Tuva

Tuva var opprinnelig ei enkel hytte eller koie som lå på Tverråsen, like ved 1. Drammens hytte “Pintleiken” i utkanten av Skimten-platået. Hytta var eid av 8. Drammen speidertropp, som ble nedlagt på 1970-tallet. Hytta gikk dermed over i kretsens eie. Etter at 10. Drammen i 1975 mistet disposisjonsretten til Sveltihel begynte jakta på ei koie som erstatning, ei koie bedre egnet for patruljeturer enn Hytta ved Landfalltjern. Vi ble tidlig klar over at Tuva kunne være en mulighet for oss, men det var flere tropper på samme jakt, og kretsen valgte i 1977 å leie ut Tuva til Frelsesarmé-speiderne i 12. Drammen. Imidlertid ble også 12. Drammen lagt ned kort tid etter, og i 1980 fikk 10. Drammen III tilbud om å leie Tuva - noe vi var svært interesserte i. Planer ble lagt for en opprusting av hytta, som var temmelig slitt og forfallen. Tanken var først og fremst å skifte utvendig panel, materialer ble innkjøpt av oss og kjørt inn av skogvesenet. Bestefaren til Øyvind Andersen, et av medlemmene i gruppa, hadde påtatt seg å stå for selve jobben våren 1981. Fordi bestefaren ble syk ble jobben utsatt, og det ble etter hvert klart at en enklere oppussing ikke ville være tilstrekkelig.

Gruppeleder Roald Berget skrev slik i et brev til kretsen 18. september 1981: “Det var Morten Bille og Lasse Henschien som var våre folk da hytta ble befart, og Lasse skrev under på leieavtalen. Hvor nøye disse gutta kikka på hytta vet ikke jeg, men faktum er i alle fall at den er kav råtten. Og slett ikke så enkel å sette i stand som enkelte kanskje trodde.” Gruppa foreslo derfor å rive gamle Tuva og bygge ny samme sted. Kretsen ga sin tilslutning til dette, og det ble også etter hvert enighet om at 10. Drammen III skulle overta koia. I mars 1984 fikk vi skjøte på Tuva, mot betaling av den nette sum av kr 100. En tåkefull oktoberhelg i 1984 kunne man endelig begynne realiseringen av ei ny hytte på skauen. Denne helga ble den eksisterende Tuva revet, og tomta ble rydda.

I løpet av vinteren 84-85 ble tegningen av ny hytte ferdig. Det ble sendt ut prisforespørsler til byggevareleverandører i Drammen, og to leverandører ble valgt blant disse. Primus motorer under hovedfasen av bygginga var Roald Berget og Trond Berget, med Trond som arkitekt og byggansvarlig. Så en solfylt onsdag i mars 1985 ankom to lastebiler Lunneplassen med byggematerialer. Skogvesenet i Drammen kommune sto klar med weasel med tilhenger. På to turer ble alle materialene fraktet opp på Tverråsen. Der ble de tatt imot av folk fra gruppa som stablet materialer og pakket dem inn i en presenning. Forutsetningene var klare, hytta skulle bygges ved hjelp av dugnad. Og da så man for seg en stor innsats fra foreldre og de eldre speiderne. Planen var å få hytta ferdig i løpet av to somre. Det ble sendt ut brev til alle familier med oppfordring til foreldre om å stille opp på dugnad. Men som i mange andre dugnader var det også her et fåtall som dro det tyngste lasset.

Hver lørdag og søndag gjennom somrene 1985 og 1986 var det klart for dugnad. Frammøte ved Hytta ved Landfalltjern kl.10, og felles gange den snaue halvtimen inn til Tuva. De første arbeidene på forsommeren i 1985 var å mure opp pilarer av naturstein og så legge gulvbjelker på disse. Så gikk arbeidene sin gang utover sommeren, og før vinteren kom var hytta under tak. Optimismen var stor, og man hadde stor tru på at Tuva skulle stå ferdig i 1986. Men dessverre så var dugnadsinnsatsen enda dårligere i 86 enn året før. Spesielt dugnadsinnsatsen til foreldrene var skuffende. Nøyaktig oversikt over dugnadsinnsatsen i 85 og 86 viser at det ble utført 204 dagsverk av til sammen 26 personer. 157 av disse dagsverkene ble utført av bare 7 personer. Fire av disse var foreldre som gjorde en formidabel innsats, og de var de eneste blant foreldrene som hadde mer enn en dugnadsdag.

