Englandstur 1932
|
|
|
I et nummer av Speideren før ferien så jeg en notis med følgende overskrift: "Norske speidere til England i år." Under sto det: "En engelsk speidertropp har innbudt 6 norske speidere til et gratis opphold i 14 dager. Man kan henvende seg til vicespeidersjef, professor Ragnvald Iversen, med søknad."
Det var noe å tenke på. Det ble diskutert hjemme, og det ble til at jeg i hvert fall kunne søke. En dag, samme dag som jeg fikk rede på sensuren til middelskoleeksamen, fikk jeg brev om at jeg var uttatt blant de 6 heldige. Vi skulle møtes på landsleiren i Mandal og få nærmere beskjed.
Etter landsleiren reiste jeg så inn til Oslo, og den 23. juli kl. 10 morgen møtte vi på forbundskontoret for å få de siste instruksene. Sekretær Rasmussen var til stede, og han var nøye på det. Vi hadde før fått lov til å bruke knikkers på turen over, men nå sa Rasmussen at vi ikke måtte ha knikkers med i det hele tatt, for ikke å fristes til å bruke dem i England. Vi måtte reise i reglementert utstyr, og engelskmennene var svært nøye på buksekanten over knærne. De som hadde tatt knikkers med, måtte deponere dem på forbundskontoret. Så gikk vi da ned til båten. Det var "Blendheim", Fred. Olsens båt, vi skulle reise med. Den er en vakker båt og nesten ny. Vi fikk anvist en 6 manns lugar og fikk det riktig koselig. Kl. 12 gled båten ut fra bryggen, og vi så Oslo forsvinne bak oss. Nu var turen begynt. Vi var alt blitt godt kjente vi seks. Lederen var Petter Solberg fra 1. Bryne, Torolf Hugdahl og Ole Næss fra 18. Oslo, Nils Erik Westerlund fra 2. Moss, Jean Risto fra 1. Lillestrøm og undertegnede fra 2. Flekkefjord.
Det silregnet den lørdagen vi reiste fra Oslo, og vi holdt oss mest nede i lugaren og frisket opp minner fra landsleiren. Det var hyggelig her om bord. Vi kunne gå å sette oss rett til dekket bord når det ble ringt til måltid. Hyggelige kelnere vartet opp, og vi kunne bare ringe når vi ville ha mer mat, og det ville vi ofte. Den stakkars kelneren sprang i fast rute mellom vårt bord og byssa.
Båten gikk først til Arendal, og dit kom vi ut på kvelden. Da mørket senket seg, forlot vi den norske kysten. Morgenen etter våknet vi med hav på alle kanter, og i dagboken noterte jeg stille og pent vær, god appetitt. Men ved middagstider begynte det å blåse opp, og vi forsøkte å holde oss over vanne ved å synge, men ved aftensmåltidet hadde kelneren det rolig. Utover natten rullet det riktig bra. Det ble ikke stort søvn. Mandag morgen, ved fem tiden, holdt rullingen opp. Vi var kommet inn i Tynes munning. Den kalde tåken trengte inn til oss. Det så nokså trist ut. Klokken seks la vi inn til kaien i Newcastle.
To speiderledere, mr. Loten og mr. Thornely, tok imot oss, og etter passkontroll og et par spørsmål fra tollerne, slapp vi land. Fra Newcastle bar det så med jernbane videre. I en komfortabel vogn skulle vi nå reise gjennom Englands fabrikkstrøk. Vi passerte by etter by. Den ene var mer sotete en den andre. Landet var ganske flatt. Ingen skog. Bare disse sotete steinhusene. Fabrikkpiper raket opp over alt. I York skiftet vi tog. Dette var et hurtigtog, som ikke stanset før i Leeds. Her skiftet vi tog igjen, og ved halv to tiden nådde vi bestemmelses- stedet, Apperley Bridge nær Bradford.
Den speidertroppen vi skulle besøke, hørte til en kostskole, Woodhous Grove scool, som var i en meget gammel og ærverdig bygning. Et stort telt var slått opp til oss på skolens gressdekte gårdsplass.
Alt så ut til å være lagt til rette for oss. Middagen ble servert i skolens store spisesal. Rettene var nokså uvante for oss, men ned gled det. Det var ikke fritt for at vi var utkjørt etter den lange reisen, først med båt og så med jernbane med alle skiftingene. Det hadde tatt på. Når vi kom inn i et værelse, seilet det noe rent uhyggelig. Jeg for min del hadde den følelsen de to første dagene.
