På speiding i naturens riker

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

På speiding i naturens riker

SitatTonene fra naturens verden har en særlig oppgave i fremtidens kulturorkester. Derfor har også speiderbevegelsen det. I mitt arbeid i naturen har jeg funnet mine beste medarbeidere nettopp i ungdommen, ikke minst blant speiderne. Av slike mennesker lærer vi også det store og vidunderlige å ta forholdene som de er.Sitat
Carl L. Godske, fra boken Femti år for norske gutter, se flere speidersitater her
Forsiden av jubileumsboken Femti år for norske gutter - 50 års jubileumsberetning i 1961.

Carl L. Godske skrev dette kapittelet i Femti år for norske gutter - 50 års jubileumsberetning i 1961.

Kapittelet På speiding i naturens riker

"SCOUTING is a training in good citizenship through woodcraft", sa Baden-Powell. Trening i godt medborgerskap gjennom - Woodcraft. Hva er så det? Igjen står vi overfor et av de mange tilfelle da vårt norske vokabular ikke har noe ord som gir fullgod dekning for et fremmedord, og her gjelder det et ord som alle speidere føler som en del av deres eget liv, woodcraft. Vi kunne kalle det naturkunnskap, men woodcraft er noe mer enn det. Naturkjærlighet dekker heller ikke. l speidernes bevissthet og terminologi er woodcraft det å bli fortrolig med alle naturens detaljer, dens luner, dens liv - med alt som rører seg i naturens verden, å kjenne det, å bli glad i det, og bruke det på den riktige måten. Natur-vana kaller svenskene det.

SitatDet er, og det skal være, en vane for hver en speidergutt å søke ut i naturens store hage, å oppleve den og derigjennom lære å forstå den, og få føle hva den betyr. Woodcraft i speidingen er hverken sentimental romantikk eller tørr skole. Det er en levende skole, den største og rikeste skole som er gitt oss mennesker på denne jord! .Sitat
Carl L. Godske, fra boken Femti år for norske gutter, se flere speidersitater her

Vår kultur står i dag på skilleveien. Ser vi fremover øyner vi flere muligheter, men ingen av dem er særlig lyse. Vår egen velferdsstat er en av dem. Kultur er noe mer enn sivilisasjon. Vår sivilisasjon, bygget opp av mennesket med kunnskap - zoologens Homo sapiens, og mennesket med redskap, - etnologens Homo faber, må tilføres noe mer enn dens arv på disse to sider, hvis det skal bli kultur av det. Vår kultur har gamle røtter. Vi kan gå tilbake til det gamle Hellas. Der finner vi bl. a. det beste bevis på at kultur skapes ikke av kvantitet, men av kvalitet. Hellenerne dyrket sin kunnskap ikke bare for å få makt, men av nysgjerrighet, av trangen til mer kunnskap. De hadde det sanne, barnslige over seg.

Vi må sikre oss at den kultur som skal føres videre, ikke blir noe mindreverdig, noe forflatet. Vi må sette hva vi evner inn på å gi våre etterkommere en kulturarv som levner dem muligheten til et rikere liv. Hvert enkelt menneske rommer skapende momenter i seg, og det har en rett til å få utvikle disse. Hvert enkelt menneske, hver liten gruppe, kan tilføre kulturen noe, og øke arven før den føres videre. Og den økes ikke av standardmennesker, men av kvalitetsmennesker.

På dette felt hemmes vi i dag av vår teknisk pregede sivilisasjon. Vi holder på å fortørkes i den. Kanskje vil det lønne seg å gå litt tilbake til de gamle kulturer, til de primitive folkeraser og deres verden. Hos dem har leken sin plass. Og vi kan gå enda lenger tilbake, tilbake til naturen.

Vi må la mennesket få utfolde i sin verden en fri fantasiens lek, slik som også barnet leker, og kunstneren, og vitenskapsmannen. Men - tilbake til naturen? Ja, det kan lønne seg. For vi mennesker hører nå engang jorden til. Bymennesker oppdager oftest at i grunnen så er de skrekkelig glade i naturen, hvis de bare gir seg selv en sjanse til å oppdage den. Men som regel murer de seg inne i verksteder og kontorer. Da har vi rykket oss selv vekk fra den grunn vi egentlig er skapt til å leve på, og fratatt oss muligheten til å kjenne noe av det som er den mest berikende gleden ved livet. Vi burde ha vårt eget lille woodcraft-program hver eneste en av oss, og la det vise oss veien ut til fri manns glade liv i lek og takknemlighet i naturens verden.

