Men vi er fortsatt speidere!

Artikkelsider om speiding i Norge under den andre verdenskrig 1939 - 45

Hovedside 1939-1945 Mellomkrigstiden 1918-1939 I skyggen av verdenskrigen 1939-1940 Krigsutbruddet i Norge våren 1940 Speiding under okkupasjonen 1940-1941
Speiding blir forbudt september 1940 Men vi er fortsatt speidere! 1941-1945 NS og speidingen 1940-1945 Speidere i illegal virksomhet 1940-1945 Speidere i militære oppdrag 1940-1945
Fred! 8. mai 1945 Gjenoppbygging 1945-1946 Beslaglagte midler skaffes tilbake 1945-1948 Gaver og innsamlinger 1945-1948 Forsoning (?) 1945-i dag Speidingens fredsarbeid

Speiderhistoriske hendelser i hvert enkelt år: 1939 – 1940 – 1941 – 1942 – 1943 – 1944 – 1945
Den 2. verdenskrig er foreløpig et ubeskrevet del av norsk speiderhistorie, på disse artikkelsidene arbeides det med dokumentasjon. Kanskje du vet noe mer? Bidra du også! [3]

Speider-forbudet ble praktisert på ulikt vis og fikk ulike konsekvenser rundt om i landet. Norske speidere hadde sterk tro på sitt arbeid og ville gjerne fortsette. Selv om arbeidet ble begrenset, fant mange måter å fortsette med sin speiding, illegalt eller kanalisert gjennom mer akseptable former, mange speidere la bort uniformen, men fortsatte sine regelmessige møter og turer. Selv om utstyr ble beslaglagt, klarte forutseende og dristige ledere å redde utstyr og arkivmateriale til videre bruk. Kanskje kan man tenke seg at forbudet virket mot sin hensikt? At det for mange skapte ekstra samling mot okkupant og for speiding?

Aslaug Haagensen med Kjøttmeis, en av de fire patruljer i Laksevåg 1 M i 1941.
Bildet er tatt 10. september, bare noen dager senere ble speiderarbeidet forbudt.

1. Heistad, på vei til sin første sommerleir til Lifjell, juli 1943, da speiderarbeidet var forbudt, fra venstre: Knut Lunde, Finn Gossner, Kristen Kristensen, Egil Y. Hansen og Jacob Grava, foto fra Speiderhistorisk skrift, nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994, Odd Hopp

Trekanten ble dannet som en klubb for ledere og de eldste speiderne i Laksevåg 1 M, Laksevåg 1 og Laksevåg 2.
Her er de samlet julen 1942.

Slottet Drumtochty Castle, Skottland, som den norske regjering kjøpte under krigen, blant annet med en kostskole for norske barn. "Landsleiren" ble avholdt her i 1943. foto fra www.scotlandsplaces.gov.uk [2] .

Banner fra 2. Norge tropp, Norsk Speiderklubb i Storbritannia, banneret finnes på Speidermuseet foto fra Alltid beredt - Speiderne i Fredrikstad Metodistkirke 75 år, 1999

Men vi er fortsatt speidere!

Nasjoner og tidl. stater som er nevnt med navn i artiklene om den andre verdenskrig må sees i en historisk sammenheng og ikke dagens sammenfallende navn, se gjerne oversikten over tidligere nasjoner. Vær også ytterst forsiktig med hvilke opplysninger du legger ut om personer, det er ikke alltid årene har tilgitt alt og allment kjent.

Speiderarbeid ble forbudt i Nazi-Tyskland allerede i 1933-34. Det er også nevnt at Hitler-Jugend forsøkte å knytte seg til speiderbevegelsen uten å lykkes. Speiderforbudet i Norge i 1941 kan nok sees på som en bekreftelse på at norsk speiding lyktes med å holde nazi-styret på avstand. Og sammen med mange andre organisasjoner betød denne klare holdningen svært mye for å holde motstandskraften oppe i det okkuperte Norge.

Guri Sjøvold skriver i boken Ja, jeg vil!: Speiderjenter og speiderledere tok sin tørn hvor det trengtes utover hele landet. Flere ble benyttet som kurerer. Mange var med i samarittarbeidet. Andre hjalp til med å trykke og sende ut illegale aviser. Noen var med i illegale lag som avlyttet Gestapos telefoner. Flere - både ledere og jenter ble arrestert. Den yngste fangen på Grini var en 14 år gammel KFUK-speider.

