Godtørn under og etter den første verdenskrig

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
I Norge og i verden var speidingen i stor fremgang før den første verdenskrig, under denne stagnerte det litt, for så å skyte fart igjen i mellomkrigstiden.
I lys av dette er den første verdenskrig og dets etterspill historisk interessant for å forstå speidingens utvikling i Norge og internasjonalt,
foruten å vise menneskenaturens verste sider og sårbarhet. Derfor er speidernes fredsarbeid en viktig påminnelse, til alle tider

Godtørn under og etter den første verdenskrig

Nasjoner og tidl. stater som er nevnt med navn i artiklene om den første verdenskrig må sees i en historisk sammenheng og ikke dagens sammenfallende navn, se gjerne oversikten over tidligere nasjoner.

1914:


1915:


1916:


1917:

I NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936 nevnes oppstarten av Speidernes Sanitetreserver under den første verdenskrig:

Norske speidere NSF25 l.jpg

(Teksten er fritt gjengitt) Norsk Speidergutt-Forbund ville gjerne starte opp med noe samfunnsnyttig for sine speidere og konfererte med sanitetsoberst Daae, som hadde bidratt til kapittelet om førstehjelp i Norges første speiderbok Haandbok for Norske Speidergutter for Norske Gutters Speiderkorps i 1910. Den 9. februar 1917 sender Chr. Dons ut et sirkulære om Speidernes Sanitetreserver til speiderne i Oslo. Man foretok et utvalg, etter at mange hadde meldt seg og kun speidere over 15 år ble valgt. Innmeldingene strømmet til fra hele landet og sanitetstropper ble startet i mange byer. Årsmeldingen for forbundet pr. 31. mai 1917 viste at hele 17 % var i Speidernes Sanitetreserver, 549 stk. Arbeidet fortsatte utover 1920-årene. [1]

I Tidens Tegn 2. mars 1917 skriver etter den første forelesning om Speidernes Sanitetreserver i Oslo:

Tidens tegn header.jpg

(…) Når man så utover den flokk av kjekk, disiplinert ungdom som var samlet, fikk man en forståelse av at speidersaken har arbeidet sig frem til en fast organisasjon fra den første famlende begynnelse for 6 år siden. Det er utført et målbevisst og energisk arbeide, som bevegelsens stifter i Norge, Chr. Dons, har all ære av. (…) [2]

I Femti år for norske gutter kan vi lese om Speidernes Sanitetreserver:

Utsnitt forside femti år for norske gutter.JPG

Hærens Sanitet trengte hjelp, og sanitetssjefen, oberst Daae, meddelte speidersjefen at alle speidere over 15 år trengtes til hjelp ved feltlasarettene og transportavdelingene. Speidersjef Dons sendte ut en appell til alle tropper og snart begynte spesialkurser for å bygge opp Speidernes Sanitetsreserve. "Det er en ære for speidersaken nu at få lov til at yde fædrelandet sin direkte hjælp" skrev Dons, og kunne glede seg over en stor tilslutning og god innsats av dette nye ledd i speiderarbeidet. Våren 1917 var 549 speidere over 15 år aktivt med i Sanitetsreserven, som deltok i øvelser og oppvisninger. Det ble etablert egne organisasjonsledd for å sikre en rask og effektiv innsats hvis krig eller ulykker skulle kalle på hjelp, og speiderne innøvet spesielle alarmsystemer. En stor oppvisning på Stadion i Oslo sommeren 1918 viste bemerkelsesverdige resultater av Speidernes Sanitetsreserve. Avisene var begeistret og publikum fikk i enda større grad øynene opp for hva speidernes «Alltid beredt» betyr i praksis. Heldigvis ble det ikke bruk for Sanitetsreserven, men den fortsatte sin trening og beredskap også etter krigens slutt, helt til 1925. [3]

1918:

I NSFs jubileumsbok Norsk Speidergutforbund 1911-1921, 1921 nevnes matdyrking:

Rieber-Mohn.jpg

(…) Krigsårenes mange vanskeligheter skaffet også på annen måte en mangfoldighet av anledninger for speiderne til å vise sig «beredt», til å ta et tak med hvor det trengtes. I matnødens dager vinteren 1917-18 — var kravet på økning av den hjemlige produksjon det som stillet alt i skyggen. Det gjaldt å få dyrket op mest mulig jord for at vi kunde greie oss selv. Offentlig og privat blev der appellert til alle samfundsklasser om å være med og ta en tørn for å gjøre landet selvhhjulpent og sikre det mot hungersnøden. I dette arbeide deltok også speiderguttene landet rund( med liv og sjel. Våren 1918 stod i potetdyrkningens tegn. På hver ledig jordflekk sattes poteter. I byen gikk kommunene i spissen og stillet alle dyrkbare arealer til disposisjon for potetavlen. Her fant da speiderne et rikt arbeidsfelt og det blev — alt tilsammenlagt, et ikke ganske ubetydelig bidrag som speidertroppene landet over ydet til økning av matavlen. Lengst nådde formentlig Haugesund-speiderne. De dyrket 20 mål jord med poteter for kommunen — 5 mål jord med poteter til privatfolk, og endelig 1 mål med poteter til sig selv. Det siste mål jord var dessuten opbrutt helt fra nytt, pløiet og bearbeidet. På lignende måte gikk speiderne frem rundt om i landet — til dels blev del også dyrket poteter til de fattige. Også i det almindelige våronn- og innhøstningsarbeide tok speiderne del, og mange steder blev sommerferiene benyttet til nyrydningsarbeider. Istedetfor sommerturer blev der holdt arbeidsleire. 1. Hønefoss tropp hadde således 30 gutter på jordearbeide på Storøen ved Tyrifjorden sommeren 1918, mens Stavanger hadde et lignende antall i virksomhet på Melsheien. Der ble arbeidet med liv og lyst, og disse frivillige arbeider fra guttenes side bidrog i høi grad til å skape velvilje og respekt for speidersaken. (…) [4]

1919:

Utklipp og minner

Diskusjon

Ved å beskrive en urolig tid som den første verdenskrig var for Norge og speidingen, har det vært diskusjoner, om endringer i speidingens forutsetninger og dets veivalg. Her skal vi forsøke å gjengi en del av dette. Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [2]

Eksterne lenker

Referanser