Landsleir Hamar 1924 (Norsk Speidergutt-Forbund)
Hovedøen, Oslo 1914 –
Sverresborg, Bergen 1916 –
Trondheim 1920 –
Hamar 1924 –
Åndalsnes, Rauma 1928 –
Mandal 1932 –
Jeløy, Moss 1936 –
Tromsø 1940 (Avlyst)
Skottland 1943 –
Mandal 1948 –
Verdal 1952 –
Voss 1956 –
Brunlanes, Larvik 1960 –
Bodø 1964 –
Jørstadmoen, Lillehammer 1968 –
Røros 1972 –
Åndalsnes, Rauma 1976
Landsleir Hamar 1924 | |
---|---|
Landsleir for: | Norsk Speidergutt-Forbund |
Dato: | 7.–17. juli 1924 |
Kommune/sted: [1] | Hamar, Domkirkeodden |
Det var første gang forbundet hadde arrangert leiren på den eneste fullt speidermessig måte, således at hver gruppe innrettet seg helt og fullt på egen hånd som ved en alminnelig troppsleir. De fikk utlevert all sin mat "in natura" fra intendanturen. Det viste seg at arrangementet var heldig og det vandt alles bifald. | ||
– Om Hamarleiren, 1924, NSFs årsoversikt 1924, Lederen nr. 2 - 1925 [2], se flere speidersitater her – |
Innhold
Sted
Landsleiren ble arrangert på Domkirkeodden ved Hamar i Innlandet fylke.
Om leirens program og gjennomføring
Merk at det kan forekomme fotografier på artikkelsiden som viser stor hilsen ved flaggseremonier, som var vanlig flagghilsen, |
Mandag 7. juli
Været: Været var strålende store deler av leiren.
Menyen:
I NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936, skrives det følgende om landsleirens åpningsparade:
De beste minner fra landsleiren. fra Speideren
Først og fremst husker vi nok alle åpningshøitideligheten. Været hadde vært grått, og det var overskyet under den første del av opstillingen, men da flaggene efter speiderchefens varme velkomsthilsen gled til topps, brøt solen frem. Den vilde kaste glans over dagen. Vi husker nok enda hvor varme øinene blev og hvordan det skalv og dirret inne i oss, der vi stod. Der gikk likesom et åndens pinsevær over speiderrekkene. Forventningene til leiren var store.
En som var der. [3]
Tirsdag 8. juli
Menyen:
- Hovedtema/-aktivitet: Leiraktivitet. [7]
Onsdag 9. juli
Menyen:
- Hovedtema/-aktivitet: Leiraktivitet. [7]
Torsdag 10. juli
Menyen:
- Hovedtema/-aktivitet: .
Fredag 11. juli
Menyen:
- Hovedtema/-aktivitet: Utflukt til Høsbjør (ved Brummunddal). [7]
Lørdag 12. juli
Menyen:
- Hovedtema/-aktivitet: .
Søndag 13. juli
Menyen:
- Hovedtema/-aktivitet: Gudstjeneste og marsj gjennom Hamar. [7]
I NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936, skrives det om landsleirens kongebesøk:
De beste minner fra landsleiren. fra Speideren
Kongen kom med sol efter gråvær, og sol blev der også over alle speiderfjes da han hilste på speiderne og i en varmt følt liten tale bad dem huske kameratskapets verd. Siden beså H. M. med synlig interesse og fornøielse alle leirens arrangementer og hadde overalt et vennlig ord og smil til guttene. Derfor kom også de speiderhurraer som fulgte kongen ut av leiren fra hjertet.
- «Tidens Tegn» skrev: «I to timer var kongen i leiren, og der blev brukt en mengde film i alle leirens fotografi- apparater. Nu gjelder det altså at billedet med Hans Majestet og kameratene på blir riktig vellykket, så man får se hvor liddeli nær de stod ved hverandre. Til dette kommer så anekdotene om hvad kongen sa og hvad speideren svarte, og om hvor aldeles uforferdet og ubesværet han omgikkes den vanskelige og krevende sprogform «Deres majestet». Stemningen er utvilsomt rojalistisk i landsleiren».
Vi kan legge til at kongen til og med blev budt søtsuppe i leiren. .
En som var der. [3]
Mandag 14. juli
Menyen:
- Hovedtema/-aktivitet: .
Tirsdag 15. juli
Menyen:
- Hovedtema/-aktivitet: .
Onsdag 16. juli
Menyen:
- Hovedtema/-aktivitet: .
Torsdag 17. juli
Menyen:
- Hovedtema/-aktivitet: Avslutningsparade.
I NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936, skrives det følgende om landsleirens avslutningsparaden:
De beste minner fra landsleiren. fra Speideren Men la mig deg til slutt minnes avslutningsparaden. Også over den var der blank blå himmel. Men der var også vemod over stunden. Da liljebanneret, som dag og natt hadde vaiet over leiren, gled ned, gav det nok et stikk i mange leirbegeistrede hjerter. Men møtes og skilles er livets gang!