Hans Møller Gasmann skriver i Årsmelding for 1940 - 1944/45 for Norsk Speidergutt-Forbund i avsnittet "Speiderarbeidet fortsetter": På tross av forbudet fortsatte mange tropper og patruljer sitt arbeid i stillhet under hele krigen. Til og med nye tropper ble stiftet. Mange speidere viste også at de «var beredt» og deltok på forskjellig vis i illegalt arbeid og gjorde sin innsats på en måte som var speidere verdig, Selv ide tyske fengsler fortsatte speiderne sine sammenkomster, på Grini f. eks. hadde en roverpatrulje under Birger Grønns ledelse regelmessige møter. Mange nordmenn måtte på grunn av forholdene flykte fra landet, og blant disse også, mange speidere. Disse opptok i utlandet speiderarbeidet blant norsk ungdom.

I "Griniboken" står det - i et avsnitt om samhold og kulturelle aktiviteter blant de innsatte på Grini under okkupasjonen:

"Speiderne fant hverandre og møttes det siste året til regelmessige møter etter initiativ av Birger Grønn."

Odd Hopp skriver i Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994: På mange vis fortsatte speiderarbeidet. De enheter som tilhørte en organisasjon; som KFUK, Frelsesarmeen osv, kunne fortsette sin virksomhet der. Andre fortsatte i stillhet. En ny tropp, 1. Heistad, med troppsfører Finn Gossner, ble stiftet i 1942. Det ble søkt etablert kontakt utover landet og en ordning med en hjelpekasse ble laget, for eventuelt å hjelpe de ansatte i NSF som trengte det hvis de ble uten arbeid. Triangelguttene fikk stor tilslutning og bestemte på et møte på Fiskum i 1944 at de skulle danne et eget speiderforbund når krigen sluttet. Det gjorde de også i 1945, men fikk ikke internasjonal godkjenning, så de gikk inn i NSF som korps i 1947. NSPF hadde ikke noe felles organisert arbeid i inn- eller utland under krigen, men landssjef Dagmar Maalstad sendte et par ganger i året brev til alle kretssjefene for å holde kontakten. Ledere i pikeforbundene hadde sammenkomster, i Bergen blant annet.

Ingulf Diesen, som senere fikk sentrale lederoppgaver i Misjonsforbundet, deltok i KFUM's arbeid under krigen:

"Under verdenskrigen ble alt speiderarbeid forbudt, også triangelarbeidet. Men det forbudet omgikk vi lett ved å omorganisere det hele til et sivilt arbeid, kalt YAG (Yngres Avdeling Gutter)."

I jubileumsboken 1. Glemmen KFUM Speidergruppe 1945 - 2003 kan vi lese: Under krigen 1940-1945 var det forbudt å drive speiderarbeid, men triangelguttarbeidet som ble startet i Halden i 1935 var i gang under hele krigen. Den 19. desember 1943 ble Glemmen l. triangelguttavdeling stiftet av Arve (Andersen) Liverud (1907-1981) med opptagelse av 30 gutter i peisestua på daværende Bethel i Brochsgt. 9, Fredrikstad. Guttene ble inndelt i 4 lag med hver sin lagleder. Laglederne ble "rekruttert" fra Arves Gruppe" som ble stiftet den 21. oktober 1941 på Slangsvolds Minde, Veumveien 88, Fredrikstad, etter initiativ av res.kap. Alfred Storaas (1896-1984) i Glemmen menighet. Fra Norges Kristelige Ungdomsforbund møtte guttesekretær Andreas Grasmo som kåserte om det kristne guttearbeidet. Disse laglederne var i høyeste grad med på å legge grunnlaget for det som ble Glemmen KFUM speidergruppe. Det var: Frederick Waters (1922-1991), Per Jespersen (1928-2001), Thormod Hansen, Kjell Karlsen, Jens Barthold Andersen, Torolv Storaas og Ralph Frantzen. Pastor Alfred Storaas hadde ordnet med møtelokale i uthuset til Traraveien 40a, som ble innredet til formålet.

Aust-Agder

Under krigen sørget kretsleder Magnus Berg i Agder krets av Norsk Speidergutt-Forbund for at kretsens arkiv og utstyr ble sikret, slik at dette var intakt da speiderbevegelsen igjen kunne arbeide fritt.

Arne Austad, troppsassistent i 1. Øyestad, forteller at okkupasjonsmakten la få begrensninger for speideraktiviteten, slik han husker det. De kalte seg fortsatt speidere og hadde de samme ledere og organisering. Etter hvert tok man av uniformen. "Jeg oppfatter det slik at myndighetene ikke ville provosere, ville unngå problemer. Og derfor lot de oss holde på her lokalt. Men jeg husker vi en gang var på leir oppe ved Mjåvatn. Der kom flere tyske fly over dalen. Da tok vi ned det norske flagget."

