Dyktighetsmerker

Ambulancemerket, (NSF), fra (1911), anno 1920 ^[1], er et av en rekke førstehjelpsmerker fra ulike forbund opp i gjennom årene. Les om utviklingen ved å trykke på blå aktiv tekst!

Kvitteringshefte fra 1950-tallet. Her har troppsleder Karsten Gravdel godkjent ett Førstehjelpsmerke i 1. Laksevåg.

Dyktighetsmerker ble introdusert i Norge av Norsk Speidergutt-Forbund allerede i 1911. Den første skrevne kilde er Speideren nr. 6 1911, ^[2]. Merkene ble introdusert for å oppmuntre speidere til å selv tilegne seg kunnskap. De første merkene ble hentet fra utlandet, med internasjonal inspirasjon.

Andre og senere navn på disse merkene er: aktivitetsmerker, tjenestemerker, hobbymerker, spesialistmerker og fordypningsmerker. Og det er speidermerker, patruljemerker og førerpatruljemerker.

Historien

Starten

Den første norske kilden for dyktighetsmerker er Speideren nr. 6 i 1911 ^[3]. Der står det:

For at opmuntre speidere til at selv tilegne sig specialfærdigheter har vi foreløpig optat de nedenfor nærmere forklarte internationale "dyktighetsgrader".

Enhver speider som ønsker at faa et dyktighetsmerke maa ha gjort aktiv speidertjeneste (efter at ha avlagt løfte) i minst 3 maaneder. Prøven avlægges for tropsføreren og et av styrets medlemmer eller en person godkjent av dette.

De første merkene som ble introdusert var Ambulancemerket, Signalørmerket, Stjernemerket og Tolkemerket.

I Speideren nr. 7 1911 ^[4]. ble så to nye merker presentert: Svømme- og livredningsmerket og Botanikermerket lansert.

I NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936 nevnes oppstarten av Norsk Speidergutt-Forbunds Depot høsten 1914 under den Den første verdenskrig:

(…) Eftersom speiderarbeidet tok fatt og adopterte nye momenter, blev det spørsmål efter mere og bedre utstyr av forskjellig art. Visstnok var uniform ikke nødvendig; men de fleste av guttene skaffet sig den — klær måtte de så allikevel ha, og uniformen var smart og praktisk. Hittil hadde Samson Co. A/S vært Forbundets godkjente leverandør. Firmaet gikk nu inn, og Forbundet besluttet, da herefter selv å forhandle sine effekter. (…) Forbundet hadde hittil hatt en liten fortjeneste på salg av liljer, merker o. s. v., som sammen med patruljekontingenten skaffet midlene til driften. Man fant det nu fornuftig å ha fortjenesten også på andre effekter selv, og vareskapet blev plassert i et patruljeværelse i Pipervikskirken og holdt åpent hver onsdag 6-8 em. Det var begynnelsen til Speiderdepotet! Dessverre la krigen vanskeligheter i veien for depotets drift. Det blev snart uråd å skaffe de nødvendige merker og effekter fra England, det tok optil 5 måneder å få en sending, dessuten steg prisene raskere enn kjøpeevnen. Omsetningen var da i løpet av 1915 heller ikke større enn 681 kroner. (…) ^[5]

Videre utvikling

I Norsk Speidergutt-Forbund var det i 1920 27 ulike dyktighetsmerker ^[6], i 1922 33 stk.^[7] og slik har dette antallet økt med utviklingen. ofte var det å ta dyktighetsmerker også en del av gradsarbeidet. I 1951 kom NSF ut med 19 nye dyktighetsmerker, deriblant en del sjøspeidermerker. ^[8]

I Speiderguttboken i 1939 ^[9] står det: For at speiderne skal kunne tilegne seg spesialferdigheter, har Norsk Speidergutt-Forbund opptatt de nendenfor nærmere forklart "dyktighetsmerker". Dyktighetsmerker hvorav følgende 9 regnes til merker av høyere klasse: Altmuligmann, Båtsmann, Brannmann, Førstehjelp, Leir, Livredning, Ordonans, Signalatør og Skiløpermerket.

I Lederen nr. 1 i 1974 nevnes Gisle Johnson, formann i merkerevisjonskomiteen 1973, at arbeidet er ferdig. Nye merker er Journalist, kano, Kjentmann, Natur og miljøvern, Rusgift, Skipsklokke og Vinterspeiding. Utgått har Edruskap, Stifinner og Veiviser. Pr. 1974 har da Norsk Speidergutt-Forbund tilsammen, 138 dyktighetsmerker, fordelt på 103 dyktighetsmerker, 16 for eldre speidere og 19 for ulvunger. Artikkelen slutter med: Slett ikke dårlig! ^[10]

Norges speiderforbund hadde i 1995 117 ulike aktivitetsmerker, fordelt på 42 patruljemerker og 75 speidermerker, dette inkluderte også sjøspeidermerkene. ^[11]

Merkesnorene får du etter antall merker du hadde tatt.

I dagens speiding er merketaging en del av programtilbudet og bidrar til spennende aktiviteter og medlæring for patruljer og speidere, selv om språkdrakten er endret fra "dyktighet", "fordypning" og "aktivitet", innholdet er tilpasset dagens utfordringer og ikke minst er kvaliteten på selve broderingen blitt bedre.

Norges speiderforbund har i dag også en del programmerker med eget innhold og krav.

Dyktighetsmerker etter forbund og aldersenheter

Norsk Speidergutt-Forbund - Norges KFUK-speidere - Norsk Speiderpikeforbund - Norges KFUM-speidere - Norges speiderforbund - Norges KFUK-KFUM-speidere

De ulike dyktighetsmerkene

Dyktighetsmerkene er i alfabetisk rekkefølge. Årstallet de er kommet i og når de sluttet står etter merkets navn, sammen med forbundet som ga de ut og aldersgruppen som brukte de.
Hvis årstallet står i parantes, forskes det på når det kom ut og det er dette årstallet vi tidligst og senest kan spore dette sikkert.
Noen merker ble umoderne eller endret både innhold og navn, da står det andre årstallet for det siste året det var i bruk.
Alle merkene har blå aktiv tekst på merkenavnet. Her kan du kan følge de ulike tiders innhold og krav til dette merket.

Usortert

Noen merker er ennå ikke navngitt, men vi legger de her i merkeskrinet, slik at det er kanskje noen som kjenner de igjen.

Meisemerke fra Norsk Speiderpikeforbund i 1968. Noen som har navn på disse merkene?
Meisemerke fra Norsk Speiderpikeforbund i 1968. Noen som har navn på disse merkene?
Meisemerke fra Norsk Speiderpikeforbund i 1968. Noen som har navn på disse merkene?

Dyktighetsmerker

Innhold