Speiderlivet - om speideren (del A), Speiderguttboken 1924

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

Speiderguttboken

Speiderguttboken ble utgitt av Norsk Speidergutt-Forbund i årene 1912 - 1976 som en håndbok i de temaene speidingen omfattet. Den ble tilsammen trykket i 197.000 eksemplarer, tall etter 1971 mangler foreløpig. I alle disse utgavene, var det lagt vekk på at den var basert på Hans Møller Gasmanns opprinnelige speiderguttbok.

Dette kapittelet handler om speidergutten og hans forhold til Speiderløftet og Speiderloven.

Kapittelet Speiderlivet - om speideren (del A), Speiderguttboken 1924

A. SPEIDEREN.

Speiderånd. For å kunne leve det riktige speiderliv, må en speider være fylt av den rette speiderånd. Denne finner sitt uttrykk i vårt løfte og vår lov.

Speiderløftet. «På æresord lover jeg» slik begynner vårt løfte. En høitideligere innledning til et løfte kan vel ikke gis. Fra gammel tid har man ansett et æresord som ubrytelig. Et løfte skulde alltid være ubrytelig, men vi vet hvor ofte og hvor lett et løfte blir brutt. Men har en gitt sitt æresord på å holde sitt løfte, da kan han ikke frivillig gå fra sitt ord, for hvad skal man tro om en som ikke engang bryr sig om sin egen ære? Som det første i vårt speiderløfte er nevnt at vi vil «gjøre vår plikt mot Gud». Legg merke til at det ikke står «våre plikter mot Gud», for vårt forhold til Gud skal ikke være et pliktforhold, så jeg gjør det ene eller det annet fordi det er min plikt. Er jeg ikke kommet lenger i mitt forhold til Gud, da har jeg ennu ikke lært ham å kjenne. Nei der står «plikt», altså én plikt. Og vi har i grunnen bare en plikt mot Grud. Og hvad er det for en? Jo det er å leve som et Guds barn skal leve.

«La mig leve dig til ære»

slik står det i speiderbønnen vår, og deri er alt innesluttet. Et barn vil alltid se å leve slik at far og mor får ære av ham. Med et Guds barn er det på samme vis. Og vi er alle kallet til å være hans barn. Men hvordan skal jeg leve Gud til ære? Å det vil som regel samvittigheten din si dig. Følg den og du skal se at du litt efter litt forstå bedre hvad det er som er din plikt mot Gud. Dette er nevnt først i vårt speiderløfte. Og det er ikke tilfeldig at dette står først; ti hele vårt liv bestemmes av vårt forhold til Gud; alt hvad du gjør, hele din opførsel, ja ditt tenkesett bestemmes av dette forhold. Den som i naturen ser Guds skaperverk, betrakte den med ganske annen ærbødighet enn den som bare anser den som noget der har gjort sig selv. Den som betrakter fedrelandet som en gave fra Gud, vil tjene det og heller det enn noget annet land i verden; den som ikke har dette syn på saken, vil ikke alltid ta sine plikter mot fedrelandet så alvorlig.

Fra første stund har dette stått klart for speidersakens grunnleggere. I den engelske håndbok sies det da like ut at hele arbeidet vilde bli forfeilet hvis det ikke gav guttene religiøs følelse. I den amerikanske står der: «En speider må tro på Gud og Guds ord. Ingen speider kan nogensinne vente å nå til noget videre før han har lært ærbødighet for religionen.»

Selvfølgelig faller det utenfor speidersakens ramme å påta sig religionsundervisning, den besørger våre skoler, men den vil hjelpe speiderne til praktisk religionsøvelse. Hvor meget enhver troppsfører vil opta av det direkte kristelige stoff og den dermed følgende kristelige vei- ledning gjennem andakter og bibeltimer, vil selvfølgelig avhenge av hans egen erfaring og frimodighet. Kan han bare få lært guttene å øve praktisk religiøsitet, så er det det viktigste. «Der er kun én leder, men mange måter å følge ham på,» sier den amerikanske speiderbok. En ting må vel dog stå som en ufravikelig regel: Lederen må ikke dra bort fra menighetens gudstjeneste, men snarere vise vei hen til den, enten den for voksne eller en for barn. En tropp bør ikke være på tur to søndagsformiddager i rad. Og når den er på tur en søndag formiddag, er det ønskelig at der så vidt mulig finnes en liten tid hvor i alle fall søndagens evangelium leses. Det var godt, om det også blev regelen når patruljene enkeltvis er på tur. Det burde kunne falle naturlig at når Guds skapninger er ute i Guds natur, så søkte de ikke bare å glede sig over Guds skaperverk, men også å takke Gud selv. (* Andaktsbok for speidere anbefales benyttelse både på turer og ellers). Første gang vil det kanskje koste litt overvinnelse men det vil snart falle naturlig. I alle tilfelle må en speider i det daglige liv søke å vise sin gudsfrykt ved sitt liv og i sitt arbeide. - Det ord arbeide har en ubehagelig klang for mange inntil de enten har vært «arbeidsløse», eller de har fått øinene op for at arbeidet er Guds gave og opgave - til dem. Da erfarer de at arbeidet er livets velsignelse.