Harry Sannæs, Arendal, forteller om Arendalsspeidere "under jorden" - fra Blå kors til Røde kors

Harry Sannæs, Arendal, forteller om "spennende og tildels farlige tider for de unge under krigen. Han var 17 år da krigen startet [...] Harry Sannæs var i 1940 patruljefører i 4. Arendal speidergruppe og var det [...] da det ble forbudt å drive speiderarbeid i Norge. Speiderne fortsatte imidlertid sitt arbeid, men nå i det skjulte, draktene var på, men godt skjult under andre klesplagg, og kom først fram i lyset langt inne i skogen der de kunne føle seg ganske trygge. Etter en tid ble selv denne måten å arbeide på ikke lenger trygt, og man måtte fortsette virket under dekke av en annen "lovlig" organisasjon. Speiderne fortsatte så som en gruppe i Blå Kors, under dekknavnet "KK, kameratklubben". Men våren 1944 ble det vanskelig å drive under Blå Kors, myndighetene var blitt svært interessert i det aktive ungdomsarbeidet i organisasjonen, og dette gjorde at speiderne fant å måtte avslutte Kameratklubben.

Så kom ideen om rødt isteden for blått

Slik var situasjonen da en flokk unge gutter stod på et gatehjørne i Arendal sentrum og funderte. [...] Da er det at Hans Rynning kommer med den utløsende kommentaren: "Det finnes jo flere kors enn det blå, det er jo et rødt au...", og dermed var flokken i fyr og flamme. Røde Kors var en "tillatt" organisasjon og Arendal Røde Kors var blitt startet allerede i 1918. Dermed skjedde ting raskt... [...] Guttegjengen fikk midlertidig låne loftslokalet til Ungdomsforeningen i Vestregate. Der kunne de ha sine møter. [...] Etter første halvåret var medlemstallet oppe i vel 70 unge gutter."

Akershus / Oslo

7. Oslo:

De større guttene holdt sammen patruljevis og på tvers av patruljene som gode venner på private møter og turer. Lederne og roverne hadde planmessige sammenkomster. I et årlig o-løp ble det kjempet om en vandrepokal: Stor-Ko-Fa-pokalen - Store Konge-Familiens pokal.

I Femti år for norske gutter i artikkelen Fredssak i ufredstid av John H. Larsen Røsto om 25. Oslo og Men vi er fortsatt speidere! : Førerpatruljen drev jevnt og trutt sin trening i marka. Det hendte jo at det kunne brenne et blått lys. En gang hadde Arne et grønt skjerf på seg, og vi havnet midt oppe i Hirdens samling ved forstadsbanen. Det grønne skjerfet vakte udelt mishag og ble konfiskert, - og så fortsatte speiderturen. I Oslo presterte speiderne under den forordnede innlevering av effekter å bringe inn hele billass med utslitte speiderskjorter, og å kjøre vekk igjen en vesentlig del av Speiderdepotet A/Ss boklager. Grunnlaget for trening av nye gutter skulle i stor utstrekning bli Baden-Powells «Scouting for boys» sammen med Møller-Gasmanns «Speiderguttboka». Det gjaldt å ta vare på det åndelige grunnlag, for speider kan gutten være uten drakt, men ikke uten speidersinn. Det ble etter hvert mer klart at speiderarbeidet ville komme til å trenge et startgrunnlag når det igjen skulle bli fritt. Selv om det var i gang atskillig virksomhet, var det ikke mulig å ta hensyn til de nye årganger etter hvert som krigen gikk videre. Det ble derfor satt i gang et planleggingsarbeid for etterkrigstiden. Dette arbeid tok for seg i hovedsaken to spørsmål som ville melde seg straks ved fredsslutningen. Les hele artikkelen Fredssak i ufredstid av John H. Larsen Røsto.

1. Holmen:

"Under krigen ble speiderarbeidet forbudt og det som da skjedde, var at alle medlemmene i troppen fortsatte i Ungdommens Røde Kors. Her ble det drevet mer med førstehjelp og blant annet hadde man fast patruljering av de beryktede "Slakterkleivene" som var så vanskelige at det til stadighet var noen som falt og brakk beinet." Under krigen kjøpte seks av de eldre medlemmene i troppen en tomt i Åsa på Ringerike. Her ble det satt opp en primitiv hytte. En del av speiderne var også involvert i illegalt arbeid, og i perioder ble hytta brukt som base for motstandsfolk som ventet på flyslipp i Nordmarka."

Norsk Speiderpikeforbund:

I 1944 ble det holdt et begrenset hovedstyremøte i Oslo med tre deltagere: Landssjef Dagmar Maalstad, Gunvor Lykken og Karen Riise. En del forarbeid ble gjort for å sikre at speiderarbeidet kom inn i riktig spor med det samme krigen var slutt. Det ble også tatt kontakt med Norges KFUK-speidere for å prøve å få speiderpikearbeidet i Norge inn i et forbund fra starten av. Dette viste seg imidlertid å by på for mange praktiske vanskeligheter.

