Krigsutbruddet

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

9. april 1940 ble Norge angrepet og okkupert av den tyske militærmakt. I noen grad ble disse møtt med militær motstand, men mange steder skjedde okkupasjonen uten militær kamp.
Men helt umiddelbart ble dagligliv og samfunnsforhold radikalt endret. Prinsippielt kunne nok speiderarbeidet fortsette i vanlig rytme, men stemningen og alvoret ble helt endret.
Noen fant nok særlig viktighet i å komme sammen som speidere. Men det oppstod mange praktiske forhold som gjorde det vanskeligere å drive ordinært speiderarbeid.

Mai / juni 1940: KFUK-Speidernes blad nr. 5 og 6 1940 hadde et klart budskap i bildet av speidere rundt det norske flagg,
fra artikkelsiden Utgaver av KFUK-speiderbladet [1]

Krigsutbruddet

Nasjoner og tidl. stater som er nevnt med navn i artiklene om den andre verdenskrig må sees i en historisk sammenheng og ikke dagens sammenfallende navn, se gjerne oversikten over tidligere nasjoner.

8. april / 9. april 1940:

I Femti år for norske gutter i artikkelen Fredssak i ufredstid av John H. Larsen Røsto om 25. Oslo og Krigsutbruddet :

Utsnitt forside femti år for norske gutter.JPG

8. april 1940 - troppens årsfest, ikke noe stort jubileum, men en koselig, Vellykket samling av ulvunger, speidere, røvere, foreldre og gamle venner av troppen. Vi pleide alltid å ha en ekstra prat før vi gikk hver til vårt. Teamet som hadde drevet det hele opp hadde ingen universaloppskrift, men hadde fått oppleve den lykke som ligger i alt godt arbeid basert på samvirke og respekt for andres meninger. Praten forlot nokså snart de vante baner, det hadde vært en dag full av inntrykk. Den vellykkede festen greide ikke å dekke over at noe uavvendelig holdt på å skje. Vi fant oss selv i en sen kveldstime på et lite konditori, og praten gikk om alt som hendte ute i verden, hva vi gjorde og ikke gjorde her på berget, og spørsmålet: når kommer de?

Vi pratet oss inn i 9. april, og rakk vel også hjem, men heller ikke mer. Så gikk Norge inn i den store prøve. Med eller mot vår vilje var vi alle med, ikke alle var helter, og ikke alle som fikk øve stordåd hadde tenkt seg den vei, men sjansen til å gjøre en god tørn kom til alle. Utover våren gjorde våre speidere tjeneste som brannvern i samvirke med brannvesenet. Vi la stor vekt på førstehjelp og beredskap i treningen, og vi så klart for oss at det ville komme en dag med nye prøvelser. Likevel fikk vi drive vårt speiderarbeid uhindret lenger enn noen kunne tenke seg. Det var vel større ting å bale med for dem som ville styre landet i den nye tid. Imens så vi det slik at flest mulig av stedets gutter måtte få oppleve speiding, med trening av kropp og sjel, med patruljeliv og samarbeid som hovedpunkter i programmet, med speiderlov og speiderløfte som basis for all trening.

Les hele artikkelen Fredssak i ufredstid av John H. Larsen Røsto. [2]


Odd Hopp skriver i Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994:

Norsk speiderarbeid under krigen 001.jpg

Krigen kommer til Norge

Som lyn fra klar himmel kom krigen til Norge 9. april 1940. Det betydde for de fleste en radikal omstilling, ikke minst fordi vi i Norge ikke hadde noen erfaring i krig siden 1814. Som et eksempel kan nevnes: John Larsen Røsto, leder i 25. Oslo, og undertegnede som kretssekretær i Oslo krets, hadde deltatt i primitivt roverkurs på Storedam på Sjaelland hos det danske speiderkorpset og kom hjem 7. april. Mandag den 8. deltok vi i et foreldremøte i Ingeborggate 8 på Vålerengen på vanlig måte. Etter møtet drøftet vi litt de opplysninger som forelå, men trodde vel ikke særlig mye på krig i vårt land. Om natten kom flyalarm og melding om skip som hadde besatt forskjellige steder.

