Norsk Speiderklubb i Storbritannia

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
Norsk Speiderklubb
i Storbritannia
NSF logo.jpg
Stiftet: 3. mai 1941 [1]
Lagt ned: 1945
Forbund: Norges Speidergutt-Forbund

Norsk Speiderklubb i Storbritannia

Slottet Drumtochty Castle, som den norske regjering kjøpte under krigen, blant annet med en kostskole for norske barn. "Landsleiren" ble avholdt her i 1943. foto fra www.scotlandsplaces.gov.uk [1] .

Forbundets utlendighetsperiode

I 1944 ble det laget en ny utgave av Speiderguttboka. Bakerst er det en kort historikk om forbundets arbeid i utlandet frem til mars 1944 og oversikt over det norske styret i England og Sverige. Historien blir fortalt her:

Norsk Speidergutt-Forbund i Storbritannia er en særpreget og i seg selv tidsbegrenset periode i forbundets historie. Den er også et ledd i vårt folks frihetskamp. Vi har derfor funnet det riktig å gi en kort oversikt over det speiderarbeid som har vært drevet her ute.

Tyskland overfalt vårt land tirsdag den 9. april 1940. I to måneder kjempet det norske folk mot overmakten. I kampene deltok mange speidere, og flere av våre speiderbrødre mistet livet. Vi kjenner dem ikke alle av navn i dag, men æreslisten over dem vil komme senere.

I den første tiden etter krigshandlingenes avslutning i Norge ble det fra tyskernes side ikke lagt noen hindringer i veien for speiderarbeidet bortsett fra det alminnelige forbud mot å bære uniform. Men i september 1941 kom bestemmelsen om at forbundet skulle oppløses og at dets eiendeler skulle overtas av fienden og quislingene.

1941

Etter hvert hadde imidlertid en del speidere - dels frivillig og dels nødtvungent - søkt over til England. Noen av disse speidere kom sammen med en engelsk speiderbror og ivrig Norgesvenn, som framkastet tanken om å starte en norsk speiderklubb i Storbritannia. Dette var en levende tanke som ble tatt opp og nærmere drøftet. Man enedes om å danne en speidergruppe, men på grunn av forskjellige forhold ble det forberedende møte først holdt den 3. mai 1941, og den 30. august samme år ble det første styre valgt. Styret ble den 11. desember godkjent av det engelske speiderguttforbund (The Boy Scouts Association) og av den internasjonale speiderguttorganisasjon (Boy Scouts International Bureau).

Navnet på denne første norske speideravdeling i Storbritannia gir et begrep om stifternes oppfatning av de oppgaver som forelå på dette tidspunkt. Gruppen fikk nemlig navnet: Norsk Speiderklubb i Storbritannia (Norwegian Scout Club in Great Britain), tilsluttet Norsk Speidergutt-Forbund. Som klubb så den sin viktigste oppgave i å skaffe kontakt mellom tidligere speiderbrødre, samt å ivareta Norsk Speidergutt-Forbunds interesser i alliert og internasjonalt samarbeid. Ved stiftelsen eksisterte ennu vårt forbund hjemme. Det var derfor naturlig at klubben også søkte å holde seg ajour med speiderarbeidet der. Et utbredt rykte på den tid fortalte bla. at vår speidersjef, pastor Hans Møller Gasmann var død. Klubben kunne heldigvis dementere ryktet og opplyse at "han etter omstendighetene hadde det bra".

I løpet av året 1941 ble det holdt to ordinære møter og fem styremøter. På grunn av forholdene og av hensyn til dem som var hjemme ble klubbens arbeid drevet i det stille og uten noen offentliggjørelse eller propaganda. Klubben hadde derfor ved utgangen av året bare kontakt med 5t speiderbrødre. Et lite billede av virksomheten gir også dens regnskap, som viste en utgift på 4.19.1 engelske pund og ingen inntekter. Dens første årsberetning sluttet med ønsket om at krigen må utvikle seg slik at klubben kan oppløses i 1942, - et håp som dessverre ikke gikk i oppfyllelse.

