Speidere i illegal virksomhet

Fra Speiderhistorisk leksikon
Hopp til:navigasjon, søk

Mange speidere fortsatte sine speideraktiviteter "under jorden" etter forbudet. Dette var i seg selv illegalt arbeid.
Men mange speidere hadde holdninger og ferdigheter som gjorde at de ble trukket inn i illegalt arbeid. I hemmelige aviser, i ulydighetsaksjoner, i sabotasje m.m.

En liten hilsen på et skinnstykke med en fallskjerm som ble kastet over Norge til speidere "på skauen", med hilsenen "The same aiming. The same hope. The same symbol. Good scouting!" Foto fra Femti år for norske gutter.
Minneord om Alfred Offerdal, 2. Laksevåg som ble henrettet i 1942, skrevet av Leif I. Olsen etter freden i 1945. [1]

Speidere i illegal virksomhet

Nasjoner som er nevnt med navn i artiklene om den andre verdenskrig må sees i en historisk sammenheng og ikke dagens sammenfallende navn.

Odd Hopp var speider, speiderleder og motstandsmann under krigen.

Ahlert Horn var speiderleder og med i Hjemmefronten.

Han var utdannet elektroingeniør, og fra 1933 drev han forretning i Drammen. Utenom sitt yrke gjorde Ahlert Horn seg sterkt gjeldende på en rekke områder - ikke minst i motstandsbevegelsen i okkupasjonsårene. Fra 1942 var han sjef for Drammen avsnitt i Vestfold Milorgdistrikt. I 1943 ble Nedre Buskerud skilt ut som eget distrikt - Distrikt 141, og Ahlert Horn ble den naturlige sjef. Ahlert Horn hadde utpregede organisatoriske egenskaper, og hans oppbygging og ledelse av Distrikt 141 dannet mønster. Sikkerheten sto i høysetet, og Gestapo, som hadde sitt hovedkvarter ikke langt fra Horns forretning, kom aldri på sporet av ham.

Thor Wiborg virket som "illegal" fotoreporter under den andre verdenskrig. Etter at han flyktet til Sverige i 1943 ble han sjef for billedavdelingen i den norske delegasjon i Stockholm. [2]

I boka "Frihetskamp fra prekestol til hjemmefront" v. Halvor Toreskaas 1991, fortelles det om Holla og Lunde i okkupasjonstiden:

"Flere av speiderne meldte seg til innsats i Vinje. Syv av dem dro fra landet for å kjempe for Norges frihet. En av dem, Olav Bjørndalen, var den eneste fra Ulefoss som falt for Norges sak. Omtrent halvparten av Milorg i Holla var tidligere speidere".

I Ivar Rosets bok "Sarpsborg 1939-1945" (utg. 1990) skriver han:

"... Meningen var at speiderne skulle finne sin plass i NS-ungdomsfylking. I stedet gikk det med speiderne som med andre som ble utsatt for angrep: Harmen grep dem, og de fant sin plass i den nasjonale motstand."

Rakel Fosen, senere kretssjef, Buskerud krets (NSPF) blir nevnt i Norsk Speiderpikeforbund gjennom 25 år, 1946:

Nspf 25aar 2.jpg

(...) Buskerud krets (NSPF) ble stiftet 19. januar 1941, og er altså en av landets yngste kretser. Under okkupasjonen kunne vi ikke ha noe særlig speiderarbeide på grunn av forhoidene, men troppsføreren på Vestfossen (Rakel Fosen) sparte seg ikke, og vi i kretsen er stolte av henne. (...) [3] [4]

I "Drammens bydelshistorier" (Schandy 1988) refereres det til at Ragnar Kierulf var involvert i illegalt arbeid under den andre verdenskrig.

