Sjøspeidingens historie
Hovedside – Historie – Sjøspeiderbåter – Sjøspeidergrupper – Sjøspeiderlandsleirer – Tredalen – S/S Havbraatt
- Ulike dyktighetsmerker: Dykker – Fiske – Livredning – Padling / kano / rafting – Seiling – Merker med sjø som tema – Sjømann – Sjøspeidermerker – Svømming
Innhold
Den første tiden - før organiserte former
Det første sjøspeidermerket
I 1912 skrev Hans Møller Gasmann den første utgaven av Speiderguttboken. Her blir Sjømandsmerket presentert. Dette merket var blant de første dyktighetsmerkene, og viser at interessen for maritime kunnskaper var der helt fra starten. «Hvad enhver speider bør vite» er overskriften på en artikkel i Speideren nr. 5/1913: Blant spørsmålene er «hvor lang er en kabellængde, en skandinavisk kvartmil og en sjømil» og «hvordan måler man farten med en logline og hvordan blir vakter ordnet om bord?»
I Speideren nr. 4/1914 blir det gitt en innføring i de nye sjømerkene som skal brukes for å merke kystleden fra Hvaler til Jæren. I samme blad orienteres det om sjøspeiding i Sverige:
- "I Sverige er tanken om sjøspeidere nu optat. Der er avdelinger baade i Gøteborg og Vaxholm".
- widths="100px"
De første turene
I de tidlige speiderårene, 1910-1912, drev Jens Skjelderup Hertzberg et speiderarbeid i Kristiansand. Hertzberg drev aktiv speiding på sjøen, og må kalles en sjøspeiderpioner selv om han nok selv ikke brukte det begrepet. Se 1. Kristiansand.
Sommeren 1915 reiste Hans Møller Gasmanns tropp 2. Kristiania, på sin fjerde sommerleir. De skulle være 14 dager på Asmaløy på Hvaler, hvor troppen disponerte en Hvalerbaat med to mann. Turene gikk til Færder, Strømstad og på nattfiske. Noen dager var et parti ute og seilte mens de andre deltok på aktiviteter som svømming, roing eller seiling ved land
- widths="100px"
Sjøspeiderdebatt i 1916
I Speideren nr. 1 1916 finner vi dette leserinnlegget:
- "Hr. redaktør!
-
- Jeg har netop læst igjennem en hel del gamle nr. av "Speideren" og saa der at det i Sverige var opprettet "sjøkorps" paa et par steder. Maatte ikke det kunne gaa an for os her i Norge ogsaa? Jeg har længe tænkt paa at sende "Speideren" dette spørsmaal, men det er ikke blit noget av. Jeg er sikker paa at det vil bli diskutert med interesse av speiderne her. Saa meget sjømandsblod er det vel i os alle. Det vil kunde bli økonomiske vanskeligheter, men det maa vel kunne klares.
-
- Dette er ikke ment som et forslag, men som et spørsmaal.
-
- Med speiderhilsen
- B. H.
Og redaksjonen henger på en liten kommentar:
- Spørsmaalet sendes videre og det vilde være interessant at høre nogen uttalelser om saken. - Send indlæg til redaktionen, adr. Dronningens gt. 16 -"
I Speiderens neste nummer (nr. 2 1916) kommer det svar på B.H.'s spørsmål:
- Etter min mening syntes jeg ikke der burde oprettes spesielle "Sjøkorps" for speidere. En speider skal jo helst være "altmuligmand", og derfor at lægge hele sin interesse paa sjøen, synes jeg ikke godt gaar an. Tænk at la være at færdes i vor herlige natur og bare vise interesse for sjøen. Men at drive "Sjøspeideri" ved siden av det andet burde jo, efter min mening, være en selvfølge. Dette vilde ikke støte paa nogen større økonomisk vanskelighet, da vel baater kunde skaffes av guttene selv, (det vil si baater eller sjegter som forældrene eier) og noget særlig utstyr skal der jo ikke til. Jeg lar herved spørsmaalet gaa videre til diskutering.
- Med speiderhilsen R. P."
