Manøvrene - terrengleker

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
Les mer om speidingen i Oslo kommune og fylke Oslo fylkesvåpen.png

Manøvrene - terrengleker

SitatDen første speidertid var kanskje mere enn den nåværende full av romantikk. Det var speidersakens eventyrskjær som gjorde at guttene blev speidere, det som drog oss ut i skog og mark, til å gjøre gode tørner og så videre. Det var vel også det som gjorde leken kanskje stod høiere i kurs enn det synes nu til dags. B-P holdt på friluftsleker eller terrengleker. Speiderlivet i tropp og patrulje den gang var preget av dette.Sitat
Rolf Lykken fra Manøvrene - terrengleker i Oslo Speiderkrets 1911 - 1936 - 25 års jubileumsberetning i 1936, se flere speidersitater her
Bilde av Rolf Lykken i Oslo Speiderkrets 1911 - 1936 med teksten "Lykken i manøverform".
Forsiden av jubileumsboken Oslo Speiderkrets 1911 - 1936.
Forsiden på det første engelske speidermagasinet, The Scout, 18. april 1908

Rolf Lykken skrev dette kapittelet i Oslo Speiderkrets 1911 - 1936 - 25 års jubileumsberetning i 1936 og gjengir viktig speiderhistorie, da dette ofte var et høydepunkt i den første tiden i norsk speiding.