Så lover en speider at han vil «gjøre sin plikt mot fedrelandet». Legg merke til at det også her står plikt, ikke plikter. Hvad er så dette for en plikt? Ja, det kan selvfølgelig ikke være tenkt på plikten til å forsvare sitt land. Det kan kanskje engang bli krevet av ham at han skal være villig til å ofre sittliv for det land som har fostret ham og for det hjem som, han kan kalle sitt og hvis naturlige forsvarer han er. Vi vil håpe at det aldri må komme dithen. Men selvfølgelig kan vi ikke mene at en gutt på, la oss tenke oss at han er 11 år, skal love at han først om tidligst 10 år skal gjøre sin plikt mot fedrelandet. Nei, det er nu, da han avlegger sitt løfte at han skal gjøre sin plikt mot landet, og gjør han den nu, så vil han nok om 10 år gjøre hvad han da finner å være sin plikt. Hvad er det så for en plikt han har som speidergutt? Jo nettop den samme som en sønn har overfor sin far og mor, vi kaller jo landet vårt for vårt fedreland, og plikten er uttalt i speiderbønnen:

«Hedre Norge, far og mor»

Ja det er det vi skal: vi skal bli til heder for landet vårt og til heder for far og mor. Men det krever igjen arbeide av oss. En speidergutts arbeide består først og fremst i arbeidet hjemme. Dernæst består det vel oftest i skolearbeide. Eller viserguttarbeide, kontorarbeide eller arbeide hjenzme på gården hos far. La det merkes på ditt arbeide at du er speider, at du har lovet å gjøre din plikt. og gjør den villig og glad. Og husk at folk venter det av dig siden du er speider. Dette synes du kanskje ikke er så morsomt. Nei, kanskje ikke, men kan du i grunnen tenke dig noget stoltere enn at folk venter av dig at du er bedre enn de fleste? Bli en god sønn, så du siden en god borger. Så altfor mange mennesker tenker bare på sig selv, hvordan de skal få det godt, morsomt og lettvint, og gir en god dag i fedrelandet. En speider vet at han har sin plikt overfor fedrelandet og den består i å bidra til dets lykke og velferd. Men han vet også at skal det nåes, så er det ikke nok at nogen enkelte, som har med landets styre å gjøre, gir lover og slikt, han vet at forat fedrelandet skal bli lykkelig, så må alle gjøre sin plikt, alle fra dem på de fremskutte plasser i samfundet til dem som ingen legger merke til. Det kommer ikke an på om menneskene finner at din plass er stor eller liten, men at du fyller den. Husk på at så lenge du har den plassen du har, så er det avhengig av dig om det arbeide skal bli gjort og om det skal bli gjort godt. Gjør det godt, så har du forsøkt iallfall på det punkt å gjøre din plikt mot fedrelandet.

Det næste punkt i speiderløftet går ut på å «hjelpe andre». I andre land står det «å hjelpe andre daglig». Vi har ikke satt det inn i løftet, det kommer jo i vår lov, men selvfølgelig ligger det i løftet. Om dette sier den amerikanske speiderbok følgende: «Det avgjørende og endelige kjennetegn på speideren er at han daglig gjør sin gode tørn mot en eller annen uten brask og bram. Det er speiderbeviset. Det er praktisk religion. Jo mere en gutt hjelper andre, dess mere ærer han Gud. En gutt kan pynte sig med all verdens speiderutstyr, med alle de dyktighetsmerker som finnes, kunne alt som speider bør kunne - og enda ikke være en virkelig speider. Å være en virkelig speider betyr hver eneste dag gjøre sin gode tørn med det rette sinnelag.»