- widths="100px"
Arbeidet på Sørlandet
Troppsfører Oscar Augensen i 2. Kristiansand er sjøoffiser. Han disponer en seilbåt - "Pilen" - som han skal ha tatt guttene med på mange turer i; - i årene fra omkring 1918 og fremover. Ragnar Tjomsaas overtok etter Augensen i 2. Kristiansand. Han var aktiv seiler, og tok ofte guttene med på tur i sin halvdekker. I troppens 50-års jubileumsskrift fortelles det at "Det ble endog satt igang en sjøspeiderpatrulje. Men de maritime interesser ebbet ut da Tjomsaas etter bare ett år som leder utvandret til Amerika."[1]
Tropps- og kretsleder Johs Leewy fra Arendal er den eneste på denne tiden som sender inn bilder til forbundets blader og forteller om speidernes turer og leirer til sjøs. 24. januar 1924 sender Leewy inn en "Betænkning i anledn. Instruktionsbok i sjømandskap for speidere".[2]
Her er ett bilde bilden er fra 2. Arendals tur til Grimstad i juli 1923. Her møter de speidere fra tidligere 1. Seveli tropp og senere speidere fra 1. Grimstad tropp for felles tur opp Landvik-kanalen til Kjerringholmen. Det andre bildet er fra 1. Arendals sin ni dagers seiltur sommeren 1929.
Før 1940 var det en egen sjøspeiderpatrulje i Arendal - Sjøspeiderpatruljen Terne, Arendal.
- Merkediskusjoner
Etter en diskusjon blant annet i flere nummer av Speideren om hvilke krav som skal stilles til «Båtmannsmerket», blir dette merket presentert i Speiderguttboka 6. utg. 1924.
Speiderleder Johan Saastad forteller i Speideren 7/1935 om livet om bord i Oslos daværende skoleskip Statsråd Michelsen. Under overskriften «Den norske sjømann» får vi høre om hans besøk på det 77 år gamle skipet. Saastad beskriver hvordan skipet blir rigget om våren, han forteller om hvordan opplæring av nytt mannskap foregår, og skildrer dagliglivet om bord under seilas.
- Et eget sjøspeiderarbeid?
I Lederen nr. 3-4/1937 skriver Tore Sund en lang artikkel om «Hvorfor ikke sjøspeiding»? – en retorisk tittel – for Sund var en aktiv tilhenger av at det ble startet med sjøspeiding:
«Det er så menn ikke første gang at det spørsmålet er reist mellom norske speidere. Vi som tilhører en sjøfarende nasjon, hevdes det, burde vel være de første til å gå i gang med noe slikt.»
Tore Sund påpeker at et stort flertall av guttene som er speidere bor i byer, og for de fleste er båtlivet en dyr luksus. Dette i motsetning til mange små steder langs kysten, hvor båt er en dagligdags nødvendighet. Det er viktig å gi guttene en systematisk opplæring i sjølivet og sjømannskap, og i Norge bor vi i et land hvor forholdene ligger til rette for sjøspeiding. Det er viktig med kunnskap, orden og disiplin for at robåten eller seilbåten skal fungere på sjøen. Man vil også få nyttig erfaring når man må bruke sjøkart og kompass i praksis. En kan starte med en enkel robåt, og en gammel livbåt kan bli den ideelle sjøspeiderbåten for troppen.
Rover Ivar Hjort Svendsen støtter opp om de samme tankene i en artikkel i Lederen nr. 1/1939. Han peker på at sjøspeiderarbeidet er en aktivitet som vil ha stor interesse blant guttene, og det vil gi ny giv til speiderarbeidet langs kysten. Svendsen avslutter sin artikkel med: «Frem for sjøspeiderne!»
I Lederen nr. 3/1939 forteller Finn B. Knudsen, 1. Arendal (sjø)speidertropp, om hvordan de der har drevet «sjøspeiderarbeid» i mange år, og hvilke flotte opplevelser dette har gitt: Høst, vinter og vår er speiderne i skog og mark, men om sommeren mest mulig i og på vannet. «Har vi lov til å la dette være uforsøkt», undrer Knudsen.
- widths="100px"
Diverse om sjøspeiding
1924: Hans Møller Gasmann intervjues av Nordre Bergenhus amtstidende 18/1/1924, og uttaler seg om speiderbevegelsen - og relativt skeptisk til pikespeidere og sjøspeidere. (1 av 2)
1924: Hans Møller Gasmann intervjues av Nordre Bergenhus amtstidende 18/1/1924, og uttaler seg om speiderbevegelsen - og relativt skeptisk til pikespeidere og sjøspeidere. (2 av 2)
Sjøspeiderarbeidet organiseres
På Norsk Speidergutt-Forbunds landsmøte i Trondheim 2.-3. november 1945 ble innføring av sjøspeiderarbeidet behandlet. I protokollen kan vi lese:
- «10. Eventuelt.