Oslo 22 (KFUK):

Under andre verdenskrig holdt førerpatruljen sammen selv om speiderarbeidet var forbudt. Med førerpatruljemøter hver 14.dag ble Førstegraden gjennomført. KFUK-Speidernes blad nr 3 i 1945 melder at troppens fire Førstegrader er de første etter freden i mai 1945.

Finnmark

Mars 1943:

Kirkenes 1 begynte igjen etter okkupasjonen i mars 1944, men tok navnet Rundvann 1, da der i hyttebyen ved Rundvann bodde folk.

Se også artikkel om frigjøringen av Sør-Finnmark på Wikipedia.org

Hordaland

September 1941:

1. Leirvik:

11. september 1941 vart speidarrørsla forboden av den tyske rikskommisæren i Noreg, og også på Stord stoppa speidararbeidet opp. Carsten Andresen skriv: Ved den situasjon følte vi oss svært isolert på øya. Vi hadde ikke anledning til å konferere med andre tropper og høre hvorledes vi skulle stille oss til slik maktordre. Da vi bestilte alle våre rekvisita frå Bergen fant vi det rådeligst å levere sakene inn, selv om det var private eiendeler, dvs. speiderskjorter. Men vi tok helst det gamle hvis man hadde. Troppens eiendeler var så gamle at de fikk Arnold Markhus i oppdrag å gjemme bort. Vi fortsatte ikke regelmessig speiderarbeide efter forbudet. Vi følte forholdene alt for gjennemsiktige. Carsten Andresen, 1941

1942 - 1945:

Duken som ble laget etter sommerturen til Løkje i 1944.

I 1942 danner lederne og de eldste speiderne hos KFUK troppene på Laksevåg klubben Trekanten. Der fortsetter speiderarbeidet med møter og turer. Hvert år er det påsketurer til Bergsdalen og sommerturer til Løkje på Hamlagrø. På sommerturene inviterer de med seg ledere de kjenner fra andre tropper i kretsen.

På sommerturen til Løkje i 1944 blir det etter turen brodert en bordduk som inneholder fornavnene på de 21 speiderne/lederne som deltar.

4. oktober 1944:

På Laksevåg mistet 193 sivile livet 4. oktober 1944 da tyskernes ubåt-base ved Nordrevågen ble bombet av britene. Mange bolighus og arbeidsplasser blir truffet. Holen skole blir truffet av flere bomber og 61 av de 350 barna på skolen omkommer. Av de 193 sivile som omkommer denne dagen er to av de mest aktive speiderlederne på Laksevåg: Hildebjørg Melvær og Gerd Wilhelmsen. Les mer om bombingen her

8. mars 1945:

25. Bergen, dagens Ulriken speidergruppe, startet opp igjen allerede 8. mars 1945.

Rogaland

1941 - 1945:

Selv om speiderarbeidet offisielt ble nedlagt i september 1941 kom mange seniorspeidere og ledere stadig sammen. På grunn av mørklegningen ble troppen hetende "I månenes skinn", da den særlig utviste en voldsom energi ved fullmåne. Flere av lederne meldte seg til tjeneste i det sivile luftvern, andre gikk inn for det illegale arbeidet, mens noen gikk inn i Mil.Org.

Sogn og Fjordane

1941 / 1942:

1. Førde:

Då krigen kom i 1940, vart troppsarbeidet lagt ned. Året etter løyste tyskarane opp speidarrørsla i Noreg. Det var såleis strengt forbode å drive speidararbeid så lenge krigen varte. To av patruljane i Førde heldt likevel fram arbeidet i det stille. Det var «Hauk» og «Svale». Leon Slåtten var patruljeførar for «Hauk» og Johan Kristiansen for «Svale». Johan Kristiansen (bror til Arne Kristiansen og fetter til Otto Kristiansen) var den av dei som heldt ut lengst, til 1942, då Johan Kristiansen reiste frå Førde. Med det var det slutt på alt speidararbeid i Førde så lenge krigen varte. Fram til då hadde kontakten med krets og forbund vore broten, og patruljen hadde arbeidd heilt på eiga hand.

Svalbard

Høsten 1941:

Svalbard ble evakuert høsten 1941. En av N.S.F.s gamle tropper kom fulltallig over til England. Det var 1. Svalbard tropp. Den måtte imidlertid oppløses på grunn av at guttene ble spredt over hele Storbritannia. Guttene gikk naturlig inn i nærmeste speideravdeling.

Telemark

21. juli 1942:

I boka "Under tysk okkupasjon. Krigsårene i Brevik 1940-1945" finner vi:

"Speiderne på Heistad: 1. Heistad speidertropp ble stiftet under krigen. Torsdag 21. juli 1942 hadde de sitt første møte. Troppens første leder var Finn Gossner. Han var kontorsjef ved Heistad fabrikker og tilhørte Milorg O 1702".

