Speiding under den første verdenskrigen
Hovedside 1914-1918 I skyggen av krigen 1913-1914 Krigsutbruddet i Europa 28. juli 1914 Speiding under den første verdenskrig 1914-1918 Norges rolle i den første verdenskrig 1914-1918
Våpenhvile 11. november 1918 Gjenoppbygging 1918- Godtørn 1914-1920 Spanskesyken 1918-1920 Mellomkrigstiden 1918-1939 Speidingens fredsarbeid
|
Innhold
Speiding under den første verdenskrigen
|
I Norge
I Norge var speidingen i stor fremgang før den første verdenskrig. Pga. vanskelige forhold under krigen, stagnerte utviklingen, for så å skyte fart igjen i mellomkrigstiden.
Speidingen var ennå en ny aktivitet for mange og Norsk Speidergutt-Forbund som ble stiftet i 1911, bestod da av svært ulike og lite enhetlige tropper, basert på enkeltpersoners innsats.
Norsk Speidergutt-Forbund utga i disse oppstartsårene Speiderguttboken med utgaver i 1912 og 1915, Lommebok for speidergutter i 1913, i tillegg til månedlige utgivelser av medlemsbladet Speideren, disse var med å vise retning.
Samtidig fikk speidingen vist frem sitt program basert på B-Ps Scouting for Boys, gjennom trening i grunnleggende ferdigheter som førstehjelp, hjelpetjeneste og selvhjulpenhet. Dette fenget også etter hvert speiderpikene og en del rene speiderpiketropper dukket opp rundt i Norge.
Glimt fra historien, år for år
I NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936 nevnes Speiding under den første verdenskrigen:
(…) Efter Hovedøleiren drog Møller Gasmann over til England med en del av sin tropp, til gjenbesøk til mr. Nevill, som året forut hadde gjestet Oslo med et hold engelske speidere. Hensikten med reisen var ikke minst å studere den engelske speiderbevegelse på nært hold, og han kom da også hjem med mange og gode ideer. Men han kom også hjem med inntrykk fra et land i krig. Verdenkrigen var brutt ut! Allerede da guttene lå i leir på Hovedøen, banket krigsskyene sig op over Europa. Etter fyrstemordet i Sarajevo 28. juni fulgte en skarp noteveksling mellem Østerrike-Ungarn og Serbia. Stadig nye spenningsmomenter kom til, andre land blev trukket inn i forviklingene; det politiske hasardspill begynte, samvittighetsløse politikere pustet i ilden — og før folk flest i Europa var klar over hva som egentlig foregikk, smalt det første skudd — så var Ragnarok løs. I fire lange, lange år hvilte krigen som en mare over Europa, lammet landenes produksjon, skar over sans ferdselslinjene, stanset en hel verdensdel i dens utvikling og bragte skam over hele den hvite rase.
Lenger var man altså ikke kommet i sivilisasjon! Alle tenkelige og utenkelige grusomheter blev tatt i bruk, kløkt i hjerner overgikk hverandre i opfinnsomhet når det gjald i å tilintetgjøre motstanderne — og alle kjempet de for rette, rettferdige sak! Og i krigens fotspor fulgte pest, hungersnød, fordervelse og forfall — dens snert rammet alle, og vi lider ennu under dens følger.