- a. Landsmøtet henstilte til FR (Forbundsrådet, det nåværende speiderstyret, Red.anm) å ta opp spørsmålet om innføring av sjøspeiderarbeidet».
Forbundsrådet tok med seg henstillingen, og på møtet 9. – 11. februar 1946 gjorde de følgende vedtak: «20. Sjøspeiderarbeidet besluttet opptatt, og en komité nedsatt for å utarbeide retningslinjene for arbeidet: Emil Herje, Trondheim, formann, Vidkun Veding, p.t. Trondheim og Karsten Sunde, Kristiansund. Korresponderende medlemmer: Victor Carlsen, Haugesund, Finn B. Knudsen, Arendal og Øistein Jørgensen, Oslo.»
Denne komiteen skulle utarbeide et forslag til hvordan valgmulighetene i gradene kunne tilpasses sjøspeiderarbeidet. Nye dyktighetsmerker for speidere og rovere skulle lages med hjelp fra sakkyndige. I Lederen nr. 4/1948 presenteres gradsprøvene for sjøspeidergrenen. 3. graden er uforandret, men 2. og 1. graden har fått flere valgmuligheter tilpasset sjøspeiderne. Interessen for sjøspeiderarbeidet var nok også påvirket av at Norge skulle bygge opp skipsflåten etter krigen, og at behovet for norske sjøfolk var økende. Behovet for flere sjøfolk fortsatte på 1950 – og 1960 tallet, da Norge igjen ble en stormakt på havet.
- widths="100px"
Peff-tokt sommeren 1955
I Speideren nr. 8/1950 får vi under overskriften «På tokt med Resolutt» lese om en seilas med sjøspeiderbåten fra Værlebrygga i Moss til årets peff-leir på Hoppøya utenfor Larvik. Skipper var Erik Dahle. På turen trakk det opp stygge skyer, så himmel og hav ble blåsvart på få minutter. Slik beskrives opplevelsen:
- «Der kom bygen settende, og i samme øyeblikk smalt dråpene mot seilduken som erter fra en sprettert. Men vinden løyet, og loggen viste bare 3 knop. Den siste del av turen forbi Tønsberg tønne og videre inn mot Larvikfjorden foregikk i måneskinn.
Klokka 03.00 ble seilene tatt ned, og den siste halvtimen rodde guttene inn sundet til brygga på Hoppøya. Her la de seg til å sove i båten. Turen hadde tatt et halvt døgn.»
Sommeren 1951 og 1952 var Hoppøya stedet hvor sjøspeiderne var samlet. Senere kjøpte NSF et eget sted for sjøspeiderne, Tredalen i Hvaler kommune.
- widths="100px"
Trening på Christian Radich
I 1950 tilbrakte 41 patruljeførere fire dager av juleferien om bord på skoleskipet Christian Radich for å dyktiggjøre seg i sjøspeiderferdigheter. Kursledere var landssekretær Odd Hopp og 1. styrmann på Christian Radich, Finn Fagertun. Fagertun var også ombudsmann for sjøspeidere. Kursdeltakerne kom fra de fleste kystbyene i Sør Norge
- widths="100px"
1951: Nordlands avis omtaler 27/2 "Landets første sjøspeiderkurs"
Nye dyktighetsmerker
I Lederen nr. 2/1951 blir de nye dyktighetsmerkene presentert, og det er ikke lite som tilbys sjøspeiderne: Jungmannsmerket, lettmatrosmerket, matrosmerket, båtsmannsmerket, 3. styrmannsmerket, 2. styrmannsmerket, 1. styrmannsmerket, båtførermerket, seilmakermerket, skipsbyggermerket, studormerket, riggermerket, oseanmerket, stuertmerket og skipskontrollørmerket. Kravene til de forskjellige merkene er omfattende. Så her burde det være nok å gå i gang med.
- widths="100px"
Guttebøker
Guttebokforfatteren Olaf Rynning-Tønnesen hang seg på denne nye aktiviteten og skrev bøkene Sjøspeiderne (1952) og Sjøpeidernes hytte (1954). Bøkene har ikke noe typisk sjøspeider-innhold, men handler om en guttegjeng i en sørlandsby. Den første boken handler for det meste om hvordan de skaffer hundre kroner for å kjøpe en gammel livbåt. I den andre boka er det hyttebygging som står i fokus.
- widths="100px"
Olaf Rynning-Tønnesen, Sjøspeidernes hytte fra 1971
Første landsleirbesøk
Første gang sjøspeiderne deltok med en båt på landsleir var i 1952. Speidere fra Trondheim seilte da til Verdal med egen båt, Viking. På leiren drev de øvelser på fjorden og hadde også oppsyn med badeplassen.