Det gikk ut ny oppfordring om å delta på dugnad, men dessverre uten særlig respons. Så da vinteren kom på høsten i 86 var hytta fortsatt ikke ferdig. Gulv, skillevegger og veranda var i hovedsak det som sto igjen når man gikk mot en ny dugnadssommer i 1987. I tillegg til innredning som senger, kjøkkenbenk o.l. Roald Berget hadde gått av som gruppeleder i 87, men allikevel påtatt seg ansvaret med å få ferdigstilt Tuva. Men dugnadsinnsatsen utover forsommeren i 87 blei bare dårligere og dårligere. Og det var ikke bare oppmøte blant foreldrene som sviktet. Også blant de øvrige ledere og rovere sviktet det. Årsaken til det er det vanskelig å sette fingeren på. Men det var så ille at på enkelte dager møtte ingen opp. Roald gikk til slutt lei, og i et brev til den nye gruppelederen Harald Kristensen i juni 1987 trekker han seg som ansvarlig for ferdigstilling av Tuva. Det satte selvfølgelig gruppeledelsen i en knipe, og det bar fremdriften også preg av. Dermed gikk en ny sommer og høst over til vinter, uten noen ferdig hytte. Så, fra sommer/høst 1988, gikk gruppa i gang igjen med Tuva-prosjektet, og i løpet av et drøyt halvår ble resterende byggearbeid fullført, inventar og utstyr kjøpt, båret til Tuva og montert, og litt utpå nyåret 1989 sto koia ferdig. Harald Kristensen hadde hovedansvaret for denne siste delen av arbeidet med Tuva. Den formelle innvielsen av Tuva ble foretatt seinhøstes 1988. Bygginga av nye Tuva var et kjempestort løft for 10. Drammen III, både arbeidsmessig og økonomisk. Sammen med rivinga av Øren gård i 1966-67 utgjør nybygget på Tverråsen de to største krafttakene i gruppas historie. Et kostnadsoverslag fra arkitekt Trond i 1987 lød på totalt kr 124.800, et kjempebeløp for ei gruppe med et ordinært årsbudsjett på +/- kr 25.000. I realiteten ble nok Tuva noe billigere enn kostnadsoverslaget, i gruppas regnskap ble det utgiftsført ca kr 90.000 til Tuva i årene 1984-88.

Tuva ble i hovedsak finansiert slik: ● Tilskudd fra Drammen kommune kr 10.000 ● Tilskudd fra Lydia og Harald Lyches fond kr 10.000 ● Tilskudd fra foreldreforeningen 1984-86 kr 35.700 ● Lån kr 25.000 i Drammens sparebank 1985, nedbetalt 13.3.1987 ● Lånet og de resterende utgiftene må ha blitt dekket over gruppas ordinære drift Transport av materialer, som altså ble utført av Drammen skogvesen, ble finansiert ved at Drammen kommune som vederlag overtok vår tomt på Klemmehøgda, der hvor Gamma sto i noen år på 70-tallet. I ettertid er det lett å tenke at bygginga av Tuva må ha krevd så mye av lederne og de eldre medlemmene at det ble lite tid og krefter igjen til ordinært speiderarbeid, og det er kanskje ingen tilfeldighet at ferdigstillelsen av Tuva var noe av det siste 10. Drammen III gjorde som selvstendig gruppe. Men Tuva ble uansett et verdig punktum for gruppa, ei flott hytte som nå 35 år etter fortsatt kneiser stolt på toppen av Tverråsen.