Den samme tanke er uttrykt i et engelsk dikt, som lyder:

Gjør noe for noen ethvertsteds, mens frem du på. livsveien går,
hjelp noen å, bære sin byrde, da lettes den byrde du får.
Gjør noe for noen med glede, det mildner den omsorg du har,
og deler du andres sorger, din egen blir mindre svær.
Gjør noe for noen, forsøk kun å hjelpe når veien blir lang,
og sorgfulle hjerter som lider, forfrisk dem med freidig sang.
Gjør noe for noen bestandig hvad enn måtte være hans tro,
ti intet på jord kan dig hjelpe så godt som en gjerning god.

Det siste punkt i speiderløftet gjelder speiderloven, og vi lover at vi vil «adlyde speiderloven». Legg merke til at der står «adlyde» og ikke «holde». I speiderloven er nemlig målet, som vi skal nå til, opstillet, det ideal, som vi skal streve imot, fremholdt. Ingen av oss kan love å holde dens forskjellige paragrafer, tenk f. eks. på nr. 1: å være sanndru. Det kan vel ingen av oss love å være; men vi kan love å streve imot det mål mere og mere, og adlyde loven når den kommer og minner oss om vårt løfte. Eller tenk på siste punkt: å være ren. Ingen kan vel love at hans tanker fra nu av skal være rene, helt rene, men enhver speider vil se å bli ren og han vil streve ærlig og alvorlig for å bli ren, og hans speiderløfte vil hjelpe ham til å legge alvor i arbeidet for å bli ren. Og først da når han er nådd til å opfylle loven helt, først da er han i sannhet blitt speider; inntil det er nådd, er han bare «aspirant». Og fordi loven opstiller et så høit mål, derfor vil en speider alltid ha noget å streve imot.

Nu går det dessverre svært ofte slik at vi blir trette når det stilles store krav til oss. Det er kanskje en tid siden du avla ditt speiderløfte. Dengang du gav ditt løfte, da mente du det ærlig, og i den første tiden efterpå strevet du også ærlig, men så gikk ukene og kanskje årene, og så slappet du av. Og når du nu hører lovens krav, så tenker du ikke meget på dem. Det må ikke skje med en speider. Ta loven ofte for dig og spørr dig: Søker jeg virkelig å holde mitt speiderløfte? Ta hver enkelt paragraf for dig. Altså først kravet om å være sann. En speider er sann. Det er mange ganger forferdelig vanskelig, og det er besynderlig hvor meget lettere det ofte faller å si en løgn eller en liten usannhet. Og har en så sagt det som ikke er sant, så er det efterpå så forferdelig. vanskelig å tilstå det, især for en som har lovet å sette sin ære i å tale sant. Nuvel, det er ille å ha handlet mot sitt løfte. Men så får en se å bøte på det på beste måte ved å innrømme at en har talt usant. For lar du det stå til og så andre må få dig til å tilstå det, da taper de lett tilliden til dig.

Litt mindre vanskelig å opfylle er kanskje det næste krav: å være trofast og, hensynsfull. Og dog er det ikke alltid at det faller lett. Når mine egne ønsker og interesser kommer i strid med de andres, når jeg synes at de ikke tar det hensyn til mig som de burde, ja at de kanskje gjør mig urett, da er det ikke så lett å stå på deres beste, å være hensynsfull mot dem og tenke at de har hatt en god mening med det. Da skai din trofasthet prøves. Og får du så et opdrag som du ikke liker, en opgave som gjør at du kanskje ikke får være med på nogen moro som andre skal delta i, så vis ditt speidersinn ved å utføre opdraget med villighet og lyst. Husk at det skal jo utføres, og da er det hyggeligere for de andre og det går lettere for dig selv, når du utfører det med et glad sinn. Næste gang blir det nok din tur til å delta i det som er moro. Er det nu far eller mor som gir dig et opdrag, så kan det selvfølgelig ikke være tale om surhet og uvillighet: med all din tjenstvillighet og alt ditt arbeide og all din kjærlighet får du allikevel aldri nok vist din takknemlighet for alt hvad de har gjort mot dig. Vanskeligst vil det nok oftest falle overfor din patruljefører, fordi han bare et litt eldre enn dig. Men nettop derfor, må du være dobbelt villig til å hjelpe ham. Hvad vilde det bli av patruljen om alle skulde bestemme og ingen vilde lystre? Og ingen blir skikker til selv å lede som ikke har lært å rette sig efter andres ledelse. Alle speidere i patruljen må gjøre sitt til at patruljen blir troppens beste, og jo mere dere kan arbeide sammen og retter dere efter hverandre dess hyggeligere får dere det i patruljen. Husk alltid på at det ikke er så viktig hvad du får å utføre, men hvordan dn utfører det. Stå derfor på patruljens beste og gjør ditt arbeide villig og glad.