Vi ble presentert for noen av de engelske speiderne. Det var typiske kostskolegutter slik som man leser om dem i bøker. De var temmelig bleke, i motsetning til oss som kom direkte fra landsleiren. Det eneste de visste om Norge var at det var "the land of the midnightsun and the nice fjords." Denne setningen hørte vi stadig når vi fortalte at vi kom fra Norge. Det var forresten bare en av oss som hadde sett "midnightsunnen".
Den første natten på engelsk grunn tilbrakte vi i teltet, og da fikk vi merke tåken. Kald og grå krøp den inn i teltet og svøpte seg om oss. Den neste morgen drog vi sammen med den engelske troppen på leir. Jeg skal si de hadde oppakning. Det så ut som utrustningen til en lengre ekspedisjon, tre-fire store stråkurver, hule jernstaurer til teltstenger og kjerrer som vi skulle bruke på vandreleiren senere. De hadde forresten mest mulig felles, så hver enkelt hadde ikke noe videre pakning, bare sine små bags. Men jeg foretrekker våre Bergans.
Det var jernbanereise i dag også. På de ti norske mil vi hadde å kjøre, måtte vi skifte tog tre ganger, og hver gang skulle all denne bagasjen ut. Men de engelske speiderne var veldig kvikke, så det tok ikke lang tid før alt var flyttet over.
Leirplassen lå oppe i det nordvestlige Yorkshire ved en landsby som het Redmire. Her var det en nydelig gresslette omgitt av planteskog. Like ved rant en elv som hadde samme navn som landsbyen. Det regnet den dagen vi kom, så vi måtte skynde oss med å få opp teltene.
Dagen etter var det regn igjen. Jeg skulle være med i kokkepatruljen den dagen, men jeg var så trett etter de siste dagers reisestrev at jeg sovnet fra jobben i teltet.
Kosten var litt uvant for oss norske. Den evindelige teen gikk stadig igjen. De drikker den så sterk som kaffe. Ellers brukte de bare fint brød. Middagsmaten bestod av mange retter, men bare en smakebit av hver. Det er vi jo ikke vant til, så vi følte oss aldri helt mette etter middagen uten en dag vi var kokker selv. Da laget vi risgrøt på norsk maner. Denne retten ble behandlet på forskjellig vis av englenderne. Noen rørte kanel og sukker godt rundt i grøten, så det så nokså uappetittlig ut.
Det lå noen skotske speidere i den andre enden av sletten. Det var en tropp fra London. De var ikke skotter for ingen ting. De hadde sjokoladebutikk og var svært glade da vi kom bort og kjøpte, og hver gang spurte de om det ikke kom flere. Radio hadde de også med seg. Vi hadde mye regn mens vi lå her i leiren. Elven Redmire flommet over sine bredder. Når det var opphold, fordrev vi tiden med å spille ringtennis eller med å fange veps. Det var overflod av dem, og nesten alle ble stukket. Vi satte opp delvis tomme syltetøyglass som feller og snart var de fulle av veps. En klut ble satt over åpningen, og så ble hele ladningen druknet i elven. Det gikk hurtigere enn å ta dem enkeltvis. Men på tross av den smarte metoden for å bli kvitt de hissige vepsene, minket det ikke stort på mengden.
Ellers dro vi på turer rundt i distriktet og oppsøkte alle severdighetene. Bare landskapet, disse grønne treløse "hills", var jo en severdighet for oss, og landsbyene med de rare steinhusene - Bare steinhus over alt. En dag var vi oppe på et gammelt slott, Bolton castle. Det var bygget i 1379. Halvdelen av slottet lå i ruiner, men den andre halvdelen var ennå i delvis stand. Borgen lå på en høyde. Mørkt og uhyggelig løftet dens murer seg i det eiendommelige landskapet. Den gjemte nok på mangen bloddryppende hemmelighet. Det var rent uhyggelig å gå gjennom de store, tomme salene, lange mørke korridorer, og oppover de slitte vindeltrappene. I ett av værelsene hadde Maria Stuard bodd en tid. Særlig fangekjelleren var uhyggelig, et mørkt dypt hull under borgen. En fyrstikk slukket nesten av mangel på luft.