Kapittelet Manøvrene - terrengleker

Den første speidertid var kanskje mere enn den nåværende full av romantikk. Det var speidersakens eventyrskjær som gjorde at guttene blev speidere, det som drog oss ut i skog og mark, til å gjøre gode tørner og så videre. Det var vel også det som gjorde leken kanskje stod høiere i kurs enn det synes nu til dags.
Baden-Powell holdt på friluftsleker eller terrengleker. Speiderlivet i tropp og patrulje den gang var preget av dette. På hver tur blev det holdt en terrenglek. Hvad var da rimeligere for Kristiania Krets da den allerede i 1911 samlet troppene til en felles tur, enn at den laget en terrenglek. Det blev en vane hvert år — høst og vår — å samle alt som kunde krype og gå av speidere til en såkalt «manøver». Det var ikke så vidløftige saker i som skulde til, og opgavene var kanskje ikke så vanskelige og innfiltret som de nu er hos de få tropper som driver med den slags. Som regel blev vi bare enkelt delt i to partier, et angrepsparti og et forsvarsparti. Angrepspartiet hadde en ulltråd rundt armen, og når denne var avrevet var vedkommende "død" og måtte gå ut av leken. Det beklagelige - kan man si - er at disse manøvrer istedenfor å opildne troppene til a holde frem med slike leker, blev til deres død. Dette hadde flere årsaker. Kanskje man først og fremst kan skylde pa at det blev lagt for lite avveksling og for lite virkelige byggende opgaver inn i samlingene. Opgaven å trenge gjennem en kjede av forsvarere gikk i et hvert fall i mange år uten svært store forandringer.
Men dette har vel ført til at den egentlige årsak er kommet for dagen. Hver enkelte gutt som individ forsvant, han blev et nummer en stor "hær"! Og efter hvert utviklet lederne sig til å bli mere eller mindre strateger og hærførere istedenfor ville indianere og røverhøvdinger. Det gjaldt oftest et begrep om overmakt, og det å ha flest mulige av sine folk på det riktige sted pa det riktige tidspunkt. Senere da "grunnlaget" for "manøvren" blev trykt og utgitt, kom dette syn ennu mer frem. Lederen disponerte sine folk med reserver o. s. v., lite tilfredsstillende for de speidere som blev fordelt til en slik passiv opgave. En annen side som var verre, var at lederen begynte å se efter «huller» i de opsatte regler for leken. Disse hullene fant man alltid og brukte dem. Man seiret riktignok på det men man ødela «det som var meningen med leken, at guttene skulde ha en frisk og morsom dag, full av eventyr og oplevelse - individet få utvikle sig - og hver enkelt ha noget utbytte av den. Når jeg nu sitter her og skulde skrive, slår det mig at nettop dette jeg her har skrevet gjenspeiler det rent menneskelige.
Av alle de «manøvrer» jeg har fått være med på står de høiest i erindringen som de beste og mest verdifulle: hvor jeg selv fikk være med, løse en opgave eller at mine egne disposisjoner ledet til at vårt parti vant. Og dette er kanskje det beste bevis på at alle lekene burde vært anlagt slik at alle gutter fikk den følelse at nettop han var den nødvendige. Jeg skal prøve å gi et lite tverrsnitt med nogen minner fra enkelte slike. Min første manøver var for mig spennende nok. Den gikk av stabelen ved Sarabråten. Jeg hadde aldri tidligere vært der, og var ikke kjent. Karter hadde vi ikke. Opgaven var at vi skulde gå mot nord (det vil si følge vår skygge) trenge gjennem en forsvarsrekke og komme frem til et punkt i nærheten av Sarabråten. Det gikk lystelig avgårde. Vi kom efter hvert fra hverandre. På et sted formodentlig nokså nær fienden traff jeg på et par karer som var mindre enn mig. Lydløst snek vi oss fremover. Og så brukte vi knepet som Baden-Powell hadde skrevet om, å sette en kniv i bakken og kjenne om det dirret i den, for å merke om det var nogen i nærheten. Så kom jeg vekk fra dem. Fortsatte vandringen mot nord - kom for langt og visste til slutt ikke hvad jeg skulde gjøre. Jeg besluttet mig derfor til å gi op å finne karene og se til å komme mig hjem, det var alt langt på eftermiddagen. Fra toppen av en svær furu fikk jeg omsider et glimt av Oslo, og begynte så å vandre mot vest. Da jeg næste dag kom på skolen, gikk det et strålende befriende smil over klassens ansikter, for et par mann hadde meldt mig som bortkommet, og delingsføreren som ledet vår tropp, hadde vært ganske fortvilet.