En speider er hjelpsom. Det er vel ikke mange ting som skaffer oss slik virkelig glede som det å ha fått gjøre noget godt mot andre, ha hjulpet ham eller gledet ham, vi føler at slik er det i grunnen at vi alltid skulde være. Og en speider hjelper ikke bare da, når det sån ligger like for foten hans og det ikke koster ham noget videre. Nei også da når det koster ham opofrelse, og nettop da er det ofte at han først får føle den sanne glede ved å ha hjulpet. Og så ødelegger han det ikke for sig selv ved å ta imot penger for det. Da blir det jo bare en forretning, og istedetfor glede får en ofte en kjedelig følelse av å ha ødelagt det, hele for sig. Og verst av alt blir det når du gjør din «gode tørn» med tanken på at nu vil du nok få noget for det. Speiderne skal jo danne et ridderskap, og ridderlighet og hjelpsomhet går hånd i hånd. Dette med den dagilige gode tørn må gå en speider slik i blodet at han ikke får ro før han i alle fall har fått utført én god tørn før han legger sig. Men en rett speider slår sig ikke tilro med at nu har han gjort sin gode tørn. Han vil skaffe sig selv mest mulig glede ved å gjøre flest mulig. Han vil formelig «gå på jakt efter gode tørner». God jakt!

En speider er alles venn, han ikke bare skal være det, men han er det, og derfor er han «vennlig mot alle», selvom han ikke skal være «venner med alle». Det er ikke likegyldig, hvem du velger til dine venner, for dine venner får en stor innflydelse over dig. Men selv skal du være slik at alle gjerne vil ha, dig til venn, og du skal være vennlig mot alle, og det ikke bare dem du kjenner og kan ha fordel av men ennu mere mot dem som kan ha fordel av ditt vennskap. En speider ser aldri på «klærne», det er bare snobber som ikke vil være sammen med dem som er «fattigslig klædd». Det er ikke drakten det kommer an på men mannen som bærer drakten. Lær ham å kjenne og er han et godt menneske, så glemmer du snart lappene på klærne. Og er dine egne klær lappet, så skam dig ikke over det. Fattigdom og tarvelighet er ingen skam.

At du er alles venn vil bla. vise sig i at du er høflig. Høflighet koster ingen penger, men betaler sig godt. Vær like høflig hjemme som ute. Når du møter nogen så hils høflig. Er du i speiderdrakt, da rett dig op, vend ansiktet mot den du hilser på, og før hånden med speiderhilsen rask til hatten. Er du i almindelig drakt, så husk at du tar hatten av med den hånd som er lengst borte fra den du møter, så ikke din arm hindrer den annen i å se ditt ansikt. Speidere som møtes, hilser alltid på hverandre med speiderhilsen enten de kjenner hverandre eller ikke. Det hører til samme broderskap.

SitatHold dig mest mulig på høire side av gaten, og går du sammen med en dame eller en som er eldre enn du, da la denne gå på din høire side. Når du skal vike av veien for nogen, så vik av til høire.Sitat
Hmg sign 01.gifHans Møller Gasmann i Speiderguttboken 1924, se flere speidersitater her

Gå ikke med hendene i bukselommen; det er uskjønt, og det er usundt. «Hold dig rett når du går, og venn dig til å gå vakkert», sier «Kongespeilet». Vær forsiktig med plystring. Du synes kanskje det er vakkert, men andre har ofte en annen mening. Inne eller i sporvogn f.eks. er plystring absolutt en uting. Spytning på fortaug eller gulv er noget svineri. Kast ikke papir på gaten, og efterlat ikke papir når du har holdt rast ute i naturen. Putt papiret i lommen, eller i samle det sammen og grav det ned.

