MSK - Fakkeltiden

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
01 Fakkeltiden.jpg

Menighetene innen Det norske misjonsforbund hadde et tydelig mål om å vinne og bevare de unge for kristen tro og menighetsfellesskap. Ideen om et mer praktisk rettet barnearbeid innen det Norske Misjonsforbund vokste nedenfra. Det var nok et stigende ønske om å møte barnas naturlige aktivitetsbehov som lå bak. I 1937 startet man et fakkelguttarbeid i Larvik. Dette spredte seg så smått og allerede i 1940 hadde man felles tanker om uniformering. Men krigen begrenset uniformert speiderarbeid på en dramatisk måte. Dette gav vekstmuligheter for en mellomløsning, og ved krigens slutt tales det om drøyt femti fakkelforeninger rundt om i Norge.

Flere av lederne hadde bakgrunn fra speiderbevegelsen. Disse trakk arbeidet innholdsmessig mot speiding. Og de ønsket også en organisatorisk tilknytning mot speiderbevegelsen. Men selv om flertallet av de lokale lederne ønsket dette, ble det konkludert i 1948 om at dette ikke var aktuelt. Dermed fortsatte fakkelarbeidet i NMU som nettopp fakkelarbeid. Senere på 1950-tallet brukte man mer aktivt fakkelspeiderbegrepet.

Les eksempelvis fra historien om Larvik MSK, Hans-Jakob Frøen, Einar Islann og NMUs fakkeltropper 1945. Se gjerne også Oslo MSK og Narvik fakkelforening.


Misjonskirken Speiderkorps (MSK)s historie deles ofte i fem faser:

01 Fakkeltiden.jpg Fakkeltiden | 02 Fakkelspeidere.jpg Fakkelspeidere | 03 NMU-speidere.jpg NMU-speidere | 04 MSK-speidere.jpg Misjonsforbundets speiderkorps | MisjonskirkenSpeiderkorps CMYK1.jpg Misjonskirken Speiderkorps (MSK)
Andre oversikter: MSK Korpsledelse | MSK Korpsting | MSK Leirer og arrangementer | MSK Trykksaker | MSK Statistikk


Fakkeltiden

Larviks fakkelgutter, sannsynligvis fra perioden 1937/40. Fra Rudolf Andersens foto, avfotografert av Fred Isaksen.
Fakkelguttlogo
Fakkeljentelogo

Misjonsforbundets speiderkorps' historie starter med historien om gutteklubben i misjonsmenigheten i Larvik, stiftet 19.juni 1937, som ble til Fakkelgutter under Einar Islanns ledelse i 1940. Som Gilwell-leder med fra Norsk Speidergutt-Forbund tente han speiderilden i misjonsforbundet.

Historien om NMUs fakkelarbeid er en historie om et barnearbeid som på ulike måter utviklet seg i retning av speiderarbeid, slik det ble drevet i den organiserte speiderbevegelsen. Både i lokale foreninger og i sentrale posisjoner fant man personer med klare erfaringer fra speiderbevgelsen. Særlig gjaldt dette Einar Islann og Hans Jacob Frøen. Da Larviks fakkelgutter innførte "fakkelskjerf", fakkelmerke, fakkelløfte og fakkelopptakelse, fikk arbeidet et tydeligere speidermessig preg. Senere formulerte NMU en fakkelov, et treningsprogram - Fakkelgrader - og fastsatte regler for fakkeluniformen. Dette ble fulgt opp av aktiv satsing på ledertrening og utvikling av veiledningsmateriell; Fakkelboka og Fakkelederbhåndboka.

I 1940 vedtok styret å oppta gutte- og jentearbeid under navnet ”Fakkelgutter” og ”Fakkeljenter”. Fra 1940 var ”Vi juniorer” et felles blad for juniorer og fakler. Fra nr. 6 i 1941 hadde fakkelarbeidet egen side i bladet.

Drakter ble innført i 1940. Originaldrakt ble utlånt fra NmU slik at foreningene kunne sy egne drakter.

NmU ansatte i 1942 en egen fakkelsekretær, Hans Jacob Frøen, og det ble valgt en egen komite med ansvar for fakkelarbeidet. Flere nye foreninger sluttet seg til arbeidet utover på 40-tallet.

Den første fakkelleiren ble avholdt ved Fiskumvannet i Buskerud i 1942. I 1943 gir NmU ut ”Fakkelboka” og ”Håndbok for ledere” med Hans Jacob Frøen som ansvarlig. De første gradskravene ble innført i 1943. 4 grader pluss lederprøven. I årene etter krigen gikk diskusjonen om man skulle gjøre fakkelarbeidet til et ordentlig speiderarbeide. Speiderarbeidet i Svenska misjonsforbundet var en inspirasjonskilde sammen med enkeltpersoners erfaring fra de norske speiderforbundene. I 1944 kom en egen sangbok for faklene, Fakkel-toner. Sener kom Junior- og Fakkelsangboka. Fakkelposten ble utgitt første gang i 1944.

I 1957 ble landsleiren for fakkelspeidere (tilknyttet Norsk Luthersk Misjonssamband) avholdt på Sjøstrand. [1]

Kort om NMUs historie

NMU, Det Norske Misjonsforbunds Ungdom ble grunnlagt i 1912. Søndagsskolearbeid hadde lenge vært en naturlig del av mange menigheters arbeid. I 1890-årene kom det enkelte lokale ungdomsforeninger i noen menigheter. På flere årskonferanser mellom 1899 og 1912 ble spørsmålet drøftet - og på konferansen i Bergen i 1912 ble "Norges Frimissions Ungdom" (N.F.U.) dannet. Det var da ti ungdomsforeninger som var tilsluttet fra starten.

Det nystiftede ungdomsforbundet valgte en fakkel som sitt symbol. Den fikk innskriften "La eders lys være brennende". Det fortelles at kunstmaleren Herbert Andersson tegnet merket. Det ble tatt i bruk høsten 1912.

I 1916 holdt NFU - som hadde endret navnet til NMU - sitt første lederkurs. En av foredragsholderne var Axel Anderson fra Sverige. Han vakte begeistring med sitt foredrag om juniorarbeid, og ganske raskt ble det stiftet juniorforeninger i Ålesund og Trondheim. Ingulf Diesen, Misjonsforbundets sagaskriver, forteller at DNM med dette var først i landet med foreninger der gutter og jenter mellom 13 og 18 år deltok sammen.

1. januar 1920 kom NMUs eget blad "Ungdomsfakkelen" ut. I 1938 endret "Ungdomsfakkelen" navn til "Kristen Ungdom". Gjennom ulike endringer utgis dette i dag som ukebladet "Familien".

Vær beredt!

