Caroline Schmettau Trampe Michelet

Fra Speiderhistorisk leksikon
(Omdirigert fra Liska Michelet)
Hopp til:navigasjon, søk
"Liska" Michelet
Personalia
Liska Michelet portrett.JPG
Alt. navn: Caroline Waldemare Schmettau Trampe Michelet
Født: 24. august 1868
Død: 17. februar 1937 (68 år)
Bosted: [1] Trondheim kommunevåpen.png Trondheim
Speiderbakgrunn
Grupper: Trondheim 1 (æresmedlem)
Les flere speiderhistoriske lesverdige artikler!
Ofte omtalt som Liska Michelet. Liska Michelet omtales som en person som var aktiv i Røde Kors
og som bidro til at speiderbevegelsen og Røde Kors inngikk et nærmere samarbeid.

Familie

Caroline Schmettau Trampe Michelet var kusine til Maren Michelet. Se om Maren under 1. Kristiania. Se også Ellen Michelet.

Om speidertiden

1905: Medlem av Trondheim Røde kors

Liska hadde stor interesse for kvinnesaken og frivillig arbeid i Trondheim. Etter hennes far, oberst Johan Wilhelm Michelet, bidro til opprettelsen av Trondheim Røde Kors i 1905, ble hun svært engasjert i arbeidet der. I 1911 tok hun på seg rollen som sekretær og kasserer for foreningen, og disse rollene hadde hun frem til 1919, da måtte hun tre av på grunn av sykdom[2].

1918: Stiftelsen av Trondhjem krets (Norsk Speidergutt-Forbund)

Det hadde vært drevet organisert speiding i Trondheim siden 4. november 1910, da Løvepatruljen ble stiftet. I 1911 ble Trondheim Guttespeiderkorps stiftet av Finn Brønner, under forbundet Norske Gutters Speiderkorps[3]. Våren 1913 flyttet Brønner til Amerika og korpset sto da uten leder[4], samtidig ble forbundet oppløst på denne tiden[5]. Byens speidere organiserte seg i mindre tropper, som etter hvert ble en del av Norsk Speidergutt-Forbund, men det fantes ingen krets for å organisere disse troppene.

Speiderguttene hadde siden 1911 flere av møtene sine i og ved Ekserserhuset i Trondheim. Et sted Liska, datter av en oberst, antagelig kjente godt til. Vi kan også anta at Liska, gjennom sin brennende interesse for frivillig arbeid kjente til speiderarbeidet i byen.

I avisen Dagsposten fra 28. juni 1919 nevnes det at byens speidere tok kontakt med Liska i desember 1917 i forbindelse med at de ønsket å ta del i arbeidet til "Røde kors ambulance". Dette resulterte i at Liska straks tok opp arbeidet med å samle byens speidere til en krets[2]. Hun har selv blitt nevnt som leder for kretsen frem til hun fant sin arvtager[6].

Våren 1918 ble lærer og løytnant Johannes J. Skjerve kontaktet av foreldre og speidere i Trondheim, og spesielt dr. Øverland og Liska arbeidet for å overtale Skjerve til å ta på seg rollen som kretschef for Trondhjem krets. Skjerve hadde ingen speiderbakgrunn, men fikk Speiderguttboken av Liska og åtte dagers betenkningstid. Rollen som kretschef for en nyoppstartet krets var ingen enkel oppgave, men Johannes J. Skjerve tok vervet og gjorde en fantastisk jobb i mange år [7].

St. Georgsdagen ble også feiret for første gang i Trondheim i 1918, der overrakte Liska Michelet liljebanneret til den nyopprettede Trondhjem krets (Norsk Speidergutt-Forbund) [8]

  • Fra overrekkelsen av liljebanneret på St. Georgsdagen i 1918. Kanskje er det Liska Michelet vi kan skimte i midten? [8]

  • Det nye liljebanneret ble båret av guttene i 17. mai-toget i 1918 [9]
    Bilde fra NTNU Universitetsbiblioteket

1918: Et forsøk på å organisere speiderpikene

Trondhjems første speiderpiketropp ble stiftet i 1915, etter å ha blitt drevet som en patrulje under guttetroppen 1. Singsaker en liten stund. Det fantes verken noe forbund eller krets for jentespeidere på denne tiden[10].

Under sitt arbeidet med å samle guttespeiderne i byen, har Liska kommet i kontakt med jentespeiderne også. I løpet av vinteren 1917/18 skal hun ha skaffet husrom til jentene i Ekserserhuset i Trondheim[11]. Samme sted som guttene holdt til. Senere på våren 1918 skriver Liska i avisen at Trondhjems første speiderpiketropp, som nå ble ledet av Aagot Schjetne, har hatt god vekst dette året[12].

