Nasjonal Samling og speiding

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

Speidersaken internasjonalt og i Norge tok avstand fra den nazistiske idelogien. I Norge hadde vi partiet Nasjonal Samling (NS) fra 1933 til 1945,
med Quisling i ulike sentrale roller fra krigsubruddet. Det var noen, men få NS-sympatisører blant speiderne.

Nasjonal Samling og speiding

Nasjoner og tidl. stater som er nevnt med navn i artiklene om den andre verdenskrig må sees i en historisk sammenheng og ikke dagens sammenfallende navn, se gjerne oversikten over tidligere nasjoner.

Speidingen er blant annet gjennom Spalten "Fra speiderchefen" i medlemsbladet Speideren blitt tolket som vennlige mot Nasjonal Samling

Les artikkelen "De speidet seg inn i NS", Klassekampen, januar 2015.

Norges KFUK-KFUM-speidere og Norges speiderforbund valgte å besvare dette, med en kronikk av generalsekretærene.

Nettsiden www.speiding.no skriver om kronikken, 3. februar 2015:

Faksimalie speiding no.JPG

Å sette likhetstegn mellom speiderbevegelsen og nazismen er en stor feilslutning, skriver generalsekretær Jens Morsø i Norges speiderforbund og generalsekretær Heidi Furustøl i Norges KFUK-KFUM-speidere i en kronikk i Dagbladet i dag. Kronikken tar et oppgjør med saken "De speidet seg inn i NS", som nylig sto på trykk i Klassekampen. Artikkelen hevdet at mange speidere naturlig gikk over til Nasjonal Samlings Ungdomsfylking, fordi de begge hadde et militært opphav.

Espen Schanning utga boken Barneridderne som omhandlet speiding og fascisme i 2015.

Les kronikken "Speiderne og tungtvannsaksjonen" her, Dagbladet, februar 2015.

NS-statsråd Stang kommenterer speiderideen

september 1941:

800px-Agderposten sign in Arendal.jpg

I forbindelse med at speiderarbeidet ble forbudt sender NTB ut en tale av konstituert NS-statsråd Stang "til ungdommen". Talen gjengis bl.a. i Agderposten 17/9 1941, og her er noen utdrag:

"De siste dagers alvorlige begivenheter i vårt land har også satt sine spor i ungdommens rekker. Det gjelder særlig oppløsningen av de gjenværende speiderorganisasjoner og forandringen ved Universitetet i Oslo. I forbindelse med de nå oppløste speiderforbund kan jeg fortelle at jeg også har vært speider. Speiderorganisasjonene var forløperen for den nye tids store og omfattende ungdomsbevegelser. Og det er ganske betegnende at en hel del av førerne i Ungdomsfylkingen har vært speidere som gutter. [...] Likesom en rekke andre av de gamle organisasjoner, tilfredsstillet heller ikke i lengden speiderbevegelsen tidens krav. Den fulgte ikke med når nye store problemer oppsto, når det gjaldt landets framtid, dets være eller ikke være.

I et av de andre nordiske land har speidere i tide lagt om sin kurs i nasjonal retning, nemlig i Finnland. De finske speiderledere framholdt for 5 år siden for de norske og svenske, at en av speiderbevegelsens oppgaver måtte være å vekke forsvarsviljen hos ungdommen. De fortsod tidens tale og sammen med hele det finske folk sluttet de opp om kampen for landets frihet og selvstendighet.

Speiderne hadde St. Georg som sin skytshelgen. St. Georgs kamp mot dragen, symboliserende de onde makter, var deres forbillede. St. Georgs arvtagere burde forstå at idag er dragen ingen annen enn den ødeleggende og blodige bolsjevisme. [...] I alle år hadde speiderne i Norge, det gamle germanske symbol svastika som sitt hederstegn. Men da Tyskland innførte hakekorset lot speiderne sitt hederstegn utgå. [...] Til dere som var speidere vil jeg si at i likhet med så mange av oss vil dere i Ungdomsfylkingen finne det som trakk dere til speiderbevegelsen, men dere vil også finne mere, nemlig et stort mål og en virkelig mening: Et lykkelig Norge er det vi kjemper for."

Omtaler og historieglimt

Nazi-Tyskland og Nasjonal Samling tok til dels romersk hilsen og symbolet svastika til sine egne særpreg. Disse hadde speiderne brukt siden 1920-årene.