En annen gang reiste vi alle sammen med en buss til en by i nærheten, Leyburn. Her var det markedsdag og et fryktelig leven på torget. Her solgte man alt, fra frukt til klær. Den ene overdøvet den andre med å anbefale sine varer. En mann vakte særlig oppmerksomhet. Hans stemme runget over alle andres, og aldri unte han seg et øyeblikks hvil. Fråden sto om munnen hans og svetten silte. Det var en frukthandler som anbefalte sine varer så sterkt. Mens han nevnte opp sine forskjellige fruktsorter, langet han i en pose en agurk som han først hadde halvert med et slag i luften. lian hev den pa toppen av posen. "One shilling", ropte han så og slengte posen i hendene på den nærmeste, som formelig ble nødt til å kjøpe. Han hadde billige epler, og vi kjøpte en pose. På en eller annen måte så han at vi var norske, og så ropte han ut: "The norwegian boyseouts buys apples from me because thcy cant buy thorn so cheap in Norway." Av og til slengte han et eple utover forsamlingen, og vi fanget dem kvikt. Mandag 1 .august var det Bank holliday. Det er en fridag i England med festligheter omtrent som 17. mai her. I en landsby. Wensley, var det liv. Vi hadde fatt høre at det blant annet skulle være en konkurranse om det beste fotturulstyr. Alle vi norske ville være med i den, og med fullt utstyr dro vi av sted til Wensley. Her var det mye folk. Boder hvor man kunne få forfriskninger var reist forskjellige steder. Den engelske speiderlederen, mr.Loten, fikk fatt i festkomiteens formann. Vi meldte oss til konkurransen, og vi fikk beskjed om å møte opp på en åpen plass midt i landsbyen kl. 18.30. På det fastsatte klokkeslettet marsjerte vi ned til plassen. Vi snakket om at vi nok skulle slå englenderne. "Der er sikkert noen som skal være med", sa vi da vi så noen i sportsantrekk. "Nei de ser ikke ut som de kan hevde seg."
Det sto mange folk rundt plassen, som forresten bare var en liten gressplen. Det var en eller annen oppvisning der. Nå kom en mann bort til oss og sa at vi måtte marsjere inn på plenen. Men hvor var de andre deltakerne? Det viste seg at det bare var vi som hadde meldt oss til konkurransen. På en forhøyning sto en mann å ropte gjennom en trakt: "Go on, take a walk round", og vi måtte marsjere rundt plenen på geledd. Folk studerte vel på hva vi var for noen skapninger. "No you can stop", sa mannen, og så kom dommerne. Vi syntes dette var temmelig komisk. Dommerne var en del av landsbyens damer. Vi ble beskuet både forfra og bakfra. F.n kunne tro at vi var kreaturer på fesjå. Våre sekker og utstyr var jo likt at intet kunne avgjøres på det. Til sist måtte vi løfte på labbene for at de kunne se hvordan sålene var. Mine fikk karakteren "bad" og ble sluppet ned igjen. Så ble de to som hadde best såler, uttatt og fikk ordre om å marsjere rundt plenen en gang til. Nå var det visst avgjørelsen skulle falle, og vi ropte: "Gå fint". Det ble Westerlund fra Moss som ble utpekt som vinner. Han fikk til sin forbauselse et fotografiapparat i premie. Norge hadde atter en gang hevdet seg i utlandet. I leiren fortalte vi at Norge hadde besatt alle de 6 første plassene. Englenderne hadde nemlig ikke vært til stede ved konkurransen.
Leirbålene om kveldene var koselige. Vi oppvartet med våre speidersanger og englenderne med sine. Den siste kvelden var skottene innbudt. De holdt sekkepipekonsert. Det lyder ikke så pent, men det er visst svært vanskelig. Jeg kunne i hvert fall ikke få lyd i instrumentet. Ved dette leirbålet overrakte vi en gave til våre værter. Det var et norsk silkeflagg på en messingstang med inngravering: "From norwegian brotherscouts 1932".
Dagen etter reiste mange av de engelske speiderne hjem. Vi var bare 16 stk. igjen i leiren. Nå skulle vi dra "on track", det vil si trekke bagasjen på kjerre. Vi hadde to håndkjerrer og var delt i to patruljer med mr. Loten som leder for den ene, og mr. Thornely for den andre. Det ble temmelig tunge lass. To mann skjøv på skjekene, og resten lå flate bortetter veien og trakk i taug. Regnet var avløst av solskinn. På den asfalterte landeveien gikk det tregt. Kjerrehjulene skrek og hvinte, for de var ikke smurt. Det ble vi heldigvis hjulpet med på et mekanisk verksted vi passerte.