1943 - 1945:

I historien om Grenland krets 1918 - 2013 av Ragnhild og Arvid Hellstrøm forteller om speideraktivitet under krigen:

1943: På tross av forbudet mot speiderarbeidet stiftet Finn Gossner i hemmelighet 1. Heistad tropp.

1943: Kretsens 25 års jubileum ble feiret med en privat fest i Skien.

1944: St. Georgsdagen ble feiret på "Fjelly" en hytte i Skiensdistriktet. I og for seg var det ikke så merkelig, men stor var overraskelsen da forbundssekretær Erik Rasmussen kom fra Oslo. På toget hadde han reist i full speideruniform. Det var 60 ledere tilstede på feiringen."

Vestfold

September 1941:

Når speiderarbeidet ble drevet i regi av en menighet forteller det noe om hensikten med arbeidet. Da speiding ble forbudt var det viktig for menigheten at medlemmene fortsatte og at mål kunne oppnås på andre måter. I Sandefjord metodistmenighet drev de et speiderarbeid fra 1926. Da speiderarbeidet ble forbudt i 1941 forteller menighetshistorikken: "Troppen ble nedlagt og de fleste guttene overført til juniorarbeidet".

Østfold

1942:

I 4. Fredrikstads troppsavis Varden, 4. Fredrikstad kan vi lese om aktivitet etter september 1941, dette skjulte speiderarbeidet ebbet ut i 1942, da det var for risikabelt for medlemmene.

1942 - 1945:

2. Fredrikstad MS drev speiderarbeid i det skjulte med blant annet turer til hytta på Enhus og sykkelturer til blant annet Oslo.

I Ragnar Axel Bruns 3. Fredrikstad 70 år: I 1941 ble speiderarbeidet forbudt og vi rasket med oss det som hadde betydning for oss, idet Speiderhuset i Ilaveien ble beslaglagt. Vi forsøker likevel og holde sammen, selv om dette er illegalt. Vi danner en studiesirkel og drar mye på tur. 3. Fredrikstad opptok en speider under slike omstendigheter.

Norske speidere i England

Hans Møller Gasmann skriver i Årsmelding for 1940 - 1944/45 for Norsk Speidergutt-Forbund i avsnittet "Speiderarbeidet fortsetter - i England": Den 30. august 1941 ble det første styre i «Norsk Speiderklubb i Storbritannia» valgt, og hadde som sin oppgave å skaffe kontakt mellom tidligere speiderbrødre og ivareta N.S.F.s interesser i alliert og internasjonalt samarbeid. Etter at N.S.F. var blitt forbudt av tyskerne, antok klubben navnet N.S.F. i England. I løpet av 1942 var to tropper i sving, foruten at Forbundet ble forøket med en hel tropp, nemlig 1. Svalbard som kom over sammen med alle nordmennene fra Svalbard. I løpet av 1943 ble den første «landsleir» avholdt. Etter tilbud fra de kanadiske speidere ble formidlet et nytrykk av «Speiderguttboka», som etter frigjøringen er overrakt N.S.F. som gave. Som medlemmer av forbundsstyret i England har fungert: Victor Carlsen, Einar Bakke, B. Mund Hopen, V. Krag-Rønne, L. Grimelund Kjelsen, og som representant for det internasjonale kontor Lord Ventry. Disse menn har utført et godt arbeid og bidratt til å holde speideridéen levende blant norske gutter i landflyktighet, og vi er dem stor takk skyldig for at de fortsatte N.S.F.s virke i en tid da Forbundets vanlige organer ikke kunne greie det.