I 1915 fikk jeg første gang se hvordan man benytter sig av «hullene». Leken var den gang henlagt til Hakadal Syd, partiet skulde trenge frem og få flest mulig mann frem fra Ørfiske gård til et punkt nærmere Hakadal. Terrengets begrensning var Greveveien på østsiden. Vestover var det merket med hvite bånd, som begynte ved Greveveien ved Ørfiske og trakk i en bue vestover (på det bredeste ca. 500 meter, for så å smalne av til intet ved mål). Jeg var med i forsvarspartiet. Vi skulde stanse alle karene, ta fra dem merkene, og innen et bestemt klokkeslett bringe flest mulig av disse frem til Ørfiske gård. Her kunde det blitt anledning til meget enkeltmannspeiding. Men hvad gjør en av våre underpartiledere? Jo, her var et glimrende «hull». Hvis våre speidere blev spredt for egen regning ute på det bredeste felt, vilde det jo være chancer for at en hel del av sydpartiet vilde trenge gjennem. Derfor laget han en helt sikker felle. En del speidere blev lagt ut på det bredeste. Men ca. 50 mann blev holdt igjen og dannet en sammenhengende kjede like tett som maskene i et fiskegarn tvers over terrenget hvor dette var ca. 50 meter bredt. Ordren var at vi skulde ligge så lenge at vi bare hadde ca. 10 minutter igjen før leken blev avblåst, og så skulde en speider springe veien ned til Ørfiske med alle de bind vi tilsammen hadde tatt. Man kan kalle det fin strategi - men morroa blev sårt liten for oss som lå og ventet. Dog skulde jeg tro at lederen, når han tenker tilbake, vil finne at dette var hans morsomste lek, fordi hans idé gjorde at vi knekte fienden. Samme systemet blev delvis laget i en lek i Ullernåsen. Grunnlagett for denne «Bagler og birkebeiner» er inntatt i Fører A. B. C. Der fikk en mengde gutter boltre sig ute i terrenget. Jeg kjedet mig veldig, for jeg var som delingsfører leder av noget som kaltes sløret, som skulde feie ganske langsomt og jevnt gjennem terrenget og være fiskegarn: ta op de siste rester av fienden. Men jeg hørte at enkelte av vår tropp - de som hadde vært på opklaring og i syklepatruljer hadde hatt en strålende dag. Under den manøvren blev det for første gang prøvet med å legge inn førstehjelpsopgaver i slutten av øvelsen. Dette var et ledd av sanitetsreserven som vi da hadde drevet et par år.
En annen opgave som jeg syntes var morsommere kanskje fordi jeg selv kom i brennpunktet, foregikk oppe ved Tryvasstårnet. Det var en mere innviklet affære hvor det også var innlagt nattlige observasjoner (riktignok av mere privat natur, da kretsstyret nektet å gå med på å legge nattøvelser inn i leken). Vårt parti, sydpartiet, holdt besatt et «fort» tett vest for Tryvasstårnet og skulde hindre et nordparti fra få komme innenfor fortets grenser. Så snart et visst antall nordinger hadde kommet innenfor, måtte våre folk vike fortets enemerker, prøve - så godt det lot sig gjøre - å samle oss igjen og prøve på å gjenerobre fortet. Jeg fikk ledelsen av den ytre forsvarslinje, og ved et sindrig signalsystem lykkedes det oss i løpet av et blunk å samle en hel kjede av folk som ringet inn hele den angripende styrke. Disse hadde laget et slett skinnangrep, som vi opdaget og fikk avverget, og så plukket vi hele banden eftersom de passerte i et trangt skogsnar. Derefter måtte vi rykke ut av fortet. (Dommerne bestemte at så skulde skje til tross for at ikke nok var kommet inn). Og nu laget vi et så godt skinnangrep at vi trakk hele fiendens forsvarsstyrke over i gal retning og stormet inn med hele vår storstyrke. Dette var noget av det mest morsomme jeg har vært med på formodentlig for at det var mine disposisjoner som førte frem til at vi seiret. Fra årene 1917 - 19 begynte vi å legge også praktiske konkurranser inn i eller i forbindelse med disse terrengleksamlinger. Og interessen begynte dabbe av for disse arrangements.
Imidlertid må kanskje nevnes at vi høsten 1921 holdt en samling på Vettakollen. «Kampen om gudebilledene på Månefjellet». Grunnlaget var at to indianerstammer begge gjorde krav på nogen gudebilleder. Det ene parti hadde dem, og det annet skulde prøve å nå frem til Månefjellet for å erobre dem og føre dem til et hemmelig sted. Der deltok ca. 1000 speidere i denne lek, og der var gjort et stort forarbeide med partimøter, dommermøter o. s. v. Her prøvet vi et nytt system med «drepingen» idet vi lot de «døde» få gå igjen, hvis de bare henvendte sig til en «medisinmann» som gav dem nytt liv -- en ny ulltråd. Gasmann var ved denne leilighet en slik medisinmann som var plasert ved foten av Vettakollen på sydsiden. Imidlertid fant nogen troppsførere at grunnlaget intet fortalte om at medisinmannen var usårbar, til tross for at dette var den selvfølgelige forutsetning. Dommerne avgjorde så uten videre at