Vi kom gjennom flere landsbyer. Det er mange slike langs de engelske landeveiene. Alle husene er bygget av stein, og mange er veldig gamle. Et værtshus vi var innom, var helt fra 1445. Der hadde nok mang en vandrer tatt inn. Ellers var det mange severdigheter i landsbyene. På torvet i en sto det en gapestokk, og den måtte selvfølgelig prøves. De siste milene, ja engelske mil, av dagsmarsjen var alltid temmelig lange. Det verket i skulderen av tauget, og kjerren seg så vidt fremover. Den andre dagen "on track" skulle vi over fra en dal til en annen. Det ble en stri tørn å komme oppover "the hills". Veien var elendig, nesten bare en kløvvei. Oppe på toppen av disse engelske "hills" eller åser ser det temmelig øde ut, bare store gressdekte vidder og uendelige steingjerder, ja rene murer. Hele veien var innegjerdet. Vi var kommet nokså langt vekk fra folk. Intet menneske var å se, bare sauer. Nedstigningen til nabodalen var bratt og steinet, men vi holdt igjen med laugene alt vi kunne, og ned kom vi i god behold. Vi var glade da vi kom til en landsby hvor vi kunne få mat. Vi hadde ikke spist siden om morgenen, og det var langt ut pa ettermiddagen. Nils Erik fra Moss kjøpte et veldig brød, som han sa at han skulle spise opp. Han ville absolutt ikke selge noe til oss. Da han var kommet halvveis, bad han oss pent om å kjøpe resten. Vi skulle fa det for 1 d., men da hadde vi alt spist. Den kvelden slo vi vår leir ved en landsby, Kettelwell. Det var en vakker liten landsby. Alle landsbyer har en kirke, og denne hadde en særlig vakker. Døren sto åpen, og vi gikk inn. Alle kirkene i England har dørene åpne til daglig, og hvem som helst kan gå inn. 1 nesten hver kirke henger det en minnetavle over de som var falt i verdenskrigen fra det sognet.
Etler tre dagers slit og strev opp og ned bakker, gjennom daler og over "hills", kom vi til en landsby, Malham, hvor vi lå i leir i tre dager. Malham var et rent turistsenter. På neste hvert hus sto det plakat om theeservering. Like i nærheten er det nemlig en turistattraksjon, en sjelden "canneon". Den heter Cordale scar. Den styrter seg loddrett ned, og steinsorten er spesiell. Den er svært bløt, og fossen som flommer nedover har gravet ut mange rare formasjoner. Det blåste noe rent kolossalt her. Vi holdt på å blåse ned da vi klatret oppover et stort klippestykke midt i tossen. Søndagen yrte det av turister i alle slags rare sportsklær. Det var neslen ikke knikkers å se. De fleste gikk i korte bukser, både menn og kvinner. Vi vakte visst oppsikt våre fremmede speiderdrakter. En mann spurte hvor vi var fra, og da han hørte at vi var fra Norge, trykket han oss i hånden. Nå kunne han skryte av at han hadde hilst på nordmenn.
Mandag 7. august dro vi videre. Vi hadde bare en dagsmarsj igjen. Det begynte å bli folksomt langs veien, og vi kunne merke at nærmet oss en større by. Ut på ettermiddagen kom vi til Skipton, en by på 30000 innb. Dagen etterpå tok vi jernbanen tilbake til Apperley Bridge.
Nu var de 14 opplevelsesrike dagene forbi, men vi hadde snakket om en tur til London. Her skulle en roverspeider ta seg av oss og vise oss rundt. Vi hadde fått brev fra ham. Mr. Loten hadde skrevet til hovedkontoret for å få en bekreftelse fra ham, så vi kunne reise billig på toget. Svarbrevet skulle ligge å vente på oss på skolen. Men nå kunne ikke mr. Loten finne det. Måtte vi reise fluksens til Newcastle å ta båten hjemover i aften? Vi var temmelig skuffet. Mr. Loten gikk for å se etter en gang til, og til vår store glede kom han tilbake, viftende med brevet. Vaktmesteren hadde tatt vare på det. Vi var utrolig lettet.