Vårt land klarte heldigvis — skjønt det ofte var kritisk nok — å holde sig blandt «de nøitrale». Men selv de nøitrale stater led vondt. Med vareknappheten fulgte dyrtid og rasjonering, og blokaden hadde som konsekvens ubarmhjertige torpederinger av våre skuter, nøitralitetsvakter lå stadig ute, og nervøsiteten var stor — når som helst kunde vi bli tvunget inn i krigen. Godt for landet vårt at vi slapp. Men slemme år var det. Mange led vondt, mange mistet sine kjære ute på sjøen - krigsspøkelsets slagskygge dekket oss alle. I slike tider gjaldt det — som Bjørnson sa i 1905 — å holde sammen. «Også norske speidergutter vil i denne tid ha sin opgave å løse,» skrev Chr. Dons, «Mange av vårt lands menn ligger rede til å forsvare vår nøitralitet. Mange av dem er folk med familie, som nu gjennemgår vanskelige tider, og det er vår plikt å hjelpe disse så langt vi evner. Det er en tid som maner oss alle til nøisomhet og næstekjærlighet. Bruk ikke penger i disse dager til unødige ting. Forsak litt selv og del med dem som er omkring dig i nød, fordi deres kjære har slått vakt om vårt fedreland. (…) [1]
I NSFs jubileumsbok Norsk Speidergutforbund 1911-1921, 1921 nevnes matdyrking:
(…) Krigsårenes mange vanskeligheter skaffet også på annen måte en mangfoldighet av anledninger for speiderne til å vise sig «beredt», til å ta et tak med hvor det trengtes. I matnødens dager vinteren 1917-18 — var kravet på økning av den hjemlige produksjon det som stillet alt i skyggen. Det gjaldt å få dyrket op mest mulig jord for at vi kunde greie oss selv. Offentlig og privat blev der appellert til alle samfundsklasser om å være med og ta en tørn for å gjøre landet selvhhjulpent og sikre det mot hungersnøden. I dette arbeide deltok også speiderguttene landet rund( med liv og sjel. Våren 1918 stod i potetdyrkningens tegn. På hver ledig jordflekk sattes poteter. I byen gikk kommunene i spissen og stillet alle dyrkbare arealer til disposisjon for potetavlen. Her fant da speiderne et rikt arbeidsfelt og det blev — alt tilsammenlagt, et ikke ganske ubetydelig bidrag som speidertroppene landet over ydet til økning av matavlen. Lengst nådde formentlig Haugesund-speiderne. De dyrket 20 mål jord med poteter for kommunen — 5 mål jord med poteter til privatfolk, og endelig 1 mål med poteter til sig selv. Det siste mål jord var dessuten opbrutt helt fra nytt, pløiet og bearbeidet. På lignende måte gikk speiderne frem rundt om i landet — til dels blev del også dyrket poteter til de fattige. Også i det almindelige våronn- og innhøstningsarbeide tok speiderne del, og mange steder blev sommerferiene benyttet til nyrydningsarbeider. Istedetfor sommerturer blev der holdt arbeidsleire. 1. Hønefoss tropp hadde således 30 gutter på jordearbeide på Storøen ved Tyrifjorden sommeren 1918, mens Stavanger hadde et lignende antall i virksomhet på Melsheien. Der ble arbeidet med liv og lyst, og disse frivillige arbeider fra guttenes side bidrog i høi grad til å skape velvilje og respekt for speidersaken. (…) [2]
I Speideren nr. 1 1948 forteller Christian Dons om 1914:
1914 var et underlig år for vårt land. Det var jo 100-årsminnet om Riksforsamlingen på Eidsvoll og grunnloven som skulle feires. Oslo stod i jubileumsutillingens tegn, den største mønstring som noen hadde vært holdt i Norge. Og den ble en stor begivenhet. Men speiderne skulle også holde mønstring, - landsleir for første gang - etter fire års arbeid. (…) Jeg sa at 1914 var et underlig år. I august måned brøt den første verdenskrigen ut, og det ble alvor for noen hver innen speidernes rekker. Men speidersaken vokste med rivende fart, og den første landsleiren hadde gitt mersmak.