1942

Dette året ble et utviklingens og utvidelsens år. Klubben gikk over til å bli et forbund utenfor Norge. En fikk nemlig i løpet av året meldingen om at Norsk Speidergutt-Forbund var opphørt å eksistere. Organisasjonen ble nå utvidet med praktisk speiderarbeid, idet en fikk to speiderpatruljer som igjen etter hvert vokste til to tropper, nemlig en i London og senere en ved den norske folkeskolen på Drumtochty Castle i Skottland. Flere gutter ble opptatt som speidere, og opprettelsen av en rover-patrulje ble aktuell. En av N.S.F.s gamle tropper kom fulltallig over til England. Det var 1. Svalbard tropp. Den måtte imidlertid oppløses på grunn av at guttene ble spredt over hele Storbritannia. Guttene gikk naturlig inn i nærmeste speideravdeling.

Antallet av medlemmer steg til nesten det dobbelte i løpet av året og utgjorde 99 medlemmer ved årets utgang. Den økete virksomhet gjenspeiler seg også i regnskapet som nå viste en utgift på 8.2.4 engelske pund og en inntekt på 17.49. engelske pund. I og med denne økende virksomhet på alle områder vokste også dette midlertidige forbunds oppgaver. Vi finner her igjen meget av den samme utvikling som har foregått i N.S.F.s 30-årige beståen. Men forskjellen er bare den at oppgavene nå måtte løses så meget raskere. Samtidig skapte krigen vanskeligheter. Oppholdet i fremmed land lettet heller ikke arbeidet med de mange oppgaver. Interessen var stor, men å finne tid til alt - det var et problem.

De forskjellige saker som ble drøftet på styremøter og speidermøter i året gir et ganske godt billede over arbeidsfeltene:

  • Praktisk speiderarbeid for guttene.
  • Opprettelse av speiderpatruljer.
  • Hjelp til anskaffelse av speiderdrakter (et spørsmål ikke bare av økonomisk art. men også om klæskuponger).
  • Norgesmerker og flagg på speiderdrakter.
  • Fordeling av speiderlitteratur til militærforlegninger.
  • Trykking av norsk speiderlitteratur (Speiderguttboka) til fordeling hjemme i Norge etter krigen.
  • Økonomiske spørsmål.
  • Statutter for forskjellige speiderorganisasjoner.
  • Deltakelse i en norsk utstilling i London.
  • Etterkrigsspeiding.
  • Etterkrigsproblemer vedrørende ungdomsoppdragelse (et spørsmål opptatt både i forbindelse med Boy Scouts International Bureau og det Kgl. Norske Kirke- og Undervisningsdepartement).
  • Kringkastingsspørsmål, hilsen hjem til Norge via radio.
  • Interallierte speiderkonferanser o. s. v.

Det ble særlig lagt vekt på deltakelse i det internasjonale samarbeid. Mulighetene for dette lå meget vel til rette. Her i England var samlet speidere fra nesten alle verdens nasjoner. Speideridealet bandt oss alle sammen og fikk ofte utløsning i praktiske ting. Rovergruppen f. eks. hadde en tid sine møter i den franske speiderorganisasjons lokaler i London, norske speidere deltok i et møte arrangert av indiske speidere o.s.v. (Oppgavene har vært mange, forholdene ukjente eller fremmedartet, liten arbeidshjelp, ikke på grunn av manglende interesse). Interessen og viljen har vært der, men situasjonen krevet innsats på så mange områder, og tiden til speiderarbeidet er ikke blitt så stor som en hadde kunnet ønske. Forbundet trengte derfor støtte, og fikk den, ikke minst fra det engelske speiderforbund ved dets sekretær og fra det internasjonale speiderbyrå ved dets direktør. Disse menn har til tross for deres mange og krevende arbeider og krav som ble stillet til dem fra speiderhold, alltid vært beredt til å rekke vårt forbund en hjelpende speiderhånd. Deres verdifulle hjelp i en vanskelig tid har gitt dem en varig plass i vårt forbunds historie.

Oppgaven for representanten for det engelske speiderguttforbund var å være bindeledd mellom vårt forbund og det britiske forbund. Men han gikk langt lenger enn det. Han var mannen som ordnet opp med hundrevis av småting. Hans hjem ble forbundets møtested, og han gikk selv inn som et selvfølgelig medlem av vårt styre. Forbundsstyret avsluttet sin annen årsrapport med følgende ord som gir et godt uttrykk for de tanker og følelser som fylte oss i denne tid:

"Vi sender så til slutt - vi som har vært så lykkelige å ha unnsluppet fienden og forrædernes tyranni og nå har fått lov til å fortsette det avbrutte speiderarbeidet - våre varmeste tanker til alle speiderbrødre hjemme, i fangeleirer og fengsler. Vi ser nå dagen nærme seg til at vi igjen skal se Norge fritt, møte venner og brødre, og ta fatt på gjenoppbygningen av Norsk Speidergutt-Forbund. Våre bortgangne venner og brødre, som i plikt, tro og kjærlighet falt for Norge, dem vil vi alle savne, men i savnet lyser vi Guds fred og signing over deres minne."

