Speidingen blir forbudt i 1941

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

10. september / 11. september 1941 forbyr Quisling-regjeringen speiderbevegelsen. Utstyr og verdier både sentralt og lokalt blir konfiskert, og arbeidet blir forbudt.

Aftenposten varsler 12. september 1941 "forføininger" mot en rekke organisasjoner, inklusive speiderne.
Laksevåg 1 (KFUK) sin kvittering for å ha innlevert kassabok med bilag samt kassabeholdning på kr 1,45 til politiet sin oppnevnte tillitsmann i Bergen.
Avsenderstempel fra Likvidasjonskontoret på brev sendt under krigen.
Kunngjøring om oppløsning av speiderorganisasjonene, Fredriksstad Blad, 18. september 1941.
Tøffe speiderjenter annonserer etter brevvenner - med grunnlag i interesse for speiding. Fra A-magasinet 11. oktober 1941, én måned etter forbud mot speiding.

Speidingen blir forbudt i 1941

Nasjoner som er nevnt med navn i artiklene om den andre verdenskrig må sees i en historisk sammenheng og ikke dagens sammenfallende navn.

NS-regimets begrunnelse

Norges KFUK-speidere mottok dette fra de tyske okkupasjonsmyndighetene 12. september 1941, foto fra Ja, jeg vil!, 1990, [1]

september 1941:

800px-Agderposten sign in Arendal.jpg

I forbindelse med at speiderarbeidet ble forbudt sender Norsk Telgrambyrå ut en tale av konstituert NS-statsråd Stang "til ungdommen". Talen gjengis bl.a. i Agderposten 17. september 1941, og her er noen utdrag:

"De siste dagers alvorlige begivenheter i vårt land har også satt sine spor i ungdommens rekker. Det gjelder særlig oppløsningen av de gjenværende speiderorganisasjoner og forandringen ved Universitetet i Oslo. I forbindelse med de nå oppløste speiderforbund kan jeg fortelle at jeg også har vært speider. Speiderorganisasjonene var forløperen for den nye tids store og omfattende ungdomsbevegelser. Og det er ganske betegnende at en hel del av førerne i Ungdomsfylkingen har vært speidere som gutter. [...] Likesom en rekke andre av de gamle organisasjoner, tilfredsstillet heller ikke i lengden speiderbevegelsen tidens krav. Den fulgte ikke med når nye store problemer oppsto, når det gjaldt landets framtid, dets være eller ikke være.

I et av de andre nordiske land har speidere i tide lagt om sin kurs i nasjonal retning, nemlig i Finland. De finske speiderledere framholdt for 5 år siden for de norske og svenske, at en av speiderbevegelsens oppgaver måtte være å vekke forsvarsviljen hos ungdommen. De fortsod tidens tale og sammen med hele det finske folk sluttet de opp om kampen for landets frihet og selvstendighet.

Speiderne hadde St. Georg som sin skytshelgen. St. Georgs kamp mot dragen, symboliserende de onde makter, var deres forbillede. St. Georgs arvtagere burde forstå at idag er dragen ingen annen enn den ødeleggende og blodige bolsjevisme. [...] I alle år hadde speiderne i Norge, det gamle germanske symbol svastika som sitt hederstegn. Men da Tyskland innførte hakekorset lot speiderne sitt hederstegn utgå. [...] Til dere som var speidere vil jeg si at i likhet med så mange av oss vil dere i Ungdomsfylkingen finne det som trakk dere til speiderbevegelsen, men dere vil også finne mere, nemlig et stort mål og en virkelig mening: Et lykkelig Norge er det vi kjemper for."