Samme dag tok vi avskjed og reiste med toget til Leeds. Her skiltes vi fra vår leder, Petter Solberg. Han skulle reise til Skotland og besøke mr. Bryden. Han var blitt kjent med ham på landsleiren. Vi andre tok toget til London.
Det blir for langt å fortelle om togreisen. Kl. 20 gled toget inn på St. Pancras station. Men hvor var mr. Hollingdale, som skulle ta i mot oss? Hadde han ikke litt greie på når vi kom? Der sto vi i den kolossale jernbanehallen, alene i London. Hva skulle vi gjøre? Vi turde ikke henvende oss til noen. Vi hadde fatt advarsel mot alle ukjente personer Vi måtte bare henvende oss til politiet, men vi turde ikke våge oss ut av hallen.
En eldre drosjesjåfør spurte om vi ventet på noen. Han var sikkert en snill mann. men vi svarte så unnvikende som mulig. Vi ventet bort i mot en halv time. Da fikk vi øye på en speider som kom springende mot oss. Ja da folle vi oss lettet. Mr. Hollingdale hadde gått på feil stasjon. Nu bar det til King Cross station hvor vi tok undergrunnen. Den durte noe rent kolossalt. Mr. Hollingdale fortalte at vi skulle kjøre under Themsen, og det syntes vi var veldig interressant, men vi merket ikke noen forskjell.
Vi havnet til slutt i et speiderlokale som tilhørte vår verts tropp. Det var en hel bygning, som de eide fullt ut. Der var små koselige værelser. Man fikk inntrykk av å være i en privat leilighet. Dronning Mary hadde en gang vært på besøk der, og hun hadde girt dem en flott sølvbyste. Troppens flagg hadde vært på slagmarken i Frankrike. Ja det var tradisjon i den troppen.
Tre herlige, men strie dager fulgte. Tidlig om morgenen sto vi opp og laget frokost. Så tok vi bussen til sentrum med mr. Hollingdale som guide, og så var det å trave rundt fra det ene til det andre. Det var nettopp i en fryktelige varmeperioden i London, 32 gr., så vi var temmelig oppløste ved dagens slutt. En dag travet vi 20 engelske mil i denne varmen. Midt på dagen tok vi gjerne et opphold. Da gikk vi til en park og spiste vår lunsch, som bestod av medbragte sandwishes med corned beaf. Sandwishes høres så delikat ut, men dette var i alle fall allminnelige, tommetykke speiderskjever. Første dagen fikk vi forresten gratis lunsch i kafeen i speidernes hovedkvarter. Det er en stor bygning ikke så langt fra Buckingham Palass. I første etasje er det en speiderbutikk. Ellers er det kontorer, og på toppen i fjerde etasje er det kafe. Hele betjeningen i dette huset er speidere, og de går alltid i uniform. Ja vi fartet rundt fra det ene sted til de andre. Vi var i Parlamentet hvor vi var så heldige å komme inn i House of Commens og House of Lords. Like ved Parlamendet ligger Westminster Abbey. Det var en storartet bygning. Inne i kirken så vi Den ukjente soldats grav. Vi var også i en katolsk kirke, Westminster cathedral. Den hadde et veldig høyt tårn med elevator helt til topps. Elevatorføreren fortalte at det var den høyeste heis i Europa. Fra toppen fikk vi et overblikk over hele London. Vi så også Buchingham palace, det kongelige slott, hvor gardistene hadde høye bjørneskinnsluer og røde jakker som i gamle dager. Om det var varmt fra før av, så smeltet vi nesten av bare å se på dem.
Den største protestantiske kirken i verden, St. Pauls cathedral, besøkte vi også. Helt til toppen var det over 400 trappetrinn. Den dagen vi var i Britisk museum, var jeg så trett at jeg ikke husker stort av hva vi så. Når vi var altfor utkjørt av varmen og all traskingen, kløv opp på taket av en buss for å hvile bena. En dag var vi i den norske sjømannskirken. Det var veldig koselig der. I en forhall var det leseværelse og kafe. Kirkerommet var innenfor. Vi kjøpte kaffe, snakket med norske sjøfolk, leste norske aviser og hadde det riktig koselig. Når vi kom tilbake til vårt hovedkvarter om kvelden, laget vi i stand en slags kombinert middag og aftens. Da var vi så trette av dagens inntrykk at vi la oss med en gang.