Thorleif Holm-Glad, senere misjonsforstander i Det norske misjonsforbund

I Norsk speiderguttforbunds organ "Speideren" nr 2 1925 gir man plass til følgende brannfakkel fra en ivrig ung mann:

"Vær beredt!
Tenker vi alltid nok over dette ordet beredt? Vet vi virkelig hvad det betyr? Tenk speidergutter, om vi alle, helt fra Norkap til Lindesnes, i sannhet var beredt! Alltid beredt til å stå til tjeneste for dem som kan trenge det, være beredt til alt godt!
Men beredt til å møte vår Gud når det skal være, er vi det? Er du? "Snakk ikke slik, la oss more oss først, vi er jo så unge," sier kanskje noen. Tenk ikke slik, gutter! Snart - kanskje - skal du stå ansikt til ansikt med Gud. Lykkelig er den som da er beredt, som alltid er beredt!"

NMUs speiderarbeid er menighetens arbeid. Den kristne målsetting har vært overordnet organisering og øvrig innhold. Denne lille appellen ligger derfor nær opp til de motiver den enkelte leder - og menighet - har hatt for å ofre av sin tid og sine krefter for å drive arbeid for den enkelte gutt og jente.

Ekstra interessant er det å vite at den som skrev den enkle appellen i NSFs blad var Thorleif Holm Glad, en av de mest sentrale lederne Det norske misjonsforbund og NMU har hatt i det 20. århundre. Og dette skrev Holm Glad i 1925, nesten 50 år før (resten av) NMU formelt ble en del av norsk speiderbevegelse.

I 1925 var Thorleif Holm Glad tilknyttet Det Vestlandske Indremisjonsforbund i Trondheim. Han var født i 1907. Fra 1938 - 1953 var han NMUs administrerende ungdomssekretær. Fra 1960 til sin død i 1965 var han Det Norske Misjonsforbunds misjonsforstander.

Vi skal senere se at Holm Glad hadde sterk sympati for speiderbevegelsens ideer. Allikevel inntok han i ulike stillinger og på ulike tidspunkt ulike vurderinger omkring fakkelarbeidets tilknytning til norsk speiderbevegelse

Larvik 1937: Guttene forsvinner fra søndagsskolen!

Larvikfaklene i 1937
(Fra NMUs Ungdomsfaklen)

Arne B. Thorsen skrev i 1977 følgende beretning:

"I mellomkrigsårene viste det seg meget vanskelig å beholde de større guttene i søndagsskolen i Misjonshuset i Larvik. Derfor bestemte Rudolf Andersen og Olav Olsen Værvågen seg for å prøve å samle guttene i en egen forening. Lokaler ble stillet til disposisjon av Larvik Misjonsforening, og den 19. juni 1937 ble det konstituerende møte holdt. Olav Værvågen og Rudolf Andersen ble ledere med førstnevnte som formann. Forstander H. Damsgård var også tilstede på dette møtet. Det skulle vise seg at klubben var kjærkommen, og på det første møtet tegnet åtte gutter seg som medlemmer.

Samtidig ble klubbens lover vedtatt:

  • 1. Foreningen kalles Misjonshusets Gutteforening.
  • 2. Der opptas som medlemmer gutter i alderen 9 – 13 år (Fra 1939 ble alderen satt til 10 – 13
  • 3. Foreningen skal ledes av menn som er medlemmer av Larvik Misjonsforening
  • 4. Foreningens formål er å vinne guttene for Kristus.
  • 5. Foreningen skal være et bindeledd mellom vår søndagsskole og juniorforening.
  • 6. Foreningens medlemmer velger hvert år tre "oppmenn" som sammen med lederne skal arbeide for foreningens og medlemmenes vel.
  • 7. Ledere velges hvert år på Misjonsforeningens årsmøte etter nominasjon fra søndagsskolepersonalet.

Allerede høsten 1937 kunne "Ungdomsfaklen" bringe bilde av og melding om den eneste gutteforeningen i landet (innen Misjonsforbundet), som da talte ca. 25 gutter. Da det bare var to ledere måtte disse dele styrets tillitsverv mellom seg. Således var Olav Olsen Værvågen formann og sekretær, mens Rudolf Andersen var viseformann og kasserer. Som alle andre hadde også Misjonshusets Gutteforening sine driftsutgifter, så kontingenten ble fastsatt til 20 øre pr. måned.

Møtene ble holdt hver lørdag kl. 18.00. På det første vanlige møtet, som ble holdt 3. juli 1937, ble den første "speiderturen" planlagt. Lørdag 10. juli troppet således ti gutter og to ledere opp i Kilen (Farrisvannet) for å legge ut på en rotur oppover Farris. Guttene badet, kokte kaffe og hadde kapproing, så det var en riktig speidertur. Andakt hørte også naturligvis med. På denne turen ble de første "oppmenn" valgt: Arne Lund, Helge Støtvig, Tor Nilsen og Ragnar Nilsen (reserve). Tillitsmann ble Arne Lund.

Men ungguttene nøyde seg ikke med dagsturer. Lørdag 24. juli 1937 reiste de to lederne pluss to juniorledere sammen med 13 gutter til Nalum iBrunlanes. Fem telt ble reist der ute. Det var på den turen det nystiftede koret "Gaulefoss" gjorde sin debut. På søndag fikk guttene besøk av foreldrene, og det gikk med 20 liter lapskaus til middag. For denne turen betalte guttene en krone hver seg.

Men etter hvert kunne det også vise seg vanskelig å holde på alle guttene. Det dukket opp andre fritidstilbud, og dessverre forsvant en del av guttene. For å hjelpe på dette ble det holdt en stor fest på høsten 1937. Da møtte hele 70 gutter opp. I tida som fulgte ble det drevet hardt, med turer og andre speideraktiviteter som knuter, førstehjelp, Guds Ord osv.

Den 22. juli 1938 ble det holdt et møte mellom Misjonshusets og Torstrand klubbers ledere. Der ble det bestemt at guttene skulle få drakter. Disse skulle være grønn skjorte med gult tørkle. Foreningens merke skulle være NMU’s, om det ble godkjent av Forbundet. Videre skulle foreningene deles opp i grupper med hver sin fører.

I tiden 8. – 29. desember 1938 ble det plutselig nedlagt totalforbud mot møtevirksomhet da det var brudt ut munn- og klovsyke, men straks faren var over ble virksomheten gjenopptatt. Så kom de vanskelige krigsåra. Mangel på mat og reisemuligheter gjorde det vanskelig å drive, men 6 – 8 gutter "holdt koken".

Høsten 1942 ble "Gnisten" startet for å avhjelpe aldersforskjellen mellom de interesserte guttene. Rolf Barth-Nilsen ble den første lederen her. Som leder for Fakkelguttene fungerte nå Einar Islann. I 1943 satte også Fakkeljentene i gang med sitt arbeide.

I slutten av krigsåra forsvant mange av guttene, og arbeidet gikk dårlig. Da kom en del foreldre sammen og stiftet "gutte-hjælpa" (7/2-45). Med dette steg fremmøtet med 70 – 80 %.

Siden Misjonshuset var opptatt "til annet bruk" ved slutten av krigen, ble alle møtene i begynnelsen av 1945 holdt på Fordelingssentralens kontor på Victoria Hotell. "

"Gå på" i Arendal

Gjennom materiale som Oddvar Zachariasssen i Arendal har oppbevart får vi et levende inntrykk av arbeidet i fakkelforeningen – og spesielt i stammen ”Gå på”.