En som var der. [3]
Dagsorden
Deltagere
Landsleiren hadde 1800 deltakere. [8]
Det deltok ca. 100 speidere – fra Vestfold.
Flere fra 4. Fredrikstad. [9]
Det deltok 165 av landets tropper med ca. 1800 speidere, dessuten var det et hold fra Sverige og et fra Danmark. (Iblandt de danske speidere var tropsføreren for Vedels Egne, Vilhelm Bjerregaard[10].)
- Nasjoner
Bespisning
Mat ble utdelt fra intendanturen, og speiderne fikk selv tilberede maten sin, Det gikk over all forventning. Spesielt var at nesten alt som foregikk på de enkelte leirområder, ble bedømt under overskriften "leirpraksis" Dette innbefattet ”presisjon”, ”leirrutine”, matlaging” og ”etter avmarsj” - i leirheftet var det skrevet omfattende regler om hva som skulle bedømmes. [7]
Ahlert Horn og Arvid Østby var ansvarlig for intendanturet. [3]
Fra Speideren 1925: Fra Depotet. Speiderproviant. Nu har vi overtatt eneforhandlingen av en speiderproviant, der er laget av den kjente hermetikkfabrikk A/S Chr. Aug. Thorne. Fabrikken har villet lage en proviant omtrent tilsvarende den «Speiderlapskaus» som blev servert på landsleiren ved Hamar ifjor. Speiderprovianten er tilberedt av oksekjøtt, flesk, gule erter og poteter, som er sammenblandet til en lapskaus i likhet med armeens reservekjøttporsjon. Innholdet kan spises ublandet, koldt eller stekt. Som middagsmat bør det helst varmes. [11]
Pris
Leirens kostende var kr 20,00 pr. deltager for de ti dagene leiren varte. [2]
Dette tilsvarer i 2014 kr 444,52. [12]
Til tross for den billige pris kom forbundet også økonomisk sett heldig fra det. [2]
Besøkende
HM Kong Haakon 7. besøkte leiren søndag. [3]
Christian Dons besøkte leiren. [3]
I NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936, skrives det om Christian Donss besøk på landsleiren: «Rent betagende virket det å besøke den strålende landsleir på Hamar 1924,» skrev var første speiderohef, Chr. Dons, efterpå. «Denne leir virket på- mig som et bevis på at speidersakens retningslinjer var riktig lagt an fra først av. Der møttes speidere fra Kirkenes og Hammerfest og landet over, like ned til Kristiansand. Men de smeltet sammen som en enhet uten knirk eller skurrende lyd, der var en samfølelse og et forbund som ikke var til å ta feil av». [3] |
Leiravis
Leirsang
Minner og omtaler fra leiren
I jubileumsberetningen Glåmdal krets N.S.F. 1925 - 1940 kan vi lese om Glåmdal krets og leiren:
|
I Femti år for norske gutter kan vi lese om leiren: [14] Hamarleiren i 1924 betød litt av en revolusjon i sin form. Det var gjennombruddet for et gjennomført patruljesystem også i storleirene. Nå var og slutt med den ferdiglagede mat og oppsatte telt som i tidligere landsleire. Ved Mjøsas bredd fikk 18oo speidergutter innrede og stelle sine egne områder, patruljevis og_gruppevis. De mange småleirene skapte Hamar-leiren, med alle mann i aktivitet utallige smarte og forseggjorte leirinnredninger. Speiderne viste sin dugelighet i «speidersveis» og speiderånd. Det var et flott stykke speider-Norge H M. Kong Haakon VII fikk se, da han der for første gang besøkte en landsleir. Han kom med sol etter gråvær, og kongebesøket ble en stor og minnerik opplevelse for speidere fra landsende til landsende. Kong Haakon gav speidersaken en stor plass i sitt hjerte. Han hadde like før gitt Møller Gasmann sin Kongens Fortjenstmedalje i gull for hans fremragende arbeid for norsk ungdom. Og Kongen kom tilbake til landsleirene flere gang siden. Han kom ikke bare som Konge, men som en kjær venn av speiderne. Det under en landsleir 24 år senere at Speidersjefen (Brekke) sa til Kongen, som gledestrålende gikk rundt blant 12 000 jublende norske gutter: «Det må være stort, Deres Majestet, å få glede så mange». Da svarte Kongen: «Ja, særlig når det gjelder Norge som kommer!» [14] |
