Wilson forteller

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

Tyskerhjelm1.png Speiding under den andre verdenskrig

John Skinner Wilsen

John Skinner Wilson var fra Skottland. John Skinner Wilson med tilnavnet "Belge" var en britisk polititjenestemann, nestleder (Senior Deputy Commissioner) for politiet i Calcutta, Camp Chief i Gilwell Park og senere leder for World Organization of the Scout Movement, under andre verdenskrig oberst og sjef for Special Operations Executive Scandinavian Section. En norgesvenn og ofte på besøk i Norge etter den andre verdenskrig.

"Wilson forteller"

Historien Wilson forteller i Lederen nr. 2 1945 [1]
Historien Wilson forteller i Lederen nr. 2 1945 [1]

Som alle nå vet har oberst J. S. Wilson, sjefen for Gilwell Park og direktøren for International Bureau, vært den ledende mann for den allierte innsats for Danmark og Norge. Han besøkte Norge i juni og juli. Den 27. juni ble det holdt et leirbål på Frognersetra, hvor han var til stede. Etterpå holdt Gilwelltroppen «Gjensyn» med sin sjef, og Forbundsstyret var gjester. Her er et utdrag av Wilsons tale:

Det har vært drevet godt speiderarbeid i de fire siste årene. Ledere i nesten alle land har deltatt i landets forsvar, og ledere og roverspeidere har gjort sitt beste for å yte fienden individuell motstand. Jeg kunne ha fortalt mange historier, men jeg har ikke tid.

I mange land ble speiderarbeidet forbudt av tyskerne, men arbeidet fortsatte. I Norge ble det slått kraftigere ned på det enn i noe annet land. Jeg husker for tre år siden da jeg leste et brev fra en norsk mor til hennes søster i Amerika, der hun sa at jens gråt bittert fordi tyskerne hadde tatt hans speideruniform, telt og ryggsekk. Jeg kommer aldri til å glemme det brevet. Da jeg kom til Oslo, hørte jeg imidlertid at en del av uniformene var kommet til rette.

I Danmark var speiderarbeidet tillatt. Speiderne kunne ligge i leir og bære sine uniformer. Tyskerne hadde håpet å lage en slags mønsterstat av Danmark, men det lyktes dem ikke på grunn av den danske motstandsånd. Dette er et eksempel hvor forskjellig tyskerne behandlet de okkuperte land.

I Nederland var speiderarbeidet tillatt i enkelte distrikter, men ikke i andre. Det hele avhang av de tyske myndigheter. Jeg må uttrykke min anerkjennelse for den bistand nederlenderne ytet de britiske soldater. Jeg har mottatt brev fra offiserer som forteller om den hjelp som britiske soldater har fått av nederlandske speidere. De møtte fram i sine uniformer og var beredt til å hjelpe der det trengtes. Prins Bernhard hadde med seg 10 000 speiderskjerf som han selv hadde betalt, og nå blomstrer speidersaken under kongelig beskyttelse.

I Belgia fortsatte speiderne sitt arbeid som underjordisk bevegelse, og antallet har steget fra 19 000 til 44 000.

Vi har også meddelelser fra Frankrike. De tre forbund er nå knyttet nærmere sammen og har dannet et fellesråd under en leder. Speiderarbeidet var gjenopptatt i det franske imperium før D-dagen i Frankrike. De fleste av dere vil huske at Frankrike lovte på den siste internasjonale konferanse å holde den neste Jamboree i 1941. Men 1941 kom, og det viste seg umulig å holde noen Jamboree, men Frankrike står fast ved sitt løfter, og den neste Jamboree blir i Frankrike. For 2 dager siden skrev jeg til den franske speidersjefen fra Stockholm og meddelte ham at jeg fant det umulig å holde en skikkelig Jambore i 1946, da de fleste land da ønsker å holde landsleir, slik at Jamboreen vil bli utsatt til 1947. Dette er selvfølgelig den riktige framgangsmåte, først å holde landsleire og siden Jamboreer.