”Raport. Stamme, ”Gå på”
Herr Odvar Zakkariassen.

Det første stammemøte vi hadde var hos oss den 20/1-44. Vi snakket først om hva for et navn vi skulle ha på stammen, og vi ble enige om at stammen skulle få navnet ”Gå på”. Da vi var ferdige med det dreiv vi på med forsjelige andre ting, men vi fikk ikke begynt med gradene denne gangen. Denne gang fikk vi en ny gutt med oss, og det var Arvid.

26/1-44
Det andre møte vi hadde var hos Odvar. Vi var tilstede alle sammen untagen Reidar og Arvid. Denne gang lærte Petter alle knutene etter mye strev, men Eigel har ikke fått de inn i hode. Petter lærte også alle trafikkreglene. Da vi etter mye strev hadde fått knatta knutene og trafikkreglene inn i hode på Petter, la vi penger i fattigkassa til Jan, og deretter avsluttet vi møte med sang og ba Fadder vår sammen.

2/2-44
Vi hadde møte hos Odvar denne gangen også. Vi var tilstede alle sammen, untagen Reidar for han var sjuk. Denne gang ble Petter nesten ferdig med 1 graden. Men Eigel har mye igjen enda. Vi avsluttet møtet på samme måte som sist, vi la penger i kassa til Jan og vi sang og bad Fader vår isammen.

9/2-44
Denne gangen hadde vi møte hos oss. Det var bare Eigel og Arvid som kom presis. Da klokka var litt over halv seks sa jeg til Eigel ”Eigel ta og blend du som sitter så nærme vinduet”. ”Ja, det skal jeg gjøre”, sa Eigel, og strakk armen opp til spikeren der hvor gardinet var festet. Da han hadde fått løsnet gardinet kan dere tro det blei rabalder. Eigel fikk heile gardinet i hode, og han ble bare ståenes å glane, og da kom det et langt brøl fra Eigel. Vi fikk et heilt arbeid med å få gardinet istand igjen. a klokka var nesten seks kom alle de andre. Vi gjorde som vanlig på møtet, men Reidar klarte å rive i stykker bordet. Tilslutt hadde vi Kimsleik, og vi la penger i kassa til Jan, og sang og ba Fader vår sammen. Ærbødigst BjarnRuud


”Litt historikk for fakkelgutttene i Arendal pr. 17/2 44
Fakkelforeningen her i Arendal stammer fra 28 januar 43. Årsaken til at den ble stifta var kanskje flere, men mest bidrog vel det til starten at så mange unge gutter og jenter var kommet med inn i juniorforeningen som ikke hadde den gyldige alderen.

Styret og de eldre juniorene så straks faren her at det ville komme til å gå galt ut over en av partene. Enten ville de eldre juniorene komme til å slutte p.g.a. at de ville føle seg tilside overfor de helt unge eller omvendt. I styremøte som ble holdt den 19/1 ble det så bestemt å gå i gang med fakkelforeningen. Det var jo et helt nytt arbeide for os så det var jo med litt vaklende skritt at vi gikk i gang.

Else L. Andersen og Odvar Zachariassen ble valgt til å stelle med dette arbeidet. Else Andersen slutta nokså snart og ble erstattet med Nellie Mykland.

Torsdag 28 januar hadde vi så vårt første møte. 11 stk. var møtt fram av gutter og jenter.

Vi drev nå møtene som alminnelige foreningsmøter med underholdning av de unge selv. De sang solo, duetter leste opp og hadde små opptrinn o.s.v. Etterhvert lærte vi dog mer om sjølve arbeidet og ved besøk av fakkelsekretæren Hans jakob Frøen først i mars ble det mer fart i arbeeidet.

Det var en sjølfølge hvis arbeidet skulle bli det som det var ment å være at jentene og guttene fikk sine møter hver for seg. Allerede 13 april hadde vi vårt første reale fakkelguttmøte. 13 gutter var møtt fram, og det var slett ikke verst. Vi tok så smått til med å lære 1graden men det var vrangt å være alene med denne lille flokken når vi t.d. skulle lære knuter og derfor tok også Odd Hansen til som hjelpeleder. Før vi tok vår sommer ferie hadde 8 gutter fått overlevert sine 1grads skjemaer.

Fra høsten 43 overtok Odd hele arbeidet med Kjell Zachariassen som hjelpeleder., da O. Z. reiste til evangelist kursus i Oslo. P.g.a. av vansker med lokalet og at lederen var opptatt med handelssskolen gikk det litt tregt med å ta gradene.

Møtene var også nå til dels felles. D.v.s. begunnelsen var felles men så gikk alle guttene inn i Lillesalen og fortsatte sitt møte der. Det var dog allikevel ikke så bra, men interessen vokste stadig hos guttene. Således var det på noen møter opptil 40 gutter men det var altfor mye og holde rede på for så få ledere. Den første støe garden holdt trofast ved og nye kjekke karer sluttet seg til.

Fra nyttår 44 overtok O.Z. arbeidet igjen. Det var fra før valgt en slags stammeledere, men noen stammeindeling var enda ikke foretatt. Men nå ble foreningen inndelt i tre stammer med hver sin stamme leder. Stammene valgte også sine egne navn og det hele kom til å fordele seg således:

Stammen i Strømsbuneset m/ Rolf H. Guttormsen som leder Freidig 6 gutter
Stammen på Myrene m/ Thorleif Pedersen som leder Ekorn 11 gutter
Stammen på Barbugård m/ Bjarne Ruud som leder Gå på! 6 gutter

Møter ble nå holdt i hver stamme en gang hver uke med et møte i hver mnd. på lokalet. Denne arbeidsmåten har gått fint og det lover godt for framtia. Det første møte på lokalet vil bli holdt i dag 17/2 i Blå Kors lokalet. Vi vil få forskjellig underholdning av guttene og forsøke å få det så gildt som mulig. Litt fest kvikker opp og gir nytt mot og inspirasjon for kommende tider. En liten utlodning vil også bli satt i gang. Vi venter rike frukter og tia vil vise hva arbeidet gir av verdi for den enkelte gutt. Snart skal vi også ha vår årsfest med besøk av alle foreldrene og da håper vi og få en riktig stormønstring av både gutter og jenter.”

Intervju med Hans-Jacob Frøen (1980)

Hans-Jakob Frøen
(Foto 1980 v. Jarl V. Erichsen

Omkring 1980 ble Hans-Jakob Frøen intervjuet om sin tid som fakkelsekretær.

- Da jeg begynte i NMU i 1942 om sommeren, var det svært få som drev det vi den gangen kalte fakkelarbeid. Såvidt jeg husker var det Larvik, Drammen og Betlehem, Oslo. Hvor skillet mellom tradisjonelt gutte-/jente-klubb-arbeid og det vi i dag kaller speiderarbeid går, er vanskelig å si. Men i alle fall ble det i Larvik drevet et meget bra fakkelarbeid med Einar Islann som leder. Larvik tror jeg forresten er vår eldste gruppe. Den ble startet i 1937 så vidt jeg husker.

