Fra speiderbevegelsen begynnelse i Norge

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

Fra speiderbevegelsen begynnelse i Norge

1911: Sommerleir til Sandumsæter på Norefjell, 1. Kristiania (NGSK), 1911, Jens Sundberg Høynes i midten og foran til venstre Finn Seeberg. Foto fra Femti år for norske gutter, 1961. [1]

Jens Sundberg Høynes var troppsleder for en av Norges første speidertropper, 1. Kristiania (NGSK), stiftet 15. november 1909 etter initiativ fra Kristiania Idrætsforening. Denne troppen gikk etterhvert med i Norske Gutters Speiderkorps. Han var ansatt som konsulent i Centralforeningen. [2]

Fra speiderbevegelsen begynnelse i Norge

Mer en 50 år er gått siden noen gutter for første gang viste seg i speiderdrakt i Oslo. Jeg blar i en utkllppsbok og finner et utklipp om et kveldsmøte i Kristiania Idrætsforening - at jeg ble valgt til leder av foreningen Yngre avdeling, for ca. 60 gutter. 12 - 16 år gamle, dette tidlig desember 1909. Pâ slutten av møtet ga jeg en orientering om den engelske speiderbevegelse, med forslag om at en speidertropp kunne passe meget godt i forbindelse med Yngre avdeling. Jeg fikk i oppdrag å danne en slik tropp og bli dens leder.

Så snart speiderbevegelsen var begynt i England ble speiderlitteratur sendt til mange land, også til Norge. Centralforeningen for utbredelse av idræt var den institusjon i Norge som fikk stoffet. Valget var godt, for hvilke andre institusjoner på den tid kunne ventes å gi stoffet tilbørlig oppmerksomhet? Centralforeningen hadde forbindelse med idrettsforeninger over hele landet. Det var intet i veien for at idrettforeninger ved siden av vanlige gutteavdelinger også kunne ha speidertropper. Sekretæren. oberstløytnant F. G. Seeberg satte seg inn i saken og er utvilsomt den første som skrev i dagspressen om den i England nettopp startede Boy Scout-bevegelse.

I Centralforeningens styre var blant andre rittmester James Grøtum, også redaktør av Norsk Idrætsblad. Rittmester Grøtum ble oppriktig interessert i speidersaken og skrev og holdt foredrag om den. I 1908 - 09 og senere hadde Norsk Idrætsblad notiser og artikler om saken. For å se alle sider av speidersaken i praksis reiste Grøtum en tur til England. Litt senere skrev han et utdrag av den tykke detaljerte og kostbare engelske håndbok. Det ble en grei og utmerket liten håndbok som ble til uvurderlig nytte for speidersakens begynnelse i Norge. Boken var billig og alle kunne lese den, for hvor mange var de dage bevandret i engelsk?

En møteaften i Yngre avdeling på Bislet i oktober 1909 ble alle høytidelig overrasket over å se tre av kameratene i flunkende fin speiderdrakt. Den ene oberstløytnant Seebergs sønn Finn, kjekk gutt og flink på idrettsplassen. Flink i engelsk også, hadde han lest den engelske speiderlitteratur og alt dannet en patrulje. Den aften fikk jeg tanken at det kanskje kunne gâ an å danne en speidertropp innen eller i forblndelse med Yngre avdeling, Finn tok med seg den engelske litteraturen og sammen studerte vi den, med planer om mulig tropp.

10. januar 1910 hadde troppen. 27 gutter, (et tall som øketl) sitt første møte på Bislet og dette på en alminnelig Yngres avdelings skøyteløpaften i bitende kaldt vær. I Yngre avdeling var årskontigenten en krone. Intet tillegg til kontingenten for spelderne. Vi ba ikke om noe, fikk ikke noe og hadde ikke annet enn adgang til Bislett Yngre avdelings idrettsapparaterav av mindre format og til garderobe og oppvarmet restaurant, hvor voksne med penger. dog var favorisert.

Troppens aktivitet på kolde vinteren var for det meste skøyter og ski. Etter skøytegåingen samlet troppen seg nær utgangen til noen minutters samsnakk. En gjensidig vennlig god natthilsen og guttene tok hurtig hjem. Litt etter litt møtte flere og flere gutter i speiderdrakt. De skulle unngå â be foreldrene om bidrag til dette og heller prøve å spare unna noen ører av det de ellers fikk. Noen av guttene var istand til selv å tjene noen penger ved småjobber.

Vi hadde intet lokale hvor vi kunne sitte varmt og koselig, snakke sammen og dyrke speidergutters interessante små gjøremål. Det sto intet om ski og skøyter i den engelske håndbok, men det skapte ikke noen bekymringer. Vi måtte ordne oss etter våre forhold og omstendigheter. Troppen oppdrog imidlertid en pode som før han var 13 år djervt hoppet i Holmenkollbakken og greide seg!