I Speiderhistorisk skrift Nr. 11, Landsleirene i 20-åra, 2002, fortelles det om landsleiren: Hamar 1924 Landsleiren på Hamar ble arrangert mandag 7. - onsdag 16. juli på Storhamars grunn som Forbundet hadde leid. Denne leiren skulle bli noe helt nytt og revolusjonerende. Man hadde kommet til at ferdig oppsatte telt og ”mating” av speiderne ikke var helt i Baden Powells ånd - han krevde jo at guttene i patruljen hele tiden skulle være aktive, hver gutt skulle få anledning til å vise initiativ både fysisk og intellektuelt. Derfor skulle ikke speiderne kommanderes hit eller dit, de skulle få ”frihet under ansvar” som speidersjefen Møller Gasniann uttrykte det i ”Speideren”. Ennå dristet man seg ikke til å satse på patruljesystemet fullt ut, men delte deltagerne opp i grupper på 50 som hver fikk sitt område å boltre seg på. Mat ble utdelt fra intendanturen, og speiderne fikk selv tilberede maten sin, Det gikk over all forventning. Fordi dette var et nytt eksperiment i leirutviklingen, torde ennå ikke å arrangere en kjempeleir, deltagerne ble begrenset til kun 2. gradsspeidere. Deltagertallet ble likevel så høyt som 1800, hvorav speidere fra 1 svensk og 2 danske tropper. På denne leiren var det lite av oppstillinger og parader som dagsorden viser. Mesteparten var ”fritid”, og tiden ble godt utnyttet. Den frihet speiderne fikk til å innrede sine egne leirområder gjorde at guttene utviste stor oppfinnsomhet si å konkurrere med naboene om det fineste området. Resultatet ble flotte portaler og spektakulære leirinnredninger. Og i programmet var det avsatt god tid (3 timer hver dag) til å besøke andre, se og lære og ikke minst bli kjent med speiderbrødre fra andre deler av landet. Bortsett fra at programmet de 3 første dagene var ”leiraktivitet”, besto ukeprogrammet av konkurranser, merke-taking og leker. To andre faste poster var det: utflukt til Høsbjør (ved Brummundal) på fredag og gudstjeneste og marsj gjennom Hamar på søndag. Det var mange konkurranser. Spesielt var at nesten alt som foregikk på de enkelte leirområder, ble bedømt under overskriften "leirpraksis" Dette innbefattet ”presisjon”, ”leirrutine”, matlaging” og ”etter avmarsj” - i leirheftet var det skrevet omfattende regler om hva som skulle bedømmes. Nytt var at premiene gikk til troppen og ikke til den enkelte speider. En større fingert jernbaneulykke med mange hardt sårede gjorde kraftig inntrykk på speiderne. Ambulansetog ankom, de skadde ble forbundet etter alle kunstens regler og kjørt bort med toget til alles lettelse. Et av høydepunktene i programmet var besøk av kong Haakon - den første gangen kongen besøkte en landsleir. Hamarleiren 1924 ble en vellykket leir, en koseleir, en ekte speiderleir. Det eneste man kunne klage på var varmen. Leiren kan i sin form ansees som en revolusjon. Det var det første skritt for å kunne gjennomføre patrulje- og troppssystem også i storleirene. Denne leiren dannet grunna laget for den form i de kommende leirene Norsk Speidergutt-Forbund arrangerte. [7] |
I oversikten for Norsk Speidergutt-Forbund for året 1924, skrives det: Den fjerde store landsleir ved Storhamar blev en opplevelse for alle de som hadde anledning til å være med. Det var gjort fra forbundets side gjort alt for at leiren skulde bli et rikt minne for deltagerne. Forbundet hadde ikke spart noget for at et godt resultat skulde opnås. Det var første gang forbundet hadde arrangert leiren på den eneste fullt speidermessig måte, således at hver gruppe innrettet seg helt og fullt på egen hånd som ved en alminnelig troppsleir. De fikk utlevert all sin mat "in natura" fra intendanturen. Det viste seg at arrangementet var heldig og det vandt alles bifald. Leirens kostende var kr 20,00 pr. deltager for de ti dagene leiren varte. Til tross for den billige pris kom forbundet også økonomisk sett heldig fra det. [2] |
1. Bodø skriver om Landsleiren på Hamar i 1924: Det fremheves i «Norske Speidere», som er Forbundets historie gjennom 25 år, at året 1924 er ett av de store i Forbundets historie, takket være landsleiren på Hamar s. å. Den vellykkede gjennomførelse av Hamar-leiren var så å si en konfirmasjon for speidersaken i Norge, heter det. Jeg tror at man med atskillig berettigelse kan omskrive disse ord til også å gjelde vår tropp. Hamar-leiren var en konfirmasjon for speiderbevegelsen i Bodø. Denne leir viste oss hvor langt vi var nådd som speidere og ga oss rikelig med nye ompulser og retningslinjer for fremtiden. Det var første gang vi skulle treffe våre speiderbrødre fra andre kanter av landet, og for første gang skulle vi med egne øyne få se de kjente speiderledere med Møller Gasmann i spissen. Vår forbindelse med Forbundet hadde jo hittil kun vært av brevlig art. Det kan nevnes at det er med atskillig stolthet vår troppsreferent i forhandlingsprotokollen fra 1922 omtaler «den første handskrivelse» troppen har mottatt fra Møller Gasmann! Med musikken i spissen var vi hele 49 speidere som dro til Hamar.Forventningene var ikke små, og de ble mer enn innfridd. Vi så, glodde og lærte i de altfor få dager leiren