Hva var dine oppgaver da du begynte som fakkelsekretær?

- Ungdomssekretær Thorleif Holm-Glad hadde hatt kontakt med bl.a. Einar Islann i Larvik og var virkelig fanget av ideen. Resultatet var at jeg ble kalt av NMUs styre for å virke som fakkelsekretær. Nå var det slik at jeg også måtte delta i vanlige møter og kampanjer. Dermed kunne ikke hele mitt arbeid vies fakkel-arbeide. Hadde det dét kunnet, ville vi kanhende ytterligere forsterket dette arbeidet.

- Ellers bestod det selvfølgelig i å reise rundt, hjelpe til å starte og besøke allerede eksisterende fakkelforeninger. Av konkrete ting jeg kan huske, vil jeg nevne «Fakkelboka» og «Håndbok for ledere» som jeg skrev og som begge ble utgitt i 1943.

Hvordan ble fakkelarbeidet mottatt i Det Norske Misjonsforbund?

- Det var nok både óg. På den ene siden så man det positive i gutte- og jentearbeidet. På den andre siden var man - ut i fra dårlig erfaring med vanlig speiderarbeid - redd for et speiderarbeid der hovedvekten ble lagt på det praktiske plan. Derfor fikk vi med benevnelsen «fakler» en god inngang i de fleste menigheter. Dette betyr også at noen tilknytning til Norsk Speidergutt-Forbund eller Norsk Speiderpikeforbund aldri ble aktuell. Det ble forøvrig tatt opp rett etter krigen, også da med negativt resultat.

Hvor hentet du dine kunnskaper om speider/fakkel-arbeid?

- Jeg har jo selv vært speider. Det var i 21. Oslo tropp en gang i 20’årene. Jeg husker forresten jeg var på verdensspeiderleir eller jamboree i Liverpool, England i 1929. En gigantisk leir med bortimot 50 000 speidere.

- Flest kunnskaper hentet jeg likevel fra Sverige og SMU der de drev et arbeide kalt «Våra pojkar» og «Våra Flickor», VP og VF. Sentralt i dette arbeidet stor John Sjøgren. Der hadde de bl.a. utgitt noen bøker som jeg hadde stor nytte av. Jeg husker også at jeg var i Sverige for å treffe noen av disse pionerene. Det var virkelig interessant.

- Her i Norge hadde jeg ingen kontakt med noe annet speiderarbeid. En av årsakene til det er at i den krigssituasjonen vi var i, var det uniformerte speiderarbeidet gått under jorden. Hva betydde det for Fakkelarbeidet at Norge var i krig?

- Først og fremst at vi ikke kunne benytte drakter. Etter krigen var det jo også problemer med å skaffe disse draktene. Men så vidt jeg husker fikk vi et antall drakter fra Sverige.

Frøen forteller videre at etterhvert ble det mer og mer vanlig med drakter. Den bestod av skjorte, lue, skjerf og distinksjoner. Alt etter hvor langt fakkelen var kommet på veien.

- Vi hadde også en underavdeling av fakkelarbeidet. Det var gnisten. Gnisten kan vel nå sammenlignes med det vi kaller ulvunger, dvs. de yngste. Ellers kallte vi de små enhetene med gutter og jenter for «stammer», og ikke som nå «patruljer».

Hvordan var det med leirlivet disse første årene?

- Vi hadde flere leirer. Noen med gutte og jenteforenings-preg, andre mer som ren fakkelleir. Spesielt husker jeg én leir. Det må vel ha vært i et av de siste krigsårene. Den ble lagt et sted i nærheten av Langesund. Det var en fin leir. Det var en fin leir, en typisk teltleir. Vi hadde også flere leirer på Darbu.

Og arbeidet vokste?

- Ja! Etterhvert fikk vi avdelinger rundt om i hele landet. Jeg husker jeg hadde et stort kart på veggen på kontoret. Der plottet jeg inn alle troppene, og snart var vi spredd rundt i landet fra nord til sør. For eksempel fikk vi avdelinger i Tromsø og Narvik. Det var også i denne tiden vårt kontaktorgan, «Fakkelposten», begynte å komme ut. Det begynte med en side i «Vi juniorer» og fortsatte som eget blad. Det var forøvrig jeg som redigerte det. En annen artig sak var at vi på den tiden utgav en «Kokebok for fakler», der vi gav enkle råd og ideer til enkel kokekunst. For eksempel hvordan vi skulle lage hvit saus og liknende.

Hvordan var fakkelarbeidet organisert? I dag har vi jo Korpsstyre, speiderkonsulent m.m.

- Den gangen var det nok anderledes, ja. Det var bare meg, som fakkelsekretær. Og jeg var underlagt Landsstyret.

Du fortalte tidligere at du var på Jamboree’en i England i 1929. Var det ikke da speiderbevegelsens grunnlegger, Baden-Powell, ble adlet?

- Jo, det stemmer. Jeg husker han kom ridende rundt i leiren sammen med sitt følge. En artig opplevelse. Ellers husker jeg at vi gutter fra Oslo ble «drillet» i folkedans før vi dro. Denne ble så oppført på scenen i en av underleirene. En munnspillkonsert var jeg også med på der.

Har du noengang hatt bruk for det du lærte som speider senere i livet?

- Ja, det vil jeg si. Jeg lærte mye praktisk som har vært til nytte siden. For eksempel lærte vi mange knuter. Det har bl.a. ført til at det skjærer seg i meg hver gang jeg ser noen knytte en kjerringknute, vanskelig som den er å få opp og så så lite pen som den er.

Hva mener du nå om speiderarbeidet som metode i vårt kristne ungdomsarbeid?

- Jeg mener for det første at det er en selvfølge at vi holder en klar kristen kurs. Det er alltid en fare for at det praktiske tar overhånd, og at vi får det jeg vil kalle en «klubb-mentalitet». Våre ledere må ha intensjonen klar. Vårt mål er «Speiderne for Kristus». Det må understrekes igjen og igjen. Satan har ingenting imot en utvanning. alt dette praktiske, som er nyttig, må betraktes som en sneplog for det saken egentlig gjelder. For å sitere Paulus: «Den legemlige øvelsen er nyttig til lite» ( - dvs. den er nyttig til noe), mens Gudsfrykten er nyttig til alt. Den har evighets betydning. (jve)

FREMAD - OPPAD! Om særpreg og profil

I første fase av utviklingen av NMUs fakkelarbeid var det de lokale ideer, initiativ og enkeltpersoner som fikk sette sitt preg på arbeidet. Fra 1940 - og spesielt fra 1942 - ble arbeidet sterkere organisert fra NMU sentralt. Gode lokale ideer ble vist frem og ble oppfattet som veiledende for øvrige foreninger. Med Fakkelboka i 1943 viste man en standard og form som NMU ønsket satt ut i livet i den enkelte menighet og forening. Tross denne gradvis fastere struktureringen ser vi store ulikheter fra sted til sted.