SitatEn speider rabler ikke på vegger eller skriver og skjærer ut sitt navn på rekkverk, utkikstårn eller lignende steder. «Dompapenes navn finnes overalt!».Sitat
Hmg sign 01.gifHans Møller Gasmann i Speiderguttboken 1924, se flere speidersitater her

En speider er dyrenes venn. Du er alles venn og da må du være venn med alt som Gud har skapt. En speider ser i jo i all naturen Guds verk og da vil han vise sin ærbødighet overfor dette verk. Derfor er han også klar over sitt ansvar overfor dyrene, og han vil la sin ridderlighet også komme tilsyne i sitt forhold til dem. Å tilføie et forsvarsløst dyr smerte er tegn på feighet og råhet, og det er jo bare når dyret ikke er istand til å forsvare sig, at nogen mishandler det. Og dobbelt ussel blir denne optreden, hvis den går ut over dyr som tjener oss. Men det er ikke nok at du ikke gjør dem skade. Er du dyrenes venn, så vil du hjelpe dem så långt du kan. F. eks.: Kjører du, så rykk ikke hesten i tømmene, det smerter i munnvikene, pisk heller ikke på den i sinne. Er lasset tungt eller bakken bratt, så gå av. Skal hesten hvile i bakken, så legg en sten under et av hjulene, så den slipper å «holde igjen». Plag ikke katter, kast ikke sten på fugler, plyndre ikke fuglereder o.s.v. Er du på tur og vil plukke en bukett blomster med hjem, så begynn ikke å plukke tidlig om morgenen, for da blir du som regel lei av å bære på dem og kaster dem, og så har du plukket dem av til ingen nytte. Er du på bærplukning, så vokt dig for å ødelegge plantene. Brekk ikke grener av trærne om du skal ha en gren med, men skjær dem av. Men gjør minst mulig derav.

En speider adlyder ordre. Mellem denne paragraf og nr. 2 er det ikke så liten likhet. Men nr. 2 tenker mere på ditt forhold som venn, her er det mere tale om ditt forhold som underordnet som mottar befalinger. Men har du gitt dig i kast med paragraf 2, så går nok nr. 6 av sig selv. Og husk at vi alle er i den stilling at vi må lystre andre som er satt over oss. Forsøk å forstå hvad ordren går ut på og hvorfor den må være slik som den er, så vil det gå meget lettere å utføre den. Og utføres skal den, og det er din plikt å utføre den, og ved å utføre den viser du den disiplin som er nødvendig for at alt skal gå vel. Og gjennem disiplin når vi frem til seiren.

En sann speider er glad, ikke bare når det er selvfølgelig at han skal være glad, men også når det kan falle litt vanskelig. Ja det lyse smil, det glade sinn er en av grunnpillene for alt speiderarbeide og en nødvendig følge av å ha fått tak i speiderånden. Du må være beredt på, at der vil :nere dig motganger og vanskeligheter. Husk da pa at vanskeligheter nettop er sendt for å overvinnes, gi dig ikke over med et «isch» eller et «uff» og et grettent fjes. Nei, bit tennene sammen, gå, på, med freidig mot og du skal se at ofte er vanskeligheten mindre enn den syntes. Og hvor mørkt det enn av og til kan se ut, så husk at der selvii det dypeste mørke er litt lys. Se å få øie på, det så, glemmer du snart hvor mørkt alt syntes.

De aller fleste gutterer hissige og svært tilbøielige til å se en uvennlighet i ethvertlitt hardere støt, og så begynner uvennskap. Gå alltid først ut fra at alt er ment i god vilje, har ikke du fornærmet ham, hvorfor skulde da han ha lyst til å gjøre dig ondt? Møt en knyttneve med et elskverdig smil, opta den som spøk, og det hele opløser sig lett i spøk.

Forsøk også, å tale vel om andre. Har du intet godt å si, så si ingenting. Den' som taler ondt om andre, må vente at andre taler ondt om ham. Et godt ord finner et godt sted, husk det! Et vennlig ansikt gjør andre godt. At det å banne og sverge og alt slikt er uforenlig med den sanne speiderånd, sier sig selv. Skulde du måtte innrømme at her er du ikke som du skal være, så vis din speiderånd ved å ta kampen op, bed Gud om hjelp, og det skal nok lykkes dig å seire.