Det blir for mye å fortelle om alt vi så i London. Dagene gikk fort, og før vi visste ordet av det, var de tre dagene forbi. Om aftenen den tredje dag bilte vi tilbake til stasjonen. Vi bilte gjennom City, som var strålende opplyst. Store lysreklamer var det over all. På St. Panchras station tok vi avskjed med mr. Hollingdale, som hadde guidet oss gjennom London disse tre begivenhetsrike dager. Han skulle tilbake til sin jobb som sjåfør for mr. Martin, som er sjef for det internasjonale speiderbureau.
Det ble en ubehagelig natt på toget. I den trange kupeen skulle vi fem få soveplass. Alle slags liggestillinger ble forsøkt. En kløv opp i bagasjenettet, men han følte seg visst litt usikker der oppe, for rett som det var skulle han ned, og da måtte han selvfølgelig trø i hodet på en annen. Så var et svare leven med sparking og spenning for å komme til rette. Imens jaget toget av sted og tidlig om morgenen, kl. 5, var vi i Leeds igjen. I Leeds måtte vi gå og drive i flere timer før toget til Newcastle skulle gå. Uheldigvis var det så mange med det toget at vi ikke fikk kupe. Så var det en ubehagelig togreise igjen. Søvnige var vi. Bagasjen stablet vi opp i den trange gangen, og så satt eller sto vi som best vi kunne. Jeg satt på kasserollen vår i en krok og sovnet nesten, men alt i ett måtte jeg reise meg, for det var en dør bak meg som man stadig skulle i gjennom. Men vi kom da frem lil Newcastle, og vi gikk ned til kaien hvor båten lå. Det var "Bessheim" denne gang. Senere på dagen kom Petter fra Skottland, og nu ble det en fortelling uten like om hva vi hadde opplevd.
Ut på ettermiddagen forlot vi Newcastle, og utover Tyne bar det. Samtidig med oss gled også to andre båter utover. Det var "Venus" og turistdamperen "Meteor".
Nu var vi altså på hjemveien. Været var strålende. Det blåste ikke opp som sist. Natten ble rolig, og det var nødvendig etter den ubehagelige togreisen. Sent om ettermiddagen nærmet vi oss den norske kysten. Av og til så vi et skarpt glimt fra Lindesnes, Oksøy og flere fyrlykter. Det var en vidunderlig månelys natt og vi kunne ikke legge oss. Petter og jeg sendte radiotelegram hjem og meldte vår ankomst. Klokken 3 om morgenen la vi til kaien i Arendal. Petter og jeg gikk i land her og tok avskjed med de andre.
Så måtte vi inn på tollbua med bagasjen. De undersøkte ingen ting, så vi kunne ha smuglet med oss så mye vi ville. Vi fikk lov til å sette sekkene fra oss i vaktstua. Vi takket og sa at vi ville ut å se litt på byen. Da vi kom tilbake igjen, var vaktbua stengt. Morgenkaldt var det, og klokken var ikke mer enn halv fire. Hvor skulle vi gå hen? På brygga sto det en jernbanevogn for levende dyr. Den krøp vi inn i. I taket hang det en stor sekkemadrass. Den tok vi ned og la oss på. Vi forsøkte å få oss litt søvn utpå morgenkvisten. Men kaldt var det, og vi holdt ikke ut mer enn en times tid der inne. Det var forresten godt at vi ikke sovnet, for litt senere ble vognen kjørt vekk. Undres på hvor vi da hadde havnet.
Om ettermiddagen tok vi postbåten vestover. Vi satte oss på promenadedekket og døset mens solen skinte varmt. Plutselig hørte jeg Petter si til en fremmed mann: "You have very fine weather here in Scotland". "Hva", sa mannen og stirret forundret på ham. Da fikk Petter øye på en motorbåt med flagg, og han sa til meg: "Se der er en motorbåt med norsk flagg." Han var ikke riktig våken og trodde at han fremdeles var i Skottland.
Ja etter en lykkelig reise kom jeg da hjem hvor radiotelegrammet hadde meldt min ankomst.