NMU hadde lenge brukt fakkelen som et av sine sentrale symboler. Også juniorarbeidet brukte denne. Uttrykket fakkelgutt er først registrert brukt i Larvik, men bredte seg like raskt som arbeidet omkring i Misjonsforbundet.

Som motto (løsen) brukte NMUs fakler "Fremad, oppad". Dette var også i bruk i SMU i Sverige.

Tidlig på 1940-tallet lød "Fakkelgjentenes lov" slik: "En Fakkelgjente

  • viser respekt for Gud og hans ord.
  • og lydighet mot far og mor.
  • taler sant og er en god kamerat.
  • er vennlig, hjelpsom og alltid parat.
  • et døme i kjærlighet, tale og ferd.
  • i renhet, i tro og med gudsordets sverd.
  • hun alltid med Jesus vil vandre
  • og søker å få med andre."

Barnearbeid eller fakkelspeiding?
I en historikk fra menigheten Betlehem i Oslo peker man på at også i denne menigheten hadde man en form for organisert barnearbeid for aldersgruppen 9-13 år. Videre granskning vil vise om dette arbeidet bør trekkes inn som en direkte forløper for fakkelarbeidet.

En gjennomgang av tilgjengelige kilder viser imidlertid at Larviks arbeid i sin samtid ubestridt ble oppfattet som NMUs første fakkelarbeid.

Vi bør nøkternt regne med at grenseoppgangen mellom fakkelspeiding og sivilt barnearbeid er vanskelig. NMUs fakkelarbeid kan vurderes på svært ulike steder og tidspunkt. Vi har også eksempler på foreninger som vekslet noe i profil i løpet av en tidsperiode.

Arbeidet under krigen

NMUs fakkelarbeid "brøt i gjennom" i den perioden vi ofte beskriver som mørk og tung. Norge var i krig. Det er naturlig å lete etter tegn på hvordan fakkelarbeidet var påvirket av okkupasjon og av krig.

Når man spør NMUs veteraner om arbeidets ytre former, det "speideraktige", i denne tiden blir de nesten svar skyldige. Det var uklart i samtid og i ettertid. Fakkelarbeidet var knapt organisert og ikke felles uniformert da det 19. september 1941 ble lagt ned forbud mot speiderarbeid.

Så lenge faklene var (nesten) u-uniformert er det sannsynlig at okkupasjonsmakten i liten grad fokuserte på eller begrenset dette nye arbeidet. Dermed traff neppe forordningen fra september 1941 NMU særlig hardt. På den annen side var det neppe gagnlig å intensivere uniformeringsarbeidet i denne perioden. Vi kan vel regne med at NMUs ledelse tonet dette ned. Forsynings-situasjonen var en alvorlig hindring for fakkelarbeidet. Utstyr var det lite av, det var mangel på papir til trykksaker, og mat ble etterhvert en mangelvare.

Men om krigsårene var tunge var det kanskje ekstra viktig å komme sammen, samle seg om positive idealer og å gi barn og unge tro på fremtiden.

Hvor blir det av uniformene?

Et – blant flere - kjennetegn på speiderarbeid er bruken av uniformer. Uniformen markerer fellesskap og tilhørighet. Uniformen er på mange måter et "vitnesbyrd" utad om hva man er engasjert om, og den bidrar til identifisering ved sine merker og symboler. I tillegg bør uniformen være et praktisk antrekk til turer og møter. Speiderbevegelsen har hele tiden brukt uniform. Speiderskjorta og skjerfet et kanskje det symbol som sterkest knyttes til speiding.

Så må vi spørre om NMU’s fakkelarbeid var et uniformert arbeid fra starten? Før vi leter etter svar må det bemerkes at de enkelte foreninger gikk inn i fakkelarbeidet med ulikt tempo. Derfor ser vi at ikke alle elementer kommer på plass fra starten i den enkelte menighet.

Arbeidet med NMU-speidernes tidlige historie har vist hvordan lederne og arbeidet i Larvik satte sitt preg på fakkelarbeidet gjennom sitt lokale arbeid og den plass de fikk i NMU’s nettverk. Det er derfor vesentlig å kjenne til at på et ledermøte 22/7 1938 blir lederne i Larvik og Torstrand gutteforeninger enige om drakter til guttene. Draktene skulle være grønn skjorte med gult tørkle. Foreningens merke skulle være NMU’s.

Larviks eksempel sannsynliggjør at fakkelarbeidet var et uniformert arbeid før krigen. Endelig dokumentasjon på denne hypotesen får vi ved at NMU opplyser i 1940 (VJ 1/40) at det er adgang til å skaffe seg drakter. De som ønsker å sy selv kan låne originaldrakt fra NMU. Dette regnes som den billigste løsningen. Foreningene kan velge farge på skjerfet selv. NMU vil forsøke å skaffe fakkel-luer.

På Fakkel-guttenes egen side i Vi juniorer 6/41 ser vi flere tiltak knyttet til denne uniformeringen. Fakkelguttene vil nemlig få sitt eget merke til å bære i trøyeoppslaget. "Siden får vi sykkelvimpler og alt slik som hører med."

Omkring et år inn i den tyske okkupasjonen av Norge nedlegger de tyske myndighetene forbud mot uniformert arbeid i landet. Speiderbevegelsen forbys – og en del av virksomheten går "under jorden". Det berettes også om konfiskasjon av utstyr. Etter dette drives fakkelarbeidet videre som et sivilt barnearbeid.

Tross uniforms-forbudet inviterer NMU til innsending av forslag til Fakkelgutt-merke i Vi juniorer nr 2/42. Fakkelsekretæren refererer til utålmodige Fakkelgutter i Betlehem: "… får vi egne merker?" Og den driftige sekretæren bekrefter at det arbeides intenst med saken. I VJ nr 12/42 bidrar fakkelsekretær Frøen til å "piske opp" forventningen ved å spørre om – og selv svare ja – på spørsmålet om det er interesse for et idrettsmerke.

De gjennomgåtte kilder sier lite om beslaglegging av NMU-utstyr og om aktivt, illegalt arbeid innen NMU. Dette kan ikke utelukkes og bør undersøkes videre.

Fakkelarbeidet begrenses bare i liten grad av krigen. Dette kan tas til inntekt for en vurdering som sier at arbeidet var oppfattet som ikke-uniformert på denne tiden. Evt. kan dette henge sammen med at det var lettere å "kamuflere" speideraktig arbeid innen en menighet som klassisk barnearbeid.

Fakkelsekretæren bemerker i en kommentar etter krigen at i 1944 fikk ikke faklene lov til å reise på leir. Mange fakler har også vært evakuert i lange tider.

I tillegg til forbudet mot uniformer ble NMU hemmet av begrenset tilgang på papir til trykksaker. Bl.a. ble "Vi juniorer" – som også rettet seg mot faklene – innstilt fra nr 12/42 og til krigen sluttet. Flere av leirene under krigen var berørt av en vanskelig forsyningssituasjon.

Da krigen endelig sluttet i 1945 ble arbeidet sluppet helt fritt. I den grad vi har opplysninger om dette, var NMU’s fakkelarbeid da i full vårblomstring omkring 1945/46. Det rådde en voldsom optimisme og det kom mange meldinger om nye foreninger.