I Femti år for norske gutter i artikkelen Fredssak i ufredstid av John H. Larsen Røsto om Speidere i illegal virksomhet :

Utsnitt forside femti år for norske gutter.JPG

Samtidig deltok roverspeidere i en politimessig trening i tilknytning til Hjemmefrontens arbeid. Og Det sivile luftvern ble mange steder her i landet bygget opp med stedets speidere som hovedstamme. Speiderlederne gikk inn i nøkkelstillinger og de guttene som var store nok, fant sin plass som ordonanser, sambandsfolk, sanitetsmannskaper og i mange andre viktige jobber. Ofte var det slik at speiderne hadde vært med i Det sivile luftverns øvelser allerede før krigen. På mange måter var speiderne velkvalifiserte til oppdrag innen sanitet, som ordonanser osv. Roverspeiderne sendte en representant til England for å knytte kontakt med Norsk Speidergutt-Forbund i England og med Boy Scouts International Bureau under krigen.

Speiderne hjemme i Norge så vel også klart at denne allsidige bevegelsen, som det ikke var mulig å fjerne med de mest kategoriske inngrep, bar i seg selv alle livets muligheter. En veltrenet speider er også rent praktisk sett gitt mange ferdigheter som umiddelbart kommer til nytte i krig - men ikke bare der. I alt som heter krisetilstand vil speideren ha fått med seg et grunnlag for å klare seg igjennom. Derfor ble det klart for oss at speidersakens kjernepunkter, dens åndelige status måtte underbygges og understrekes i arbeidet. Derfor levet også speidingen hos gutten på en måte som ble overraskende selv for dem som stod midt oppe i det skjulte arbeidet.

Les hele artikkelen Fredssak i ufredstid av John H. Larsen Røsto. [5]
Diplom fra 1941 underskrevet av Alfred Offerdal.

Alfred Offerdal var troppsfører i 2. Laksevåg da speiderarbeidet ble forbudt. Han ble henrettet i 1942 :

Alfred Offerdal (født 15. august 1918) ble troppsfører i 2. Laksevåg siste halvdel av 1930-tallet (er i 1938). Han var en kjent og aktet speiderleder og idrettsmann. Jobbet som lagerbetjent.

Han var bare 23 år gammel da han høsten 1941 ble tatt for forsøk på flukt til England. Den 9. januar 1942 fikk han dødsdom ved Divisjonskrigsretten. Dommen ble fullbyrdet i Gravdal på Laksevåg ved skyting 28. januar 1942.

Ingen som hadde hatt han som leder glemte Poffen. Han blir husket for hans flotte fremtreden og for de idealer han kjempet og døde for. Selv da han av sin onkel ble gitt sjansen til å gå over til NS, sa han bestemt nei. Alfred Offerdal ble etter krigen et forbilde for mange Laksevågs gutter. I 1957 ble en vei, Alfred Offerdals vei oppkalt etter han.

Henry Krantz i 3. Laksevåg forteller om tiden som troppsleder under 2. verdenskrig i boken 3. Laksevåg - 50 år:

"De første måneder etter invasjonen var alt kaos og man hadde viktigere ting å tenke på enn speiding. De fleste aktive i troppen var for unge til å delta i kampene. Noen meldte seg frivillig, men ble sendt hjem igjen. Etter hvert som sinnene falt til ro, tok vi opp igjen arbeidet i troppen, men det varte ikke lenge før speiderarbeidet ble forbudt. Det betød imidlertid ikke at det ble nedlagt. Som så mange andre organisasjoner gikk vi "under jorden". Vi kunne ikke holde troppsmøter eller større leirer, men kontakten foregikk i de private hjem, Og særlig blant de eldre var følelsen av samhold sterkere enn før. Vi følte at speiderarbeidet og det vennskap vi hadde utviklet i patruljen og troppen var verdifullt og gav oss en form for trygghet i disse vanskelige tider. Vi var blitt gode kamerater og kunne stole på hverandre, og dette førte oss etterhvert inn i illegalt arbeide, bl.a. Milorg, hvor en relativ stor prosent av medlemmene var tidligere speidere fra Laksevågstroppene."