Den 9. april var det å melde seg på Hvalsmoen og få utlevert utstyr - og krigen var i gang. Det var alvor og noen dager etter hadde vi under en trefning på Bjørgeseter de første falne - roverlagfører Olaf Thorstensen fra Lillestrøm. Bladet Speideren bragte listen over de mange falne speidere fra forskjellige steder rundt i landet da det kom ut igjen etter kamphandlingene. Speidere gjorde en innsats i form av hjelp til sivilbefolkningen, og fra Det Sivile Luftvem kom anmodning om assistanse blant annet til skyvarslingstjeneste. Her i landet varte krigen til 7. juni da kongen og Regjeringen forlot landet på krysseren "Devonshire" for å dra til England og derfra fortsette kampen for å befri landet igjen. Speiderarbeidet tok langsomt til igjen i løpet av sommeren og høsten. Speidersjef Gasmann ha i en melding om at det ble vist forsiktighet og ikke vist provokasjon. Den planlagte landsleiren på Breivikseidet ved Tromsø ble avlyst. Den planlagte transport på "Bergensfjord" annulert. Leiravgiften var forøvrig satt til 18 kroner.

Etter tyskernes overfall av Norge 9. april 1940 kjempet det norske folk tappert mot overmakten. I kampene deltok mange speidere, og flere av dem mistet livet. Vi kjenner ikke alle av navn, men vi vet at det var mange. I den første tiden etter kamphandlingenes avslutning, ble det ikke fra tyskernes side lagt noen hindringer i veien for speiderarbeidet, bortsett fra det alminnelige forbudet mot å bære uniform, før i september 1941 da speiderarbeidet ble forbudt og eiendelene beslaglagt. [3]

St. Georgsdagen - 23. april 1940:

800px-Agderposten sign in Arendal.jpg

I Aust-Agder falt det vanskelig å samles til felles feiring av St. Georgsdagen, to uker etter den tyske okkupasjonen. John Salvesen var kretssekretær, og han fikk inn et innlegg i Agderposten 24. april. Det var Magnus Berg som på denne tid nettopp hadde overtatt som kretsleder.

Hver 23. april har vi speidere vært samlet til gudstjeneste og fest for å minne hverandre om vårt løfte og fornye det. Denne gang må vi dessverre sitte hver for oss og jeg vil derfor skrive noen ord. Først vil jeg sende en hilsen fra vår kretssjef som alt 11. ds. sendte en hilsen til oss troppsførere og som vi ikke har hatt anledning til å sende videre til hver speider på annen måte enn nå gjennom avisen. Jeg tillater meg å gjengi hilsingen som angikk speiderne: "Men nå har vi anledning hver enkel å vise vårt speidersinn. Må Gud minne oss om vårt speiderløfte. La ordene alltid beredt som vi ofte har uttalt fylles med det dype alvor som det innebærer. Gud hjelpe oss alle til å si med sannhet alltid beredt, hva tiden krever, selv om det må bli vårt liv. Gud hold din hånd over vårt folk og fedreland. Nettopp denne hilsen passer framfor alt på vår egen dag.

Fra journal Agder krets - info til politiet i Arendal, 1940

Nå vil vi på vanlig måte fornye vårt løfte: Vil du på æresord og etter beste evne 1) gjøre din plikt mot Gud og fedrelandet 2) hjelpe andre 3) adlyde speiderloven Så svarer vi: Ja, på æresord. [...]

Så folder vi våre hender og ber til Gud med sangeren:

Nå har jeg løftet gitt med munn og hånd Gud hjelpe at jeg titt viser speiderånd, daglig i all min ferd minnes at det har verd: Vise vår sak den er, din, Herre kjær.

Hjelp meg å elske land, hjem far og mor. Hjelp du jeg være kan som bror mot bror. Alltid å øve rett, freidig og vel beredt, vandre i livet frem, hen til ditt hjem.

Så slutter vi på vanlig måte med speiderbønnen. [...] Speidere: Vær beredt!! Og så svarer vi alle: Alltid beredt!"