Det har allerede vært en speiderrenessanse i Italia, der arbeidet ble forbudt i 1928 etter ordre fra fascistregimet. Selv før invasjonen har jeg vært i forbindelse med speiderledere fra Italia som ønsket å ta opp sitt gamle arbeid igjen. Men vi måtte vente til bevegelse kom fram fra sin underjordiske tilværelse. Jeg hadde i den forbindelse en del vanskeligheter med et par britiske offiserer som samtidig var speiderledere. Enkelte av disse ville klemme i vei med én gang, og på Sicilia er det allerede dannet to forbund, og alle de menn som har sluttet seg til bevegelsen er gamle speidere.

Min plikt som medlem av det internasjonalekontor er å ta del i de mange problemer som nå reiser seg. Vi har fått henvendelse om å anerkjenne speiderne i Syria-Libanon. Vi har forelagt saken for Frankrike som tidligere kontrollerte speiderarbeidet i dette området, men vi har ennå ikke fått noe svar. Men for meg er veien klar.

Så kommer vi til Polen. Speiderarbeidet fra før krigen er fortsatt i London, der de har en speidersjef for guttene og en for pikene og likeledes en International Commissioner. De har gjort et meget pent arbeid og har vært i forbindelse med speidere i andre land. Jeg har fått direkte underretning fra en offiser som talte til ca. 3000 speidere ved et større møte i Krakow. Bevegelsen er begynt som en upolitisk bevegelse. Man må være tålmodig før man tar noen avgjørelse, for vi vil ikke gjenta feilen fra siste krig.

Vi har også problemene med Russland og Tyskland, og også her må man gå meget forsiktig og meget langsomt til verks. Jeg har møtt tyske speidere i Stockholm, og de har lovet meg full gjenreisning av arbeidet etter tre måneder. Denne uttalelse viser tendensen, men det er umulig å begynne med speiderarbeid med en gang. Allikevel har vi ikke råd til å se bort fra speiderarbeid i Tyskland, men det er et arbeid på 5 eller 10 års sikt. Først og fremst må vi være sikre på at vi har funnet menn og gutter som er villige til å respektere speiderloven og holde speiderløftet. Den nåværende allierte kommisjon i Tyskland har kjennskap til speiderbevegelsen.

De kanadiske speidere har gjort et meget godt arbeid under krigen, og de har også trykt speiderbøker for speiderne i de okkuperte land.

Det har vært en merkelig og oppmuntrende forandring med speiderarbeidet i Sør-Amerika, og det kan muligens føre til et Pan-Amerika i speiding. I løpet av de siste 6 måneder har det internasjonale kontor fått flere henvendelser fra Sør-Amerika enn i hele det siste året før krigen.

Også i Irak er det en øket interesse for speiderne, da myndighetene nå forsøker å gjøre hva de kan for å oppdra ungdommen.

Norge og Danmark har hindret meg fra å ta noen særlig aktiv del i speiderarbeidet i de siste 4 årene. Jeg hadde bare noen timer til disposisjon om onsdagene i forbindelse med lunsjen og så søndagskveldene, foruten møtene i det internasjonale kontor. Innimellom fikk jeg diktert en del brev. Jeg nedla mitt arbeid som Camp Chief for to år siden, for helt å kunne ofre meg for det internasjonale kontor. Jeg gjorde mitt beste for å hjelpe Norge. Jeg var særlig slått av den kampånd som prestene og lærerne grunnla. Jeg har vært imponert over den holdning deres konge har vist i disse 5 årene. Aldri har han veket fra den rette kurs. Enkelte ganger var jeg utålmodig på grunn av hans for korrekte holdning, som alltid til slutt viste seg å være den korrekte.

Om internasjonalt samarbeid

Om skrevne og visuelle kilder

Lenker

  • Teksten er hentet ut med Free Online OCR, [1]


Referanser

Vet du mer om "Wilson forteller"? Du kan være med å legge inn mer historisk stoff, følg Basismanualen.
Husk å være innlogget for å gjøre endringer. Lykke til!