Utklipp og minner
Om internasjonal speiding
, beskrevet i Speiderhistorisk leksikon
Afghanistan ·
Albania · Algerie · Andorra · Angola · Antigua og Barbuda · Argentina · Armenia · Aserbajdsjan · Australia · Bahamas · Bahrain · Bangladesh · Barbados · Belarus · Belgia · Belize · Benin · Bhutan · Bolivia · Bosnia-Hercegovina · Botswana · Brasil · Brunei · Bulgaria · Burkina Faso · Burundi · Canada · Chile · Colombia · Costa Rica · Cuba · Danmark · De forente arabiske emirater · Den dominikanske republikk · Den sentralafrikanske republikk · Djibouti · Dominica · Ecuador · Egypt · Ekvatorial-Guinea · Elfenbenskysten · El Salvador · Eritrea · Estland · Eswatini · Etiopia · Fiji · Filippinene · Finland · Frankrike · Gabon · Gambia · Georgia · Ghana · Grenada · Guatemala · Guinea · Guinea-Bissau · Guyana · Haiti · Hellas · Honduras · India · Indonesia · Irak · Iran · Irland · Island · Israel · Italia · Jamaica · Japan · Jemen · Jordan · Kambodsja · Kamerun · Kapp Verde · Kasakhstan · Kenya · Kina · Kiribati · Kirgisistan · Komorene · Kongo-Brazzaville · Kongo-Kinshasa · Kosovo · Kroatia · Kuwait · Kypros · Laos · Latvia · Lesotho · Libanon · Liberia · Libya · Liechtenstein · Litauen · Luxembourg · Madagaskar · Malawi · Malaysia · Maldivene · Mali · Malta · Mauritania · Mauritius · Marokko · Marshalløyene · Mexico · Mikronesiaføderasjonen · Moldova · Monaco · Mongolia · Montenegro · Mosambik · Myanmar · Namibia · Nauru · Nepal · New Zealand · Nicaragua · Niger · Nigeria · Nord-Korea · Nord-Makedonia · Oman · Pakistan · Palau · Palestina · Panama · Papua Ny-Guinea · Paraguay · Peru · Polen · Portugal · Qatar · Rwanda · Romania · Russland · St. Kitts og Nevis · St. Lucia · St. Vincent og Grenadinene · Salomonøyene · San Marino · São Tomé og Príncipe · Saudi-Arabia · Samoa · Senegal · Serbia · Seychellene · Sierra Leone · Singapore · Slovakia · Slovenia · Somalia · Spania · Sri Lanka · Sudan · Surinam · Sveits · Sverige · Syria · Sør-Afrika · Sør-Korea · Sør-Sudan · Tadsjikistan · Taiwan · Tanzania · Thailand · Togo · Tonga · Trinidad og Tobago · Tsjad · Tsjekkia · Tunisia · Turkmenistan · Tuvalu · Tyrkia · Tyskland · Uganda · Ukraina · Ungarn · Uruguay · USA · Usbekistan · Vanuatu · Vatikanstaten · Venezuela · Vietnam · Zambia · Zimbabwe · Østerrike · Øst-Timor
I tillegg har vi Kongeriket Nederlandene med statene Aruba · Curaçao · Nederland · Sint Maarten og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland med riksdelene England · Nord-Irland · Skottland · Wales
Andre føderasjoner, kronbesittelser, territorier, selvstyrte og omstridte landområder finner du under hver verdensdel.
Verdensdeler: Afrika ·
Antarktis ·
(Arktis) ·
Asia ·
Europa ·
Nord-Amerika ·
Oseania ·
Sør-Amerika
Andre temasider:
(Tidl. stater, nasjoner og kolonier) ·
(Folkeforbundet) ·
Internasjonale arrangementer ·
WAGGGS ·
WOSM ·
ISGF ·
Norden ·
Fredsarbeid ·
FN
Referanser
- ↑ Tekst fra Fredrik Horjen, Øyvind Horjens nevø
- ↑ Det er/var mange i Horjen-familien som var aktive speidere. Ester Horjen var tante til Øyvind Horjen. Hun ble gift med en tysk mann og levde mye av sitt liv i Kina som misjonær. Gunnar Horjen er bror til Øyvind Horjen. Også deres far, Fredrik Horjen, var speiderleder. Ref informasjon fra Fredrik Horjen 21/3/2014
- ↑ Speideren, nr. 4, april 1932, Norsk Speidergutt-Forbund.
- ↑
Finnes hos / opplysninger fra arkivet til Fredrikstad krets av Norges speiderforbund og Fredrikstad Speiderråd
- Vet du mer om "Englandstur 1932"? Du kan være med å legge inn mer historisk stoff, følg Basismanualen.
Husk å være innlogget for å gjøre endringer. Lykke til!
