Goplerud

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
Goplerud gård
1961 Goplerud 001.jpg
Sted: Hedalen, Oppland fylke
Goplerud ble brukt til Trekløver-Gilwell-treningen i fra 1928/1929 - 1938.
Les mer om speidingen i Sør-Aurdal kommune Sør-Aurdal kommunevåpen.png
Les mer om speidingen distriktet Vassfaret,
i kommunene Flå Flå kommunevåpen.png, Ringerike Ringerike kommunevåpen.png og Sør-Aurdal Sør-Aurdal kommunevåpen.png
Eldre amtskart fra norgeskart.no

Gårdens historie

Trekløver-Gilwell-treningen foregikk her fra 1929 til 1938
Foto fra Goplerud.
Deltagerene på Det første Gilwell-kurset, foruten Rolf Lykken og Holger Fangel som kursledere, var Birger Grønn, Porsgrunn, Arvid Østby, Hamar, Søren Henni. Elverum, Ole Borge-Hanssen, Moss, Einar Simonsen, Fredrikstad, Erling Willoch, Oslo, J. H. Schøyen, Notodden, Per Aarsland, Oslo, Eyvind Knutsen, Oslo, Henry Lund, Oslo, Alf T. Nielsen, Brønnøysund og Leif Hofland, Froland med som deltagere. Hans Møller Gasmann var med som medhjelper, fra Lederen nr. 3 1929.
Bilde fra et Gilwell-kurs på Goplerud, fra Femti år for norske gutter.
Kanoen på bildet ovenfor er antagelig Norges eldste bevarte speiderkano. i 1930 ble det andre Gilwell-kursus avholdt på gården Goplerud i Hedalen. Som takk for gjestfriheten fikk daværende eier av Goplerud, Elling Goplerud, denne kanoen i gave. Kanoen er utlånt til Speidermuseet av Nils Magnar Goplerud Rygh, som i dag driver Goplerud gård.

Goplerud gård i Sør-Aurdal ligger helt for seg selv, sør i Hedalen, ved inngangen til Vassfaret. Gården har vært i samme slekt siden 1760 da Jon Levorsen, formann på kullverket på Sokna, kjøpte gården. Dagens eier av Goplerud er 8. generasjon av kølabrennerslekta.

Gamlestua er fra 1600-tallet og har siden 1914 fungert som gårdsmuseum. Samlingen innebærer materiale fra ca 1600. Her er fri entré. Til gården hører også en gammel seter, Skarsetra, kjøpt inn i 1830-årene. Setra ble brukt frem til 1900 og besto opprinnelig av fem bygninger, hvorav bare to står igjen.

Om Goplerud i speidersammenheng

Dette var et gårdsbruk eid av Elling Goplerud, som velvillig stilte gården sin til disposisjon. Han avla selv speiderløftet før han døde.

1927: I 1927 var NSFs forbundsinstruktør Rolf Lykken i Gilwell Park sammen med Thorvald Langaard og Holger Fangel, hvor de gjennomgikk kurset, og fikk opplæring i å drive egne kurs i Norge. Rolf Lykken fikk tittelen DCC – Deputy Camp Chief som ansvarlig for kurset i sitt land.

1929: 7. juli til 14. juli 1929 var da alt klart for det første Gilwell-kurset]], med Rolf Lykken og Holger Fangel som kursledere. Hans Møller Gasmann var også med. De tolv som gjennomførte det første kurset var: Birger Grønn, Porsgrunn, Arvid Østby, Hamar, Søren Henni. Elverum, Ole Borge-Hanssen, Moss, Einar Simonsen, Fredrikstad, Erling Willoch, Oslo, J. H. Schøyen, Notodden, Per Aarsland, Oslo, Eyvind Knutsen, Oslo, Henry Lund, Oslo, Alf T. Nielsen, Brønnøysund og Leif Hofland, Froland.

101 ledere fullførte sin Trekløver-Gilwell-trening på dette stedet i fra 1929 - 1938. I 1935 ble det avholdt to kurs der, 7. - 16. juli og 4. - 12. august [1].

1934: For jentene ble det første Liljekurs avholdt på Goplerud i 1934 med 24 deltagere fra KFUK og NSPF. Rolf Lykken og Søren Henni fra NSF var kursledere.

1939: I 1939 kjøpte Norsk Speidergutt-Forbund sitt eget sted, Sverveli i Svartdalen og holdt kursene der fra 1939.

En del speidergrupper på vandreleir i Vassfaret har vært innom gården opp i gjennom årene. Norsk Speidergutt-Forbund arrangerte også roverleirer der.

1938: Første Ulvegilwell-kurs blir arrangert på Goplerud i Hedalen i 1938, med Rolf Lykken som leder.

2015: I august 2015 hadde en tjuetalls personer et TG-treff her.