varte. Alt imponerte oss. Men mest imponerte vi oss selv ved å vinne en av leirens hovedkonkurranser: Presisjon! Når dertil nevnes at vi i andre konkurranser fikk hederlige plasseringer, er det ikke å undres over at vår stolthet var større enn stor! Hamarleiren lærte oss at vår speiding i disse årene ikke hadde vært galt lagt an. Den lærte oss at 1. Bodø i grunnen ikke står tilbake for andre tropper, hva vi kanskje innerst inne hadde vært redd for. Og den lærte oss sist, men ikke minst, at vi hadde meget igjen å lære. Arbeidsfelter var det nok av. – Betydningen av å treffe andre speidere og utveksle meninger med disse, skal jeg ikke komme inn på. Jeg vil bare pointere at sammensmeltningen med det øvrige lands speidere fra denne leir av, er i full gang. Og som en konklusjon, må det være lov å anføre, at Hamarleiren var vår tropp fullt ut verdige konfirmasjonsdager. Så glir da vår tropp over i en ny fase i sin utvikling. Det gjaldt nå å nyttiggjøre seg de erfaringer som var innvunnet på Hamar, og samtidig åpnet der seg nye fremtidsperspektiver. |
I Fredrikstad Speidergutt-Avdeling, 25-årsjubileum, 1937, kan vi lese: En ting stillet alle andre tiltak og hendelser i skyggen, landsleiren ved Hamar. Det var 36 gutter her fra byen som var så lykkelige å få bli med til denne største speidermønstring i landet. Leiren var begunstiget av strålende vær, og en rekke begivenheter vil vel særlig huskes, som turen til Høsbjørg, gudstjenesten i domkirkeruinene og kongebesøket, sammenlagt en strålende opplevelse. [15] |
I NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936, skrives det følgende om landsleiren: Å gjennemføre patruljesystemet konsekvent i landsleiren kunde det vanskelig være tale om. Man valgte da å inndele leiren i grupper på 50, som hver fikk 1/2 mål jord a boltre sig på. Innenfor dette gruppeområde kunde guttene ha sin private leir i leiren - utstyre den som de fant for godt, koke og brase, holde kaffelag og i det hele tatt ha det på g. Se dette var jo noe nytt. Og man næret store forventninger. «Jeg vil si,» uttaler Møller Gasmann i «Speideren», «at jeg føler mig viss på at den (leiren) vil bli en oplevelse og en overraskelse for dem som kommer. Ikke fordi at vi har strålende nyheter i bakhånden men fordi den blir av en annen type enn de tidligere landsleire. Grunntrekket, bakgrunnen, kan uttrykkes ved satsen «frihet under ansvar». Guttene skal ikke kommanderes hit og dit og sender og sammen, de skal lære å kjenne hverandre og respektere hverandre som kamerater. Å gi speiderbrorskapet gutt og gutt imellem rik anledning til a festnes, se det er hovedprogrammet for leiren». Møtestedet var Hamar, hvor Forbundet leide et stort areal på Storhamars grunn, like ved Mjøsa. Masseanmeldelser var å forutse. Men da Forbundet ikke torde avvikle noen kjempeleir - ennu - blev tilgangen begrenset, idet bare 2nengradsspeidere fikk være med. Leiren var jo et eksperiment, og det gjaldt å forhindre at den blev en fiasko, det gjorde man best ved å ta med de mere leirvante av guttene. Forbundskontoret arbeidet under høitrykk hele varen. Heldigvis for sekretæren som satt nokså trangt! - flyttet både Forbundskontoret og Depotet utpå våren over til Rosenkrantzgaten 15, hvor det blev adskillig rummeligere og bedre arbeidsforhold. Alle forberedelser blev omhyggelig truffet, anmeldelsene strømmet inn, og da deltagerne den 7de juli stod opstilt til åpningsparaden, var de 1800 i tallet og boblende av forventninger. De blev ikke skuffet. Leiren blev høist vellykket. Mere enn en speider, som nu er voksen blitt, regner den for sitt beste speiderminne; det kommer sig vel av at den var den første virkelige speider-landsleir. En ikke liten begivenhet var det også at «det var første gang at nordlendingene møtte sine landsbrødre i en felles speiderleir». («Det skulde da også vise sig å være av stor betydning», heter det i jubileumsberetningen for Saltens krets.) De mange småleirene innrettet sig praktisk og malerisk på hver sitt halve mål. Opfinnsomheten var stor og kappelysten større - det gjaldt jo for samtlige å distansere naboene. Resultatet blev fantastiske portaler, sindrige matkjellere, fjonge ildsteder og 1001 små opfinnelser. Opstillinger, parader og slikt var det lite av. Guttene hadde mest mulig fritid, og det viste sig at de fikk tiden til å gå - på hvert enkelt gruppeområde var det nok å ta. sig til, og fritimene kunde benyttes til å besøke de andre