han var sårbar. Følgelige regnet disse 4 lure troppsførere ut, at vi går ned 4 mannsterke, overmanner Gasmann, dermed forhindrer vi at fienden kan få nytt liv. Imidlertid fikk jeg sendt Gasmann en beskjed om hvad som var i vente. Og Gasmann lurte dem. Han gjemte hele sin ryggsekk som var full av «liv», plasertte åpen stor pakke på bakken foran sig og stod ellers med en neve fullt ferdig til utdeling. De fire holde innfant sig, og i sin stolthet over angrepets heldighet undersøkte de ikke så nøie om der fantes «liv» også andre steder, og forsvant skyndsomt - muligens litt flaue over å ha lagt hånd på selve Speiderchefen. Men Gasmann stod igjen med et strålende smil - han hadde vært sluere likevel. Imidlertid viste det sig i det lange løp at leken ble adskillig ødelagt. Ryktet gikk nemlig snart over åsen «Gasmann er tatt» - og så gadd ikke guttene vandret den lange strekning ned for eventuelt å klyve op igjen uten band. Med denne «manøver» stoppet Kretsens årlige eller halvårlige terrenglek op. De blev isteden erstattet med Kretsens årlige konkurranser. Men av grunnene ellers var kanskje den at man trodde at disse store leker ikke hadde nogen betydning. Dette var dog bare delvis riktig. For den egentlige grunn var den at man ikke maktet å lage det ut av dem som man skulde. Kretsen blev en morsom samling fattigere. Og hvad verre var, da troppene så at Kretsen ikke lenger holdt på med terrengleker, så glemte de også, iallfall en del av dem, at der i det hele tatt fantes noget som het terrengleker. Det er på tide at troppene tar op disse igjen, for at terrenglekene gir guttene en hel del både av spenning og oplevelse er sikkert. Innenfor troppen eller et par tropper kan det dessuten gis så mange glimrende opgaver at vi nesten ikke kan finne maken i nogen annen speiding. Foruten at det gir opgaver i å ta sig frem gjennem terrenget, kan de gi glimrende anledning både for speiderne og patruljen i samhold, besluttsomhet, selvtillit, ansvar o. s. v.
At man selv med en ganske stor styrke kan få anledning til å både lage en god terrenglek som foruten spenning også kan gi en hel del av ovennevnte egenskaper, fikk Filtvedtleiren anledning til å vise. Terrengleken der nede er vel det beste og morsomste vi har hatt av store terrengleker. Hele 1100 gutter var sysselsatt uavbrutt i hele 8 timer. Grunnlaget som finnes i leirheftet fra Filtvedt, var hentet fra Borgerkrigene omkring Kong Sverre. I 10 forskjellige leirer fantes på venner og fiender. Men hvem var hvem visste man ikke. (Skibene var kommet bort fra hver gjaldt det da å sende sine folk ut for å finne andre leirer, kan beskrive dem, dertil måtte man forsvare sin leir, lage sin mat, finne brynesteiner og så videre. Og efter 8 spennende timer glemmer ingen av oss som var med den store opmarsj da Birkebeinere og Kuvlunger stod opstilt mot hverandre, der Sigerflugan og Andvake fulgte Kong Sverre (Gasmann) der han med gullhjelm tren frem og slynget sine saftige satser mot den sølle Sølve Jarl (undertegnede), inntil Ivar Prest (Jensen) kunde ta op den ekte bannbulle, og bekjentgjøre at Sverre var lyst i bann. Og hvor mange troppsførere var det ikke som i sitt hjerte ønsket at gid jeg aldri var blitt med på dette, da de så hvordan guttene bar store staurer for å gå løs på hverandre, da det endelig så ut til at det ikke kunde bli fred. Hvor lykkelig befriende og strålende var det så ikke da rytteren sprengte ut av skogen med bud om fred og forlik fra Kong Jon. Jeg er sikker på at den oplevelsen vilde ingen av deltagerne allikevel vaert foruten. Og hjemmarsjen - arm i arm, «venn og fiende» om hverandre, var en fin optakt til leirens dag derpå - «Kameratskapsdagen».

Utklipp og minner

Lenker

  • På nettstedet The Dump kan du laste ned Lord Baden-Powells Scouting for boys. Her er det beskrevet om terrengleker og sporing og i de første norske speiderår ble inspirert til å drive på med friluftsleker eller terrengleker. Speiderlivet i tropp og patrulje den gang var preget av dette og kretsene møttes til kappestrid, hvor noen ganger vinnerinstinktet overtok for leken. The Dump: [1]

Rolf Lykken har skrevet en del om speiding:

  • Teksten er hentet ut med Free Online OCR, [3]
Les mer:
Noen av jubileumsbøkene er lagt ut i sin helhet som pdf-fil eller lignende på ulike nettsteder. Noen viktige kapitler kan også være lagt ut i Speiderhistorisk leksikon, følg blå ledetekst.
Kanskje du har en link til din gruppe/krets jubiileumsbok? Bidra du også - etterspørr konto her

Referanser