Signaturen ES fra Skien skriver i VJ 1/45 "… vi skal ut i det fri, dra på teltturer med skreppa på ryggen og plante det norske flagg ute i skog og mark. Om sommerkveldene når naturen hviler, uten flydur og bomberedsler, skal vi samles om leirbålene våre og takke vår Himmelske Far, som har gitt oss et land som Norge." Hilmar Berthelsen, Drammen, skriver i samme blad "Gradene skal vi også nå for alvor gå inn for så vi kan få armen full av merker med en gang drakten synes og det er nok i nær framtid den kommer nå."

Som et av arbeidets symboler ville man naturlig nok straks skaffe seg uniform. Men dette ble ikke enkelt.

Frøen skriver i det første nummeret av Vi Juniorer etter krigen (1/45): "Nå er det blitt fred, sier mange, og så tror de at de kan få kjøpe alt mulig med en gang. Det er enkelte fakler som tror at vi kan få drakter med en gang også. Men først må det komme stoffer til landet så vi har noe å sy av. Men nå kan jeg fortelle dere at sekretariatet arbeider med planer om å få noen uniformseffekter til landet før vi få stoffer så vi kan lage selv. Jeg kan ikke røbe hvordan, men vi håper at det kan la seg ordne. Dessuten har jeg en gledelig nyhet til dere. Som dere vil vite har jeg lenge arbeidet for å få vårt fakkelmerke. Nå ser det ut som løsningen skal komme snart. Vi har fått noen fine utkast. Nå er det bare å få konferansen til å godkjenne det, og så få laget dem i en fart."

På Fakkelsidene i VJ 2/45 siteres KFUK-speidernes sekretær: "Kan vi skaffe dem en lue og et armbind med speiderkløveret på, får vi være fornøyd. Uniformer kan vi ikke tenke på, før alminnelige mennesker har fått klær på kroppen." Frøen er allikevel optimist og håper at NMU kan skaffe luer og skjerf og kanskje tøy til skjorter. Ansvaret for å skaffe skjortestoff er lagt til NMUs ungdomssekretær.

Ungdomssekretæren lykkes ikke i å skaffe uniformsstoff. Frøen er på besøk i Sverige, hos SMU i 1945. Flere av de svenske kontaktene ønsker å hjelpe, og fakkelssekretæren lever i håpet. En tanke er å få felles uniform med SMU's VP/VF-arbeid. Fakkelrådet skal vurdere dette spørsmålet. På årskonferansen i 1946 sier den svenske utsendingen at han vil gjøre hva han kan for å skaffe stoff eller ferdige drakter. En annen svensk kontakt skriver i brev at man ikke kan bidra verken med stoff eller brukte drakter. Ungdomssekretær Holm-Glad var dette året på en lengre reise i Amerika. Han undersøkte mulighetene, men heller ikke amerikanerne kunne hjelpe.

Et par norske kontakter klarer å skaffe litt stoff vinteren 46/47, men så lite at det ikke dekker mer enn en noe av behovet. I tillegg ble stoffet liggende lenge uten at man fikk noen til å sy drakter. Til slutt finner man en ordning der stoffet kan ekspederes fra Ansgar forretning til de tropper som kan legge frem erklæring om en ansvarlig person eller fabrikk. Det ble nemlig ikke tillatt at hvert hjem laget drakten.

I Fakkelposten 6/47 opplyses det at "Flere og flere tropper får nå skaffet seg drakter. Vi har ennå stoff på lager."

Men fakkel-uniformen består i mer enn selve skjorta. Nå må det arbeides med distinksjoner og lignende.

I Fakkelposten 6/47 finner vi de første spor av et mer presist draktreglement:

"På venstre arm plasseres tegnene for gradene:

  • grad en rød strek 7 ccm. lang, 1 cm. bred.
  • grad to streker
  • grad tre streker
  • grad 4 streker
  • grad tar vi vekk de to underste streker og plasserer en V over de to som

står igjen … Om fløytesnorene har vi tidligere sendt ut et rundskriv. Vi vil bare føye til at de skal bæres om halsen. For fakkelgutter og fakkeljenter som er ute i skau og mark, vil en snor rundt skulderen være i veien. Snorens lengde kan da være 1,40 meter. Det skal være rikelig. Rød for menig, gul for stammeleder, hvit for hovedledere.

NB: På høyre arm festes en fakkel. Vi har fått en prøve på disse, grunnet de vanskelige valutaforhold vil de komme til å koste noe mellom kr. 2,- og 2,50. Kan vi få det billigere, vil det komme de enkelte tropper til gode.

På venstre arm ved skuldersømmen festes et tekstbånd med troppens navn. Stedet. Et vanlig bendelbånd kan brukes til det. Bruk vaskeekte blekk."

Det var med stor glede NMU’s fakler tok i bruk sine uniformer. I Betlehem i Oslo arrangerte man egen draktinnvielse 12. april 1947. NMU’s ungdomssekretær Thorleif Holm-Glad hadde skrevet en prolog i denne anledning. Et av versene lyder slik – umiddelbart etter at fakkel-toget har marsjert opp foran plattformen:

"Se her er de unge, et korsets tegn de bærer som merke mot livet. Å ja, det kan hende det er et tegn hvor en seir er sikret og givet!"

NMU kunne i 1947 levere mønstre til fakkelskjortene. De var laget for størrelse 14 år. Betlehem/Oslo, Drammen og Mjøndalen skal ha vært de første foreningene som skaffet seg uniformer etter krigen.

I VJ 5/48 kommer det flere momenter til fakkel-uniformen:

  • Fløytesnor: Troppsfører dobbelt hvit, ass. troppsfører enkelt hvit, patruljefører dobbelt gul, ass. patruljefører enkel gul, menig har rød fløytesnor.
  • Midt på høyre overarm har man følgende filtfakkel: Troppsførere/assistenter hvit fakkel, patruljeførere/assistenter gul fakkel, menige har rød fakkel.
  • 5. grad markeres nå kun med en filtvinkel.
  • Troppsledere og assistenter bruker ikke gradsstreker.

I VJ 4/49 gjengis – for første gang på trykk? – en komplett fakkeluniform.

Våren 1948 feirer Haugesunds fakkeljenteforening sitt femårsjubileum. Et viktig innslag var draktinnvielsen.

Men Misjonsforbundet sa nei

Einar Islanns navn står sentralt i en gjennomgang av NMUs første fakkelår. I Lederbladet 1/48 lanserer han følgende forslag: "Fakkelspeidergutter i samarbeide med Norsk speiderguttforbund og Fakkelspeiderjenter i samarbeide med Norges K.F.U.K. speiderpiker."

Vi legger merke til at Islann bruker fakkelspeider—begrepet.