Odd Hopp skriver i Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994: Norsk Speidergutt-»Forbunds utlendighetsperiode i Storbritannia under krigen er en særpreget og i seg selv tidsbegrenset periode som fortjener å bli bevart for ettertiden. Etter tyskernes overfall av Norge 9. april 1940 kjempet det norske folk tappert mot overmakten. I kampene deltok mange speidere, og flere av dem mistet livet. Vi kjenner ikke alle av navn, men vi vet at det var mange. I den første tiden etter kamphandlingenes avslutning, ble det ikke fra tyskernes side lagt noen hindringer i veien for speiderarbeidet, bortsett fra det alminnelige forbudet mot å bære uniform, før i september 1941 da speiderarbeidet ble forbudt og eiendelene beslaglagt. Etterhvert hadde imidlertid en del speidere - dels frivillig og dels nødtvunget - søkt over til England, Noen av disse speiderne kom sammen med en engelsk speiderbror og ivrig norgesvenn - Lord Ventry. Han fremkastet tanken om å starte en norsk speiderklubb i Storbritannia. Det var enighet om å danne en speidergruppe, men på grunn av forskjellige forhold ble det forberedende møtet først holdt den 3. mai 1941 og den 30. august ble det første styret valgt. Styret ble den ll. desember godkjent av The Boy Scouts Association og av det internasjonale organ Boy Scouts International Bureau. Navnet på denne første norske speideravdelingen i Storbritannia gir et begrep om stifternes oppfatning av de oppgaver som forelå på dette tidspunkt. Navnet var Norsk Speiderklubb i Storbritannia (Norwegian Scout Club in Great Britain) tilsluttet Norsk Speidergutt-Forbund. Den viktigste oppgaven var å formidle kontakt mellom tidligere speiderbrødre, samt å ivareta NSFs interesser i alliert og internasjonalt samarbeid. Ved stiftelsen eksisterte ennå forbundet hjemme. Det var derfor naturlig at klubben søkte å holde seg ajour med speiderarbeidet der. Et utbredt rykte på den tiden fortalte blant annet at speidersjef H. Møller Gasmann var død. Ryktet kunne dementeres og det kunne opplyses "at han etter omstendighetene hadde det bra". Av hensyn til dem som var hjemme, ble arbeidet drevet i det stille og uten noen offentliggjørelse eller propaganda. Ved utgangen av det første året (1941) hadde man kontakt med bare 51 speiderbrødre. Et bilde gir også regnskapet, som viste en utgift på 4 pund, 19 Shilling og l pence - og ingen inntekter. Det neste år (1942) ble et utviklingens og utvidelsens år. Da meldingen om forbudet av speiderarbeidet kom, innkalte oberst J. S. Wilson, som ved siden av sin militære oppgave også var direktør for International Bureau, formannen i styret Victor Carlsen (tidl. kretssjef i Vesterlen) og sa til ham: "Fra idag er du speidersjef for NSF og du og ditt styre har fullmakt til å representere forbundet inntil normale tilstander igjen inntreffer". Dette medførte at NSF offisielt eksisterte uten avbrudd. Det praktiske arbeidet ble utvidet, to patruljer vokste til to tropper; en i London og en ved den norske skolen på Drumtoehty Castle i Skottland. 1. Svalbard tropp kom i sin helhet over til England, men måtte oppløses da guttene ble spredt utover. Ved årets utgang var medlemstallet 99. På grunn av de nye forhold vokste oppgavene. Det praktiske arbeidet i England skulle ivaretas, kontakten holdes med speiderne hjemme og forberedelser gjøres for å kunne hjelpe til ved starten av arbeidet igjen etter krigen. God hjelp fikk man av det engelske speiderforbundet og kontakten med speiderenheter fra andre land var god. Ikke minst var den engelske representanten i styret, Lord Ventry, av uvurdelig betydning. Det første årsmøtet ble holdt 6. februar 1943. Styret ble utvidet til fire medlemmer: Victor Carlsen, formann (kretssjef Vesterlen krets), Einar Bakke, nestformann (tidl. 7. Oslo), B. Mund Hopen (tidl. 2. Bergen), L. Grimelund Kjeksen, sekretær, Lord Ventry (repr. for lmperial Headquarter, æresmedlem av 7. Oslo). Forbundet arrangerte sin første landsleir ved Drumtoehty Castle i Skottland 24. juli - med 29 deltakere. Som følge av krigen var det en delvis arbeidsleir. Chief Commissioner for de skotske speiderne, Lord Glentannar, besøkte leiren. H.K.H. Kronprins Olav var deltaker og hovedtaler på en speiderkonferanse ved det skotske speiderforbunds årsmøte og vakte begeistring ved sitt personlige innlegg om speidersaken og dens betydning. Det kanadiske speiderforbnndet tilbød seg som en honnør til Norge, å trykke et nytt opplag av Speiderguttboka på 7000 eksemplarer. Disse lå ferdig da krigen sluttet. Oberst Reistad ved den norske flystasjonen i Canada, "Little Norway", trykket Sangboka finansiert ved bidrag fra forskjellige kanter, blant annet fra Sonja Henie, som Oluf Reed Olsen oppsøkte etter oppdrag av Reistad og fikk et betydelig bidrag. Da krigen var slutt, møttes NSFs opprinnelige styre og det som hadde fungert i Storbritannia under krigen. Sistnevnte overga sine fullmakter til det gamle styret hjemme og dermed var forbundets offisielle utlendighetsperiode avsluttet.

3. mai 1941:

Norsk Speidergutt-Forbund etablerte seg i England med Victor Carlsen som leder, dette var Norsk Speiderklubb i Storbritannia.