I starten av juni 1918 publiserer avisen Nidaros en egen spalte for speidere. Her blir det blant annet annonsert at et speiderpikeforbund, uavhengig av Norsk Speidergutt-Forbund, er under dannelse. Arbeidet skal ha startet etter at Liska hadde snakket med blant annet Alfhild Johansen[6]. Alfhild var leder for Stavanger Speiderpike Forbund, som fungerte som en krets for jentetroppene i Stavanger. Hun besøkte Trondheim flere ganger i løpet av våren 1918[13][14] og etter det første besøket skrev hun et innlegg i avisen Nidaros der hun oppfordret innbyggerne i Trondheim til å hjelpe speiderpikene i byen å bli organisert, slik som Liska Michelet hadde hjulpet speiderguttene[15]. Alfhild publiserte også flere lengre tekster i avisene Haugesund Dagblad og Dagsposten, der hun forteller om hvordan speiderpikearbeidet burde drives. I den første lange teksten ber hun de som har lyst til å bidra å ta kontakt med blant annet Liska Michelet[16].

Etter sommeren 1918 hører vi ikke noe mer om disse planene i avisene. Det vi vet er at Alfhild Johansen var i kontakt med Margrethe Parm, som på denne tiden var ansatt som landssekretær i Norges Kristelige Ungdomsforbund (NKUF). Det ble lagt planer om et møte med NKUF i forbindelse med deres landsmøte i juli[17]. Hva som ble diskutert på dette møtet er usikkert, men det kan se ut som Margrethe Parm tok med seg disse ideene og arbeidet videre med disse, sammen med Anne Katrine Bredvei våren 1919, som til slutt resulterte i stiftelsen av Norges KFUK-speidere 4. november 1920.

Hvorfor Liska og Trondhjems første speiderpiketropp ikke ble en del av Norges KFUK-speidere er usikkert. Kanskje det kan ha en sammenheng med at både Liska[2], Alfhild Johansen[18] og antaglig Aagot Schjetne ble syk i 1919, eller at Norges Kristelige Ungdomsforbund (NKUF) hadde for liten kapasitet til å drive speiderarbeid i Trondheim på denne tiden[19]?

1921: Stiftelsen av Norsk Speiderpikeforbund

1921: Stiftelsen av Trondheim krets (Norsk Speiderpikeforbund)

Kretsen skal ha blitt stiftet 21. november 1921, men den sto uten kretschef frem til Fredrikke Wold tok på seg rollen 16. mai 1922. I mellomtiden var det Liska Michelet som hadde utført arbeidsoppgavene, og det var hun som fikk tak i Fredrikke Wold[21].

1925: Speiderpikesjokoladen

Nidar Chokolade-fabrik A/S i Trondheim startet produksjonen av en speidersjokolade i starten av 1920-årene (muligens også tidligere). Denne hadde en etikett som var preget med guttespeidere og symbolikk fra Norsk Speidergutt-Forbund. Dette hadde Liska Michelet fått med seg, og i september 1923 tok hun kontakt med Nidar med for å få lagd en etikett med speiderpiker og symbolikk fra Norsk Speiderpikeforbund. Nidar var enige at dette var en ide de ville gå videre med, og de håper å sette i gang produksjon av etiketten i løpet av året. Så raskt gikk det ikke. I desember samme år purret Liska på Nidar, men fikk ikke svar før i mars året etter. Da fikk hun til svar at: "i chokoladeindustrien gjør vi nu ikke andet end at streike, saa man egentlig ikke har lyst til at ta sig for noget av nogen slags". [22]

Tiden gikk, og streiken var kanskje over. I et brev fra Nidar til Liska datert 12. januar 1925 skriver de at sjokoladen med speiderpike-etikett ble lansert over hele landet like over nyttår samme år. Både Nidar og Liska syntes etiketten ble nydelig, og lå an til å bli mer suksessfull enn speidergutt-etiketten.

Det ble også lagd et Prospektkort med reklame for speiderpikesjokolade, muligens i forbindelse med lanseringen i 1925. Kortet hadde plass til navn, adresse og tekst på baksiden, og på forsiden var det blant annet en tekst fra Liska Michelet der det sto:

Speiderchokolade gjør sterk og sund.
Resultatet her der ser!
Stå som hende på klippegrund.
Speidersak gjør, at så sker.
Liska Michelet

Du kan lese om flere reklamer og reklameartikler knyttet til speiderbevegelsen på siden Speiderrelatert reklame

1926: Bladet Speiderpiken

I juli 1926 deltok Liska Michelet på den første skandinaviske speiderpikeleiren som ble holdt på Brahe Trolleborg i Danmark. Det skal ha vært på hjemreisen fra denne leiren at bladet Speiderpiken ble født. Aagot Brinchmann forteller om oppstarten av bladet i Norsk Speiderpikeforbund gjennom 25 år: "Liska Michelet ivret veldig etter å få et forbindelsesledd mellom speiderpikene. Hvordan det egentlig gikk for seg aner jeg ikke, men ved ankomst Oslo var jeg redaktør for det vordende blad"[26].