- widths="100px"
Tredalen – senter for sjøspeiding
Norsk Speidergutt-Forbund kjøpte eiendommen Tredalen på Spjærøy i Hvaler 1. juli 1955. Dette skulle bli sjøspeidernes nye treningssted og også en flåtebase. Det var flere bygninger på den 10 mål store eiendommen. I tillegg var det mulighet for småbåthavn. Badeplass var der også, og en pen frukthage.
Den første sommeren deltok nærmere 300 leirdeltakere på NSF’s nye leirsted. Det fortelles at speiderne og lederne stortrivdes på eiendommen. Det første sjøspeiderkurset på Tredalen hadde 15 deltakere.
Året 1956 ble det holdt nytt sjøspeiderkurs på Tredalen, med Erik Dahle som kursleder. Det var 22 deltakere på Spjærøya den første uka i juli. Båtene de disponerte var NSF’s S/S Slør og L/B Høvikingen. Kursdeltakerne fikk også låne Terna av Huuse-Byhrings filmselskap, som nettopp da avsluttet opptak på Spjærøya til filmen «På tokt med Terna». I kursrapporten for kurset i Lederen nr. 5 1956 blir det ytret ønske om en egen båt, «men vi trenger snart å få en skikkelig, standard sjøspeiderbåttype!»
Tredalen eies fortsatt og drives av Norges speiderforbund.
- widths="100px"
Foto fra jubileumsboken Femti år for norske gutter, 1961. Speiderslupp med Tredalen i bakgrunn.
Egen sjøspeideravis
Sjøspeideravisa «L-en» startet å komme ut i 1958. Signalflagget for «L» er også et en-bokstav signal som betyr : «Stopp! Jeg har noe viktig å meddele». I «L-en» ble viktige saker diskutert og nyheter og kurstilbud presentert. For øvrig inneholdt avisa referater fra møter og aktiviteter blant sjøspeiderne.
- widths="100px"
Nye retningslinjer for arbeidet
I 1959 ble Nic. A Omejer ny ombudsmann for sjøspeiding. Han hadde vært med i svensk sjøspeiding, var sivilingeniør, og arbeidet i Klaveness rederi. Med god assistanse fra andre utarbeidet Omejer foreløpige retningslinjer for sjøspeiderarbeidet. Fra innholdet i heftet noterer vi deler som:
- Hva er sjøspeiding
- Speiderveien for sjøspeidere
- Emblem – banner – båtflagg
- Drakt og distinksjoner
- Valg av øvelsesbåt
- Båtregister, kontroll og sertifikater
- Sikkerhetsregler
- Tredalen, Spjærøy – Kursvirksomhet
- Sjøspeiderlitteratur
Det skulle også være en hjelp for dem som ønsket å starte med sjøspeiderarbeid i egen tropp. «Ro-reglement for sjøspeidere» ble også laget. Det var viktig å være samkjørt når en patrulje skulle styre og ro en båt med 3 par årer!
- widths="100px"
På landsleir på Brunlanes
På jubileumslandsleiren på Brunlanes, 4. - 10. august 1960, fikk sjøspeiderne virkelig mulighet til å profilere seg, med egen leirplass på Risøya ved Stavern, bare 3 km. fra hovedleiren. De fleste sjøspeidertroppene var samlet her. Havørna til 1. Vedavågen kom helt fra Karmøy. På leirfilmen fra Brunlanes ser vi speidersluppene i bruk til kapproing og seilas. De to MTB-ene til 1. Sinsen og 1. Snarøen ble også tauet ned og fungerte som base for disse troppene. Her fikk de andre speiderne og publikum virkelig se sjøspeidingens muligheter.
- widths="100px"
Sikkerhetsfokus
I Speideren nr. 1/1961 er det en grundig gjennomgang av sikkerhet til sjøs, og det blir lagt vekt på hvor viktig dette er for sjøspeiderne. «Sikkerhet om bord avhenger av deg selv. En klok skipper vurderer vind, vær og båt, og unngår å ta sjanser.»