SitatEn gang lå (norske speiderlederes) Mekka på Goplerud i Hedal. Det hellige landet var Vassfarets dype skoger, hvor bamsefar ennå trasker omkring langt borte fra folk, men hvor skogsveiene langsomt eter seg innover, og menneskene med dem. Og herskeren over disse skogene, var Hedalskongen, gubben Elling Goplerud.Sitat
Carl L. Godske i roverboken Norge på langs, se flere speidersitater her

Historie og sagn fra Goplerud

Vatneberget

I noen av referatene fra Gilwell-kursen blir det referert til Vatneberget. her følger historien om dette som Elling Goplerud skapte til et minnesmerke over slekten i en artikkel av Alf Erling Nordlie [2].

Elling Goplerud hadde i sine yngre dager ofte tenk å reise sin slekt et minnesmerke. Hans ønske var at senere generasjoner, når de besøkte fedrenegården Goplerud, kunne samles ved dette minnesmerke og få følesen av at her hadde slektens vugge stått. Men forutsetningen var at det som ble gjort skulle være varig. Derfor skulle minnesmerke reises i stein.

Vatneberget ligger et stykke bak gården. Det er en flat bergnaus med skråninger nedetter på alle kanter. Midt oppå haugen er det en oppkomme ( vannåre ) som har laga et vassbasseng som aldri har vært tomt selv i tørkeperioder. Furuene oppe på haugen har Elling fredet mot hugst, og her bruker tiuren å spille om våren, oppe der er dyr og fugler fredet. Langt tilbake i tiden har det vært tradisjon å ta en tur opp på dette berg som har sitt navn etter den interessante vannkilden. Fra steinbruddet oppi Bråtåa fraktet Elling ned bautaene og steinbordet som ble kjørt opp på Vatneberget med hester. Det sentrale punkt på Vatneberget er naturligvis ættesteinen. Den ble kjør fram med 7 hester og 18 mann.

Innskriften på steinens forside begynner med ættens stamfar, kølabrenneren John Levorsen f. 1724 på Haukedalen Lunder, g.m. Ingeborg Finsand, og navnene til alle de som er født på gården inntil 1900. Alle sidegrener her i Norge og Amerika, var det naturligvis ingen plass til på steinen. Et slektmanuskript ble i ca. 1924 utarbeidet av Levor C. Goplerud U.S.A. i alt ca 6000 navn fra 1760 og senere.

I Amerika var det med lemmer av slekten i alle stater untatt to, står det i et brev fra 1924 fra Amerika. Øverst på steinens forside er innhogd gopleblomsten, som Elling mente navnet Goplerud hadde sin opprinnelse fra, gopleblomsten, [3] eller dagens navn; storklokke, kan du lese mer om her: [4]. På steinens sider finner en navnene på noen av slekten som har utvandret til U.S.A. Baksiden av steinen har en kølamile og en kølskåle. Det skal vise kølabrenneren og hans sønn i sitt arbeide.

Videre følger innskriptsjonen:”Elling Pedersen Goplerud satte dette minde Anno 1914. Elling Goplerud Født 29/4-1864. død 11. juni 1932”. Ved større anledninger brukte Elling å heise slektsflagget (som symboliserer køla brennneren med milen og, i en bue over, Gople blommens ringende klokker) på stanga nærmest slektsteinen. Så følger Ole Gopleruds stol, en flott steinstol som var funnet og forært Vatneberget av ham.”Runesteinen” er rund med merkelige figurer og tegn. Elling brukte spøkefullt og si at her hadde en både gresk, hebraisk og latin. Deretter følger ”døypefonten”, en liten jettegryte som kunne benyttes til barnedåp. Ved siden herav er ”prekestolen”. Oppå prekestolen er plassert en stein med følgende innskrift: ”Løftet av Kristoffer Øvervolden, anno 1750” Foran prekestolen er det plassert en bruddeskammel. Så følger et bord, ”fedrenes minde med 20 steinstoler plassert i en halvsirkel foran ættesteinen. Vest for ættesteinen er plassert en tresidig stein, ”Treenigheten”. Denne skulle symbolisere de tre personer i guddommen. Som en ser, er dette avsnittet av Vatneberget endel av kirkelig inventar, og det var også Ellings mening å benytte dette som friluftskirke.

Elling var ungkar, og han sa mange ganger at kom han til å gifte seg, skulle det skje på Vatneberget. På venstre side har vi steinbord med steinstoler. I nord for ættessteinen har vi ”kilden”, et lite vassbasseng som før nevnt. På den ene side er plassert tre runde steiner, ”Brudepikene” og på den andre siden ”Bruden”. En steinbauta med innskriptsjonen: ”du skal hedre din far og din mor”, og under: ”rett skal være rett og rett og sandhet skal seire”. Nord for kilden har vi langbordet med steinsofaen. Som avslutning på dette midparti, har vi bautaen ”Jomfru Maria”, med innskriften ”Herrens moder en jomfru ren og skjær”. Det nordligste avsnitt av Vatneberget kalte Elling for ”Norden”. Her er reist en bauta som han kalte for ”Amerikanerstienen”. Iføge Ellings mening, kunne de norsk-amerikanere av Goplerud-slekten som besøkte Vatneberget, få innhugget sitt navn i denne bauta, om de ønsket det. På venstre side har vi St. Olavs stein”.