Liska Michelet bidro med både lengre artikler og korte notiser i de første årene til Speiderpiken. I 1935 ble Liska tildelt diplom for sin innsats ved oppstarten av bladet[27], [28]

Artikler og notiser i Speiderpiken, skrevet av Liska Michelet:


  • Nyttårshilsen til alle speiderpike i Norsk Speiderpikeforbund
    Speiderpiken nr 1, 1927 [29]

  • Diskusjonstemaer på 2nen internasjonale speiderpikekonferanse, Camp Edith Macy Briarcliff Manor New-York 11. 17. mai 1926
    Speiderpiken nr 2, 1927 [29]

  • Mrs. Juliette Low. In Memoriam
    Speiderpiken nr 9, 1927 [29]

  • Hvad vi ønsker i avisen
    Speiderpiken nr 3, 1928 [29]

1928 Hederstegn

Var med i ordenskomitéen i Norsk Speiderpikeforbund for å utarbeide retningslinjer for Hederstegn i Norsk Speiderpikeforbund fra 1927–1928/1929, hvor det første hederstegnet ble delt ut i 1929. [30]

Ref speiderpiken nr 3 1929

Verv og ledergjerning

I "Turistlandet Norge" (1922) heter det: Frøken Michelet har ogsaa gjort en betydelig Indsats i Speiderbevægelsen, idet hun har sat den i Forbindelse med Røde Kors og oprettet Samaritankurser."

I Norsk Speiderpikeforbund gjennom 25 år, 1946, kan vi lese om Caroline Schmettau Trampe Michelet:
Nspf 25aar 2.jpg
(...) Frk. Liska Michelet reiste i 1922 sammen med daværende kretssjef i Trondheim krets til England, og Norsk Speiderpike-Forbund ble der innmeldt i Verdensforbundet. (...)
I ett annet kapittel kan vi lese:
(...) Høsten 1922 ble Norsk Speiderpikeforbund invitert av denne komiteen til å delta i verdenskonferansen i Cambridge i 1922. Det var Brit Taraldset, to ledere fra Bergen, 1 fra Trondheim og frk. Liska Michelet som drog til Cambridge i dette viktige ærend. På fotoet i samme bok er disse: frk. Liska Michelet, Else Christie Kielland, Brit Taraldset, frk. Ingeborg Rieber-Mohn og frk. Anna Konow (...) [20] [33]

Utenom speidingen

Om Caroline Schmettau Trampe Michelet i boken "Slegten Michelet : genealogisk-personalhistoriske meddelelser, med vaabentegninger, facsimiler og portrætter"[2]
Caroline Waldemare Schmettau Trampe (Liska) Michelet, født 24.aug. 1868 i Domkirkens sogn i Trondhjem. Efter middelskoleexamen med udmerkelse i 1885 gjennemgik frøken Liska Michelet det første kursus i frihaands- og projektionstegning, som Staten lod afholde i Christiania til uddannelse af lærere og lærerinder. Hun tog her examen med udmerkelse i 1887 og underviste derefter i et par aar ved frøken Storms pigeskole i Trondhjem. Efter nogen tids afbrydelse ved sygdom i hjemmet vikarierte hun ved forkjellige døveskoler i Trondhjem og har fra 1. januar 1902 været kontorfunktionær ved byens elektricitetsverk. Ved siden af denne stilling har frøken Michelet viet det sociale arbeide meget af sin tid og sin interesse. Fra 1911 har hun saaledes været sekretær og kasserer for Trondhjems kreds af "Røde Kors" og tillige Christiania Samaritanforenings Trondhjems sekretær. Som organistaor for speidergutterne har hun nedlagt et fortjenstfuldt arbeide, deltog i 1917 i de norske Lappers landsmøde og var en af værtinderne ved den herunder afholdte fest; for sin interesse for Lappesagen er hun tildelt hæderstegnet "rennaalen"; en sølvnaa i form af en ren. Forøvrig har frøken Michelet gjennem mange aar skrevet artikler til landets aviser, specielt til "Dagsposten" i Trondhjem og tillige levert oversættelser til dagspressen.

Lærer og kunstner

I 1887 tok Liska et kurs for lærere i "frihaands- og projektionstegning" i Oslo. Etter dette underviste hun på Thora Storm i Trondheim.

  • Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

  • Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

  • Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

  • Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Aktiv på ski

Omtalt i "Trondhjems Turistforening 125 år 1887-2012"
Et annet tidlig kvinnelig turnavn var Liska Michelet. Hun skal ha vært første dame på toppen av Gråkallen vinters tid. Etter den dryge turen, en søndag i januar, kom hun hjem til Elgeseter med stivspekt skjørt. Inne på det varme kjøkkenet steg hun ut av det fotside skjørtet og lot det stå på gulvet, fortsatt stivt av snø og is, til beskuelse for folket på gården. Det var nok et uvant syn og en uvanlig tur den gangen.

Juletreets mor (i Trondheim)

I artikkel "En strålende tradisjon" på Adressavisen fra 22.11.2016 [3] kan vi lese om Caroline Schmettau Trampe Michelet, juletreets mor:[34] [35]
Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
Treet strålte i sin fulle glans og trakk folk fra alle kanter, skrev Adresseavisen da juletreet på Trondhjems store torg ble tent i 1921.
En fast tradisjon var innledet både på Torvet og i avisens spalter, der en omtale av juletretenningen har vært et fast innslag i alle år siden denne begivenheten for 95 år siden. Det var to «småpiker» som hadde fått det ærefulle oppdraget å tenne lysene på treet, «og de glade ansigter gav tydelig uttryk for deres følelser ved at være betrod det høitidelige hverv,» het det i avisen. En stor folkemengde var til stede ved tenningen, og avisen anslo tilskuerne til «flere tusen» da Bispehaugens guttemusikkorps spilte julesanger fra klokken syv samme kveld.
En god idé
Det var det første store juletreet som var reist på Torvet, men likevel ikke det aller første. Sist i november året før hadde frøken Liska Michelet lagt frem et forslag for formannskapet om å sette opp et «byens juletræ», slik det allerede ble gjort i Kristiania og andre byer. Formannskapet besluttet raskt, enstemmig, «at bemyndige magistraten til at foreta det nødvendige til tankens realisation».
Et juletre kom da også opp på Torvet like før jul i 1920. Ifølge Adresseavisen hadde det «været en god idé som har vakt glæde hos de mange». Tenningen av de elektriske lyspærene foregikk to dager før julaften, og barn «i store flokker» hadde samlet seg rundt treet. En av de voksne som var til stede spurte noen av barna om de ville synge en julesang. «Det passet jo udmerket ved den sjeldne anledning, og barna var straks villige til det», sto det å lese i avisen dagen etter. Raskt ble det dannet en ring rundt treet, og med «klare stemmer og tindrende øine» sang de «Her kommer dine arme smaa». Det kom flere folk til, og sangen fortsatte, «hele rækken av julesange ut».
Større tre, flere lys
Etter denne improviserte juletregangen i 1920, ble det lagt opp til et større og mer offisielt program året etter. Kommunen sørget for et mye større tre med langt flere lyspærer og tenning av lysene noen dager tidligere enn året før. Julenissen var også trukket inn i arrangementet. Han satt ved treet på en furukubbe, antrukket i grå vadmelsklær og «forøvrig utstyrt med alle nødvendige attributer,» som det het i avisens omtale. På fanget satt nissen med et grøtfat skåret av «valbirkrot». I dette fatet kunne folk legge penger, som gjennom et hull i bunnen gled ned i en bøsse, og som deretter skulle «skaffe de fattige en glæde til jul». Nissen var laget av salmaker Domaas og hans unge assistent Erikson, og avisen mente at de fortjente all mulig honnør for sitt verk.
Juletreets mor
Glemt var heller ikke Liska Michelet, som ble like mye regnet som «mor» for juletreet på Torvet, som hun var kjent som «Speidermor» for byens pikespeidere. Ideen til det offentlige juletreet hadde hun fått fra hovedstaden, men som friluftsmenneske – og ansatt i Elektrisitetsverket – var det heller ikke unaturlig at det nettopp var hun som kom med ideen om dette lysende grantreet som midtpunkt for julefeiringen i Trondheim.
Liska Michelet var til stede hver gang treet ble tent i årene frem til hun døde, 69 år gammel i 1937. Ved det tiende arrangementet i 1929 ble hun hedret av kommunen for den tradisjonen hun hadde fått i gang. Da var juletreet blitt en «institusjon» og et to meter dypt hull var permanent anordnet, med nedgravde kabler og avløp «for smuss omkring treet». Fast tradisjon var det også at Liska Michelet etter tenningen holdt tale for Frelsesarmeens ansatte på Hotel Phoenix. Hun viste på ulike måter omsorg for de fattige og sto i spissen for prosjekter som Fjellseter kapell og et Kvinnenes hus i Trondheim. Bare to dager før sin død leverte hun sin siste artikkel til Adresseavisen om «boliger for selvforsørgende og ensligstillede damer» i Trondheim.
Hele byen var med
Juletretenningen på Torvet ble raskt noe «hele byen» ville være med på. I 1922 ble det meldt at hele «torvet var pakkende fuldt av folk» til tross for gråvær og regn. Barna kunne glede seg over at julenissen bød på en liten overraskelse, et ekorn «som nu sitter paa skulderen hans, gnavende paa en lækker liten nøtt». Nissen var for øvrig blitt «noe træt og sliten» siden i fjor og hadde sendt sin bror i stedet. Det gjorde samme nytten, og tradisjonen ble ført videre. Til den hørte også gangen og sangen rundt det store treet, fra julaften og videre gjennom julen, da lysene ble tent klokken seks hver kveld.
Gjennom 1920- og 30-årene ble juletreet på Torvet tent midt i desember, mens begivenheten etter krigen ble flyttet frem til 2. søndag i advent og fra 1960 til 1. søndag i advent.