1943

Et nytt år i utlendighet ble påbegynt. Året viste tiltakende og øket innsats for det praktiske speiderarbeid. Organisasjonen kommer inn i fastere former, ordet Forbund blir mere enn et skilt, det blir realitet, eller som en av stifterne her ute har uttrykt det:

"Forbundet var bare et representativt hode, nå har det også fått et legeme."

Den 6. februar holdt forbundet sitt første årsmøte i London. Der møtte 19 medlemmer og flere gjester, hvorav kan nevnes direktøren for det internasjonale speiderbyrå. På årsmøtet ble det opplyst at man hadde rapport fra Norge som_ gikk ut på. at speiderne der hjemme venter av oss her ute at VI fortsetter forbundets arbeid. Og dette har styret og den enkelte speider søkt å gjøre, hver etter sine muligheter og evner.

På årsmøtet ble forbundsstyret utvidet med ett medlem slik at det nå består av i alt fire medlemmer, samt en representant fra det engelske speiderguttforbund. Årsmøtet valgte 2 varamenn for styret og 2 revisorer. Kontingenten ble fastsatt til minst 5 shilling og for aktive speidergutter 6 pence om året. Retningslinjer for det kommende år ble trukket opp. De to speidertropper ble offisielt opptatt i forbundet, 1. Norge tropp i London den 15. mai og 2. Norge tropp, Drumtochty Castle den 31. juli under "landsleiren". 1. Norge tropp besto av en speiderpatrulje, "Isbjørn", en roverpatrulje og en seniorpatrulje (forhenvzerende ikke-aktive speidere samt andre interesserte). 2. Norge tropp besto av fire patruljer, "Kobbe", "Ørn", "Hare" og "Falk".

Forbundet arrangerte sin første "landsleir" ved Drumtochty Castle i Skottland. Den varte fra 24. juli til 1. august, og der var 29 deltakere. Ingen av speiderne hadde deltatt i leir tidligere med unntakelse av lederne. Leiren lå i idylliske, nesten norske omgivelser. Leirbålstemningen var typisk norsk med sang og godt humør. Den betegnet en sammensmeltningsprosess mellom speiderbrødre som virkeliggjorde ordene "Speiderbror, her er min hånd”, enten hånden tilhørte en skolegutt, prest, matros, direktør eller en kaptein. Den skotske speiderleder, "Chief Commissioner" besøkte leiren og overvar opptakelsen av tre aspiranter som ble tatt inn i ringen av speiderbrødre.

Som følge av krigen var leiren dels en arbeidsleir og dels en speiderleir. Guttene arbeidet i fire timer pr. dag på et av Det Kgl. Norske Lanbruksdepartements skogfelter i nærheten av leiren og på den norske stats eiendom, Drumtochty-Castle. En fikk derfor tilskudd fra Regjeringen til avholdelsen av leiren.

Lengselen mot Norge var sterk, men denne leiren ble for deltakerne et stykke av selve Norge flyttet over til et land hvor nordmenn også i tidligere tider har laget norsk historie.

Forbundets virksomhet går også utenfor Storbritannia. Det har opptatt arbeid med å få organisert norsk speiderarbeid også blant flyktningene i Sverige. Som følge av den tungvinte forbindelse med fly fra et krigførende til et nøytralt land og omvendt, er ordningen av arbeidet først i slutten av året kommet i faste former. Men med de dyktige krefter som nå finnes av norske speidere i Sverige, vil saken sikkert bli brakt i god havn i løpet av den nærmeste tid. Det internasjonale speiderbyrå har tatt skritt til å yte det norske speiderarbeid i Sverige økonomisk støtte.

Forbundets virke på det internasjonale område fortsetter og gjør framgang. De norske speidere er blitt utstyrt med internasjonalt speiderpass som letter forbindelsen mellom de forskjellige lands speidere. Innbydelser til leirer, møter, konferanser, kurser o. s. v., fortsetter å strømme inn, men bare i liten utstrekning har det vært mulig å delta i disse. Norske speidere innbyr nå og da til "hike", og den norske rendyrking av patruljesystemet som grunnlag for speiderarbeidet vekker overalt stor interesse.