Norsk Speidergutt-Forbunds hederstegn "Svastika", ble endret i 1936 til "Den hvite lilje". [1] [2] Praktisering av Stor hilsen ble endret på grunn av likheten med nazihilsenen i 1938 / 1939. [3] [4] [2]


I Norsk Speiderpikeforbund gjennom 25 år, 1946, er Nasjonal Samling og speiding nevnt i beretningen om Trøndelag krets (NSPF) / Nord-Trøndelag krets (NSPF):

Nspf 25aar 2.jpg

(...) Sommeren 1941 holdt Trondheim og Trøndelag kretser kretsleir på Ytterøy, med stor deltagelse fra begge kretser. Den brakte et hit overskudd til begge de slunkne kretskasser, og da vi ante hva N.S. pønsket på, ble ikke leirregnskapet ført inn i kassen, men delt ut til krigsherjete byer, og endel mindre beløp til familier hvis forsørgere var arrestert, og endel stukket vekk, så vi hadde kr. 260 å begynne med da freden kom. (...) [5] [6]


800px-Agderposten sign in Arendal.jpg
Magnus Berg var kretsleder i Agder krets (Norsk Speidergutt-Forbund) i 1945 og skrev dette i Agderposten 12. mai 1945 appellerer han:

(...) Speidersaken som er sakenes sak. Vi blei ribba for mange ting, uniformer og speiderheimer, men speiderånden formådde ingen tvang å tilrane seg. At speidersaken måtte vike plassen i denne tid var klart. Der var ingen tilknytningspunkter mellom den og det nye. Det har nok vært en lidelse å se hirden bruke våre speiderartikler. Men derved blei ingen hirdgutt speider. Nei, det er loven og løftet som er ledestjernene mot den ekte speider som er ren i tanker, ord og gjerninger. Speidere, begynn igjen. Engang speider, alltid speider. (...)

Fra 1. Bodøs historie, fortalt av Erling Svanberg:

Utover våren 1941 ble det likevel holdt noen troppsmøter i den provisoriske «Sangerhallen» nord for Rensåsen. Men så satte nazistene en stopper for den videre utfoldelse. Norsk Speidergutt-Forbund og alt dets vesen ble ikke tålt av de nazistiske makthavere og ble forbudt. Som ventelig kunne være. I Hitler-Tyskland hadde speiderbevegelsen alltid vært forbudt. Der skulle det bare være «Hitler-Jugend», som skulle læres opp til soldater. I Norge forsøkte Quisling å ape etter med «småhirden». Nazismens moral bygde i praksis vesentlig på hat og intoleranse. Speidersakens var vesentlig kjærlighet og toleranse. Ikke å undres på at den ble forbudt. Speidertanken, speiderarbeidet og speidersakens idealer lå så fjernt som noe fra den nazistiske tankegangen. Til overmål var jo speiderbevegelsen stiftet av en engelskmann."

Odd Hopp skriver i Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994:

Norsk speiderarbeid under krigen 001.jpg

Forsøkene fra Nasjonal Samling om å framstille Unghirden som en fortsettelse av speiderarbeidet lykkes ikke. Det er ikke nok å nytte de praktiske sidene, når selve grunnlaget i speiderånden mangler. [7]

I Ivar Rosets bok "Sarpsborg 1939-1945" (utg. 1990) skriver han:

"... Meningen var at speiderne skulle finne sin plass i NS-ungdomsfylking. I stedet gikk det med speiderne som med andre som ble utsatt for angrep: Harmen grep dem, og de fant sin plass i den nasjonale motstand."

Hans Møller Gasmann skriver i Årsmelding for 1940 - 1944/45 for Norsk Speidergutt-Forbund i avsnittet "Landssvik og unasjonal holdning":

Moller gasmann crop.jpg

Det viste seg at heller ikke hos oss holdt alle mål, og en utrenskning var nødvendig. Retningslinjer i samsvar med hva andre organisasjoner har satt opp, er sendt ut til alle kretser og underavdelinger. [8]

Beslag og bruk av speidernes lokaler

April 1940:

KRAKOS, Oslo krets (Norsk Speidergutt-Forbund):

I aprildagene 1940 ble Speiderhytten brukt til evakueringssted. Etterhvert ble hytten beslaglagt av tyskerne. De døper om stedet til Die Rudi Cranz Hütte - etter den tyske alpinisten Rudolf Cranz. Det var store ødeleggelser på hytten da kretsen overtok kontrollen over hytten 8. mai 1945.