Hederstegn og utmerkelser

  • Ble i 1920 tildelt Røde kors hederstegn [36]

Bilder

Utklipp og minner

  • 1919: Caroline Schmettau Trampe Michelet omtalt i Dagsposten i forbindelse med hennes avgang som kasserer og sekretær i Trondheim Røde kors.

  • 1920-årene: Speiderpikesjokolade fra Nidar. Prospektkort, med plass til navn, adresse og tekst på baksiden. Sjokoladen ble lagd på initiativ fra Liska Michelet [52]

  • 1930: I dette utdraget av speiderpikehistorien for Trondheim fortelles det at Caroline Schmettau Trampe Michelet fikk tanken om å danne Norsk Speiderpikeforbund i 1921 og at hun kontaktet speidere i Bergen om å samle de norske troppene i ett forbund. (Dagsposten 7/11 1930)

  • 1932: I 1932 fører Liska Michelets uttalelser om militært forsvar til debatt om speideres forhold til krig og fred. (Fra arbeiderpartiavisa Tidens Krav i Kristiansund, 5/2 1932)

  • Omtale fra slektsbok om familien Michelet.

  • Signatur

Annen omtale

Omtale i Norsk Speiderpikeforbund gjennom 25 år, 1946

I Norsk Speiderpikeforbund gjennom 25 år, 1946, kan vi lese om Caroline Schmettau Trampe Michelet under kapittelet om forbundets landssjefer:
Nspf 25aar 2.jpg
I Trondheim hadde de også en ivrig forkjemper for speiderarbeidet blant piker. Det var Liska Michelet. Til tross for at hun tilhørte "den gamle skole", den som hevder at damer skulle være damer og ikke oppføre seg som gutter, var hun fremsynt nok til å forstå at i speidersaken hadde piker den chansen de trengte for å kunne utvikle seg praktisk, fysisk, religiøst og moralsk og likevel beholde sin kvinnelighet, ja til og med utvikle sine kvinnelige egenskaper bedre enn noen sinne tidlighere. Hun talte speiderpikenes sak både blant foreldre og utad blant publikum, og hun vant terreng. Hennes iver var utrettelig. Hun fikk da også titelen Æressjef, og beholdt den så lenge hun levde. Speiderpikene i Trondhjem har hedret hennes minne ved å bekoste en minneplate på hennes grav på Domkirkegården. [20] [33]

1937: Minneord i Totens Blad

Signaturen Assa skrev dette minneordet over Liska Michelet i Totens Blad[53]:

"Vi senker våre faner

Som et lys blåst ut er Liska Michelet - vårt forbunds eldste æredsmedlem - gått bort. En stor sjel er hentet hjem.

Helt fra hun i november 1917 begynte å ta del i vårt arbeide, har hun gitt oss uendelig meget av sig selv, sine evner og sin tid. Speiderbevegelsen hadde fra første stund den største plass hos henne blandt hennes mange sociale interesser. Hun blev da også en banebryter for oss. Hun forstod fullt ut speiderbevegelsens betydning og tok energisk fatt for å hjelpe den frem.

Sommeren 1922 reiste hun, sammen med Fredrikke Wold (daværende kretssjef i Trøndelag), den lange veien til England for å melde vårt unge forbund inn i det internasjonale speiderpikeforbund.

Hun sørget for at mange av våre speiderpiker fikk komme sig ut til leirer i fremmede land, og hjalp selv til å skaffe midlene dertil.

I Trondheims krets, hvor hun har nedlagt sitt største arbeide - "Speidermor" som hun var både for gutter og piker -, her stod hun alltid beredt med råd og dåd, alltid på pletten når man trengte henne, opofrende, glad og hjelpsom, alltid like strålende hvad enten det gjaldt å representere den gangen verdenschefene kom overraskende på gjennemreise om sommeren - eller det var en enkel speiderfest eller et lite troppsjubileum som skulde ha honnør. Alltid var hun der "Speidermor".