- Christian Dons, fra Speideren nr. 1 1948.[3]
I NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936 nevnes oppstarten av Norsk Speidergutt-Forbunds Depot høsten 1914 under den Den første verdenskrig:
(…) Eftersom speiderarbeidet tok fatt og adopterte nye momenter, blev det spørsmål efter mere og bedre utstyr av forskjellig art. Visstnok var uniform ikke nødvendig; men de fleste av guttene skaffet sig den — klær måtte de så allikevel ha, og uniformen var smart og praktisk. Hittil hadde Samson Co. A/S vært Forbundets godkjente leverandør. Firmaet gikk nu inn, og Forbundet besluttet, da herefter selv å forhandle sine effekter. (…) Forbundet hadde hittil hatt en liten fortjeneste på salg av liljer, merker o. s. v., som sammen med patruljekontingenten skaffet midlene til driften. Man fant det nu fornuftig å ha fortjenesten også på andre effekter selv, og vareskapet blev plassert i et patruljeværelse i Pipervikskirken og holdt åpent hver onsdag 6-8 em. Det var begynnelsen til Speiderdepotet! Dessverre la krigen vanskeligheter i veien for depotets drift. Det blev snart uråd å skaffe de nødvendige merker og effekter fra England, det tok optil 5 måneder å få en sending, dessuten steg prisene raskere enn kjøpeevnen. Omsetningen var da i løpet av 1915 heller ikke større enn 681 kroner. (…) [1]
- Trekongemøtet i Malmö 18.-19. desember 1914 var et møte mellom Gustav 5, Haakon 7 og Christian 10 under den første verdenskrig. Dette var innledningen til en felles nordisk nøytralitetspolitikk under den første verdenskrig. Det var også begynnelsen på nordisk speidersamarbeide, med møter mellom speidersjefene de kommende årene.
|
1915: |
- Speidersangboka blir utgitt i mars 1915. [4]
|
1916: |
|
1917: |
- Norsk Speidergutt-Forbund startet opp Speidernes Sanitetreserver vinteren og våren 1917. Årsmeldingen for forbundet pr. 31. mai 1917 viste at hele 17 % var i Speidernes Sanitetreserver, 549 stk. [1]
- Trekongemøtet i Kristiania i november 1917 var en oppfølging av møtet i Malmö, 1914. Det var også begynnelsen på nordisk speidersamarbeide, med møter mellom speidersjefene de kommende årene.
|
1918: |
Atle Angells far, major Henrik August Angell, selv ikke speider, skrev fortellingen "Franske speidertanker" i Speideren nr. 8 1921, om opplevelser under den første verdenskrig i Frankrike:
Det var i en skyttergrav ved Verdun, denne verdenshistoriens blodigste valplass. Regimenterne stod paa vakt i regn, i slud, i søle, under bombardement av granater, av tyske gasbomber, disse de mest djævelske av alle krigsopfindelser, fordi de er saa lumske, foraarsaker de skrækkeligste lidelser — og fordi de var folkeretslig forbudte, Der stod noen soldater og hutret og frøs, stampende op og ned i sølen, sultne, trætte, utvaakete. En dag da det var lidt stille med bombardementet hadde en spansk bladmann faaet lov til at bese et stykke av skyttergravene. Han hilste paa soldaterne og spurte dem da ut om forskjellige ting. "Hvorfor staar nu De egenlig her paa post og for at late Dem dræpe?" spurte han den første. "Aa", svarte soldaten, "jeg er nok nødt til at staa her, det er vel grunden." Den anden sa: "Jeg er franskmann, mit larm kræver det." Og saa omtrent sa den ene som den anden. Endelig kom han til en som gav et nyt svar paa hans spørsmaal, og det lød slik: "Jeg?" sa han; "jeg staar her for at sætte lidt mere adelsskapa inn i verden" ("Moi, Monsieur, je suis ici pour mettre un peu plus de gentillesse.dans le nionde.") Dette franske ord "gentillesse" har jeg oversat med adelsskap, men det kan ogsaa i den forbindelse oversættes med "mere ridderlige, høiere, renere tanker." Se det var denne soldats opfatning av sin plikt som franskmann, som forsvarer av sit land, sit folks vakreste historiske minner. Men se de ord er jo igrunnen selve speidertanken, speiderideen, og den er ikke bare fransk, den gjælder for os alle uten undtagelse. Verden, livet, fred og krig vilde se anderledes ut, om denne speidertanke blev almindelig, og ikke bare blev til ord men omsat i virkelighet. Tanken er i pakt med selve kristendommens inderste væsen. I disse dage ropes der her i Norge paa speiderne. Op til hjælp for Røde kors-arbeidet! Røde kors-tanken er ogsaa en speidertanke, den vil at vi skal i krig og fred hjælpe hinanden, hjælpe den enkelte naar han kommer i nød og ulykke, hjælpe det hele folk, naar landulykker, krig, sygdom, elendighet bryter inn over os, hjælpe andre folkeslag, naar de samme ulykker kommer, være færdige til at hjælpe, utdanne os for det store opofrende broderskaps arbeide. Det er det sanne fredsarbeide mellem, folkene, og et arbeide som virker ikke ved præk, men ved Ridderskapets tanke var at den stærke skulde værge den svake, at enhver skulde gaa i kamp mot uretten, mot lumpenhet, mot alt og alle som drog menneskene ned.