Einar Islann stod ikke alene om dette forslaget. Han var medlem av NMUs fakkelråd. På et fakkel-ledermøte i Drammen i pinsen ble denne saken drøftet, og Islann forteller om overveiende stemning for å be NMUs styre om å arbeide for et slikt samarbeid. Islann & Co hadde "brakt på det rene" at NSF vil strekke seg langt for å få i stand en ordning. Det refereres til tilsvarende tilslutning for Metodistkirken, Frelsesarmeen og KFUM.

Men om fakkel-ledersamlingen i Drammen ønsket et samarbeid med NSF og KFUK – så fikk ikke denne tanken gjennomslag på årsmøtet i Ålesund i 1948. Holm-Glad skriver i ’52 at "Et forslag fra N.M.U.’s landsstyre som ble fremmet på vårt årsmøte i Ålesund 1948 om å søke om tilslutning til Norsk Speiderguttforbund ble nedstemt." I Lederbladet oppsummeres årsmøtet. Det fortelles at diskusjonen ble viet stor plass, men beklageligvis var ingen av de ivrigste forkjemperne til stede. Det blir i bladet referert til de fordelene et slikt samarbeid ville ha. Og det antas også at det ikke blir ansett som noen risiko med et slikt samarbeid, bl.a. på bakgrunn av at også andre frie selskap barneforeninger samarbeider tilsvarende.

I oppsummeringen betones sterkt de positive sider ved et slikt samarbeid. Imidlertid understrekes det at en slik tilslutning ikke kan finne sted uten samtykke fra Misjonsforbundets Landsstyre. "Misjonsforbundets Landsstyre synes imidlertid ikke å samle seg om en slik sammenslutning, i allefall foreløpig." Saken ble derfor utsatt. Sekretariatet ble imidlertid pålagt å fremskynde arbeidet med en fakkelsangbok. Det ble også foreslått å knytte en intimere kontakt med SMUs VP/VF-arbeid.

Hvor hentet man speiderideen?

Da Hans-Jacob Frøen omkring 1942 fikk i oppgave å skape fastere rammer omkring fakkelarbeidet kan vi regne med at hans egne erfaringer som speider i 21. Oslo tropp kom til nytte. Han forteller selv fra deltakelse på jamboree i England i 1929, noe som tyder på deltakelse og engasjement ut over det helt alminnelige. En kan regne med at både organisering og program-innhold var påvirket av denne bakgrunnen.

Allikevel er det kontakten med NMU’s søsterorganisasjon i Sverige som har påvirket Frøens arbeid sterkest. Han reiste selv til Sverige og møtte flere av pionerene innen SMU’s arbeid, kalt VP/VF (Våra pojkar/flickor). En av de mest sentrale skikkelser i SMU var John Sjøgren. Han hadde i mange år sittet i SMUs VP/VF-komite, og han hadde også skrevet en håndbok for dette arbeidet. NMUs fakkelsekretær studerte nøye de håndbøkene som ble utgitt i Sverige, - og flere elementer ble lånt i sin helhet.

Så kan man undre seg over om NMU hadde formell kontakt med andre deler av norsk speiding i disse første årene. Frøen forteller selv at han ikke hadde kontakt med annet speiderarbeid. Men årsaken til dette, forteller han, var at fra 1941 var uniformert speiderarbeid forbudt. Mange steder fortsatte imidlertid arbeidet som sivilt gutte eller jentearbeid.

Studerer man historien til norsk speiding og til ulike kristne organisasjoner så vil man legge merke til at krigsårene utløste en del aktivitet – som ble synlig i en organisatorisk vårblomstring i årene etter krigen. Det er nok å nevne Norges KFUM-speidere som etablerte seg som eget speiderforbund i juni 1945.

NMU og ledere lokalt og sentralt var selvsagt klar over at Fakkelarbeidet var inspirert av mange av de samme ideene som speiderbevegelsen bygget på. I det svenske VF/VP-materialet drøftes dette relativt klart allerede på 30-tallet. Flere av NMUs ledere hadde selv vært speidere i Norsk speiderguttforbund og andre steder.

Hvilke spor av diskusjon om organisatorisk samarbeid med norsk speiding kan vi finne igjen i dag?

I NMUs lederblad i 1946 løper en engasjert debatt om barne og ungdomsarbeidet i NMU. Rolv Brændeland (Betlehem, Oslo?) ønsker en større omlegging. "Fakkelarbeidet må legges enda mer opp til speiderarbeidet. Om mulig bør vi i likhet med metodistene, søke nærmere kontakt med speiderorganisasjonene. Disse har jo nå fått en sterk kristen ledelse. Et samarbeid vil kunne bli til glede for begge parter."

Ungdomssekretær Erling Skallerud er i samme blad opptatt av "farer i vårt juniorarbeid". Da enkelte av disse vurderingene kan ha relevans for fakkelarbeidet skal noe refereres her: "Vi har minst tre veier å velge mellom. Vekkelseslinjen, kunnskapslinjen og underholdningslinjen. De siste års virksomhet har også i vårt juniorarbeid vært sterkt preget av vekkelseslinjen. … I Sverige har derimot kunnskapslinjen vært den mest framtredende. Et blikk i håndbøker derfra og blader for ledere beviser dette." Skallerud skriver også om sitt inntrykk av norske juniorer som deltar i juniorforeninger med sterkt underholdningspreg. Dette gir negative konsekvenser for juniorenes oppførsel, holdninger og forventninger til et juniormøte. Kunne tilsvarende vurderinger gjøres omkring fakkelarbeidet?

Så ser vi at spørsmålet om en sammenslutning med Norsk speiderguttforbund igjen løftes frem i NMUs lederblad. Det er signaturen "Th", ungdomssekretær Thorleif Holm Glad, som skriver: "Sammenslutning med Norsk Speiderguttforbund – er det mange interesserte fakkelledere arbeider for – var en nyhet som møtte meg ved min hjemkomst fra Amerika. Det ser ut til å ha vakt en stor interesse hos mange, mens andre er mer tvilende og til dels helt imot en slik ordning. Naturligvis har en sammenslutning visse vansker – men Metodistene har etter hva de opplyser for oss, hatt stor hjelp av en slik ordning. Saken er så vidt stor og alvorlig for oss, at vi må søke alvorlig om Guds ledning."

For ytterligere å vise speiderarbeidets relevans trykker NMUs lederblad en artikkel fra Vårt Land. I artikkelen skriver sokneprest J. A. Bakke entusiastisk om speiderarbeidet fortrinn i kristen barneoppdragelse. "Speiderarbeidet er i det hele tatt en landevinning for menneskeheten like umistelig som for eksempel elektrisiteten. Her er intet tilbaketog mulig." Vi smiler av formuleringen, men den taler tydelig om at mange i NMU ønsket spørsmålet øverst opp på sakslisten. I en kommentar dveler Lederbladets redaktør noe over sogneprestens fokus på "luthersk" speiderarbeid, men velger å se på dette som en formulering "av gammel vane". Imidlertid konstaterer også redaktøren "Men med det kristelige ungdomsforbunds speiderarbeid kan de frikirkelige allikevel ikke gjøre regning med noe samarbeid." Så kan man jo lure på om NMUs ledelse har hatt seriøs kontakt med KFUM/KFUK-speiderne på dette tidspunkt.