Hans Kongelige Høyhet Kronprins Olav var deltaker og hovedtaler på en speiderkonferanse ved det skotske speiderforbunds årsmøte i Glasgow og vakte begeistring ved sitt personlige innlegg om speidersaken og dens betydning for land og folk og folkene imellom.

I en parade som Londonspeiderne holdt for "The Chief Scout" og sin æresleder, Hertugen av Gloucester, var de norske farger representert. Samtidig med alt dette har patruljene og troppene hatt regelmessige møter og driver vanlig speiderarbeid. - Men bak alt dette arbeid ligger allikevel det største: forpliktelsen like overfor speiderne hjemme. Den har fått praktisk utslag i opptrykkingen av denne "Speiderguttboka" som du nå leser i. Samtidig er (len et bevis på verdensspeiderbrorskapet, for straks etter styret ved engelske venners hjelp hadde ordnet med hensyn til trykkingen av denne boka i England, kom det fra det Kanadiske Speidergutt-Forbund, The Canadian General Council of the Boy Scout: Association, et tilbud om, som en honnør til Norge å trykke boka og å dekke alle utgifter i forbindelse med trykkingen. Det er en gave som vil minnes så lenge som speidertanken lever i Norge.

Foran er trukket opp noen spredte trekk fra forbundets virke i Storbritannia til utgangen av 1943. Den fullstendige historie kan leses i forbundets rapporter og protokoller. men vi håper at du foran har fått svar på ditt spørsmål: "Hva gjorde dere der borte i Storbritannia for speiderarbeidet og for oss her hjemme i okkupasjonsårene?" I dag, når denne beretningen avsluttes for at boka kan gå i trykken, omfatter forbundets avdeling i Storbritannia 142 medlemmer, og i Sverige er tallet opp til samme tid 92. Dette skulle være. nok til å vise at de menn som tok opp ideen om å fortsette Norsk Speidergutt-Forbund her i` Storbritannia, og satte ideen ut i livet, så rett og handlet rett, og at de - og vi andre - har søkt å realisere Baden Powells ord:

Engang speider - alltid speider. Vær beredt - Alltid beredt".
Bokkomiteen, London, mars 1944.

Etterskrift

Av hensyn til sikkerheten for de pårørende hjemme i Norge har vi i historikken foran Litelatt alle navn, men vi finner at i de bøkene som først blir sendt ut etter krigens slutt bør av hensyn til ansvarlighet, navnene på ledende innen forbundet følge denne historikk.

Som styre har fungert:

I SVERIGE:

Som bokkomité har fungert, Viggo Krag-Rønne, Storm Håkon Lunde, Lord Ventry og Victor Carlsen.

Odd Hopp forteller om arbeidet i England

Odd Hopp skriver i Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994:

Norsk speiderarbeid under krigen 001.jpg

Norsk Speidergutt-»Forbunds utlendighetsperiode i Storbritannia under krigen er en særpreget og i seg selv tidsbegrenset periode som fortjener å bli bevart for ettertiden. Etter tyskernes overfall av Norge 9. april 1940 kjempet det norske folk tappert mot overmakten. I kampene deltok mange speidere, og flere av dem mistet livet. Vi kjenner ikke alle av navn, men vi vet at det var mange. I den første tiden etter kamphandlingenes avslutning, ble det ikke fra tyskernes side lagt noen hindringer i veien for speiderarbeidet, bortsett fra det alminnelige forbudet mot å bære uniform, før i september 1941 da speiderarbeidet ble forbudt og eiendelene beslaglagt. Etterhvert hadde imidlertid en del speidere - dels frivillig og dels nødtvunget - søkt over til England, Noen av disse speiderne kom sammen med en engelsk speiderbror og ivrig norgesvenn - Lord Ventry. Han fremkastet tanken om å starte en norsk speiderklubb i Storbritannia. Det var enighet om å danne en speidergruppe, men på grunn av forskjellige forhold ble det forberedende møtet først holdt den 3. mai 1941 og den 30. august ble det første styret valgt. Styret ble den ll. desember godkjent av The Boy Scouts Association og av det internasjonale organ Boy Scouts International Bureau. Navnet på denne første norske speideravdelingen i Storbritannia gir et begrep om stifternes oppfatning av de oppgaver som forelå på dette tidspunkt. Navnet var Norsk Speiderklubb i Storbritannia (Norwegian Scout Club in Great Britain) tilsluttet Norsk Speidergutt-Forbund. Den viktigste oppgaven var å formidle kontakt mellom tidligere speiderbrødre, samt å ivareta NSFs interesser i alliert og internasjonalt samarbeid. Ved stiftelsen eksisterte ennå forbundet hjemme. Det var derfor naturlig at klubben søkte å holde seg ajour med speiderarbeidet der. Et utbredt rykte på den tiden fortalte blant annet at speidersjef H. Møller Gasmann var død. Ryktet kunne dementeres og det kunne opplyses "at han etter omstendighetene hadde det bra". Av hensyn til dem som var hjemme, ble arbeidet drevet i det stille og uten noen offentliggjørelse eller propaganda. Ved utgangen av det første året (1941) hadde man kontakt med bare 51 speiderbrødre. Et bilde gir også regnskapet, som viste en utgift på 4 pund, 19 Shilling og l pence - og ingen inntekter. Det neste år (1942) ble et utviklingens og utvidelsens år. Da meldingen om forbudet av speiderarbeidet kom, innkalte oberst J. S. Wilson, som ved siden av sin militære oppgave også var direktør for International Bureau, formannen i styret Victor Carlsen (tidl. kretssjef i Vesterlen) og sa til ham: "Fra idag er du speidersjef for NSF og du og ditt styre har fullmakt til å representere forbundet inntil normale tilstander igjen inntreffer". Dette medførte at NSF offisielt eksisterte uten avbrudd. Det praktiske arbeidet ble utvidet, to patruljer vokste til to tropper; en i London og en ved den norske skolen på Drumtoehty Castle i Skottland. 1. Svalbard tropp kom i sin helhet over til England, men måtte oppløses da guttene ble spredt utover. Ved årets utgang var medlemstallet 99. På grunn av de nye forhold vokste oppgavene. Det praktiske arbeidet i England skulle ivaretas, kontakten holdes med speiderne hjemme og forberedelser gjøres for å kunne hjelpe til ved starten av arbeidet igjen etter krigen. God hjelp fikk man av det engelske speiderforbundet og kontakten med speiderenheter fra andre land var god. Ikke minst var den engelske representanten i styret, Lord Ventry, av uvurdelig betydning. Det første årsmøtet ble holdt 6. februar 1943. Styret ble utvidet til fire medlemmer: Victor Carlsen, formann (kretssjef Vesterlen krets), Einar Bakke, nestformann (tidl. 7. Oslo), B. Mund Hopen (tidl. 2. Bergen), L. Grimelund Kjeksen, sekretær, Lord Ventry (repr. for lmperial Headquarter, æresmedlem av 7. Oslo). Forbundet arrangerte sin første landsleir ved Drumtoehty Castle i Skottland 24. juli - med 29 deltakere. Som følge av krigen var det en delvis arbeidsleir. Chief Commissioner for de skotske speiderne, Lord Glentannar, besøkte leiren. H.K.H. Kronprins Olav var deltaker og hovedtaler på en speiderkonferanse ved det skotske speiderforbunds årsmøte og vakte begeistring ved sitt personlige innlegg om speidersaken og dens betydning. Det kanadiske speiderforbnndet tilbød seg som en honnør til Norge, å trykke et nytt opplag av Speiderguttboka på 7000 eksemplarer. Disse lå ferdig da krigen sluttet. Oberst Reistad ved den norske flystasjonen i Canada, "Little Norway", trykket Sangboka finansiert ved bidrag fra forskjellige kanter, blant annet fra Sonja Henie, som Oluf Reed Olsen oppsøkte etter oppdrag av Reistad og fikk et betydelig bidrag. Da krigen var slutt, møttes NSFs opprinnelige styre og det som hadde fungert i Storbritannia under krigen. Sistnevnte overga sine fullmakter til det gamle styret hjemme og dermed var forbundets offisielle utlendighetsperiode avsluttet. [3]

Speiderklubben og norske myndigheter

I arkivet etter Kirke- og undervisningsdepartemenetet i London[4] finner vi noe informasjon om kontakten mellom speiderne og norske myndigheter i eksil 1940-45.