Da våren kom ble aktiviteten utvidet ti å omfatte turer i Nordmarka, Østmarka og Vestmarka. En gang var premierløytnant ved Garnisonskompanlet (oberst) Østgaard med oss. Imøtekommende, vennlig venn, interessert i alt som kunne gavne gutter og ungdom. En høyt intelligent og fin ung mann. Dette var hans første anledning til å ta seg av norske speidergutter. senere i 1912, var løytnant Østgaard den første leder av norsk speidertropp på utenlandsk Jamboree - i Stockholm.

Rittmester Grøtum var med oss, likeså en kjekk kaptein fra Geografisk Oppmåling og gardeløytnant Lars Dannevig. Oberstløytnant Seeberg var også med oss en gang. Det var morsomt å se denne kvithårede, pertentllge mann slippe seg løs og ta del i speiderguttenes tilsynelatende små interesser. Assistentleder for Yngre avdeling i løytnant Anton Juul Benkestock Myhre, senere o.r.sakfører nordpâ var med oss flere ganger. Det var så mange kjekke menn i offisersuniform i forbindelse med denne troppen at jeg sikkert ikke skjønte speiderbevegelsens natur og hensikt! Speidersaken var jo en fredsbevegelse. Speidersaken i seg selv er ikke vanskelig å forstå. Praktisk tilpasning er en annen sak.

En nøyaktig kopiering av det engelske ville være enklest naturligvis, men slik kopiering syntes meg ikke helt praktisk. Noen år senere fant jeg at USA hadde forandret adskillig, tildels og så på selve speiderlovene. Hva skulle hindre dette. når forandringene passet bedre og førte til større popularitet? Slik delvis tillempet ble bevegelsen populær i USA. Som eksempel: I dette hurtigvoksende distrikt, Seattle, med 600 tusen innbyggere er det 28 tusen speidergutter - mot 25 tusen i hele Norge. Taeoma, med nesten 170 tusen innbyggere har like mange speidere som Oslo, som dessuten er den norske speiderbevegelses vugge.

Et klipp fra Norsk Idrætsblad senhøstes 1910 meddeler at Kif's speidertropp i løpet av sommeren hadde foretatt 23 turer. Altså en meget aktiv tropp. Nordmarka var stor og fri. Naturen lå åpen - med flora og fauna. Skjærsjøen og skyggefulle Åklungen var fri, mens det på. Hasvolds badehus kostet 10 øre! Jeg anså det som påkrevet at alle speidere lærte svømning og livredning.

Et langt klipp fra Norsk Idrætsblad. august 1911, forteller om en lang speidertur i høyfjellet. Telt og soveposer ble meget imøtekommende utlånt av det militære. Utgiftene var minimale. Været strålende hele tiden. Denne første speidertur i høyfjellet, med telt og sovepose var vellykket på alle måter.

I mørkningen. 5. desember 1911 sto jeg ved relingen på Amerikabåten «Hellig Olav». Det lå frosttâke over byen, så tett at gasslyktenes skinn vanskelig kunne skjelnes som annet enn svake lysninger over gaten. Pâ bryggen var det mange folk for å vinke slekt. venner og kjenninger et siste farvel. Bryggearbeidet i travelhet. En gruppe gutter sto også på bryggen og de sto like under hvor jeg sto. Bare speidertroppen og få andre visste at jeg skulle til USA. Jeg hadde nevnt det dagen i forveien. Som kolde minutter gikk, øket flokken til nesten hele troppen. Jo da, guttene fikk lov til å komme ombord. Heldigvis hadde jeg en tomannslugar alene. Den ble stuende full. En del av korridoren ble også full. Gutter vet kunsten å stue seg sammen, men nesten et halvt hundre tar en plass. Noen hadde små erindringsting som de ønsket jeg skulle ha med meg. De hadde lagt sammen ører og hos Tostrup fått laget en pen sølvring med speiderornament og inskripsjon og et sølvkors, troppene skarpskytter ønsket at jeg fikk hans revolver, et rent lite klenodium som det gikk an å treffe blink med. I Amerika var det jo indianere og ville dyr som jeg kunne trenge å verge meg mot.

Atter sto jeg ved relingen og så på folk og travle bryggearbeidere. Guttene var igjen samlet i tett gruppe om Finn, som de hadde valgt til ny leder. De skulle nok greie seg til de en for en falt for aldersgrensen for speidergutter og ble kjekke, unge menn. Skipet seg fra bryggen. En siste vinken og folk tok til å røre på seg. Gutteflokken løste seg opp, dro skyndsomt opp Piperviken og forsvant om hjørnet av Rosenkrantzgaten, inn i vakre byen under gatenes dunkle lys.

Det er snart 50 år siden hin kveld. Noen av troppen er ikke mer. Noen langt borte, men noen ennå i Oslo. Som følge av årene er de ikke gutter lenger - men uansett år, de er Norges første speidergutter.

Tacoma, 25. september 1959.
Jens Sundberg Høynes.
Leder av Kristiania Idrætsforenings speidertropp, den første speidertropp i norsk speiderbevegelses historie.

Lenker

Speiderkorps.jpg Norske Gutters Speiderkorps

Referanser

<references>

  1. Femti år for norske gutter, 1961
  2. Masteroppgave i Historie, Sondre Ljoså, Universitetet i Oslo, våren 2007