Forbudet trer i kraft

10. september 1941:

Fra 41. Oslo: "Okkupasjon og illegalt speiderarbeid"

10. september 1941 slo okkupasjonsmakten til mot en rekke institusjoner og organisasjoner. Reichskommisar Terboven kunngjorde unntakstilstand i Stor-Oslo, og dagen etter kom oppløsningen av bl.a. Norsk Speidergutt-Forbund. Forbundets eiendeler ble beslaglagt, og medlemmenes «utrustning» skulle innleveres. En del av gruppens viktigste eiendeler fikk man «puttet bort», men okkupasjonen var langvarig, og med «materialforvaltningen» kunne det være så som så. Både «bortputtede» og beslaglagte eiendeler ble funnet igjen på de underligste steder da krigen var slutt. For eksempel ble et patruljealbum funnet igjen på Universitetsbiblioteket. En tid før oppløsningen uttalte speidersjefen, Hans Møller Gasmann: «Norsk Speidergutt-Forbund kan nok oppløses, men speidersaken kan ikke oppløses». Og speiderne betraktet heller ikke oppløsningen som reell, de tenkte den seg alltid skrevet i gåseøyne. [2]

11. september 1941:

Odd Hopp skriver i Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994:

Norsk speiderarbeid under krigen 001.jpg

Det var tydelig at speiderarbeidet ikke var særs godt likt av okkupasjonsmakten. I Oslo hadde vi besøk av dr. Petri og en norsk lakei, som gjerne ville besøke en speiderleir eller møter. Dessverre var det "ingen slike arrangementer planlagt før tiden". I samband med unntakstilstanden i Oslo, som ble innledet med henrettelsen av Hansteen og Wickstrøm, ble det den 11. september 1941 kunngjort i avisene at speiderarbeidet var forbudt og alle drakter og eiendeler tilhørende underavdelingene skulle innleveres. Siden Oslo krets hadde kontor ved siden av forbundskontoret i Stortingsgaten 12, tok jeg en tur ned dit for å rekognosere. Speiderdepotet A/S, som var i 2. etasje, var plombert og stengt med to vakter i skinnfrakker utenfor. I tredje etasje hadde ikke noe skjedd. Det hadde nettopp begynt en ny mann på forbundskontoret, og av ham fikk vi låne nøkkel. Fra det og kretskontoret hentet vi ut en del saker og ting, som vi tok sjansen på å fjerne opp baktrappen og opp til vaktmesteren i 7. etasje. Han tok vare på sakene til neste dag. Like etter kom den oppnevnte "avvikler" sammen med dr. Petri og tok fra oss nøklene. De ting vi hadde fjernet overlevde krigen. Innleveringen av drakter o.l. skjedde litt forskjellig rundt om i landet alt etter hvilken innstilling lensmenn og politi hadde. Det lykkes på mange måter å unndra en del ting fra beslagleggelse. Disse tingene dukket opp igjen etter krigen. En vanskelighet var at den oppnevnte tillitsmannen for avviklingen hadde vært ansatt i NSF og derfor var godt kjent innen bevegelsen. Hans navn ikke være nevnt. [3]

I artikkelen Norsk Speiderpikeforbund 30 år, Lederbladet nr. 5 1951 som var et jubileumsnummer, kan vi lese:

11. september 1941 ble alt speiderarbeid forbudt i Norge. Men selv om drakter, flagg og annet utstyr var beslaglagt eller «forsvunnet» på annen måte, hendte det nok i blant at vi «speidet» litt likevel. Og iallfall var det jo rik anledning til å bruke sine speiderferdigheter og å leve etter sitt speiderløfte i disse årene. Vi minnes med vemod og takknemlighet de av våre speidersøstre som var beredt til det ytterste, og som ga sitt liv i trofasthet mot sitt land. [4]

I 50 år med Norsk Speiderpikeforbund, 1971 kan vi lese: Vi gikk under jorden i 1941

NSPF-50år med NSPF 1971 (1) Forside.jpg

Offisielt ble speiderforbundene oppløst i 1941, da speiderarbeidet ble forbudt. Speiderne gikk imidlertid under jorden. De som var ledere i 1941, var enige om å holde sammen og være rede til å starte igjen når freden kom. Ventetiden ble nyttet til hemmelige samlinger i private hjem. Det var ikke vanskelig å finne noe å samle oss om. Bare det å få komme sammen og være trygge blant venner ga oss mot og håp i en vanskelig tid. Draktene var innlevert - eller skulle være det - så det ble ingen speiderstil over våre møter sett utenfra. Vi kunne heller ikke komme eller gå i flokk, men måtte deles i puljer og helst komme noen av gangen til vårt møtested. På kretsbasis var lederne fortsatt samlet hver måned - drøftet de problemer vi kunne være med på å løse, og hva vi skulle gjøre når Norge igjen ble fritt.