Bautaen ble reist i 1923 i anledning 900 års-jubileet til minne om kristensdommens innførelse i Norge. I Hedalen er det også et gammelt sagn om at St. Olav bygde hedalskirken eller tomtet kirken der gudehovet stod, i 1023. Her står også en flaggstang for heising av Olavs flagget, - et gullkors på hvit bunn.- På andre siden har vi en liten bauta: ”Odin” som bærer innskriptsjonen: ” 17de mai 1814 7de juni 1905. Norge du er vårt”. Det var Elling Goplerud uttrykkelige ønske at Vatneberget, etter hans død, skulle vernes og vedlikeholdes. Det samme gjelder for museet på Goplerud.

Bjørnejegeren Per Goplerud

Per Goplerud var sannsynlig faren til Elling Goplerud. Historien er hentet fra "Vassfaret" av Per Hohle, fra speideravisa Varden nr. 4 1973, 4. Fredrikstad:

Blant bjørnejegerne i Hedalen de siste 150 år var Per Goplerud (1823 - 1900) den mest navngjetne. Han skjøt 15 bjørner alene og tar en med de han felte sammen med andre jegere, blir det 27 i alt. Per var odelsgutt på den gamle ætteplassen Goplerud, som ligger høyt og vakkert oppi Sørbygda i Hedalen. Få måneder før han ble født slo bjørnen ned en ku på Goplerudjordet. Det hendte også at bjørnen våget seg innenfor skigarden og da helst om høsten for å forsyne seg av kornstaurene. Som takk la den gjerne igjen en lortruke etter seg. De første turene unggutten hadde med børse i skog og mark var etter fuglen og han var en god fugleskytter. Og fra Goplerudtunet så han rett inn i de svære bjørneliene i Vidalen. På en tiden var bjørnen ennå så tallrik at den gjørde mye skade på bufeet og Per Goplerud ble nok tidlig klar over at han måtte bli bjørnejeger. Da han var nitten år la han ut på sin første bjørneåte i skogen. Hver gang han dro på fugleskytteri tok han en tur bortom åt afor å se om bjørnen hadde vært frempå. Han hadde gjerne to børser med seg, en såkalt beinrifle med hagl i og en grovkalibret kulerifle, begge var munnladninger. En morgen listet han seg opp til bjørnestillinga og kiket ut i gjennom skåret i skyttergarden. Han fikk se en bjørn som lå og åt på "skottgampen". Per tok godt sikte og fyrte av et skudd. Bjørnen kastet seg ned fra åta og tok spranget inn i skogen. Men da Per så at bjørnen hadde retning mot skyttergarden, la han også på sprang. Med skoene i ene hånda og børsa i den andre løp han bent hjem til Goplerud. "I dag har je sett fugl!", sa han da han kom inn. "Du har vel ikke sett bjønn?", svarte mor hans, hun likte ikke at han drev så mye på jakt. - Så fikk han med seg noen karer opp til bjørnestillingea. De fant snart bjørnen som lå et kort stykke unna. Men da de kom bærende til gårds med bjørnen var det en stolt mor som tok i mot sønnen.

Historien er tatt med for å tegne et bilde av stedet Goplerud.

Utklipp og minner

Se fotoalbum fra Gilwellkurs på Goplerud her: Gilwell Goplerud (Selmer-Olsen).

Om skriftlige og visuelle kilder

Goplerud er presentert slik i ukens artikkel, uke 31, 2015 i Speiderhistorisk leksikon:

Uke 31, 2015

Goplerud

Gilwell-treff på Goplerud denne uken!

Et tjuetalls personer skal ha treff på Goplerud denne uken. Goplerud gård ble brukt til Gilwell-treningen fra starten i 1929 - 1938. Gården i Sør-Aurdal ligger helt for seg selv, sør i Hedalen, ved inngangen til Vassfaret. 101 ledere fullførte sin Gilwell-trening på dette stedet i fra 1929 - 1938. Også jentene hadde sine liljekurs på Goplerud.

Les mer om Goplerud her

Speiderhus, -hytter og møtesteder

Se også artikkelsidene om andre speiderhus, -hytter og -leirsteder.

Eksterne lenker

  • En del av stoffet er hentet med tillatelse fra http://www.hedalen.no: [5] Dette nettstedet har også en del brev og taler av Elling Goplerud.
  • Bok om Bjørnejakt i Vassfaret - med skildringer fra Goplerud, og bl.a. besøk av dikteren Caspari: [6]


Referanser

  1. Årsberetning NSF 1935, Lederen nr. 3 1936
  2. [3]
  3. Høeg, O. A 1976. Planter og tradisjon, Universitetsforlaget, Oslo
  4. [4]
  5. Speideren, nr. 9 1925, Norsk Speidergutt-Forbund.