I 1946 og i 1947 drøftes fakkelarbeidets forhold til NSF under eventuelt på konferansen.

Et spørsmål om tilslutning til de norske speiderforbund er et krevende og grunnleggende spørsmål for NMU og fakkelarbeidet. Man kan tenke at det på mange måter "stjal" oppmerksomhet fra andre vesentlige saker. I Lederbladet 1/47 skriver Holm-Glad: "Noen sammenslutning med Norsk Speiderguttforbund og vårt fakkelarbeid blir det foreløpig ikke. De undersøkelser vi har gjort, har vist at vi trass i mange likheter ved arbeidsformen, allikevel arbeider så vidt forskjellig at det på nåværende tidspunkt ikke vil bli anbefalt å gå til noe forpliktende samarbeid."

Er man først opptatt av de impulser NMU har mottatt og grepet legger man fort merke til at Lederbladet i 1947 blir felles med NMUs danske søsterorganisasjon. I LB 2/47 har E. Robert Jensen fra Harlev i Danmark en artikkel om og en begrunnelse for speiderarbeid. Man kan fornemme at dette danske speiderarbeid arbeidet noe tettere opp mot tradisjonelt speiderarbeid. Bla. gis det interessante ideer om leirarbeid.

Hva tente denne gnisten?

NMU ble opprettet i 1912. Det var mange innen Misjonsforbundet som så med bekymring på at ungdommen skulle få sin egen organisasjon. Mange var redd for en "stat i staten", et fellesskap på bekostning av menigheten. Allikevel viser den oppsummering som gis ved 40-års jubileet i 1952 at arbeidet ble til velsignelse og glede for Det norske misjonsforbund. Når NMUs veteraner 40 år etter fremstår som Misjonsforbundets ledere må man si at ønsket om at ungdomsforbundet må bli "Misjonsforbundets håpefulle morgendag" ble mer enn en festtale.

Fra starten var det ungdomsforeningen som var NMUs arena. I tillegg ble det drevet søndagsskole i mange menigheter. Dette representerte ikke noe helhetlig tilbud til barn og unge i vekst. Man snakket om en "missing link", et tomrom, ved at søndagsskolebarna ikke kunne gå direkte over i ungdomsforeningen. Søndagsskolebarna "forsvant" og ungdomsforeningen måtte rekruttere på helt andre måter. Omkring 1916 fikk NMU inspirerende foredragsholdere fra Sverige som bidro til å fokusere på disse problem og muligheter. Og resultatet ble at NMU gradvis satset mer og mer på juniorarbeid.

Noen tiår senere så man igjen et tilsvarende overgangsproblem mellom søndagsskole og juniorforening.

Kan det ha vært personlige forbindelser mellom lederne på nasjonalt nivå? NMU og DNMs markante leder, Thorleif Holm-Glad, bidro med en skriftlig appell/andakt i Speideren midt på 20-tallet. Vi bør også undersøke hvilken forbindelse det kan ha vært mellom NMUs første formann, Odolf Larsen, og Norsk Speidergutt-Forbunds første leder, Christian Dons. I 1927 var de begge medlem at styret i Norsk misjonsråd, der Larsen var kasserer og Dons sekretær.[1]

Fra 1932 blåste det vekkelsesvinder over landet, og Det norske misjonsforbund og NMU ble preget av begeistring og vekst. Frank Mangs er den forkynner som sterkest forbindes med denne perioden. I den enkelte menighet kom det nye medlemmer i fellesskapet. Og både nye og gamle deltakere fikk iver og frimodighet til å gå inn i eksisterende og nytt arbeid.

I Betania, Skien, beskriver Jon Åsmund Åmås bakgrunnen for oppstart av Fakkelarbeidet slik:

"Betania speidergruppe ble stiftet 17. april 1943. På en innstendig oppfordring fra grosserer Josef Fjeld i Betania Misjonsmenighet ble det besluttet å starte en Fakkelguttforening og en Fakkeljenteforening. Det var et manglende ledd i ungdomsarbeidet i menigheten som var en av årsakene til at disse foreningene ble startet. I menigheten ble det drevet søndagsskole, juniorforening og ungdomsforening. Juniorforeningen arbeidet med fra 13 år og oppover. Før denne alderen var det et "tomrom" når det gjaldt barne- og ungdomsarbeid innen Betania menighet. Dette tomrommet skulle fakkelforeningene fylle ved at det ble arbeidet med barn i alderen 9 – 13 år."

Oddvar Zachariassen gir tilsvarende bakgrunn for Fakkelarbeidet i Arendal, i en rapport fra 1944: "Fakkelforeningen her i Arendal stammer fra 28 januar 43. Årsaken til at den ble stifta var kanskje flere, men mest bidrog vel det til starten at så mange unge gutter og jenter var kommet med inn i juniorforeningen som ikke hadde den gyldige alderen.

Styret og de eldre juniorene så straks faren her at det ville komme til å gå galt ut over en av partene. Enten ville de eldre juniorene komme til å slutte p.g.a. at de ville føle seg tilside overfor de helt unge eller omvendt."

NMU var opptatt av mer enn "alders-tomrommet". Barn omkring 8 – 10 – 12 år hadde særlige behov – og ble neppe tilfredsstilt av stillesittende barnearbeid. Holm-Glad skriver i jubileumsberetningen fra 1952: "I landet vårt hadde speiderbevegelsen fått godt tak, og den vokste stadig. Denne var ikke knyttet til noen organisasjon, men var og er en humanistisk-moralsk og kristen betont bevegelse som har vært til stor gagn for land og folk."

I Larvik hadde man i 1937 også et fokus på gutter i søndagsskolen. I forbindelse med Larvik-speidernes 40-års jubileum skrev man: "I mellomkrigsårene viste det seg meget vanskelig å beholde de større guttene i søndagsskolen i Misjonshuset i Larvik. Derfor bestemte Rudolf Andersen og Olav Olsen Værvågen seg for å prøve å samle guttene i en egen forening."

I "Vi juniorer" 7/41 skriver H(ans) Amundsen: "Det har ofte vært trist og nedslående å se at guttene forsvandt fra juniorforeningen, kan hende fikk de for liten utløsning for sin virketrang, og gikk til andre steder hvor arbeidsmulighetene er større. Men nå får vi arbeidsmuligheter gutter og vi vil ikke trekke oss unna men gå på med full kraft."

Se også ...

Fakkelsekretærer

Pinse- og sommerleirer

Årstall Gruppens pinse- og sommerleirer Antall deltakere Referanser
1942 Fakkelguttleir, Fiskumvannet
Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [2]

Om Misjonskirkens speiderarbeid

Msk.jpg Misjonskirkens speiderarbeid

Eksterne lenker

Referanser

  1. "Til Jerusalem". Misjons-verdenskonferansen. Utg 1928
  2. Haugesunds avis 18/9/1947
Vet du mer om "MSK - Fakkeltiden"? Du kan være med å legge inn mer historisk stoff, følg Basismanualen.
Husk å være innlogget for å gjøre endringer. Lykke til!