gruppene, se, lære og bli godvenner med de andre guttene. Det var en pen leir og en hyggelig leir. Gruppeområdene blev holdt i mønstergyldig stand og stadig fiffet op med nye forbedringer av leirteknisk art - guttene kappedes om å «finne på». Det var speiderne selv som satte sitt preg på leiren, og slik skal det være hver enkelt gutt skal få avløp for sitt initiativ og ha sitt å bestille, det er da det er speider-leir. Man hadde vært en smule engstelig for det viktige problem maten, den som helten ikke duger uten. Det er så sin sak. å sørge for at 1800 sultne gutter daglig får sig det de trenger - og vilde guttene klare å lage spiselige retter av de råvarer de fikk utlevert på intendanturen? Enhver frykt viste sig å være ugrunnet. Førerne Østby og Horn var fortreffelige intendanter, og guttene laget de fortreffeligste spiser - det var en hel liten triumf! Leirprogrammet bød mest på leirpraksis, badning og almindelig leirliv - det gjaldt for Forbundet å høste erfaringer for fremtiden med hensyn til guttenes dugelighet. Men det blev dog også sørget for «program» ellers. En dag var det tur til Høsbjør, og - men jeg gir heller «Speideren»s korrespondent ordet, så får vi inntrykk av hvordan det hele fortonet sig den gang:
En av grunnene ti] at leiren blev så flott gjennemført var uten tvil den at hovedkonkurransen var leirpraksis, d.v.s. «presisjon», «leirutine», «matlagning» og «efter avmarsj». Så å si alt som foregikk på gruppeområdene blev konkurransemessig bedømt, og følgen herav var selvsagt at guttene ydet sitt beste, så meget desto mere som premiene her gikk til troppen og ikke til den enkelte - alle matte følgelig anstrenge sig for det felles vel. Resultatene uteblev ikke. Det blev dog også avholdt lagkonkurranse i 5-kamp, og enkeltmannskonkurranser i orientering, ordonnansløp, førstehjelp, altmuligmann, signalering, livredning, svømning, skissetegning og spleisning. Videre hadde guttene anledning til å avlegge prøver for dyktighetsmerker - de hadde således ingen grunn til å klage over at de ikke fikk luftet sine speiderferdigheter i denne leiren. Og hygge hadde de også - massevis av koselige leirbål og kaffeslaberaser og gjensidige besøk. Et internasjonalt islett manglet heller ikke; to danske grupper og en svensk deltok og gjorde sig mektig populære. Det eneste aber ved leiren var varmen men den hadde ikke ledelsen ansvaret for. Samtidig med leiren. blev Forbundets 6. landsmøte avholdt. De viktigste beslutninger som her blev fattet var at Forbundets styre herefter skulde bestå av 9 medlemmer (tidligere 7) og at «Tienden» (de 10 % av tilstelninger etc. som tropper og kretser fra 1921 av hadde ydet Forbundet) blev ophevet. Som vioespeiderohef gjenvalgtes Ragnv. Iversen for 6 år. I Forbundsstyret innvalgtes: W. Retz, J. J. Skjerve, F. W. Rieber-Mohn, Ole Eger, Gun. Høgsæt og J. Heidenstrøm. Under leiren blev vicespeiderohefen, Ragnv. Iversen, og forbundssekretær Erik Rasmussen dekorert med Sølvulven, den de begge i høi grad hadde gjort sig fortjent til. Begge hadde vært Forbundet gode menn. Som formann i Revisjonskomiteen av 1917 hadde Vicen, kan man trygt si, gitt speidersaken i Norge dens teoretiske fundament, gjennem brosjyrer, artikler og foredrag hadde han spredt kjennskap til saken i vide kretser, som ombudsmann for utenrikske saker hadde han knyttet forbindelser med utlandet, han hadde startet «Lederen», kort sagt, han hadde vist et initiativ og en arbeidsevne som avtvang stor respekt. Erik Rasmussen fortjente Sølvulven ikke bare for sitt energiske og målbevisste arbeide som forbundssekretær, men også i erkjennelse av det store arbeide han hadde nedlagt i Bergens krets, hvor han var en av pionerene. Og så reiste hver til sitt igjen, bade ledere og gutter like fornøid. For Hamarleiren hadde vært en stor oplevelse for alle, ikke til å glemme. «Rent betagende virket det å besøke den strålende landsleir på Hamar 1924,» skrev var første speiderohef, Chr. Dons, efterpå. «Denne leir virket på- mig som et bevis på at speidersakens retningslinjer var riktig lagt an fra først av. Der møttes speidere fra Kirkenes og Hammerfest og landet over, like ned til Kristiansand. Men de smeltet sammen som en enhet uten knirk eller skurrende lyd, der var en samfølelse og et forbund som ikke var til å ta feil av». Og Forbundets ledere var fornøid og mere enn det. «Det var første gang Forbundet hadde arrangert leiren på den eneste fullt speidermessige