Hun voktet sine små med et årvåkent øie og et varmt bankende hjerte.

Allerede i "Speiderpiken"s første numre i 1926 lærer vi Liska Michelets noble tanker å kjenne. Hun har i årenes løp skrevet oss mangen god "bit", vist oss hvad det betyr for oss selv å være glad, har arbeidsglede - gjøre godt for andre - og vise takknemlighet mot andre.

Hun var selv i all sin ferd en ekte speiderpike - trofast, vennlig, sann og ren - og hjelpsom mot mennesker, dyr og planter.

Hun var beredt - alltid beredt!

Takk for alt hvad du oss gav av tanker, ord og hjertelag, av omsorg, hjelp og gode verning, den spirer nok din store gjerning! Så signe Gud din gode sjel - du satte oss en milepel!

---

Under enestående stor deltagelse blev Liska Michelet bisatt til og begravet fra Trondheims Domkirke.

Kisten stod i høikoret i et tusenfoldig flor av blomster - omringet av en æresvakt av speiderpiker og gutter, med norske flagg og banner. Ikke en plass var tom i kirken. Den var fylt av Liska Michelets mange venner, pårørende og en skare av speidere, gutter som piker, store og små. Der var offisielt fremmøte av general, borgermester, biskop, domprost og andre byens honoratiores, samt representanter fra alle de mange foreninger hvor Liska Michelet med levende interesse hadde deltatt.

Det var en gripende høitidsstund under Domens hvelv, og iall stillhet blev mangen tåre felt.

Der blev nedlagt flere kranser, bl.a. fra Norsk Speiderpikeforbund, fra Trondheim krets av N.S.P.F. og fra speiderguttenes krets og avdeling.

Som en vakker avslutning på høitideligheten i Domkirken sang Speiderkoret "Bli hos mig -", hvor efter kisten blev båret ut av kirken av speidergutter for å føres til Krematoriet. Den store skare fulgte - og tok et siste farvel med den kjære avdøde.

Fred være med hennes minne.

Assa."

1937: Minneord i Krigsropet

I Frelsesarmeens hovedorgan, Krigsropet, stod følgende minneord ved hennes død i 1937[54]:

"Frk. Liska Michelet gått hjem til Gud.

Med frk. Liska Michelets bortgang har Frelsesarmeen mistet en av sine varmeste og mest forståelsesfulle venner i Trondheim. Med sin dype kristelige karakter og sitt menneskekjærlige sinnelag har hun øvd en stor og velsignelsesrik innflydelse innen alle samfundskretser. Hennes motto syntes å ha vært: «Bli hverandre intet skyldig, uten det å elske hverandre.» og efter dette innrettet hun sitt liv og virke. Det var frk. Liska Michelet som innførte speiderbevegelsen i Trondheim, og hun bar med rette hederstittelen «speidermor» både blandt gutter og piker. Forøvrig var hun en drivende kraft i forskjellige foretagende av religiøs, humanitær og kulturell art.

Det var hun som gjorde «julenissen» og «juletreet» i Trondheim til de betydelige innsamlinger til fordel for trengende, som de er blitt og den tillit hun viste Frelsesarmeen ved å overlate utdelingen av disse midler til slumsøstrene, vurderer vi meget høit.

Begravelsen fant sted fra Trondheims domkirke under enestående deltagelse, — ikke en plass i det store gudshus var ubesatt. Sogneprest Blaker holdt en vakker og gripende minnetale, og der blev nedlagt kranser fra en rekke personer og organisasjoner. Lederen for Armeens korps i Trondheim, adjutant Bye, nedla en krans på Frelsesarmeens vegne og frembar også en takk på vegne av alle de fattige og lidende som den hjemgangne var blitt til hjelp og velsignelse for."

1937: Minneord i Urd

I magasinet Urd skrev Aslaug Andersen dette minneordet ved Liska Michelets død [55]:

"Liska Michelet

Som et lys blåst ut — er Liska Michelet gått bort!

Liska Michelet, eller som hun egentlig het: Karoline Waldemare Schmettow Michelet, var datter av forlengst avdøde oberst Michelet i Trondheim. Hun blev født 24. august 1868 på Elgesæter gård i Trondheim: Hun var eneste datter i familien, og vilde i sin ungdom svært gjerne bli Røde Kors søster. Hun søkte også to ganger for om mulig å bli optatt ved Røde Kors i Stockholm; men hennes mor likte ikke denne tanken, og hun lovet å slå den fra sig. Så blev hun istedet hjemme, og begynte som sekretær i byens Røde Kors, hvor hun arbeidet i flere år og nedla et stort arbeide. Hele sitt lange liv var hun med i Røde Kors' arbeide. — Så blev hun senere assistent ved bokholderikontoret på Trondheim Elektrisitetsverk, hvor hun arbeidet til hun for et par år siden gikk av med pensjon.