Sivert K. Sandahl i 3. Laksevåg forteller om hytten Nappen som ble brukt av ledere/motstandsbevegelsen i boken 3. Laksevåg - 50 år:

"På 1930-tallet begynte ledere og eldre speidere fra 3. Laksevåg å besøke en hytte på Osterøy som hadde navnet Nappen. Hyttens beliggenhet ga stedet muligheter for usjenert friluftsliv og var heller ikke avmerket på kartet. Men størst betydning fikk vel disse opphold for et kameratskap som skulle komme så vel med senere. Hva som her ga vekstmuligheter for dette ubrytelige vennskap er vanskelig å forklare, kanskje var det beliggenheten og det primitive liv som fordret innsats fra den enkelte; hyttens grunnflate var jo bare ca. 3 x 2,5m og svært spartansk utstyrt, uten hverken ovn eller andre kokemuligheter; matlaging måtte derfor foregå på grue utenfor.

Da okkupasjonen var et faktum kom etterhvert også speiderorganisasjonens virksomhet mer og mer i søkelyset, og av en engere krets ble turene til Nappen trappet opp i samme grad, samtidig som speideraktivitetene mer og mer ble avløst av de forskjelligste former for motstand mot okkupasjonsmakten. Allerede i begynnelsen av januar 1941 slo Gestapo til mot 2 av troppens medlemmer, Per Krantz og Henry Krantz, som begge hadde tilknytning til Nappen i samme periode.

I januar 1942 slo også Gestapo til mot de av Nappen-guttene som var implisert i Stein-organisasjonen. Av Nappen sin da "faste" besetning på 6 var nå 4 innenfor murene. Utvendig ble hytten malt (fra hvit til farge mer i ett med terrenget).

Høsten 1943 ble bl.a. 3 ledere tvunget til å gå i dekning, og Nappen ble første oppholdssted. De som denne høst lå i dekning her, kom seg omsider over til England.

I august 1944 ble hytten stilt til disposisjon for etterretningstjenesten, som rett ovenfor hytten etablerte radiostasjon. Fra nå av sto Nappen i direkte radioforbindelse med England, og denne forbindelse holdt fram til ut i oktober. Tråder fra andre kanter på Vestlandet førte da dessverre til opprulling av virksomheten, og en dag i november ble hytten avsvidd av tyskerne. Men slaget om Europa gikk da mot slutten."

Les hele artikkelen Nappen av Sivert K. Sandahl. [6]

Odd Hopp skriver i Speiderhistorisk skrift nr. 2, Norsk speiderarbeid under krigen 1939 - 1945, 1994:

Norsk speiderarbeid under krigen 001.jpg

I tillegg til det illegale "speiderarbeidet", kom etterhvert flere og flere, både enkeltpersoner og underavdelinger, inn i illegalt arbeid. Mange utførte mye nødvendig arbeid i stillhet, men også mange utførte store gjerninger. Like etter krigen kom det ut en bok i England, "The left handshake", som omtalte hva "gamle" speidere hadde utført i de okkuperte land. Nordmenn som er nevnt i boken er naturlig nok i første rekke de mange fra tungtvannsaksjonene; Odd Starheim, Oluf Reed Olsen med mange flere. Med sin bakgrunn i speidingen hadde mange et grunnlag til å utføre store oppgaver. Selv på et sted som fangeleiren Grini var det speiderarbeid. Forsøkene fra Nasjonal Samling om å framstille Unghirden som en fortsettelse av speiderarbeidet lykkes ikke. Det er ikke nok å nytte de praktiske sidene, når selve grunnlaget i speiderånden mangler. [7]

Utklipp og minner

Diskusjon

Ved å beskrive en urolig tid som den andre verdenskrig var for Norge og speiderorganisasjonene, har det vært diskusjoner, om endringer i speidingens forutsetninger og dets veivalg. Her skal vi forsøke å gjengi en del av dette.
Har du flere opplysninger? Bidra selv, eller send oss en e-post [2]

Om internasjonalt samarbeid

Eksterne lenker

Referanser