Ulvungearbeidets internasjonale historie

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

Historie

Teksten er hovedsaklig hentet fra Ragnhild Hellstrøms Ulvearbeidet 1916 - 2006 og ulike speiderbøker/medlemsblader.

Først i England

Ulvearbeidet var ikke med i B-Ps opprinnelige planer for speiderarbeidet. Treningsprogrammet for speidere var ikke beregnet på dem under 12 år. Omkring 1913 ble dette et problem, og noe måtte gjøres. Spørsmålet om hva en kunne gjøre for de yngre guttene kom opp mange ganger, og var ikke lett å besvare. En del år etter at arbeidet var kommet i gang, skrev Sir Percy Everett, B-Ps nære venn og medarbeider, at enkelte speiderledere ville senke speideralderen. Andre ønsket andre metoder til å takle guttene som var ni og ti år. Everett var medlem av en komite ved det engelske hovedkvarter som skulle løse dette problemet. Det viste seg at enkelte tropper tok inn gutter i sjuårsalder som maskotter. De ble utstyrt med en parodi av en speiderdrakt.

I 1913 ba B-P Percy Everett å utarbeide et forslag om ”junior-speidere”. I november samme år sendte Everett forslaget til B-P:

- Alderen må være mellom 9 og 12 år, men overføring til troppene kan skje når speideren er 11 år.
- Speiderdrakten skulle være den samme som speidernes, men ikke hatt. Hatten skulle erstattes av en grønn lue med gule striper.
- Et treningsopplegg skulle utarbeides fra Myklabb til en eller to stjerner.
- En håndbok for trening av ”unge speidere” måtte utarbeides.

B-P sendte sine kommentarer til Everett. Han var bl.a. ikke enig i navnet. Når det gjaldt hodeplagget var B-P enig. Ulveluen ble innført i 1914, og var i bruk fram til 2003 - i hele 89 år i England. B-P sendte også Everett de første utkast til et merke, hilsen og forslag til løfte, alt nedtegnet på et notatark. Everett forteller at opplegget ble samvittighetsfullt behandlet av komiteen ved hovedkvarteret. Prøvedrift ble godkjent som et eksperiment. I en artikkel i HQ Gazette fra januar 1914 får forsøket sin offisielle velsignelse. Løfte og prøver for 1. og 2. stjerne ble også sendt ut. Prøvedriften førte til en utstrakt korrespondanse. Spesielt mange kvinner så det nye arbeidet som en mulighet til å kunne hjelpe til. På grunn av den 1. verdenskrig var det dessuten mangel på mannlige ledere. Et stort antall flokker ble startet rundt om i England.

Vera Charlesworth Barclay (1893-1989) var datter av en prest i Church of England. Hennes mor, Florence Charlesworth var en anerkjent forfatter. Vera kom med i speiderarbeidet allerede i 1912 og var en av de første, om ikke den første, kvinnelige leder. I 1914 ble hun en av de første Akelaer. I 1916 ble hun ansatt ved hovedkvarteret i London som nasjonal ulvesekretær.

Vera Barclay hadde meget stor innvirkning på B-Ps revisjon av ulvearbeidet. Men hennes innflytelse gikk meget lenger. Hun var, bortsett fra B-Ps kone og søster, den mest framtredende kvinne i speiderbevegelsen på den tid. Hun åpnet veien for kvinner som ledere og administratorer,og fikk den katolske kirke til å sponse katolske grupper i speiderbevegelsen. Første gang Vera Barclay finnes i speiderlitteraturen er i januar 1915, da det blir offentliggjort en artikkel ”Hvordan kvinner kan trene ulvunger”.

16. juni 1916 var Vera Barclay tilstede på et møte i London hvor Baden-Powell la fram ulvearbeidets nye utseende. B-P hadde endret arbeidets struktur ved å innlemme Rudyard Kiplings ”Jungelboka” i arbeidet. Dette ville kreve utgivelsen av en ny håndbok, og B-P fikk Vera Barclay med i arbeidet på å utforme ”The Wolf Cub's handbook”.

Det å benytte KiplingsJungelboka” i arbeidet ga nye og uanende muligheter. Kipling var på den tid en berømt forfatter i England. Han var dessuten en god venn av B-P. Begge hadde tilbrakt mange år i India og Sør Afrika. Kiplings sønn hadde dessuten vært med på oppfølgerleiren for Brownsea Island i 1909. Etter å ha pleiet en del kontakt med Rudyard Kipling, så skrev B-P boken The Wolf Cub's handbook i 1916, den kan leses i helhet her: [3].

B-P arbeidet med en plan for de yngre, "Junior Scouts" og laget en serie artikler om temaet i Headquarters Gazette i 1914. Imidlertid var han ikke fornøyd med utfallet og laget heller et program, bygget på Jungelboka, skrevet av sin venn fra India siden 1880-årene, Rudyard Kipling. Slik ble The Wolf Cub's handbook til, uten noen innvendinger på B-Psmanuskript fra Rudyard Kipling.