Troppsvis var det patruljelederne og de eldre pikene som kom sammen men turer ble det ikke meget av, heller ikke uteliv med leirer. Kontakten med speiderguttene hadde vi ved private besøk hos felles kjente. Tiden ga oss meget- vi lærte at trygghet og samhold er noe som trengs blant ungdom som vil utrette noe. Dette å kunne være til hjelp på tross av påbud og forordninger, ga oss mulighet til å bruke fantasien og å være forsiktig i alt vi foretok oss.

Signe Christie [5]

Guri Sjøvold forteller fra KFUK-speidernes situasjon i Oslo:

"Speiderdrakter og utstyr måtte innleveres. I Oslo førte innleveringen til fullt kaos. Alle lederne var blitt enige om å innlevere sakene den siste timen, siste kvelden før fristens utløp. Det ble et verre virvar, og det var mer enn en speiderleder som gikk inn den ene døren og fikk kvittering for det hun hadde med seg, og som ganske rolig tok sakene med og gikk ut igjen den andre."

Berit Marianne Gabrielsen forteller levende om barneår på Bekkelagshøgda på dette nettstedet - [2].

Nederst i artikkelen står det interessante erindringer ved speiderforbudet, innlevering av utstyr og speiderfellesskapet under resten av krigen.

I Femti år for norske gutter i artikkelen Fredssak i ufredstid av John H. Larsen Røsto om 25. Oslo og Speidingen blir forbudt i 1941 :

Utsnitt forside femti år for norske gutter.JPG

Da forordningen om oppløsning av speiderorganisasjonene kom den 11. september 1941, var de fleste godt forberedt. Standpunktet var klart: speidingen må fortsette, hvorledes ble i stor utstrekning et spørsmål om muligheter og forutsetninger. Noen drev fullt troppsarbeid -- selvsagt ikke med vaiende faner og klingende spill - men de viste i sannhet at speiding er friluftsliv, og trente alle sine gutter gjennom et fullverdig troppsprogram. Andre gav avkall på troppssamlingene, og gav en virkelig prøve på patruljesystemet i praksis. Førerpatruljen skulle holdes sammen, og patruljeførerne skulle hver på sin kant søke å drive et patruljearbeid så langt som råd var. Vi var tilbake til gjengen, slik den danner seg fritt blant gutter - men det var likevel speiding med et fullverdig innhold som kom fram gjennom den eldre bror, patruljeføreren.

Les hele artikkelen Fredssak i ufredstid av John H. Larsen Røsto. [6]

I jubileumsberetningen Metodistkirkens speiderkorps 75 år, 1999 kan vi lese:

Krig og forbud Med krigen kom også forbudet mot alt speiderarbeid. Den 11. september 1941 måtte speiderarbeidet innstille og utstyr og uniformer skulle innleveres. Guttenes korpssjef, Johan Hansen, fikk stuet bort alt korpsets utstyr på latinskolen i Fredrikstad. Det eneste tyskerne fikk tak i var, var det såkalte korpsteltet. Johan Hansen skrev til tyskerne og forlangte teltet tilbake eller en erstatning. Dagen etter kom en ordonans på motorsykkel med teltet. Korpset penger ble også reddet. Pikekorpset var ikke like heldig. Tyskerne tok hele korpskassa på 121 kroner og hele arkivet ble borte. Det eneste som ble reddet, var styreprotokollene. Da forbudet kom, ble speiderarbeidet i Metodistkirken omdannet til juniorlag, men en del fortsatt å møtes som speidere i hemmelighet. På denne måten ble kontakten med guttene og jentene beholdt. Det oppsving juniorarbeidet på denne måten fikk, førte til at det etter krigen ble fremmet forslag om at juniorarbeidet skulle være kirkens eneste barnearbeid. Igjen ble det nedsatt en komite som foreslo at juniorarbeidet skulle være kirkens barnearbeid, men at det skulle legges mer praktisk an. Dette ble vedtatt på Årskonferansen i Oslo i 1944. Dermed sto Metodistkirken uten speiderarbeid da freden kom i mai 1945. [7]

12. september 1941:

12. september 1941 sender konstituert politimester i Arendal ut hastemelding [8] til politikammerene i Risør, Grimstad og Lillesand. I brevet til Risør politikammer heter det:

"Beslagleggelse av Speideravdelingers formue.