måte, således at hver gruppe innrettet sig helt og fullt på egen hånd som ved en almindelig troppsleir», heter det i beretningen året efter. Og så var det altså gått bra, Over all forventning bra! Teknisk sett blev leiren greit avviklet. Guttene likte sig i den, og de innfridde de forventninger som blev stilt til deres dyktighet. Ledelsen hadde høstet den erfaring at Forbundet var større opgaver voksent enn denne, og at man hadde funnet den rette type av speiderleir - næste gang kunde man slå større på. Dessuten hadde leiren vært en god reklame for speidersaken. Pressen hadde viet den adskillig omtale, ikke minst i forbindelse med Kongens besøk. Alt i alt, Hamarleiren førte Forbundet et langt steg fremover, viste hvad som var nådd og hvad som kunde nåes ved hjelp av den storartede lek med alvor som speidingen er. Men mere enn dette. Leiren og landsmøtet bekreftet fullt ut at kravene fra Nittedal 1917 var realisert: Organisasjonen var nu utformet. Økonomien var god. Samarbeidet mellem Hovedstyret og de enkelte tropper og kretser lot ikke lenger noe tilbake å ønske. Også de senere mål som Forbundet hadde satt sig - sammensveisning av de enkelte grupper og fremme av forbundsånd - lot til å være på god vei til å nåes. Det om et samhold og en enighet i leiren som lovte godt for fremtiden. Og derfor kan man trygt si at Hamarleiren bekreftet at speidersaken hadde stått sin prøve i Norge. Ved siden av generalforsamlingen Bergen 1919 er den uten tvil den viktigste begivenhet i den norske speiderbevegelses historie. «Og nu gjelder det å streve videre», skrev speiderehefen efterpå. «Begynn nu med å bygge videre på hvad dere har sett og lært ved landsleiren - slutt dere tett om Forbundet deres. Forbundet vil hjelpe dere, og dere må hjelpe Forbundet». [3] |
Wilhelm Retz forteller om Landsleir Hamar 1924 (Norsk Speidergutt-Forbund) i sin erindringsbok Blant gutter og telt, 1946: Hamar-leiren (1924) ble så Forbundets første feltmessige leir. Nå hadde det jo vært feltmessige tropps- og kretsleirer overalt i landet, så vi burde jo være helt sikre på at guttene og førerne var vel innøvd i leirrutine. Dette viste seg også å være tilfelle. Leiren ga et strålende bevis på at de norske speidere ved sin orden og disiplin fullt ut greidde de fordringer et leirliv stilte til dem. Vi hadde en stri og lang reise via Bergen og Oslo. Jeg har jo mange ganger under våre mange reiser og leirer vært ute for litt av hvert av vanskeligheter hvor det først og fremst gjaldt å bevare ro og fatning, og hvor jeg måtte stole på førernes ansvarsfølelse og guttenes disiplin, men jeg har også noen enkelte ganger vært ute for tilfeller hvor jeg selv sto helt maktløs og bare hadde å overlate utfallet i Guds hånd. Et slikt tilfelle hendte meg på denne reisen. Vi var såvidt rullet ut fra Hønefoss stasjon og hadde passert broen over elven, da flere gutter kom stormende inn til meg: «Der gikk en gutt ut av vinduet da vi får over brua.» Jeg grep øyeblikkelig til nødbremsen og løp akterover til togføreren. Han kunne ikke stoppe toget før vi kom til neste stasjon. Her fikk jeg i en fart telefonen til Hønefoss og ha dem undersøke på broen om de kunne finne gutten - levende eller død. Toget måtte fortsette til Roa. Det ble noen strie minutter for meg. På Roa fikk jeg straks forbindelse med Hønefoss. Jo de hadde straks sendt ut et par mann, men gutten kom lys levende og smilende imot dem, ikke det fnugg skadet. «Pakk ham inn og send ham etter oss til leiren i Hamar.» Jeg la mikrofonen bort og sto en stund helt målløs og stille. Da gutten smilende og sjenert dagen etter meldte seg for meg i leiren fikk jeg rede på sammenhengen. Han hadde nok litt anlegg for å gå i søvne. På grunn av tretthet og varme hadde han anbrakt seg i bagasjenettet. Vinduet sto åpent og da alle hans kamerater var gått ut av kupeen idet toget gikk ut fra stasjonen, hadde han i søvne sloppet seg ut gjennom vinduet, og var seg først bevisst da han sto på broen og så toget fare fra ham. Han satte på sprang etter dette. men måtte selvfølgelig snart oppgi kappløpet og begi seg tilbake til stasjonen. Innenom Oslo kom vi ikke. Ved Grefsen ble vi ført over til Alnabru. Her var Lykken kommet oppover med speidere fra Østfold, Vestfold og Oslo, så vi var over 1000 speidere som om natten kl. 2 kom til leirplassen på gården Storhamar. Guttene hadde fått ordre om å marsjere stille og rolig inn i leiren for ikke å forstyrre