Voss blir bombet på St. Georgsdagen - 23. april 1940. På Vossevangen brenner 85 hus ned, ett av de første husene som tok fyr var Speiderhuset. [4][5]

9. april 1932 kunne glade speidere på Voss holde invielsesfest for sitt eget Speiderhus. Det gamle Herredshuset fikk være base for speiderne i 1. Voss, 2. Voss og 3. Voss i nesten nøyaktig åtte år. [6]

Vossaspeidarane-1994-s1-forside 1.jpg

23. april 1940 blir vossevangen bombet med brannbomber av tyske fly. I troppsavisen Ver Budd nr 2 i juli 1940 skriver en av speiderguttene Birger Lærum stykket Ein brann (lite utdrag): "Den brannen eg her vil fortelja om, var ein stor og uhyggelig brann, det var Vossevangen som brann, med alle dei nymåla husa. Eg treng ikkje fortelja korleis det gjekk til, for det veit alle. Dei første husa som byrja brenna, var Speiderhuset og Fargehandelen. Samstundes tok det eld i Voss Bokhandel og Ringheimskafeen. Så gjekk det slag i slag. Snart stod heile flatvangen austafor kyrkja i loger." [7]

Troppsfører Ivar Vethe sendte 4. juni 1940 brev til forbundet: "Eg må med dette gjeve den triste meldinga at Speiderhuset på Voss brann ned 23. april, St. Georgsdag, under bombardementet av tyske fly. Det brant heilt ned til grunnen, og ingenting vart berga. Det var det einaste huset ovarfor jernbanelinja som brann. Men mellom stasjonen og Vossabrua vart mesteparten av husa svidd av. Mest heile vårt store arkiv og alle samlingane strauk med. Det er det såraste. Huset vonar eg me skal få oppatt. Men det andre blir borte for godt. At speiderarbeidet må stillast i ro inntil vidare, det vonar eg Forbundet vil forstå. Slik som tilhøva er her no, er det ingenting anne å gjera. Likevel har eg tenkt å ha min tradisjonelle sumarleir i år og. Eg har ikkje tenkt å ha nokon arbeidsleir, heller ikkje god-tørn-leir. Eg trur mest at den beste godtørn eg kan gjera her, er å la gutane få ein hyggeleg ferieleir denne gong." [8]

På denne siden [3] er det flere bilder av bombingen av Voss, bl.a. ett oversiktsbilde [4] hvor Speiderhuset er helt til høyre i bildet.

1. mai 1940:

800px-Agderposten sign in Arendal.jpg
Oppfordring i Agderpostens speiderspalte 1/5 1940:

"Hvis det skulle være noen av de eldre speiderne som ennå ikke har tatt sin jobb i det sivile luftvern henstiller vi til alle å melde seg straks så den nåværende vakt kan få avløsning."
Kanskje er det ren rutine, eller kanskje er det et tegn på at myndighetene nå vil følge mer nøye med på speiderbevegelsens arbeid? I alle fall finner vi tidlig i mai et journalnotat om at ledelsen i Agder krets måtte rapportere til politimesteren i Arendal om kretsens tropper.

23. mai 1940:

Laksevåg 1 M - Referatbok 1934-1941 - 1940-05-23 (1).jpg

Fra Laksevåg 1 M (KFUK) sin referatbok:

Referat fra meisemøte 23. mai: «Vi skal ha møte igjen. Ikke som ellers, ringmøte i menighetshuset, nei dessverre, meget er hendt siden siste ringmøte, det er lenge siden vi i det hele tatt har hatt ett helt meisemøte. Krigen er brutt ut i Norge, og vi har hatt litt føling med krigen også her på Laksevåg. Det forferdelige som heter krig og som har rast ute i hele Europa, er nu kommet til oss og har forandret så meget for oss. Det er derfor vi skal ha møte hjemme hos Hildebjørg i dag. Det er uvandt for oss dette, å samles under slike forhold, men vi takker Gud forat vi i det hele tatt får samles.»

Videre på møtet snakker Hildebjørg Melvær med meisene om det som har skjedd de siste ukene, øver på båtmannsknop, forbindinger med trekanttørkle og leker ute i hagen i det fine været. Slutter møtet som vanlig med Speiderbønnen og Fadervår. [9]

Våren 1940:

Fra 1. Bodøs historie, fortalt av Erling Svanberg:

Men så kom altså krigen. Og det fikk sannelig også troppen merke. Tyskernes okkupasjon av Norge 1940 - 45 betød et tilbakeslag også for speiderarbeidet. Allerede krigsutbruddet i Norge 9. april 1940 satte en umiddelbar stopper for det. Mange av troppens eldre gutter ble opptatt med vakttjeneste og annet hjelpearbeid. I midten av april sluttet skolen, og en del familier evakuerte. Ved tyskernes brutale bombing av Bodø 27. mai 1940 strøk også troppshuset «Speideren» med. Hele troppens arkiv, musikkinstrumenter og bibliotek brant opp. Utpå høsten kom speiderarbeidet i gang igjen. Situasjonen ble drøftet på et par førermøter, og man vedtok å gå inn for å få reist «Speideren» i ny skikkelse. Det ble fremlagt en plan for oppbygging i steinbruddet i Parkveien vis a vis legeboligene. Flere troppsturer ble holdt utover sommeren og høsten, likeledes ble hopprenn og slalåmrenn arrangert. Møter var det vanskeligere å få til på grunn av manglende lokaler. Mesteparten av byens hus var jo lagt i aske. Utover våren 1941 ble det likevel holdt noen troppsmøter i den provisoriske «Sangerhallen» nord for Rensåsen. Men så satte nazistene en stopper for den videre utfoldelse. Norsk Speidergutt-Forbund og alt dets vesen ble ikke tålt av de nazistiske makthavere og ble forbudt. Som ventelig kunne være. I Hitler-Tyskland hadde speiderbevegelsen alltid vært forbudt. Der skulle det bare være «Hitler-Jugend», som skulle læres opp til soldater. I Norge forsøkte Quisling å ape etter med «småhirden». Nazismens moral bygde i praksis vesentlig på hat og intoleranse. Speidersakens var vesentlig kjærlighet og toleranse. Ikke å undres på at den ble forbudt. Speidertanken, speiderarbeidet og speidersakens idealer lå så fjernt som noe fra den nazistiske tankegangen. Til overmål var jo speiderbevegelsen stiftet av en engelskmann."

Hans Møller Gasmann skriver i Årsmelding for 1940 - 1944/45 for Norsk Speidergutt-Forbund i avsnittet "1940":

Moller gasmann crop.jpg

Så kom krigen og med den vanskelighetene for troppsarbeidet. Mange av våre ledere deltok i krigen, og de som ikke deltok ute i felten, var opptatt på annen måte med arbeid som krigen førte med seg. Det var derfor praktisk talt stans i speiderarbeidet hele april måned. Etter hvert kom imidlertid arbeidet i gang igjen. Det ble nå vanskelig å skaffe møtelokaler, og etter sommerferien skapte skolegangen, mørkleggingen og endelig munn- og klauvsyken hindringer for arbeidet. Men alle disse vansker har våre ledere på en utmerket måte overvunnet. Arbeidet har etter sommerferien stadig gått framover. Oslo krets bemerker at det i høst har vært en tilstrømning av aspiranter til enkelte tropper som har vært større enn vanlig. Dette må vi ha lov til å ta som et tegn på at speiderarbeidet har sin oppgave også i de urolige tider som vi nå gjennomlever. Det viste seg at lederne, patruljeførerne og speiderne var beredt til å ta på seg de oppgaver som meldte seg ved krigens utbrudd. Myndighetene hadde ikke funnet det påkrevd å få noen organisert hjelpetjeneste, til tross for at speiderne på flere steder på forhånd: hadde tilbudt slik hjelp. Speidernes hjelpetjeneste under og etter krigen ble vesentlig sanitetstjeneste ved førstehjelpstasjoner, opprettelse av feltlasaretter og sykestuer, bårelaging og forøvrig alt annet som kom inn under sanitetstjenesten, og speiderne fikk mange lovord for sin innsats nettopp på dette felt. Videre var de med i det sivile luftvern, brannvern, husbrannvakttjenesten, ordonnanstjenesten, blendingstjenesten, polititjeneste, ved evakuering fra byene osv. Politiet i Moss sier: «Speiderne har vært til megen stor hjelp og utført en rekke oppdrag. De har vært påpasselige, raske og greie. Politiet har bare godt å si om speiderne.» Lignende uttalelser har vi også fra andre steder. [10]

Utklipp og minner

Diskusjon

Ved å beskrive en urolig tid som den andre verdenskrig var for Norge og speiderorganisasjonene, har det vært diskusjoner, om endringer i speidingens forutsetninger og dets veivalg. Her skal vi forsøke å gjengi en del av dette.
Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [5]

Eksterne lenker

Referanser