SitatKarakteristisk for vår tid er det at vi får redskapene til å arbeide for oss. Maskinene overflødiggjør oss. Vi sa engang så flott at «arbeidet adler mannen» - og nå ser vi fram til arbeidsmetoder som vil bli enda mer forstumpende for oss. Da må vi søke vårt adelskap i fritiden. For leddiggang er roten til alt ondt. Men så er det blitt så alminnelig å snakke om «fritidsproblemer», og det diskuteres og organiseres for at de unge skal få anledning til noe «tidsfordriv». «Tidsfordriv» - det er vel et av de avskyeligste ord som finnes. Tiden er ikke noe som skal «slåes i hjel». Tiden er vårt eget liv, og i den må vi gi våre evner og muligheter rom. Hver gang vi «fordriver» en time, begår vi et stykke selvmord, fordi vi berøver oss selv endel av vårt liv. Hvis vi ikke bruker tiden til annet enn lettkjøpte, åndløse fornøyelser, blir menneskene et lett bytte for robotkulturen.Sitat
Carl L. Godske, fra boken Femti år for norske gutter, se flere speidersitater her

Hvert menneske har i seg en vilje til å utrette noe på sin vei. Hver vil være konge på sitt lille område. Demokratiet må respektere disse, og gi dem plass og muligheter til utvikling. Vi har alle vårt lille kongerike å søke mot her i livet. La oss sette oss som mål at enhver skal få utvikle sin personlighet. Men da må vi ikke bruke den belærende pekefinger og si «du skal», men benytte antydningens kunst: «kanskje dette er noe for deg» (Nettopp i denne metode ligger vel meget av grunnlaget for speiderarbeidets suksess.)

Verden er ikke liten. Verden er større enn noensinne. Fra Melkeveien til atomenes indre, i et veldig spenn av krefter og muligheter, ligger oppgavene og kaller på oss. Ikke bare på forskeren og vitenskapsmannen, men på hver og en som vil dyrke oppdagergleden og eventyrlysten.

Eventyrlyst og oppdagerglede. Fridtjof Nansen levendegjorde disse begreper for sin samtid, og for de unge. Han viste veien på så mange områder og ble et av de idealer, som de fleste unge i dag ikke synes å ha sans for. De vil heller ha rockekonger og fartsfantomer. Vi har også andre navn og skikkelser som har meget å lære oss, ja, hvorfor ikke Askeladden - eller Storm P.' livsglade landstryker som har tid til å sette seg ned og smile til blomsten i grøftekanten.

I en uendelig stor og rik verden er vi mennesker plassert. Vi må gi den oppvoksende slekt syn for hva der finnes av muligheter til å sette eventyrlyst og oppdagerglede i sving. Dette vil ikke bare være til deres egen glede og berikelse, men det kan også være til vitenskapens og samfunnets tjeneste. Måten å gjøre det på er kort og godt det som speiderne mener med sin woodcraft, og derfor er også speidersaken viktigere for tidens ungdom i dag enn noensinne. Og vi kan benytte den samme metoden ikke bare i naturens, men også i kulturens store verden.

Setter vi bare ungdommen på de rette spor, og fører den ut i naturen i arbeide, og lærer dem å se hvor de ferdes, så vil de også tilegne seg den respekt for sannheten, den kritiske sans og evne til nøktern vurdering, og den ærbødighet for livets dypeste verdier, som menneskeheten så inderlig trenger mer av.

Vi har en rekke gode erfaringer for at dette ikke bare er teorier og store ord. Det virker. Under mottoet «Forskning og friluftsliv» har jeg gjennom en årrekke hatt den glede å samle og aktivisere ungdom, i tvangsfrie former, med oppgaver såvel på naturens som kulturens mange interessefelter. Med nysgjerrighet og pågangsmot har vi gått på, og oppnådd meget til gavn og glede for oss selv, og også for vitenskapelige institusjoner som har fått våre resultater og opplysninger. Kulturregistrering på gamle gårder og tufter i daler og fjellbygder, og innsamlingsarbeider innen botanikkens og zoologiens verden, det har vært oppgaver som våken ungdom går på og finner virketrang i. Det spørres ikke etter eksamener og forkunnskaper, men etter viljen til å være aktiv i leken for å vinne kunnskap. Blant speiderne har jeg funnet mange av de ivrigste og beste medarbeidere til slike oppgaver. Mange av dem har funnet veien til «Godskegården» på Osterøya ved Bergen, der vi har bygget ut et utmerket sentrum for slike ungdomskurser - med Bergens Rotaryklubb som solid støtte.

Men vi har også dratt ut på tokt, vi har gjort Norge både på langs og på tvers. Etter at vi i de første årene etter krigen hadde gjort noen vellykkede «forskerferder» omkring på Vestlandet, fikk vi med oss mange speidere fra den store landsleiren i Mandal i 1948, og lekte oss gjennom Ryfylke. Under Mandalsleiren ble også idéen til «Roverstafetten» Lindesnes-Nordkapp i 1951 i anledning Norsk Speidergutt-Forbunds 40 års jubileum det året, født, ved bålet en sen aftenstund. Etter 11/2 års forberedelser gikk den av stabelen, roverspeidernes kjempestafett fra landsende til landsende, presist etter programmet over 94 etapper, på tvers av allfarvei, i løpet av 48 sommerdøgnl Det ble en gigantisk «tur med hensikt», som speiderne kaller det. De speiderne som deltok, trenede turfolk alle sammen, fikk se og oppleve meget av det store og nokså ukjente Norge som man ikke råker borti til hverdags. Over dal og hei, til fjell og vidder og dype skoger, nordgjennom landet helt til det ytterste Norge mot nord, gikk Budstikka med Kronprins Olavs budskap til norske speidere. Boken om Roverstafetten, «Norge på langs», gir et lite utdrag av hvordan speiderne opplevet landet sitt i dette budstikkeløpet. Hvert etappelag hadde oppgaver å utføre underveis, med natur- og kulturstudier, og boken er bygget på rapportmaterialet som kom inn.