nattesøvnen for allerede ankomne speidere. Speidersjefen tok imot oss ved leirens inngang. Et smil, et håndtrykk i forbifarten, anvisning av våre respektive leirplasser, sakte kommando: «Slå leir.» Ja jeg skal si det gikk med orden og presisjon trass all tretthet. Flere av Vesterlens gutter (de fra Flekkefjord) hadde jo reist i nesten to døgn med liten og urolig søvn. Teltene kom opp i en fart, og de 1000 gutter forsvant i stillhet. Jeg så himmelen rødme i øst av den oppgående sol, skogkledde åser smile til meg og der nede så jeg Mjøsas blanke flate, da jeg en snau time etter innrykningen i egenskap av leirens vaktsjef foretok min inspeksjon. Alt var i orden, ingen prat, ingen latter, ingen lyd, bare den rolige pusten av de sovende gutter hørtes. Et par norske offiserer, som besøkte leiren ved denne innrykning, slo følge med meg og uttalte sin høyeste forbauselse og beundring over speidernes raskhet, presisjon og disiplin. De tvilte på at selv en norsk militærleir ville ha gjort det bedre. - Den frivillige disiplin. - Atter et tilfelle som fylte meg med glede og stolthet over våre norske speidere, - og som nå i disse tunge tider fyller meg med håp og tro på at de egenskaper som speidersaken har lagt grunnlaget nå skal bli til heder for vårt dyrebare fedreland. Så gikk vi til de herlige dager der oppe ved Mjøsa med krevende konkurranser, med badning i Mjøsa, men også med festlige leirbål under Rolf Lykkens ledelse. og så hadde vi to begivenheter som nok satte varige minner hos guttene: Kongens besøk i leiren og gudstjenesten i de gamle ruiner av Hamars Domkirke. [16] |
Organisering
- Leiren var delt inn i nummerte grupper etter hvor de kom i fra.
- Gruppe 30 var Fredrikstad og gruppe 31 var Sarpsborg. Det var mange besøkende i leiren som ble forevist spesielle severdigheter, etter disse nummerte grupper. Gruppe 30, Fredrikstad, ble fremhevet med både kjøkkenet og sine speiderliljer, det siste sammen med gruppe 31, Sarpsborg.
Leirledelsen
I tillegg til NSFs ansatte og ledelse, var Østoppland krets (Norsk Speidergutt-Forbund) delaktig i forberedelsene og gjennomføringen av leiren.
- Erik Rasmussen var leirsjef.
- Rolf Lykken var leirsekretær.
- Ole Eger
- Arvid Østby
- Berger Christiansen
Leirens bakgrunn og planlegging
I Lederen nr. 1 - 1923 meddeles det fra Forbundsstyremøte 27. - 28. mars 1923:
|
I årsberetningen for 1923, skriver Hans Møller Gasmann: Arbeidet med landsleiren 1924 har paagaat siden eftersommeren. Det gjaldt at finde en passende leirplads. Hovedstyret samlet saavel som speiderchefen og forbundssekretæren har gjentagne gange været ute paa reiser for at finde den, og efter at forskjellige andre leirpladser var drøftet og forkastet, fandt man da den nu uttatte plads på Nordviken Bruk ved Hamar. Foruten det at finde leirplads, maatte der ogsaa kjøpes en del varer, saasom poteter og halm, og der maatte ogsaa sikres melk til leiren. [18]. |
NSFs jubileumsbok Norske speidere, 1936, har et stykke fra Speideren, av troppsfører i 1. Kirkenes Fr. Brandt, rett i etterkant av Landsleir Trondheim 1920: Trondheimsleiren 1920 hadde, vellykket som den på mange måter var, dog gitt den erfaring at storleirene burde omlegges litt. Allerede kort efter leiren skrev Fr. Brandt i «Speideren» bl.a: «I Trondheim blev det i sommer reist spørsmålet om det er mulig å arrangere en hel landsleir i fremtiden, fordi deltagelsen vilde bli så rent overveldende stor og det vilde wære vanskelig å finne plass for en så svær leir . . . Ikke alle landsleire er ønskelige, det kommer nemlig an på hvad der tenkes opnådd ved dem. Å arrangere en landsleir i agitasjonsøiemed, tror jeg således ikke er ønskelig. Leiren vil lett bli et forsøk på å kombinere det friske leirliv med massevirkninger i form av opvisninger og parader. Speidernes utbytte av leiren blir derfor minimal. Jeg vil derfor slå fast at en landsleir må gi varig utbytte til Speiderne selv, således at de forlater leiren som dyktigere speidere enn da de drog inn. Videre må leiren ta sikte på å styrke speidersamholdet og brorskapsfølelsen. Da er leiren både ønskelig og nødvendig».. [3] |
Minneprodukter fra leiren
Hver landsleir hadde sine minneprodukter, det være seg
leirmerker,
metallmerker og leirnåler,
leirminnebøker,
leirhefter,
leiraviser,
postkort,
frimerker,
poststempler,
kopper og krus,
diplomer,
belter og kniver,
leirskjerf,
flagg og -vimpler,
T-skjorter,
film og video,
lydopptak, og
annet.
