1. North London Tropp

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk
Les mer om speidingen i England Flagg England.png

Vi jakter på informasjon om denne troppen!

1. North London Tropp

Dons kom under et opphold i England i kontakt med speiderbevegelsen. Han var med i gruppen 1. North London Troop, som Lord Kitchener drev. [1]

I "Minner og tradisjoner: 1. Oslo speidertropp gjennom 40 år" forteller Dons selv:

Kontoret lukket kl. 1 om lørdagen i London, så det ble en lang ettermiddag. Da jeg bodde i London i 1909 skulle jeg med en av mine venner opp i North London en slik ettermiddag for å se en speidertropp for forste gang. Vi skulle dra opp på et friluftsområde på Hampstead Heath, hvor de skulle ha lek med samling hjemme hos troppsføreren etterpå. Dette besøkct hos 1. North London Tropp ble innledningen til en lang rekke turer og samvær med speidere. I denne tiden var jeg stadig opptatt med en tanke: dette måtte være noe for norske gutter.

Da jeg flyttet hjem igjen til Oslo i 1910, varte det heller ikke lenge for jeg hadde truffet gutter som ble i fyr og flamme da jeg fortalte dem om speiderlivet.

Det var 6—8 gutter av oss som var på tur i Østmarka den 23. mai 1910. Vi hadde vært en del turer sammen om våren. men da vi satt og holdt rast oppe på Haukåsen, øst for Sarabråten, dukket den tanken opp at vi skulle danne vår egen tropp. —

Fra første stund ble troppen knyttet til Kristiania Guttehjem i Gjetemyrsveien. Bestyrerinnen, søster Maren Michelet, viste en enestående interesse og forståelse for speidersaken. Der ble troppen samlet til regelmessige møter med instruksjon og øvelser. Vi fikk snart vårt eget blad «Speideren», som fra 1914 gikk over til å bli blad for hele forbundet.

Da speiderloven og løftet var satt om til norsk, og troppen mer offentlig trådte frem. fikk den to «beskyttere» — professor Yngvar Nilsen, Den Norske Turistforenings utrettelige formann, og den kjente teolog professor S. Michelet —.

En annen kjent mann som også viste stor forståelse for speidersaken. var Fridtjof Nansen. Han skrev til meg og beklaget dypt at han ikke kunne gå aktivt inn for dette utmerkede arbeidet. Andre viktige oppgaver la fullstendig beslag på hans tid og arbeidskraft.

Fra kapittelet Hvorledes jeg ble speider i Femti år for norske gutter - 50 års jubileumsberetning i 1961. *Femti år for norske gutter [2]

Dette var et manuskript som ble funnet ved en tilfeldighet under en opprydning i et boktrykkeri i Fredrikstad og videresendt bokkomiteen av Asbjørn Torp.

Utsnitt forside femti år for norske gutter.JPG

En vakker dag var de lykkelige guttedagene hos far og mor forbi, og jeg befant meg i London. Men det er vanskelig å fornekte sin natur, og jeg hadde ikke vært der lenge før jeg var avsted med kart og kompass og gjennomstreifet Kent på kryss og tvers. Jeg støtte ofte på tropper og patruljer av khaki-kledde gutter med brogede halstørkler og bare knær, og når jeg så dem leke og holde øvelser mellom busker og trær over åpne jorder i det flate, ensformige landskapet, tenkte jeg hvordan det var hjemme i Norge.

Tankene gikk til fjellknauser og bratte urer, topper med vidt utsyn, skogen dyp og stille, skogvannene ved kveld, tømmerkoier, leirbål og skogstillhet som vi bare finner den hjemme. Det måtte være noe for speidergutter, det! Eller ved vintertid, da de gikk i London måned etter måned i tåke og regn og søle, og så tenke på hvordan det kunne være hjemme, med patruljeturer på ski. Tenk for turer det kunne bli og for øvelse for guttene å dra på ekspedisjon med kart og kompass på ski innover skogen i ukjente trakter.

En dag traff jeg troppsføreren i «Lord Kitcheners troop» av Boy Scouts, og han fortalte meg om speidersaken. Det varte ikke lenge før jeg var i fyr og flamme. Dette var nettopp hva jeg hadde boltret med av tanker og idéer selv. Her var det hele satt i system, og når lørdagsettermiddagen kom og oppstillingssignalet lød var jeg på pletten for å være med og overvære troppens øvelser oppe i Nord-London. Jeg ble speider med liv og sjel og var stolt den dag jeg ble æresmedlem av lord Kitcheners tropp. Så satte jeg i 1910 igjen foten på norsk grunn. Det var vår, og jeg hadde ikke vært lenge hjemme før jeg fikk samlet 6 – 8 gutter og dro på tur.

Utklipp og minner

Chr. Dons og hans kontakt med engelsk speiding

Om internasjonalt samarbeid

Eksterne lenker

Referanser