En speider er selvhjulpen, han trenger ikke bestandig en dadda til å hjelpe sig. Han kan godt pusse sine støvler selv, re op sin seng og holde orden på værelset, hvor han ferdes. Han ber heller ikke alltid mor om å sy i en knapp eller å lappe eller stoppe, han greier sig selv lengst mulig og søker mere og mere å bli selvhjulpen på alle områder. Så lenge han er gutt, kan han jo ikke klare sig økonomisk alene, men også der søker han ikke å falle far og mor til byrde. Derfor en han også sparsom. Det er ingen sak å la pengene trille så lenge en ikke selv skal skaffe dem tilveie, men en speider vet at pengene kommer ikke trillende av sig selv til far og mor heller, at de tvertom har kostet far og mor slit og strev, og derfor er han forsiktig med hvad han får av dem, og han er også forsiktig med hvad han kan få av andre. Det påståes at vi nordmenn ikke forstår å spare. Vi norske speidere skal vise at vi forstår det, at vi kan spare uten derfor å bli gjerrige.

SitatNår du skal på tur, så bruk minst mulig av penger. Turens hygge og utbytte er ikke avhengig av, hvor meget du bruker, men av hvorledes du bruker dine penger.Sitat
Hmg sign 01.gifHans Møller Gasmann i Speiderguttboken 1924, se flere speidersitater her

Og det er meget stoltere å kunne gjøre en lang og hyggelig tur med små utlegg enn med mange og store. Og sparer du i ungdommen, så har du til å møte livets krav senere, og så kan du også ha litt tilovers til din alderdom, om du oplever den. Og endelig har du litt til å hjelpe andre med, og gleden ved det er av de største vi får.

En speider er ren i tanker, ord og gjerninger. Et rent ansikt er vakkert for andre å se på og bevisstheten om at ens ansikt og hender er rene gir oss en behagelig trygg følelse. Men også hele ditt legeme må være rent, skal det være sundt. Men der er noget som er viktigere enn dette det er at dine tanker er rene, at ditt syn er rent, at dine ord er rene, at dine gjerninger er rene, at ditt liv er rent. Bevisstheten om at du, er åndelig ren gir dig en langt verdifullere trygghet, enn bevisstheten om at ditt ansikt er rent. Og du vet nok at «ansiktet er sjelens speil» - nærer du urene, onde tanker i ditt sinn så vil det kunne sees på ditt ansikt og omvendt. Å, hvor det er beklemmende se et ansikt hvis uttrykk vidner om slette tanker og hvor opmuntrende å seet ansikt med et godt uttrykk, det er meget bedre enn om ansiktet er aldri så skjønt i ungdommen legger du grunnvolden for ditt senere liv. Der vil møte dig mange fristelser, både utenfra og de kan være sterke, og innenfra og de er ofte sterkest, du vil nettop i ungdomsârene få mange vanskeligheter på dette område. Lykkelig om du kan bevare dig ren! Og det kan gå an.

Ditt speiderløfte kan hjelpe dig, du har lovet å adlyde speiderloven, også § 9. Å huske på fars og mors kjærlighet og omsorg for dig kan hjelpe. Det er en god leveregel i den kjente setning: «Si aldri annet enn hvad mor kan høre. gjør aldri annet enn hvad far kan se! Og hør aldri på noget som du føler, du må skamme dig ved.» Hertil valgt dig gode venner, så, vil det kunne hjelpe dig meget. Men først og sist vil alt avhenge av dig selv og din egen vilje. Og her vil du nok erfare mer enn ellers at intet kan hjelpe dig så godt som ærlig gudsfrykt, når du husker på at du er kalt til å være et Guds barn. Som mennesker ofte kan hjelpe når du ber dem, så. kan Gud alltid hjelpe når du ber ham. Da skal det kunne lykkes dig å leve et ungdomsliv som du senere med takk og glede kan se tilbake på, fordi det var rent.

Men har du vært, svak nogengang, gitt efter for fristelsen og falt, så reis dig! Det er ille å falle; men det er verre å bli liggende. Og strekker du en bedende hånd op til Gud så skal han gripe den og reise dig. Og ta så kampen op på nytt. Gud ser på, dig. Gud følger dig med kjærlighet. Han vil styrke dig. Lykke til!



Speiderhånd.gif
Fra speiderbevegelsens første tid og frem til nå, i brytningen mellom forankring og fornyelse, har det vært enkelte særtrekk som har fulgt arbeidet og organisasjonene.
Med denne oversikten vil vi peke på noen av de viktigste.

Lenker

Referanser