I løpet av krigen ble det sendt en utsending fra Speiderguttforbundet i Oslo til England. Fra Med buksekanten over knærne

Hemmelig utsending til England. Etter konferanse med speidersjefen (Hans Møller Gasmann, red.anm) og kretssjefen (Ragnvald H. Knudsen, red.anm), sendte utvalget en representant, Sverre Røring til England via Sverige, for å søke kontakt med Norsk Speidergutt-Forbund der og Det internationale Bureau (WOSMs forløper, red.anm). Han samarbeidet med Lord Ventry og NSF's mann Victor Carlsen.

Sverre Røring var fra 41. Oslo. Under hans opphold i England kom han i kontakt med A.D. Prince og 9th Wallington speidergruppe sør for London. Samarbeidet resulterte i mange fellesleirer frem til 9th Wallington og 41. Oslo i 1973 slo seg sammen til Longship Group.

24. juli til 1. august 1943:

Norsk Speiderklubb i Storbritannia arrangerte sin første "landsleir" ved Drumtochty Castle i Skottland.

Den varte fra 24. juli til 1. august, og der var 29 deltakere. Ingen av speiderne hadde deltatt i leir tidligere med unntakelse av lederne. Leiren lå i idylliske, nesten norske omgivelser. Leirbålstemningen var typisk norsk med sang og godt humør. Den betegnet en sammensmeltningsprosess mellom speiderbrødre som virkeliggjorde ordene "Speiderbror, her er min hånd”, enten hånden tilhørte en skolegutt, prest, matros, direktør eller en kaptein. Den skotske speiderleder, "Chief Commissioner" besøkte leiren og overvar opptakelsen av tre aspiranter som ble tatt inn i ringen av speiderbrødre. Som følge av krigen var leiren dels en arbeidsleir og dels en speiderleir. Guttene arbeidet i fire timer pr. dag på et av Det Kgl. Norske Landbruksdepartements skogfelter i nærheten av leiren og på den norske stats eiendom, Drumtochty-Castle. En fikk derfor tilskudd fra Regjeringen til avholdelsen av leiren. Lengselen mot Norge var sterk, men denne leiren ble for deltakerne et stykke av selve Norge flyttet over til et land hvor nordmenn også i tidligere tider har laget norsk historie.

Henry Krantz i 3. Laksevåg var troppsleder frem til speiderarbeidet ble forbudt. Han forteller i boken 3. Laksevåg - 50 år:

"I 1943 måtte Leif I. Olsen, Arne Corneliussen og jeg flykte til England, da vi var etterlyst av Gestapo. Men for meg var ikke speiderarbeidet slutt, selv om jeg ikke kunne ha kontakt med troppen. Jeg arbeidet den første tid i London og ble opptatt i en internasjonal rovergruppe, hvor jeg gjennom foredrag og møtevirksomhet fortalte om forholdene i Norge, og om speiderarbeidet i særdeleshet. Der var medlemmer fra England, Holland, Danmark, Polen, Tsjekkoslovakia, Frankrike og USA, som på sin side fortalte om hvorledes de arbeidet. Jeg fikk på denne måte en sterk følelse av at speiderarbeidet er en mektig international faktor, noe vi ikke hadde reflektert så mye på før krigen. Et bemerkelsesverdig stort antall av lederne for de allierte styrker hadde vært tidligere speidere, såvel blandt nordmenn som i andre nasjoner."

Norske speidere i Sverige

1943: Den norske speiderkomiteen i Sverige varsler Den Norske legasjon om at Ragnvald H. Knudsen går inn i gruppen.

1944: Fra aktivitet med norske speidere i Sverige under krigen (Kilde:Statsarkivet på Kongsberg

Hans Møller Gasmann skriver i Årsmelding for 1940 - 1944/45 for Norsk Speidergutt-Forbund i avsnittet "Speiderarbeidet fortsetter - i Sverige": Gothard Dieseth og ingeniør H. F. Winsnes satte arbeidet i sving og dannet senere med Ragnv. H. Knudsen som formann et speiderutvalg som ledet det norske speiderarbeid i Sverige. Rovernes representant var først Sverre Røring, senere Hassner. Som representant for de svenske speidere deltok Sten Thiel, ombudsmannen for utenrikske saker, og ytet på deres vegne den beste assistanse. I Uppsala var der en egen tropp med ca. 40 speidere, mens ellers de norske gutter deltok i svenske tropper på samme vilkår som de svenske, i alt var der ca. 100 aktive speidere. Mange bånd ble i denne tiden knyttet mellom norsk og svensk speiding, forbindelser som lover godt for framtidens samarbeid.