Deretter følger noen ord om noe vi tar som en selvfølge i dag, 50 år senere: «I en småbåt er det viktig at alle er svømmedyktige. Barn bør ha svømmevest på seg, helst med en krave som holder hodet oppe hvis de faller i vannet, Selv om det ikke er påbudt i vårt land, er det en god regel at det skal være en flytevest, et livbelte elle ren flytepute til hver person om bord. Flytematerialet skal være av godkjent og stemplet type. Puter tar minst plass og kan brukes til å sitte på, men det er ingen god grunn til å foretrekke dem. De blir nedsittet, ofte til de grader at de er lite verd for sin egentlige bruk. Vest er best, blant annet fordi man kan ha den på seg under hard kjøring uten at den sjenerer stort. Det har vist seg i praksis at oransje er en farge som synes meget godt i sjøen»
Ny drakt På sjøspeiderkonferansen i 1962 ble det redegjort for arbeidet med revisjon av sjøspeidergraden og merkene. Det var også mange klager på kvaliteten til sjøspeideruniformen og det kom forslag om å gå over til Devolds «blåtrøye», mørk blå med glidelås og brystlommer. Skulderklaffene måtte man sy på selv. Fordelen med denne var slitestyrken, i tillegg var den praktisk i bruk og trengte ikke spesialsyes. Forbundet vurderte å kjøpe speiderslupp nr. 2, men dette ble frarådet blant annet av Gunnar Skundeberg fra 2. Sandnes. Han mente at forbundet burde kjøpe en skøyte som kunne brukes til lengre tokt med flere speidere.
I Lederen nr. 1/1964 blir det fortalt om sjøspeiding på Nøtterøy. Her var det en del skepsis til sjøspeiding i starten, men etter å ha snakket med andre sjøspeiderledere, startet troppsleder Hans Evensen med 6 eldre gutter sommeren 1962. Det ble kjøpt 2 hvalbåtlivbåter av Kosmos-rederiet. Begge båtene ble skrapt til trevirket, maling fikk de av en fargehandler, en dregg her, tauverk der, årer en tredje plass, livbåtseil enda et annet sted. Det ble dannet 2 patruljer, Kobbe og Skarv, med hver sin båt, Kobben og Skarven. Rundt Nøtterøy er det ideelt å drive sjøspeiding, øyene ligger her båre og venter på strandhugg. Et par av guttene tok 1. gradsturen pr. båt: «Været ble dårligere enn beregnet, så det gikk ikke bedre enn at de gikk på grunn. I journalen ble det hele innrømmet: Dårlig manøvrering og dårlig utkikk». Heldigvis gikk alt bra til slutt, selv om natten ble temmelig våt. Guttene hadde fått beskjed om å overnatte i båten, og den fulgte de til tross for at det høljet ned mesteparten av natten. De sto og sov, fortalte de.
Sjøspeiderarbeidet i smulere farvann I 1964 ble sjøspeiderkonferansen avholdt på Nøtterøy. Nic. A. Omejer ønsket ikke gjenvalg etter 6 år som ombudsmann. Revisjonen av grader og merker for sjøspeiderne var ferdig, og presentert i Lederen nr. 4/1964. Bernt N. Nilsen fra 1. Snarøen Sjø ble valgt til ombudsmann for de to neste årene. I følge referatet fra Sjøspeiderkonferansen i 1965 var sjøspeiderarbeidet nå kommet inn i roligere farvann. En del av lederne slet med motivasjonen, og det var vanskelig å rekruttere nye, da eldre speidere reiste bort på skole og til militærtjeneste. Fra mange av troppene ble det rapportert om liten bruk av båtene, troppene med store skuter slet økonomisk og speidersluppene ble for små etter som guttene vokste. Men noen tropper rapporterte om god aktivitet, som 1. Vedavågen, hvor Havørna var i flittig bruk. 5. Drammen sjø disponerte nå Christiane, en gammel sandjakt på 56 fot, bygget i 1879. En skute som fortsatt er i gruppens eie. Et par tropper har venninnetropper som de samarbeider med på turer og leirer. 1. Snarøya rapporterer om god drift, og speidersluppene har fått montert påhengsmotorer. Det ble diskutert anskaffelse av plastbåter eller eventuelt en form, slik at troppene kunne lage båtene selv.
Innslandssjøspeiding! Til landsleiren på Lillehammer i 1968 var flere av sluppene fraktet opp til Mjøsa. Her fikk speiderne prøvd seg på å seile på en innsjø. Det ble også arrangert rokonkurranse for båtene.
(Mesteparten av denne artikkelen kommer fra Speiderhistorisk skrift nr 17 - Sjøspeiding i 100 år. Teksten er skrevet av Ole Ugland. Men etter utlegging på Speiderhistorisk leksikon suppleres den kontinuerlig av flere.)
- widths="100px"
Sjøspeiderarbeidet diskutert på Lillehammer i 1921.
Referanser og lenker
<references>