Sitat'Høytidlige mennesker som venter en omfangsrik manual om hvordan utdanne barn fra åtte til tolv år, dvs hvordan drille dem og få dem til å bli dumme små maskiner og hvordan knuse deres gode humør under et marerittaktig trykk av akademisk presisjon - disse mennesker vil bli smertelig skuffet. På omslaget vil de stå ansikt til ansikt med en ekte og pelskledd ulv, som, etter det B-P håper, ikke vil få dem til å forvente virkelig alvorlige ting mellom permene.Sitat
Vera Barclay i en anmeldelse av den nye ulvehåndboka, november 1916, se flere speidersitater her
Da håndboken skulle settes sammen føyde jeg til ordene ”Ulvunge” og ”Flokk”. Spørsmålet om et eget motto for ulvungene kom opp. Vær Beredt ville kreve for mye av en ulvunge. Alt vi diskuterte ble forkastet. Tilslutt, i fortvilelse, leste jeg løftet en gang til for å se om det kunne presses sammen til et motto. Da fant jeg noen ord som var nok et bevis for B-Ps sunne psykologiske sans. Både speider-og ulveløftet begynner med innledningsordene: ”Jeg lover å gjøre mitt beste” osv. Et mer absolutt løfte ville bli et for sterkt krav, et fåfengt strev fullt ut å leve opp til, en kilde til skuffelse. Å be en gutt ”å gjøre sitt beste”, selv om det kreves en del, gjør at resultatet ikke bør være opp til en helgen eller helts beste. Det er bare ”hans beste”. Her, med B-P egne ord klart for meg, sendte jeg ham et brev: ”Hva med ”Gjør ditt beste” som motto. Han ikke bare aksepterte med koblet det straks opp mot et annet inspirerende emne: ”Det store hylet”. Når en liten gutt er fornøyd med en ide blir han aldri trett av å gjenta den. Seremonier har apell til ham til et visst punkt, men ikke hvis den er for stille, for lang eller for høytidelig. Å springe fram, danne en sirkel, stå oppreist, sitte på huk, rope, hoppe opp og hilse, det er en seremoni for en ulvunge. (Dette sitat er hentet fra Vera Charlesworth Barclays bok: ”Jungle Wisdom”.)

Det store hylet ble første gang offentlig fremført 16. desember 1916 i Caxton Hall, Westminster, London. B-P hadde innkalt til denne samling for å presentere sitt nye ulveprogram for 200 speiderledere, lærere og andre forenings-ledere. Denne dagen, 16. desember 1916, regnes som ulvearbeidets startdato. Under den første verdensjamboree i Olympia, London i 1920 ba B-P Vera Charlesworth Barclay skaffe 1000 ulvunger til fremføring av Det store hylet. Hun mente antallet ville gi for mange problemer, og foreslo isteden 500. Nå hadde alle øvd inn hylet på samme måte, og vi fikk etter presentasjonen i Olympia, en standard for hvordan hylet skulle gjennomføres. Ulvehåndboka har siden vært retningslinjen for ulvearbeidet over hele verden. Noen land har etter hvert lagt mindre vekt på jungelen, men ”Det store hylet” brukes fortsatt i land som England, Canada og Australia, og sikkert mange andre land.

Ulve-Gilwell-trening

Rolf Lykken, som var forbundsinstruktør og DCC - Norsk leder av Gilwell-treningen var tidlig over i Gilwell Park for å tilegne seg kunnskaper om det nye kurset om ulvungearbeidet.

Hefter og bøker i ulvungearbeidet

Ragnhild Hellstrøm har vært en drivende kraft i Ulvungearbeidet og i å fremme dette. (En del av hennes hefter vil bli skannet og kunne bli se i sin helhet i Issu.com.

Minner og utklipp

Ukens artikkel

Ulvungearbeidets internasjonale historie er presentert slik i ukens artikkel, uke 50, 2016 i Speiderhistorisk leksikon:

Uke 50, 2016

The Wolf Cub`s Handbook, 1916

16. desember for hundre år siden samlet B-P 200 speiderledere, lærere og andre forenings-ledere i Caxton Hall, Westminster, London for å presentere sitt nye ulveprogram.

Hans sekretær Vera Charlesworth Barclays skrev om programmet og om boken: Høytidlige mennesker som venter en omfangsrik manual om hvordan utdanne barn fra åtte til tolv år, dvs hvordan drille dem og få dem til å bli dumme små maskiner og hvordan knuse deres gode humør under et marerittaktig trykk av akademisk presisjon - disse mennesker vil bli smertelig skuffet. På omslaget vil de stå ansikt til ansikt med en ekte og pelskledd ulv, som, etter det B-P håper, ikke vil få dem til å forvente virkelig alvorlige ting mellom permene.

Les om ulvungearbeidets internasjonale historie

Om speidingens særtrekk


Speiderhånd.gif
Fra speiderbevegelsens første tid og frem til nå, i brytningen mellom forankring og fornyelse, har det vært enkelte særtrekk som har fulgt arbeidet og organisasjonene.
Med denne oversikten vil vi peke på noen av de viktigste.

Lenker

Referanser