg opp. Jeg husker jeg var veldig redd for at ungene skulle våkne. Jeg var sinna, men skjønte jo da hva det var. De hadde altså lagt denne høyttaleren under senga og spillte marsjmusikk. De stod jo i buskene og fulgte med. Jeg var så sinna, og nedover i gangen løp de. Men jeg var ikke med en gang klar over hvem de var. Jeg tenkte jo aldri at det skulle være Oddbjørn Lønskog. Og at Jan var med på dette. Vi lo godt etterpå. Og ungene våknet selvsagt. Det var derfor jeg var sinna. Ja, vi hadde mye moro, det er sikkert.

Jeg tenker begynnelsen på Vegårshei, det var jo så primitivt. Den første gangen jeg så de brakkene lå de under presenninger. Det var gamle Hydro-brakker. Senere ble de satt opp. Det er jo nå et fantastisk sted.

Vi pleide å ha med kokker fra Skien og Gjerpen, eldre damer som jeg snakket pent med. De stod utedørs og kokte poteter og alle ting. Tenk deg også møtesalen der vi møttes 120 speidere, spiste m.v. Der var trangt.

(Ulla har mange lysbilder og annet som kan avfotograferes!! Og uniformen, men det er ikke sikkert den passer….)

- Hadde du kontakt med Frøen eller Strøm-Andersen? Nei ikke i denne sammenheng, men jeg kjenner Tor ganske godt. Men jeg var en del i kontakt med SMU-speiderne. Vi korresponderte og jeg fikk innbydelse til å komme. En gang var jeg på en lederleir i Drettvik (?). Det var en uke og en strålende opplevelse. De drev veldig godt. En annen gang var jeg på en leir. Det var jo også en del effekter vi fikk fra SMU, bl.a. denne liljen (menes det NMU-merket???).

Ferdighetsmerkene kjøpte vi på speiderdepotet i Oslo. Men vi fikk brodert noen merker selv. Og vi hadde fløytesnorer i mange varianter. Skjortene fikk vi sydd. Og jeg satt i kjelleren på Møllergata og klipte skjerf. Men de måtte legge dem opp selv. Fra Danmark hadde jeg med leirbålskappe. Og det forsøkte vi også å lage. Men jeg hadde lite offisiell kontakt mellom NMU og mine danske venner. Men der var vel noe kontakt mellom Danmark og Skiensfjorden. Men dette hadde jeg lite med.

Vi hadde også patruljeførerne med på lederkurs. Det kunne jo være 40, 50, 60 stykker til sammen. På kursene ble det etter hvert litt mer speiding. Bl.a. pionering med border og lignende.

- Det er en glidende overgang mellom speiding og forening … Ja, det er det. Det var veldig ulikt fra sted til sted. I for eksempel Drammen og Skiensfjorden drev de faktisk speiding. På Vestlandet ble det kanskje mer uniformert barnearbeid. Dette avhenger veldig av lederne.

- Var det NMU-ledere som hadde vært speidere andre steder? Nei, det må ha vært få.

- Var det noen grupper som maste mer enn andre om samarbeid med speiderbevegelsen? Ja, det var de samme jeg nevnte over: Drammen, Skiensfjorden. Vi hadde også en fin tropp i Askim, jeg husker Aslaug Oterholt. Betlehem/Oslo hadde sin egen tropp. De var ikke med på våre leirer, det var de ikke interessert i. Dette kunne jeg ikke gjøre noe med, det var noe de hadde begynt med tidligere. Disse hadde jeg ikke noe kontakt med. De hadde sikkert noen som hadde vært speidere og kjente denne tilhørigheten.

Vi må huske på at det tar tid å lære opp speiderlederne. Man kan ikke bare si at nå skal vi være speidere. Det tar tid. Dette modnet seg mer frem.

- Strevde dere med å skaffe ledere? Nei, både og. På en måte synes jeg det ikke var så vanskelig. Noen trakk seg når de skjønte at speiderarbeidet krevde mer av dem. Fysisk og mht utstyr.

Etter hvert fikk vi jo norske uniformer. Jeg husker jeg fikk blått foldeskjørt. Og båtluer. Da var vi flotte, du! Jeg skaffet meg en speiderhatt fra Sverige. Den var blågrå. Vi var nøye med at drakten var pen.