Norsk Speiderklub i Storbritannia (Norwegian Scout Club in Great Britain) ble stiftet 3. mai 1941. Året etter [5] informeres Det Kgl. kirke- og Undervisningsdepartement om virksomheten.

Formålet knytter seg til tre elementer:

  • Kontakt med engelsk og internasjonal speiderbevegelse
  • Løse problemer vedrørende ungdom
  • Knytte kontakt med speidere i Storbritannia og oppta praktisk speiderarbeid blant norske

Speiderklubben er anerkjent som representant for Norsk speiderguttforbund.

Styret i speiderklubben består, pr 13. april 1942, av:

Norsk Speiderklubb i Storbritannia skifter, med virkning fra 10. november 1942, navn til Norsk Speiderguttforbund i Storbritannia (Norwegian Boy Scouts Association in Great Britain). Victor Carlsen melder dette til Kirke- og Undervisningsdepartementet, "p.t. London" i brev 20. november 1942. Endringen er godkjent av Imperial Head Quarter og av Det Internasjonale Byrå.

Speiderklubben oversender et omfattende internasjonalt notat om oppdragelse av barn og unge etter krigen, til departementet. Som respons på dette får styret en uttalelse fra Nils Hjemtveit, ført i pennen av Alf Sommerfelt i brev 24. april 1942:

"Man erkjenner med takk å ha mottatt Styrets skrivelse av 13. april og det dokument som fulgte. Departementet ønsker gjerne på denne måte å få uttale en takk for det initiativ som er vist ved å få norsk speiderklub organisert her med sikte på å oppta kontakten med så vel det engelske speiderforbund og verdens speiderforbund. Departementet som er sterkt interessert i behandlingen av de problemer vedrørende ungdommen som reiser seg også i vårt land som følge av krigen og okkupasjonen, er takknemlig for å få etablert arbeidet som drives på dette felt av dem som er interessert i å få nylært den ungdom som i denne tid er kommet og kommer under nasistisk innflytelse. Når departementet tar opp arbeidet med de undervisningsmessige problemer i denne forbindelse vil vi sette pris på å diskutere med Styret de spørsmål som her står i vår alles felles interesse å løse.

Det memorandum som følger med Styrets skrivelse vil bli oppvart [sic] i departementet."

15. og 16. april 1944 ble The International Scout rally and Confernce avholdt i Raynes Park School i Wimbledon. Victor Carlsen og tre norske speidere deltok. Carlsen holdt et innlegg på omkring 10 minutter. Kirke- og Utdanningsdepartementet hadde formidlet invitasjonen til Norsk Speidergutt Forbund i Storbritannia, og departementet - ved professor Alf Sommerfeldt mottar kort tilbakemelding om deltakelsen.[6]

6. mai 1944 avholder The Boys Brigade en presentasjon i Royal Albert Hall. Norske speidere blir invitert via kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit, og derfra anbefales at Viggo Krag-Rønne] og Victor Carlsen inviteres.[7]

Speiderguttboken 1944, trykket i Canada

I 1944 ble det laget en ny utgave av Speiderguttboka. Bakerst er det en kort historikk om forbundets arbeid i utlandet frem til mars 1944 og oversikt over det norske styret i England og Sverige.

Ukens artikkel

Norsk Speiderklubb i Storbritannia er presentert slik i ukens artikkel, uke 18, 2016 i Speiderhistorisk leksikon:

Uke 18, 2016

Banner fra 2. Norge tropp, Norsk Speiderklubb i Storbritannia, banneret finnes på Speidermuseet  foto fra Alltid beredt - Speiderne i Fredrikstad Metodistkirke 75 år, 1999  [2]

For 75 år siden, i 1941 herjet den andre verdenskrig og mange nordmenn dro over til Storbrittania for å bidra. 3. mai ble Norsk Speiderklubb i Storbritannia stiftet.

Som klubb så den sin viktigste oppgave i å skaffe kontakt mellom tidligere speiderbrødre, samt å ivareta Norsk Speidergutt-Forbunds interesser i alliert og internasjonalt samarbeid. .

Kanskje du har noen gode bilder eller historier rundt dette? Bidra du også! [2]

Les mer om Norsk Speiderklubb i Storbritannia her,

Om speiding under den andre verdenskrig

Les mer om speiding under den andre verdenskrig her Tyskerhjelm1.png

Om internasjonalt samarbeid

Eksterne lenker

Om Drumtochty Castle: [3]

Referanser