11. september 1941:

Odd Hopp skriver i Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994:

Norsk speiderarbeid under krigen 001.jpg

Den 11. september 1941 ble det kunngjort i avisene at speiderarbeidet var forbudt og alle drakter og eiendeler tilhørende underavdelingene skulle innleveres. Siden Oslo krets hadde kontor ved siden av forbundskontoret i Stortingsgaten 12, tok jeg en tur ned dit for å rekognosere. Speiderdepotet A/S, som var i 2. etasje, var plombert og stengt med to vakter i skinnfrakker utenfor. I tredje etasje hadde ikke noe skjedd. Det hadde nettopp begynt en ny mann på forbundskontoret, og av ham fikk vi låne nøkkel. Fra det og kretskontoret hentet vi ut en del saker og ting, som vi tok sjansen på å fjerne opp baktrappen og opp til vaktmesteren i 7. etasje. Han tok vare på sakene til neste dag. Like etter kom den oppnevnte "avvikler" sammen med dr. Petri og tok fra oss nøklene. De ting vi hadde fjernet overlevde krigen. Innleveringen av drakter o.l. skjedde litt forskjellig rundt om i landet alt etter hvilken innstilling lensmenn og politi hadde. Det lykkes på mange måter å unndra en del ting fra beslagleggelse. Disse tingene dukket opp igjen etter krigen. En vanskelighet var at den oppnevnte tillitsmannen for avviklingen hadde vært ansatt i NSF og derfor var godt kjent innen bevegelsen. Hans navn ikke være nevnt. [9]

Stortingsgaten 12, Oslo 2. etasje 1934 - 1941, fra 1934 i annen etasje, fra 1946 også i første etasje. Dette var også Forbundskontoret frem til 1964, da de flyttet til nybygde Møllergaten 43, hvor de delte kontor sammen med Norsk Speiderpikeforbund. [10] Under krigen var blant annet Frontkjempekontoret her. [2] [3] Etter at Speidingen blir forbudt i 1941, tok okkupasjonsmakten beslag i alle eiendeler, også Speiderdepotets varebeholdning. Når freden kom i mai 1945 startet man på bar bakke, og en vedtok å stifte et nytt andelslag, Speider-Sport A/L, 1945 og overtok etter Speiderdepotet A/S. Ivar Storsveen var den første disponent. [11]

I Speider-Sport gjennom 100 år kan vi lese om Stortingsgata 12 under krigsårene:

Sp histskrift 2014-korr-liten2-1.jpg

Lokalene i Stortingsgaten 12 ble tjuvlånt av NS, med Frontkjemperkontoret i 1. etasje, NSs Oslo-organisasjon i 2. og 3. etasje, NS,s utenlandskontor i 4. etasje og NSs jelpeorganisasjon i 5. etasje, således ble både adressen og bygningen kjent for noe annet enn å være speidernes hovedkvarter disse årene! Etter den andre verdenskrig var over i 1945, sto NSF nesten ribbet tilbake. Lokalene som var beslaglagt og brukt av ulike avdelinger innen NS, ble gitt tilbake. Ny disponent og ekspeditører ble søkt etter allerede i mai 1945. Fortsatt rasjonering og varemangel i landet, ga store utfordringer i salg av speiderutstyr. I påvente av krigsskadeerstatning for tap og skader i speiderutsalget og Forbundskontoret, ble et nytt selskap stiftet. Oktober 1945 så «Speider-Sport A/L» dagens lys og andeler ble solgt til kretser og grupper og andelskapitalen ble på hele 70.000 kroner. Av de mange speiderskjorter fra de ulike forbundene som var beslaglagt og innlevert i 1941, ble opptil 30.000 speiderplagg reddet. [12]

Vinteren 1945:

Sterkerud, 1. Langhus:

I krigsårene ble Sterkerud invadert av Småhirden, nazistisk interessert ungdom. Tidlig på nyåret i 1945 tok "gutta på skauen" en stor sjanse. De hadde mottatt en mengde våpenslipp som nazistene var klar over, man regnet med at skogen når som helst ville bli gjennomsøkt for å finne våpenlagerene. Det ble besluttet å opprette et våpenlager i kjelleren på Sterkerud, nazistenes tilholdssted, mens det var folk på hytta tok "gutta på skauen" ut stener i grunnmuren og plasserte våpen i kjelleren.

Om lokalet i Dokkeveien 4, Bergen for 16. Bergen:

Speiderne, 16. Bergen tropp hadde lokalet på loftet over garasjen vår. I I941 ble speiderbevegelsen forbudt. Da kom en gruppe fra hirden opp og forlangte å ta over lokalene. Far var bortreist, så mor måtte fronte dem. Hun var svært tøff. -Udelukket, sa hun. Vi har en gyldig kontrakt med speiderne. Disputten førte ikke frem, og hirden brøt seg inn og festet flagget sitt over garasjeporten. Om dagen stilte hirtroppen opp på trappen vår og holdt tale mens messingtoppen på fanen dunket i kjøkkenvinduet. Mor var helt rolig, men hvit i ansiktet. Hun gikk ut, tok füreren, som kalte seg Thordarson (Han het vel Torsen) med ytterste fingertupper i hans velstrøkne brune skjorte og geleiden han ned. - Nå ringer jeg politiet. Nyttesløst. De sa at vi hadde makten i huset. Om kveldene kom studenter fra Handelshøyskolen, som da hold til borte på Museplassen, og ba om å få rasere innboet og knekke ned fanen. -Vent et par dager, sa mor, - Jeg har ennå et håp. Hun hadde anammet at tyskerne mislikte NS, hvis opptre- den ødela for det beskyttelsesrennome de trodde å ha. Neste dag tok hun meg i hånden, og marsjerte ned i Veiten til Gestapo. Vi ble vist opp til en sivil offiser som het Wover. Han snakket norsk. Han så på mor, og på meg. Han spurte først om mor sin politiske holdning. - Jeg bryr meg ikke om politikk. Jeg passer mitt hus og hjem. Det stemte nok med tyskernes Mutter-ideal. Neste dag kom en tropp fra Gestapo opp. Hev dem ut, fjernet fanen og plomberte låsen. Plomben har jeg tatt vare på, med ørn og det hele. Kort tid etter fikk mor et udannet brev signert en NS-topp under «Heil og Sæl», med ordre om å møte på hans kontor. Det gjorde hun ikke.

Forskjellige fronter

22. februar 1942:

I arkivet til 2. Arendal finner vi spor av at enkelte ledere tenkte annerledes om mange av tidens spørsmål. Man kunne nok da noe friere korrespondere med sin gamle kretsleder om speiderspørsmål, selv et halvt år etter forbudet. Vi har sladdet underskriften for ikke å skape unødvendig belastning for noen, selv om disse tingene var rimelig kjent i det lokale miljøet.

Retningslinjer mot NS-medlemmer etter krigen

Det er vel tenkbart at de færreste med tilknytning til Nasjonal Samling, fortsatte som medlemmer av speiderbevegelsen, i sær med forbudet av denne i 1941 og oppstarten av speidingen igjen i 1945. Likevel ble det i de frivillige organisasjoner laget ens retningslinjer for personer som har vært N.S.-medlemmer. Herunder er det en del barn og undom i familier som trådde feil under krigen.

Det antas at mer profilerte N.S.-medlemmer som Bjørn Falchenberg, sekretær i Norsk Speidergutt-Forbund og Ragna Fasting, kretschef og nestleder i Norsk Speiderpikeforbund ikke var medlemmer i det krigen kom til Norge eller når speiderarbeidet ble forbudt. Her forskes det fortsatt.

I Årsmelding for 1940 Norsk Speidergutt-Forbund kan vi lese: Reisesekretæren var de første måneder av året på nøytralitetsvakt. Hjemkommet derfra brøt krigen ut, hvor han deltok. Deretter ledet han Oslo krets's gutteleir i Nittedal i sommerferien, På forbundsstyremøtet ble det besluttet på grunn av Forbundets økonomi å inndra reisesekretærstillingen og oppsi Bjørn Falchenberg fra 1. april med seks måneders oppsigelse. Han fratrådte stillingen den 30. september. [8]

Mai 1945:

I 1945 har NSF laget Retningslinjer for speidere som har vært N.S.-medlemmer.

Hovedstyret har behandlet ovenstående spørsmål og kommet til følgende resultat: Ledere som har vært medlem av N.S., kan ikke godkjennes som ledere innen vårt Forbund hvis de melder seg. Ledere som på annen måte har vist unasjonal holdning, kan heller ikke godtas foreløpig. For speidergutter som melder seg, anbefaler hovedstyret at man følger departementets retningslinjer overfor elever av de høyere skoler. Enhver som har inntatt en aggressiv holdning blir å utelukke fra troppen. Men overfor de andre bør man ta hensyn til alder og de forhold som gjorde at de ble N.S. Hvis deres forhold ellers er uklanderlig henstilles det til troppsføreren å gjøre alt mulig for å få førerrådet til å gå inn for å godta gutten. [13]

I årsberetningene for krigsårene for NSF skrives det:

Landssvik og unasjonal holdning Det viste seg at heller ikke hos oss holdt alle mål, og en utrenskning var nødvendig. Retningslinjene i samsvar med andre organisasjoner har satt opp, er sendt alle kretser og underavdelinger. [14]

Info.png
Les også artikkelen Fredssak i ufredstid av John H. Larsen Røsto i Femti år for norske gutter, 1961.

Utklipp og minner

Diskusjon

Ved å beskrive en urolig tid som den andre verdenskrig var for Norge og speiderorganisasjonene, har det vært diskusjoner, om endringer i speidingens forutsetninger og dets veivalg. Her skal vi forsøke å gjengi en del av dette.
Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [4]

Eksterne lenker

Referanser