Hun var sig tidlig bevisst å være yrkeskvinne, og tok ivrig del i arbeidet innen byens kvinneklubber, bl. a. var det henne som først slo til lyd for oprettelsen av et kvinnenes hus i Trondheim — en sak som lå henne så varmt på hjertet at hun nu efter sin død har testamentert en del penger til grunnfond for dette vordendehus.

Som en kuriositet kan nevnes at hun var en av de første damer i byen som dristet sig til å gå på ski - og sogar i sin brors bukser!

Best kjent er dog Liska Michelet blitt gjennem sitt omfattende sociale arbeide. Da det blev tale om å få et kapell i Bymarka, blev hun straks interessert, og hun tok ivrig del i arbeide for denne opgaven. Hun var å se næsten hver søndag i Fjellsæter kapell, efterat det blev ferdig, og hun følte sig som en av dets ivaretagere.

Hun var det som skaffet byen sitt juletre, og som hvert år sammen med Frelsesarmeen har ordnet med innsamlingen ved julenissen på torvet; og årlig blev det skaffet mangen en frossen og sulten stakkar varme i stuen og klær på kroppen, foruten penger og mat.

Hun deltok også i N. K. F. V. (lottene); men den største plassen hos henne hadde dog speiderbevegelsen. Hun var da også en banebryter for denne. I 1922 reiste hun sammen med daværende kretschef i Trøndelag, frøken Fredrikke Wold, til England og meldte Norsk Speiderpikeforbund inn i det internasjonale verdensforbund. — Hun har i årenes løp på mange måter - - i ord og gjerning — vært Norsk Speiderpikeforbund til hjelp og støtte, og derfor var hun også forbundets eldste æresmedlem. Men den vesentligste støtte ydet hun dog Trondheim bys speidere — gutter og piker — og av dem fikk hun til takk navnet: «Speidermor». Hun likte å bli kalt «Speidermor», og hun var det fullt ut: Alltid parat til å hjelpe, alltid opofrende, alltid på pletten — en ekte speider, om hvem man med rette kan si: «Hun var beredt!»

Det er virkelig noe i det som speiderguttenes avdelingsfører i Trondheim, forfatteren Emil Herje, sa da han nedla sin krans fra byens speidergutter ved hennes båre: «Hun som gav oss et ideal, vil nu selv bli et ideal for oss — en miniature av St. Georg, en appel.» Det er også noe i det en speider skrev i dagspressen, at Speidermors bortgang best tolkes i disse linjer av en sang:

«Sprede glede som korn i mulde —
bringe solskinn i vinterkulde,
gå med sang gjennem arbeidsdage,
alltid verne de små og svake,
tjene andre, og som det første:
leve helt for det aller største!

Aslaug Andersen"

Ukens artikkel

Hun er presentert slik i ukens artikkel, uke 39, 2021 i Speiderhistorisk leksikon:

Uke 39, 2021

Portrettfoto fra Adresseavisen

Caroline "Liska" Schmettau Trampe Michelet var en foregangskvinne for speidingen i Trondheim.

Hennes mangfoldige liv fra 1868 til 1937 viste seg i engasjement for Trondheims barn og unge gjennom speidingen og Røde Kors. Hun stod blant annet bak juletretradisjonen på Trondheims store torg fra 1920, engasjert i stiftelsen av guttekretsen Trondhjem krets, en av delegatene fra Norsk Speiderpikeforbund til verdenskonferanse i WAGGGS, var et dyktig friluftsmenneske og en habil tegnelærer. Det blir lagt blomster ved hennes gravsted av speiderne også i vår tid.

Har du noen gode bilder eller historier rundt dette? Bidra du også! [4]

Les mer om Caroline "Liska" Schmettau Trampe Michelet ,

Vis · På forsiden fra 27. september 2021(2021-09-27) til 3. oktober 2021(2021-10-03)

Mer om

NSPF-Logo-1946 (1).jpg Norsk Speiderpikeforbund 1949-Speiderguttboka-NSF-s358 - Zoolog 1.jpg Tidlige norske spor av speiderpiker