Odd Hopp skriver i Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994: Norske speidere i nabolandet Av forskjellige grunner flyktet mange nordmenn til Sverige under krigen og blant disse var det også en del i speideralder. Her var det ikke noen særlige språkvansker, så stort sett gikk de norske guttene inn i svenske tropper. I Uppsala var det en norsk tropp med cirka 40 medlemmer. De norske speiderne brukte svensk speiderdrakt, men har et eget merke med svenske og norske farger med en lilje plassert på midten. Det var en egen komite til å ta seg av de norske speiderne: Ragnvald H. Knudsen (medlem av NSFs hovedstyre og kretssjef i Oslo krets), Gothard Diescth (tidl. 17. Oslo), H. F. Winsnes (tidl. 3. Porsgrunn), Thor Bach (tidl. 10. Trondheim), Sverre Røring (tidl. 41. Oslo), Eirik Guldvog (tidl. 1. Ranheim), Sten Thiel (repr. Svenska Scout-unionen). Herregården Kjäsäter i Vingåker ca. 10 mil vest for Stockholm, var under de siste årene av krigen en sentral for kontroll og registrering av flyktninger fra Norge. Like etter krigen ble stedet kjøpt av Sveriges Scoutförbund, som bygde det ut til det det er i dag - en folkehøyskole og et kurssenter.

Mai 1944:

Statsarkivet på Kongsberg deler 6/6/2013 følgende informasjon på sin Facebook-side:

Under okkupasjonstiden ble det nedlagt forbud mot speiderorganisasjonene i Norge. De ble dermed oppløst, og eiendommer og arkiver ble beslaglagt.

Mange holdt likevel møter i det skjulte, og enkelte flyktet til Sverige og fortsatte speideraktiviteten der. Denne virksomheten er dokumentert i arkivet etter Norges Speiderforbund avd. Kongsberg, blant annet kan vi se at det i mai 1944 ble arrangert "Björnkampen" med ulike speiderposter, som denne.

Utklipp og minner

• 

  1942: I januar 1942 fyller Hans Møller Gasmann sytti år. Speidingen var forbudt og delvis gått under jorden. Men allikevel samler man sammen speidersjefens andakter og utgir dem under tittelen Andakter for ungdom på Olaf Norlis forlag. På forsatsen heter det: "Samlet og utgitt av takknemlige venner til hans 70-års dag 28-1-42".

• 

  1943:
  Tyskerene klarte ikke å ta knekken på norsk speiding. Norske speidertropper grodde opp utenlands. Dette foto er fra "landsleiren" v/Drumtochty Castle, Skottland, 1943. Lederen i midten er mangeårige forbundsstyremedlem Victor Carlsen, Haugesund, foto fra Landsleir Skottland, 1943 (Norsk Speiderklubb i Storbritannia) / (Norsk Speidergutt-Forbund)

• 

  Men også her hjemme var det liv i speiderarbeidet. Dette er fra en illegal opptagelse i Nordmarka ved Oslo.

• 

  Denne duken på 60x60cm ble laget etter sommerturen til Løkje i 1944 som KFUK-speiderne på Laksevåg arrangerte. Fornavnet til de 21 speiderne/lederne som deltok er brodert midt på duken.

• 

  Av de 21 navnene som er på duken er følgende kjent så langt:
  Fra Laksevåg: Gudrun Ludvigsen, Gerd Wilhelmsen (omkom 4. okt 1944), Hildebjørg Melvær (omkom 4. okt 1944), Durdei Voll, Ruth Karin Corneliussen og Aslaug Haagensen.
  Andre tropper: Hildur Blindheim (Arna).

• 

  Fra 50 år med Norsk Speiderpikeforbund, 1971

• 

  Oversikt over styret for Norsk Speidergutt-Forbund i England under den andre verdenskrig.

• 

  På Tredalen henger det et sjøspeiderinspirert maleri av Bjarne Moe, 1942, med teksten "Trygt i havn". På baksiden er det skrevet "Til vår kjære speidersjef (Hans Møller Gasmann) på hans 70-årsdag, fra 5. Trondheims tropp på dens 20-årsdag". Husk at dette var en tid hvor speidingen var forbudt under den andre verdenskrig. foto av Gunnar Stromness-Andresen, 2015.

• 

  2022: Speiderhistorisk skrift nr. 29 - "Fortellinger og fortielser fra krigsårene", Ingrid Loise Hauge, Norsk Speidermuseum, 2022 omtaler blant annet Men vi er fortsatt speidere! med vekt på jentespeidingen.

Diskusjon

Ved å beskrive en urolig tid som den andre verdenskrig var for Norge og speiderorganisasjonene, har det vært diskusjoner, om endringer i speidingens forutsetninger og dets veivalg. Her skal vi forsøke å gjengi en del av dette. Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [4]

Eksterne lenker

• Om den andre verdenskrig, fra wikipedia.org
• En del av teksten er hentet ut med Free Online OCR

Referanser

Vet du mer om "Men vi er fortsatt speidere!"? Du kan være med å legge inn mer historisk stoff, følg Basismanualen.
Husk å være innlogget for å gjøre endringer. Lykke til!