Den vakreste speiderbok som jeg har læst var den som heter: "Ridderens vei". Den er skrevet av den franske løitnant Benoit, en av de mest helstøpte, vakreste menn som jeg har kjendt, Frankrikes første speiderchef. Det er selve "bjergprædikenen" som ligger til grunn for hans speiderarbeide. Han faldt i spissen for sine folk ved Ypres i 1915 og paa en maate som var værdig en sann speider. Haardt saaret blev han liggende i kuleregnen vinkende til sine folk. Det siste de hørte fra ham var: "Fremad kamerater! Fremad! for Frankrike!"
Jeg var tilstede engang ved en fransk speiderparade. Det var under selve krigen. Speidertroppens chef var en ung kaptein paa et ben og med en del kulehuller i sit skinn. Han sa omtrent følgende til troppens patruljeførere: "Kamerater! Hjælp os at danne gode mennesker av disse speidere, saa de kan staa med rolig, fast hjerte i krigen mot vort fædrelanns fiender, mot det onde i vort eget hjerte. Lat os huske paa, at Frankrik ser paa os alle som en mor paa sine barn, naar en ulykkens dag har rammet hendes hus. Hun venter at alle vil hjælpe til med at faa hjemmet reist paany. Hun taler til os alle i disse dage med en stemme som bæver av sorg og angst. Hun minner os om alle de søsken som vi har mistet, om alle dem som blev martyrer for hendes skyll, for bendes navn. Lær derfor speiderne at bli stærke paa sjæl og legeme, dygtige i al sin gjerning. Men fremfor alt lær dem at bli fyldte med den riddersaand som vi trænger, skal vi makte at værge vort land som vore fædre, kjæmpe som dem for de høie idealer, leve for dem, og om det kræves: dø for dem." — Dø for dem! For mine franske speidervenner var dette ikke en talemaate. Mange, mange av dem faldt under krigen, enten som soldater eller som speidere. En speider blev meget ofte av tyskerne betragtet som en spion og skudt.