Eksterne lenker

Referanser

  1. ↑ Her er det tatt utgangspunkt i dagens oppdeling av fylker og kommuner og lagt til evnt. tidl. benevnelser for disse. Hvis det ikke er opprettet en egen artikkelside for disse, vil denne bli søkbar og kategorisert etter dagens oppdeling.
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Avisen Dagsposten, 28. juni 1919
  3. ↑ Norske Gutter 18. mars 1911
  4. ↑ Trondhjems Adresseavis 11. mars 1913
  5. ↑ Masteroppgave i Historie, Sondre Ljoså, Universitetet i Oslo, våren 2007
  6. ↑ 6,0 6,1 Avisen Nidaros, 3. juni 1918
  7. ↑ Adresseavisen, 8. desember 1934
  8. ↑ 8,0 8,1 Trondhjems Adresseavis, 24. april 1918
  9. ↑ NTNU Universitetsbiblioteket, id: FA-0022-Suul-028_01
  10. ↑ Brev fra Else Christie Kielland til Liska Michelet, datert mottatt 12. desember 1925, finnes hos Speidermuseet
  11. ↑ Avisen Dagsposten, 7. november 1930
  12. ↑ Dagsposten, 12. Mai 1918
  13. ↑ Stavanger Aftenblad, 23. april 1918
  14. ↑ Nidaros, 11. mai 1918
  15. ↑ Nidaros, 18. april 1918
  16. ↑ Haugesund Dagblad, 27. april 1918
  17. ↑ Stavanger aftenblad]], 31. mai 1918
  18. ↑ Stavanger Aftenblad, 3. juni 1967
  19. ↑ Dagsposten, 21. oktober 1921
  20. ↑ 20,0 20,1 20,2 20,3 20,4 20,5 20,6 Norsk Speiderpikeforbund gjennom 25 år, 1946, Norsk Speiderpikeforbund. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Norsk Speiderpikeforbund-25 år-1946» er definert flere steder med ulikt innhold
  21. ↑ Avisen Adresseavisen, 17. mai 1922
  22. ↑ Tre brev fra Nidar til Liska Michelet datert 1923 - 1925
  23. ↑ Prospektkortet finnes hos Speidermuseet
  24. ↑ Inventarnr. FTTF.SCH.K.030014.05 i arkivet til Sverresborg Trøndelag Folkemuseum
  25. ↑ https://www.nidar.no/om-nidar/historie/nidars-logo-gjennom-tidene/
  26. ↑ Norsk Speiderpikeforbund-25 år, 1946
  27. ↑ Avisa Tromsø, 15. juli 1935
  28. ↑ Avisa Dagen, 17. juli 1935
  29. ↑ 29,0 29,1 29,2 29,3 Finnes i arkivet til Speidermuseet
  30. ↑ 30,0 30,1 Norsk Speiderpikeforbund: Historie og Administrasjon. Av: Dagfrid Anderssen
  31. ↑ 31,0 31,1 31,2 31,3 Kretsnytt nr. 3, avis for Trondheim krets (NSPF) og Sør-Trøndelag krets (Norsk Speidergutt-Forbund). Fra arkivet til Trøndelag krets (NSF)
  32. ↑ 32,0 32,1 32,2 32,3 På skogsti 1925-1950 av Hans Berg
  33. ↑ 33,0 33,1 Stoffet er skannet fra Norsk Speiderpikeforbund gjennom 25 år, 1946 og finnes hos Speidermuseet på Laksevåg
  34. ↑ Adressavisen 2016 [1]
  35. ↑ Adresseavisen-logo.png Adresseavisen, 22. november 2016.
  36. ↑ Dagsposten 20. oktober 1920
  37. ↑ Avisen Dagsposten, 11. mars 1921
  38. ↑ Dagsposten Trønderen 19/7/1926
  39. ↑ Dagsposten Trønderen 19/7/1926
  40. ↑ Dagsposten 19/7/1929
  41. ↑ Speiderpiken nr 6 og 7, 1929
  42. ↑ Avisen Sunnmøreposten 22. juli 1929
  43. ↑ Avisa Tromsø, 15. juli 1935
  44. ↑ Avisa Dagen, 17. juli 1935
  45. ↑ Avisen Dagsposten, 4. oktober 1935
  46. ↑ Bergens Aftenblad, 17. november, 1936
  47. ↑ Trondhjems Adresseavis.JPG Trondhjems Adresseavis, 24. april 1918.
  48. ↑ Finnes hos / opplysninger fra arkivet til Trøndelag krets av Norges speiderforbund
  49. ↑ Finnes hos Speidermuseet
  50. ↑ Adresseavisen-logo.png Adresseavisen, 17. februar 1938.
  51. ↑ 51,0 51,1 Finnes i samlingen til Bjarne Aasum
  52. ↑ Finnes hos Speidermuseet
  53. ↑ Totens Blad 27/3/1937
  54. ↑ Krigsropet nr 10/1937
  55. ↑ Urd 1937 vol 41 nr 11
Vet du mer om "Caroline Schmettau Trampe Michelet"? Du kan være med å legge inn mer historisk stoff, følg Basismanualen.
Husk å være innlogget for å gjøre endringer. Lykke til!

Hentet fra «https://leksikon.speidermuseet.no/w/index.php?title=Caroline_Schmettau_Trampe_Michelet&oldid=363216»