For bare man ser, bruker fantasien og oppdagergleden, er det ikke grenser for hva man kan oppnå, til glede for seg selv, til nytte for den kulturen vi skal skape og øke. Man behøver ikke gjøre Norge på langs eller på tvers. Men vi kan alle søke ut, vekk fra de veier hvor alle andre tråkker, vekk fra den ferdiglagede verden vi ubevisst fordøyer og forderves av, og ut til de kilder som ligger og venter på oss i naturens store hage.

Hvert år gjennom 50 år har hundreder, eller tusener, av speiderpatruljer og roverlag dratt ut på slike turer. De har trasket mor Norge på kryss og tvers og arbeidet med sin woodcraft. Kanskje er ikke alt det småpjokkene gjør av vitenskapelig standard, men det er heller ikke hverken meningen eller ønskelig. Det viktigste er at de drar ut på tur med hensikt, ikke for å «slå i hjel en dag», men med en oppgave for seg, et mål for turen, - og mottoet vi vil vite. Man må gå til oppgavene med erkjennelsen «vi vet ikke», og ikke tro at «vi vet». Oppgaven er å søke noe nytt, å åpne nye riker, og å finne sitt eget lille kongerike.

De tusener av førstegradsturer og roverhaiker som norske speidere har gjennomført i sitt halvsekel, gjemmer trolig en rikdom av verdifulle opplysninger, hentet med den unge guttens nysgjerrige øyne og sinn. Det må være en stor oppgave å få enda større skarer av norsk ungdom med på den livets skole og den eventyrets vei som speiderbevegelsen byr. Det vil hjelpe oss til å bygge et samfunn med en våken og aktiv ungdom som i sin tur igjen kan gjøre sitt til at fremtidens mennesker ikke må bli beboere av en maurstat, men som må bli kvalitetsmennesker i et samfunn med respekt for det enkelte menneskets evige verdi, - et samfunn der man ikke måler menneskeheten i millioner, men hvor man innser at hvis hvert enkelt menneske skal bli et kvalitetsmenneske, så er det en stemme i det store orkesteret som skal spille fremtidens kulturmusikk. Og dette orkesteret kan vi ikke få for rikt. Der må celloens dype toner klinge sammen med fløytens jublende klang - i en symfoni like vakker som naturen selv.

SitatVi skal alle være speidere på vår vei i livet, – våkne, søkende, villende – med barnets nysgjerrighet og sans for det små i alt det store, og med barnets glede i leken.Sitat
Carl L. Godske, fra boken Femti år for norske gutter, se flere speidersitater her

Og så må vi slå vern om retten til å være ensom, en grunnleggende menneskerett. Ved å gi de unge et arbeidsprogram for «fritiden», som aktiviserer og fører fremover, er vi med på å gi mulighet for enerne i samfunnet, de som er annerledes og ikke vil gi seg den materielle velferdsstat ubetinget i vold. Gjør man det, er det jo som å kjøpe en ferdiglaget billett til livsreisen, helt til mål, med kuponger til alt vi trenger underveis. Men det blir en forflatet og tom livsreise, kanskje i sovevogn!

Vi må søke selv. Og vi må lære de unge å søke selv. Woodcraft lærer oss det i naturens verden, og derigjennom bygges opp en karakter av bedre kvalitet til å møte alle oppgaver også i hverdagen. På denne måten blir speidernes woodcraft en trening i godt medborgerskap, som Baden-Powell sa det.

SitatTonene fra naturens verden har en særlig oppgave i fremtidens kulturorkester. Derfor har også speiderbevegelsen det. I mitt arbeid i naturen har jeg funnet mine beste medarbeidere nettopp i ungdommen, ikke minst blant speiderne. Av slike mennesker lærer vi også det store og vidunderlige å ta forholdene som de er.Sitat
Carl L. Godske, fra boken Femti år for norske gutter, se flere speidersitater her

Og det går opp for oss. - det ligger en stor og dyp appell til hver og en av oss i Skriftens ord om, at uten at vi blir som barn igjen, kan vi ikke komme inn i Guds rike.

Lenker

  • Teksten er hentet ut med Free Online OCR, [1]
Les mer:
Noen av jubileumsbøkene er lagt ut i sin helhet som pdf-fil eller lignende på ulike nettsteder. Noen viktige kapitler kan også være lagt ut i Speiderhistorisk leksikon, følg blå ledetekst.
Kanskje du har en link til din gruppe/krets jubiileumsbok? Bidra du også - etterspørr konto her

Referanser