Alle har sine egne artikkelsider, hvor du kan finne ut mer om disse. |
Metallmerke / nål fra Petter Gulbrandsens samling
Utklipp og minner
- Det 6. Landsmøtet ble holdt ved Hamar, samtidig som Landsleir Hamar 1924 (Norsk Speidergutt-Forbund).
- Dette var første landsleir med kongelig besøk.
26/4/1924: Erik Rasmussen skriver til Johannes Leewy om transportopplegg og ankomst.
28/6/1924: Rolf Lykken til Johannes Leewy om overnatting før landsleiren. Legg merke til at forbundet har byttet kontoradresse siden april.
Oversiktsbilde [1]
Speiderhistorisk skrift nr. 11, 2002 omtaler blant annet Landsleir Hamar 1924 (Norsk Speidergutt-Forbund). [19]
1923: 1. Kongsvinger tropp 1923, med teksten "Det var disse karene som var på Landsleiren, Hamar, 1924", foto fra Glåmdal krets N.S.F. 1925 - 1940 [13]
H. M. Kongen besøker leiren. [20] [21]
Speidere fra Narvik på Landsleir Hamar 1924 (Norsk Speidergutt-Forbund). Fotograf: Harry Kåre Berg Karthum. Eier: Anno Domkirkeodden. Fri bruk.
Mer om
Eksterne lenker
Referanser
- ↑ Her er det tatt utgangspunkt i dagens oppdeling av fylker og kommuner og lagt til evnt. tidl. benevnelser for disse. Hvis det ikke er opprettet en egen artikkelside for disse, vil denne bli søkbar og kategorisert etter dagens oppdeling.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Lederen, nr. 2 1925, Norsk Speidergutt-Forbund.
- ↑ 3,00 3,01 3,02 3,03 3,04 3,05 3,06 3,07 3,08 3,09 3,10 3,11 3,12 3,13 3,14 3,15 3,16 3,17 Norske speidere, 1936, Norsk Speidergutt-Forbund.
- ↑ Speiderguttboka, 1968, Norsk Speidergutt-Forbund.
- ↑ Kampianersaga 1919 - 1979, 1979
- ↑ Bruken av "romersk hilsen" og hederstegnet "svastika" bør sees i sammenheng med sin samtid og B-Ps begrunnelse, før Tyskland i mellomkrigstiden tok disse til sine. Landsmøtet i Norsk Speidergutt-Forbund, 1936 tok opp dette med hederstegnet "svastika". Forbundsstyret fulgte da opp med vedtak og retningslinjer i de påfølgende år, hvor det nye hederstegnet ble "den hvite hederslilje". Praksisen med "romersk hilsen" som flagghilsen ble endret i slutten av 1930-årene av alle de norske speiderforbundene.
- ↑ 7,0 7,1 7,2 7,3 7,4 7,5 7,6 Speiderhistorisk skrift nr. 11, De to første landsleirene, 2001, red. Eivind Strømman, Speidermuseet.
- ↑ Mitt speiderliv 1964, Norsk Speidergutt-Forbund.
- ↑ jubileumsberetningen Jubileumsskrift 4. Fredrikstad 1919 - 1959, 1959
- ↑ De glade barndomsdage af skuespiller Mogens Brandt s. 107
- ↑ Speideren nr. 6 1925
- ↑ Statistisk sentralbyrå (SSB)
- ↑ 13,0 13,1 Glåmdal krets N.S.F. 1925 - 1940, 1940, Glåmdal krets, Norsk Speidergutt-Forbund.
- ↑ 14,0 14,1 Femti år for norske gutter, 1961, Norsk Speidergutt-Forbund.
- ↑ Fredrikstad Speidergutt-Avdeling, 25-årsjubileum, 1937
- ↑ Les den her, Blant gutter og telt, Wilhelm Retz
- ↑ Lederen nr. 1 - 1923
- ↑ Lederen nr. 2 - 1924
- ↑ Speiderhistorisk skrift Nr. 11, Landsleirene i 20-åra, 2002, Eivind Strømman
- ↑ 20,0 20,1 Lysbildeserien Norsk speiding 40 år, Norsk Speidergutt-Forbund, utgitt i begynnelsen av 1950-årene
- ↑ 21,0 21,1 Finnes hos / opplysninger fra arkivet til Trøndelag krets av Norges speiderforbund
- ↑ Hallvard Slettebøs filateli- og postkortsamling.
- Vet du mer om "Landsleir Hamar 1924 (Norsk Speidergutt-Forbund)"? Du kan være med å legge inn mer historisk stoff, følg Basismanualen.
Husk å være innlogget for å gjøre endringer. Lykke til!