Etter meddelelse fra det tyske sikkerhetspoliti i Arendal - mottatt i ettermiddag - skal alle formuesgjenstander tilhørende avdelinger av: Norsk Speidergutt-Forbund, Norsk Pikespeiderforbund, Frelsesarmeens Gutte- og Pikespeidere, øyeblikkelig beslaglegges. Bankbøker, kontanter og verdipapirer, med nøyaktig oppgave over disse og andre verdier, skal innleveres til det tyske sikkerhetspoliti innen imorgen middag (for Arendals vedkommende allerede idag).

Man ber Dem ordne dette for Deres distrikt (by og land). Det bemerkes at både Grimstad og Lillesand politikammer tilskrives.

For hver speider-avdeling (forening) skal det også gis nøyaktige personalia for formann, sekretær og kasserer."

13. september 1941:

Allerede dagen etter kvitterer Arendals politikammer[9]:

"Av politikonstabel Syrdal har man idag fått overlevert oppgaver vedkommende 5 -fem- speideravdelinger i Holt sorenskriveris distrikt ( 3 i Risør, 1 i Tvedestrand, 1 i Holt). Likeledes erkjennes mottagelsen av følgende verdier: For Risør 1. speidertropp kassabeholdning kr. 1.74. For Tvedestrands speidergruppe bankbok nr. 6785 med Tvedestrands sparebank med innskudd kr. 1.oo, samt i kontanter kr. 13.59, tilsammen altså kr. 14.59 . Arendals Politikammer, den 13. septbr. 1941."

17. september 1941:

I et rundskriv fra Politidepartementet og lederen av sikkerhetspolitiet datert 17. september 1941 [12] gis det noe utfyllende opplysninger til landets politimestere.

Tema er "Oppløsning av speiderorganisasjoner". Lokalt politi blir bedt om å beslaglegge alt av verdi, også ting som kan brukes i uniformssammenheng. Det listes opp åtte kategorier som skal beslaglegges: "1) Luer og hatter, 2) Skjorter, bluser, kitler, leirkjoler, 3) Skjerf og knuter, 4) Belter, 5) Strømper innleveres ikke, men den nedbrettede kant tas av og innleveres. 6) Alle snorer, merker og andre distinksjoner. 7) Hytter, hus, innbo m.v. 8) Regnskapsbøker m/bilag, kassabeholdning og verdipapirer."

NS-styret hadde oppnevnt en sentral koordinator (kalt "likvidator"), Likvidasjonskontor for oppløste speiderforbund for gjennomføreingen av dette arbeidet med beslagleggelse og oppløsning.

Regnskapsbøker, kassabeholdning og verdipapirer skulle sendes inn til ham, det øvrige skulle i utgangspunktet lagres lokalt. Det var Politidepartementets hensikt å oppnevne lokale tillitsmenn for gjennomføringen av dette beslaget.

Bjørn Falchenberg ble oppnevnt til myndighetenes tillitsmann som skulle være med å samle inn speidernes effekter i Oslo i forbindelse med forbudet i september 1941. Han var også med da kontorene til Norsk Speidergutt-Forbund ble besatt. Siden den oppnevnte "tillitsmannen" for avviklingen kjente forholdene i forbundet alt for godt ble det meste tatt. Men noe hadde alt blitt flyttet vekk som noen papirer, fotos og trofeer og overlevde krigen. [13]

13. oktober 1941:

I "- med flagget høyt i topp", 1. Fjøsangers gruppehistorie utgitt 1995, finner vi bl.a. referert lensmannskontorets rapport om innlevering av speiderutstyr. Et eksempel:

"Den 13. oktober 1941 fremstod på Fana lensmannskontor: Inger Hysing-Dahl, 23 år, bopæl Paradis i Fana, sjef for Paradis II speiderpiketropp. Kjendt med vitneansvaret, forklarte: Troppens speiderutstyr og medlemmenes uniformseffekter er innsamlet og innlevert i lokalet til Fjøsanger speidertropp på Paradis. Nøkkelen til lokalet blir levert av Fjøsanger speidertropps fører herr Kjeld Reiersen. Troppen har ingen fast eiendom eller annet lokale. Ingen verdipapirer. Troppens kassabeholdning utgjør Kr 30,85, som ble levert til underskrevne sammens med kassabok og bilag. Oppl. og vedtatt."

15. oktober 1941:

Laksevåg 1 (KFUK) innleverer sin kassabok med bilag samt kassabeholdning på kr 1,45 til politiets oppnevnte tillitsmann i Bergen.
Som mange andre steder så har også lederne for KFUK-troppene stor motvilje mot å levere inn alt utstyret som speiderne har. De leverer inn en del av de eldste speiderdraktene og mye gammelt leirutstyr. Men mye blir gjemt unna. De beste teltene ble de gjemt unna ved å pakke de godt inn for så å grave dem ned i Fyllingsdalen. Men freden lot vente på seg, så da de endelig kunne graves opp igjen var de selvfølgelig ødelagt.


1940 / 1941:

Speiderpikene på Nesttun hadde i 1937 klart å skaffe til veie tilstrekkelige midler til å bygge eget Speiderhus. Under okkupasjonen ble huset skjøtet over på private og leiet ut til møtelokale. Etter krigen fikk speiderpikene Speiderhus sitt tilbake. [14]

Utklipp og minner

Diskusjon

Ved å beskrive en urolig tid som den andre verdenskrig var for Norge og speiderorganisasjonene, har det vært diskusjoner, om endringer i speidingens forutsetninger og dets veivalg. Her skal vi forsøke å gjengi en del av dette.
Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [3]

Ukens artikkel

Speidingen blir forbudt i 1941 er presentert slik i ukens artikkel, uke 36, 2016 i Speiderhistorisk leksikon:

Uke 36, 2016

Tyskerhjelm

For 75 år siden, 10. og 11. september 1941 ble speiderarbeidet forbudt og speiderorganisasjonene oppløst i det okkuperte Norge.

Quisling-regjeringen slo til mot en rekke institusjoner og organisasjoner. Reichskommisar Terboven kunngjorde unntakstilstand i Stor-Oslo, i de påfølgende ukene ble utstyr og verdier både sentralt og lokalt blir konfiskert, og arbeidet blir forbudt over hele landet.

Kanskje du har noen bilder eller historier rundt dette? Bidra du også! [4]

Les mer om speidingens forbudstid for 75 år siden

Eksterne lenker

Referanser

  1. Ja, jeg vil!, 1990, Norges KFUK-speidere
  2. Fra artikkelsiden 41. Oslo: "Okkupasjon og illegalt speiderarbeid"
  3. Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994, Odd Hopp, Speidermuseet.
  4. Lederbladet nr. 5 1951
  5. 50 år med Norsk Speiderpikeforbund, 1971
  6. Femti år for norske gutter, 1961
  7. Jubileumsberetning Metodistkirkens speiderkorps 75 år, 1999
  8. Arkiv for Risør politistasjon - Serie "Kontroll og tilsyn", Statsarkivet i Kristiansand
  9. Arkiv for Risør politistasjon - Serie "Kontroll og tilsyn", Statsarkivet i Kristiansand
  10. Fra 2. Arendals arkiv
  11. Fra 2. Arendals arkiv
  12. Arkiv for Risør politistasjon - Serie "Kontroll og tilsyn", Statsarkivet i Kristiansand
  13. Speiding - glimt fra 75 år, 1982, Norges speiderforbund
  14. Norsk Speiderpikeforbund gjennom 25 år