Kretsens eldste aktive forteller om dengang da

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
Les mer om speidingen i Eidsvoll kommune Eidsvoll kommunevåpen.png
Les mer om speidingen i Oslo kommune og fylke Oslo fylkesvåpen.png

Kretsens eldste aktive forteller om dengang da

Forsiden av jubileumsboken Oslo Speiderkrets 1911 - 1936.

Arne Stein Mellegård skrev dette kapittelet i Oslo Speiderkrets 1911 - 1936 - 25 års jubileumsberetning i 1936.

Kapittelet Kretsens eldste aktive forteller om dengang da

Når jeg skal prøve å fortelle litt fra speiderlivet for 25 år siden, må jeg tilstå at alt er dekket av en grå tåke, men enkelte lysglimt trenger dog igjennem., Stoltheten over den fine drakten, den store cowboy-hatten, bambusstaven og spenningen ved å være med på noget nytt, var vel det som den gang gjorde det så interessant. Om ikke alt i drakten var reglementert, så hadde vi dog vært utenfor hos Samson & Co. (forretning i Kirkegaten som førte speiderartikler) og studert nøie, så vi efterlignetalt best mulig. Og i mange mødre og fedre mistet nok sine brune filthatter. Speiderlivet foregikk for det meste på løkker, som nu ikke lenger eksisterer. Der bygde vi hytter, laget broer over bekker og grøfter, drev sporing, hoppet med stav, og leken gikk «vill», uten egentlig plan.

Speiderguttboken hadde vi ikke den gang, den kom først senere, men vi studerte og fulgte den grå «Håndbok for norske speidergutter» utgitt av rittmester Grøtum. Av og til drog vi på langfart, helt op til de gamle eketrær i holtet bak Sogn gård gikk turen, og her levet vi i hytter bygd av granbar eller staur «lånt» fra oplagene i skogen, og Robin Hood og hans svenner førte ikke friere liv enn vi. En annen ting jeg husker er «kommandoen» med dets militære preg, opstillinger, utrykninger og marsj er. Naturen så vi lite av, men landeveisstøv slukte vi i fine marsjer, og trette og slitne kom vi hjem stolte over å ha gjennemført en lang og stilig marsj. Vi i Turnforeningens Speidertropp, Oslo (NGSK) (senere 7. Kristiania) drev meget med gymnastikk, stavøvelser og drog ofte til Svenskesletten på Ekeberg, hvor vi hadde terrengleker og øvelser.

Av og til hadde vi også papirplukking, og dette gav selvfølgelig anledning til slengord fra de andre guttene i gaten: «Papirpeller - speider”u i søplekassa, du°a?» og så videre hørte vi daglig. Vi hadde også budstikke i patruljene når noget skulde skje, og ofte blev middagsmaten kold fordi vi først måtte få budstikken avsted, så «Persa» fikk den hurtig tilbake. Den første lengere tur jeg var med på, var i september 1911 til Eidsvoll under ledelse av turnlærer Karl Johan Haagensen, og av den sitter enkelte spredte minner igjen, især «spaden». Den gang var det ikke som nu, bare å ta «Berganen» og soveposen frem og dra avsted. Å nei, dere skulde bare sett oss. Fikk vi et gammelt pledd eller enkelt ullteppe, var vi svært fornøide, mange hadde ikke det engang, mens andre drog på en hel himmelseng. Sekken var liten, ganske almindelig, ofte sydd av mor, eller en skoleransel. Fikk vi låne en tremeis, var vi overstolte, for i speiderdrakt, hatt, stav og sekk med meis kunde vel ingen måle sig med oss. Utrustning forøvrig måtte vi skrape sammen hjemme.

Slik rustet til langfart møtte vi op på Oslo Ø., og her fikk vi utlevert teltduk og enten øks, spade eller hærens kokekar i tillegg til vår egen utrustning, og hvorledes vi fikk plasert alt på sekkene, kan bedre tenkes enn beskrives. Jeg valgte spade, den så så fin ut og var til å legge sammen på midten, og den plaserte jeg stolt dinglende i lokkremmen men senere på turen fikk jeg mere enn nok av den. Vi reiste med tog til Eidsvoll, og her blev det opstilling, inndeling til «to», utrykning og marsj på 4 geleder. Vi marsjerte og sang «Sønner av Norge» o. s. v.(egne speidersanger hadde vi ikke den gang) mens de tynne ryggsekkremmer gnog sig lengere og lengere ned i huden, som blev mere og mere sår; mens spaden dinglet og slang hit og dit og gjorde det hele ennu mere tungt, men stolte var vi små, og fulgte iherdig de store i marsjen fremad. Om aftenen slo vi leir og fikk teltene op på en slags vis, ja de stod natten over, og så rullet vi oss inn i våre tynne tepper og 1a oss til å sove. Underlag hadde vi ikke, så vi lå rett på bakken. Sa jeg sove - tro det den som vil. Da det blev for urolig, fikk vi gymnastikk og stavøvelser for å holde varmen, eller vi turnet på «Hågens» sterke armer. Den natten gikk også og om morgenen drog vi videre til Eidsvollsbygningen. Her blev vi plasert i «forsamlingssalen» og fikk høre om dette steds betydning for vårt land i 1814, det vil si de som ikke duppet av. Efter dette drog vi til en stor skole, jeg husker ikke nu hvad for en, og her blev servert melk. Det blev så kommandert opstilling, og vi hadde gymnastikkopvisning med påfølgende obligatorisk bad i Vorma. Jeg husker i hvert fall at det var kaldt. Turen gikk så i stram marsj tilbake til toget, og hjem kom vi trette og slitne, men for en oplevelse for en gutt den gang. Senere fikk arbeidet mere plan, takket være bedre organisasjon, men det frie, utvungne liv vi fikk i speiderlivets første år, på løkker og turer har vel vært årsaken til senere års friluftsliv i skog og mark, hvor naturen kaller mere på oss enn støvete landeveismarsjer, og derved er de første års kommandotone og det militære preg heldigvis helt forsvunnet i vårt kjære speiderarbeide.

Lenker

Les mer:
Noen av jubileumsbøkene er lagt ut i sin helhet som pdf-fil eller lignende på ulike nettsteder. Noen viktige kapitler kan også være lagt ut i Speiderhistorisk leksikon, følg blå ledetekst.
Kanskje du har en link til din gruppe/krets jubiileumsbok? Bidra du også - etterspørr konto her

Referanser