Sir Baden Powell fortalte i sin tale i Guildhall i London 7. mai 1918 om hvorledes en fransk speidergut døde. Fortællingen hentet han ut av et brev som var fundet paa en tysk falden soldat. Denne skriver: "Vi har idag skudt en foræder, en liten fransk gut, en av disse som tilhører et eller andet idretslag og som bærer trefarvete sløifer. Det var en liten gut som i barnagtighet ønsket at være helt. Vor kolonne kom gjennem et skogholdt, og der blev han fanget. Han blev spurt om hvor de franske soldater var, men han negtet at gi nogensomhelst oplysning. 50 meter borte hørte vi skud. Vi spurte om han vidste at der var franskmenn der. Det negtet han ikke for. Hans skjæbne var avgjort. Med faste skridt gik han hen til en telegrafstolpe. Han fik hele salven i sig fra den troe som skulde skyte ham. Han tok imot kulerne med et stolt smil. Elendige kjeltring! Det var forresten synd at se mot saa daarlig anvendt." [5]
- 31. oktober 1918 ble det organisert et Forbundsråd i Norsk Speidergutt-Forbund, med medlemmer utenom Norsk Speidergutt-Forbund, dette skulle stå som en rådgivende komite og danne bindeleddet mellom hjemmet, skolen og samfunnet og speidersaken. [1]
I NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936 nevnes årene 1918 og 1919:
(…) Høsten 1918, og enkelte steder til dels våren 1919, lå speiderarbeidet, som alt nevnt, nede på grunn av epidemier og andre hindringer. Speiderne ydet den hjelp de kunde og gjorde sig på mangt et vi nyttige. Snart begynte det da heldigvis også å lysne litt. Farsottene ebbet ut og våpenstillstanden 11. november 1918 varslet at verdenskrigen nærmet sen sin avslutning. Man pustet lettere, som efter et mareritt. (…) [1]
Medlemsutvikling
I Norge var speidingen i stor fremgang før den første verdenskrig. Pga. vanskelige forhold under krigen, stagnerte utviklingen, for så å skyte fart igjen i mellomkrigstiden. Samtidig fikk speidingen vist frem sitt program basert på B-Ps Scouting for Boys, gjennom trening i grunnleggende ferdigheter som førstehjelp, hjelpetjeneste og selvhjulpenhet.
Tallene fra artikkelsiden Medlemstall i Norsk Speidergutt-Forbund:
| Årstall | Totalt | Tropper |
|---|---|---|
| 1913 | 2000 | 50 |
| 1914 | 3000 | |
| 1915 | 3000 | 70 |
| 1916 | 3229 | |
| 1917 | 3250 | 60 |
| 1918 | 4522 | 89 |
Internasjonalt
Utklipp og minner
Atle Angells far, major Henrik August Angell, skrev fortellingen "Franske speidertanker", gjengitt overfor på denne artikkelsiden, i Speideren nr. 8 1921, om opplevelser under den første verdenskrig i Frankrike [5]
I 1916 herjet den første verdenskrig og selv om Norge var en nøytral part, ga krigen uttrykk i handelsblokade og trangere kår for folk flest. I oversikten over speiderinspirerte romanbøker finner vi den tidstypiske En speider i krigen som utspiller seg i det da russiske Polen, skrevet av John Finnemore og oversatt av Per Wendelbo.
1917: Nyttårstanker fra Christian Dons og Viggo Krag-Rønne desember 1917. Fra 2. Arendals arkiv.
1918: Fra det nordiske speiderchefmøtet mai 1918 under den første verdenskrig, på speiderhytten i Nittedal. Første rekke fra venstre: Eyvind Knutsen, Carl Søyland, Rolf Lykken, Finn Mehlum og Erling Willoch. Annen rekke: Paul S. Røed, E. M. Jensen, Erik Rasmussen, Em. Olsen og Arne H. Lae. Tredje rekke: Erling Johannesgård, Willy Seth, Hans Møller Gasmann, Birger Brekke, Sv. Eriksen. Fjerde rekke: Cay Lembcke, Ebbe Lieberath, Christian Dons. På verandaen til venstre Fredrik W. Rieber-Mohn. [1]
Diskusjon
|
Ved å beskrive en urolig tid som den første verdenskrig var for Norge og speidingen, har det vært diskusjoner, om endringer i speidingens forutsetninger og dets veivalg. Her skal vi forsøke å gjengi en del av dette. Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [2] |
Eksterne lenker
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 Norske speidere, 1936, Norsk Speidergutt-Forbund.
- ↑ Norsk Speidergutforbund 1911-1921, 1921, Norsk Speidergutt-Forbund.
- ↑ Speideren, nr. 1 1948, Norsk Speidergutt-Forbund.
- ↑ Speideren nr. 3 1915
- ↑ 5,0 5,1 Speideren, nr. 8 1921, Norsk Speidergutt-Forbund.
- Vet du mer om "Speiding under den første verdenskrigen"? Du kan være med å legge inn mer historisk stoff, følg Basismanualen.
Husk å være innlogget for å gjøre endringer. Lykke til!
